Unge som gifter seg

[Gjest Gjest]

Akkurat det er jeg ikke helt enig. Jeg tror begynnelsen av 20-årene er en spesiell tid. Tror man utvikler seg mye mer fra man er 18 til 23 enn fra 30 til 35. Man utvikler seg stadig, men jeg tenker at denne tiden er enda mer betydningsfull når det gjelder å finne ut hvem man er f.eks.

Jeg forsøkte bare å gjøre et poeng ut av at man alltid er i utvikling, og at man ikke har noe sikkert her i livet samme hvilken alder. Mange hevder også at de ikke har funnet seg selg, eller mer korrekt, funnet seg selv på ny i 30-40 årene, så hvordan har man en garanti for at man også ikke forandrer seg senere i livet? Poneget var bare at det ikke finnes noen generelle regler, mener jeg da, fordi dette er så veldig individuellt.

Selv er jeg snart 30 og føler ikke at jeg har utviklet meg så mye siden begyndelsen av 20 årene, fordi jeg tidlig fant ut hvem jeg var. Nå er jeg i en annerledes tivssituasjon også, men meg selv fant jeg tidlig, det finnes ingen fasit på slikt.

[Gjest Vampyra]

Men det er da kanskje selvsagt at man forandrer seg mye fra man er 18-23 (som var ditt tidseksempel)

Fra man er 18-23 så går man igjennom en prosessen for å forberede seg på hva man skal gjøre resten av livet. Mange går rett ut i jobb som 18-19-20 åringer, men den prosessen med å bli voksen og å begynne å forsørge seg selv er en stort! Man lærer vanvittig mye i denne tiden, og selv om man påstår man er den samme når man er 30 som 20 tror jeg dessverre ingenting på det.

Bare det å flytte hjemmefra endrer en person mye. Og når man i tillegg skal begynne i en bedrift der hvert valg man tar påvirker så mange andre lærer man og vokser enormt.

Selvstendighetsprosessen går ikke over 1-2 år, det tar mye lengre tid, men den tiden som påvirker deg mest er nettopp tiden fra man går ut av vgs til man finner ut hva man vil drive med og praktiserer dette.

[Gjest Gjest]

Selvstendighetsprosessen går ikke over 1-2 år, det tar mye lengre tid, men den tiden som påvirker deg mest er nettopp tiden fra man går ut av vgs til man finner ut hva man vil drive med og praktiserer dette.

Hmmm men noen praktiserer jo alerede det d vil drive med når de er ferdige på videregående da. Noen flytter hjemmenfra når man er 16 og starter selvstendighetsprosessen da, altså har de allerede vært selvstendige i kanskje 8 år når de er 24, i denne perioden har noen kjøpt leilighet/hus/bil også. For noen starter dette tidligere enn for andre, for andre sterter det senere.

Poenget er bare at det ikke finnes en fasit, dette er like individuellt som det personligheten er.

[Gjest Gjest]

Bare det å flytte hjemmefra endrer en person mye. Og når man i tillegg skal begynne i en bedrift der hvert valg man tar påvirker så mange andre lærer man og vokser enormt.

Igen er ikke dette aldersbestemt. Jeg kan starte i en bedrift når jeg er 35 år, og da få en stilling som har sterk påvirkning på andre. Det vil da i følge dette resonementet være en prosess som vil lære meg mye og som jeg vil vokse på, og jeg bør derfor vente med å gifte meg til etter dette.

Jeg har ikke giftet meg ung, ikke er jeg blandt den yngste garde heller, men jeg vil bare poengtere at livsløpet er veldig indivuduellt noen utvikler set tidlig i livet andre veldig sent, noen utvikler seg enda mer igjen senere i livet hvlken retning man vil utvikle seg i og når dette skjer har man ingen garanti for så skal man forsøke å garantere for dette må man nesten ikke gifte seg heller.

[Gjest Vampyra]

Igen er ikke dette aldersbestemt. Jeg kan starte i en bedrift når jeg er 35 år, og da få en stilling som har sterk påvirkning på andre. Det vil da i følge dette resonementet være en prosess som vil lære meg mye og som jeg vil vokse på, og jeg bør derfor vente med å gifte meg til etter dette.

Jeg har ikke giftet meg ung, ikke er jeg blandt den yngste garde heller, men jeg vil bare poengtere at livsløpet er veldig indivuduellt noen utvikler set tidlig i livet andre veldig sent, noen utvikler seg enda mer igjen senere i livet hvlken retning man vil utvikle seg i og når dette skjer har man ingen garanti for så skal man forsøke å garantere for dette må man nesten ikke gifte seg heller.

Naturligvis, men man kan da ikke si at man ikke går igjennom en stor endring i livet når man skal bli voksen? Og for de aller fleste er dette i alderen 18-25.

[Gjest Gjest]

Naturligvis, men man kan da ikke si at man ikke går igjennom en stor endring i livet når man skal bli voksen? Og for de aller fleste er dette i alderen 18-25.

Jo, men jeg tror også at de som velger å gifte seg i en alder mellom 20-25 år(jeg velger å se bnort fra dem som gifter seg før 20) så er de mest sannsynligvis såpass etablerte at mange av dem har vært i gjennom den perioden allerede(flyttet tidlig ut, godt etablert i utdanning, jobb, levd sammen et par år osv).

Mange som ikke giftet seg i den alderen sier at de er gald for at de ikke gjorde det fordi osv... men det betyr jo bare at de ikke var etablerte nok i den perioden til å gifte seg, og at de ikke var kommet langt nok i sin utvikling/selvrealisering eller hva man velger å kalle det.

Det at man gjenomsnittlig utvikler seg mye i den perioden, betyr ikke at man ikke kan være klar til å gifte seg her. De fleste (les gjenomsnittet) gifter seg faktisk ikke i denne perioden, altså er det mulig at de som faktisk gjør det har kommet litt lenger i sin utvikling/etablering enn de resterende.

Jeg ser ikke at alderen frem til 25 skal være av betydning, men heller at det l.ivet man har hatt sammen med partneren skal være avgjørende for om man er klar til å gifte seg. En på 30 som gifter seg etter å ha vært sammen i to år, er ikke automatisk mer voksen enn en på 23 som er i jobb og har vært sammen med partneren sin i 4 å for esempel. Poenget er at det er samliv og alder som er avgjørende.

[Gjest Jenna88]

Jeg er 19, og jeg har i alle fall ingen planer om å gifte meg med det første. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har problemer med å forstå folk på min alder som absolutt skal gifte seg med hverandre. Jeg har ennå til gode å høre et argument som tyder for at det virkelig er så livsviktig som mange vil ha det til.

En venninne av meg, sa følgende "Vi har vært sammen i fem år, støttet hverandre gjennom godt og vondt. Dessuten har vi bare sååå lyst, da." Greit nok at en har opplevd mye sammen, men som mange allerede har presisert, en forandrer seg mye i løpet av de neste fire-fem årene. Hvis en har så lyst å binde seg, kan en jo eventuelt inngå forlovelse?

"Vi har så lyst-argumentet" blir litt dødfødt i mine øyne. Og hvis de er så sikre, - hvorfor ikke gi forholdet noen år?

[Gjest Elize]

Jeg ble sammen med min kjære da jeg var 19år og jeg kunne ha giftet meg på dagen. Vi er fortsatt sammen over 2år etterpå. Men skal ikke gifte oss før om 3år. Men det er fordi det tar tid og spare til bryllupet.

Jeg synes ikke det har noe med alder å gjøre for når det er "rett" og gifte seg. Man gifter seg fordi man elsker noen og vil dele resten av livet med den personen.

[Gjest Jenna88]

Jeg reagerer ikke på folk som gifter seg på din alder, men de som er under 20.

En forandrer seg tross alt en del i løpet av de siste tenårene, tidlige tjueårene.

Jeg synes ikke det har noe med alder å gjøre for når det er "rett" og gifte seg. Man gifter seg fordi man elsker noen og vil dele resten av livet med den personen.

[asterix]

Da er vi nok rett og slett bare uenige. Jeg mener at et par som ble sammen som 16-åringer og gifter seg som 30-åringer og dermed har vært sammen i flere år og vært gjennom en del mer sammen har betydelig større sjanse for et varig forhold enn et par som gifter seg som 18-åringer. ...

Fullt så enkelt er det nok ikke, slik dette sitatet fra www.ssb.no viser:

"Studier som er foretatt til nå, tyder ikke på at det å ha startet som samboere gir lavere skilsmisserisiko. I utgangspunktet kunne en tenke seg at en samboerperiode ville bidra til å senke skilsmisseandelene av to grunner. For det første fordi de som ikke finner forholdet akseptabelt, går fra hverandre før det kommer til giftermål, og for det annet fordi de som velger å gifte seg, vet mer om hva de går til enn de som ikke har bodd sammen først. Når disse antakelsene om en mulig effekt på skilsmisserisikoen ikke bekreftes, er det nærliggende å tenke seg at andre spesielle kjennetegn ved de to gruppene «overskygger» en eventuell effekt av å ha bodd sammen på forhånd. "

[Gjest nextlife]

Mye sterke meninger her!

HAr selv vært samboere i 17 1/2 år, gifter oss om 2 uker. Det er ikke noen bevisst tankegang bak dette, har snakket om giftemål tidligere, men aldri sånn helt seriøs. Plutselig nå var tiden inne. Det er klart, vi har "prøvekjørt" hverandre, vi vet på en måte hva vi får.... På den andre side er jo den ferske alltoppslukende forelskelsen over for leeeeeeenge siden, det vi nå har er vel en respektfull kjærlighet, som har utviklet seg gjennom mange år.

Mest av alt tror jeg på at hvert enkelt par må gjøre det som blir rett for dem, ingen har noen garanti for et ekteskap "til døden skiller dere ad", om man er 18 eller 50, om man har vært sammen 1 eller 20 år. Kun tiden vil vise om kjærligheten forblir sterk nok til å tåle de prøvelser som vil komme, og de kommer jevnlig....

Vil bare avslutte med å ønske alle bruder og gommer lykke til i ekteskapet, uansett alder og "fartstid" i forholdet.

[Tabris]

Det jeg reagerer på, er at det nok dessverre stemmer at man bør være godt over tyve før man gifter seg i dag - fordi i dag skal man være ungdom og tenåring til man nærmer seg tredve.

Jeg husker en tråd på KG for en stund siden om ei på 21 år som hadde lyst å bli gravid - og fikk beskjed om at det nok var for tidlig. Burde man ikke være moden nok til å få barn når man er 21 år lenger i Norge? Jeg synes det er en trist utvikling, det hele.

[Gjest Vampyra]

Det jeg reagerer på, er at det nok dessverre stemmer at man bør være godt over tyve før man gifter seg i dag - fordi i dag skal man være ungdom og tenåring til man nærmer seg tredve.

Jeg husker en tråd på KG for en stund siden om ei på 21 år som hadde lyst å bli gravid - og fikk beskjed om at det nok var for tidlig. Burde man ikke være moden nok til å få barn når man er 21 år lenger i Norge? Jeg synes det er en trist utvikling, det hele.

Men hvorfor det? Vi lever lengre nå enn for 50 år siden og vi har lengre skolegang. På den måten tar det lengre tid før man blir skikkelig voksen.

[Tabris]

Men hvorfor det? Vi lever lengre nå enn for 50 år siden og vi har lengre skolegang. På den måten tar det lengre tid før man blir skikkelig voksen.

Selv om vi lever lenger, så trenger ikke det automatisk bety at det er ungdomsårene som må forlenges. Jeg tror personlig at mye av skjønnhetshysteriet, ungdomsfokuseringen og det overfladiske media har mye av skylden for denne utviklingen - mer enn det faktum at vi lever lenger.

[Gjest Gjest]

Selv om vi lever lenger, så trenger ikke det automatisk bety at det er ungdomsårene som må forlenges. Jeg tror personlig at mye av skjønnhetshysteriet, ungdomsfokuseringen og det overfladiske media har mye av skylden for denne utviklingen - mer enn det faktum at vi lever lenger.

Jeg tror det i større grad er utdanningssystemet, og det faktum at flere og flere tar høyere og lengre utdanninger i dag som er med på å forlenge ungdomsårene. På denne måten har mange ikke mulighet til å etablere seg før i slutten av tyveårene.

Av akkurat deng runn hevder jeg at det ikke nødvendigvis er alder som er avgjørende. En del er ferdigutdannet i tenårene, og har hus tidlig i tyveårene. Disse menneskene starter det voksne livet tidligere og er i mange tilfeller klar til å ta på seg de voksne rollene. Andre igjen fester hver helg til de er nesten 30, sover til kl 12 og studerer til kl 20 om kvelden. Alder er ikke avgjørende for hvor klar man er(så sannt man er over 20, mener jeg) men livssituasjon har mye større innvirkning.

[Tabris]

Men det er fullt mulig å studere uten å oppføre seg som en tenåring til man nærmer seg tredve. Det er ingen automatikk der heller.

Jeg tror igjen at dette med å la tenåringsfaktene fortsette til man er langt over tyve når man f.eks er student også er et symptom på det jeg nevnte i det forrige innlegget mitt.

[Gjest Vampyra]

Men det er fullt mulig å studere uten å oppføre seg som en tenåring til man nærmer seg tredve. Det er ingen automatikk der heller.

Jeg tror igjen at dette med å la tenåringsfaktene fortsette til man er langt over tyve når man f.eks er student også er et symptom på det jeg nevnte i det forrige innlegget mitt.

Jo, men selv om man ikke fester til man er 30 men studerer hele tiden, har man ikke vært igjennom den proseessen med å komme ut i arbeidslivet. Tro meg, deltidsjobb er langt ifra det samme som en fulltidsjobb. Og man vokser mye på det.

[Gjest Gjest]

Men det er fullt mulig å studere uten å oppføre seg som en tenåring til man nærmer seg tredve. Det er ingen automatikk der heller.

Nei det er klart, selv studerte jeg men var ikke "student" i den tradisjonelle forstand. Men som Vampyra sier er man ikke i fulltidsjobb som student, og man har en mye mer fleksibel livsstil som gjør at man lettere fester mye og har en senere døgnrytme. Som student har man heller gjerne ikke økonomi til å etablere seg skikkelig, men bor gjerne på en hybel/kollektiv som ikke gjør et mer tradisjonelt og etablert liv mulig/gjør det vanskeligere.

Jeg mener ikke det er galt at ungdomstiden har dratt ut, i forhold til tidligere. Men jeg mener at mange kan være etablerte og modne i en alder av tidlig tyveår, fordi man gjerne har startet i jobb, kjøpt leilighet etc. Igjen blir derfor alder ikke et aspekt som avgjør om når man bør og ikke bør gifte seg(for å vende debatten tilbake på dette), fordi alder alene ikke er med på å avgjøre hvor man befinner seg i livet sitt.

De som hevder man ikke er moden nok til å gifte seg tidlig, var kanskje ikke selv blandt den gruppen som var etablert tidlig i livet, og bruker seg selv som referansepunkt. Som sakt selv er jeg mye den samme som jeg var for 8 år siden, fordi jeg ble etablert tidlig og ikke hadde den tradisjonelle studenttilværelsen. Om noen ikke ønsker å tro at man kan være den samme når man er 30, som når man er i de tidlige 20 årene får gjerne tro det, men igjen er dette så indivduellt at det er vanskelig for andre enn en selv å avgjøre.

[Anglofil]

Jeg kan godt skjønne at unge ønsker å gifte seg og så lenge de gjør det av kjærlighet og fordi de oppriktig tror det skal fungere, så ser jeg ikke noe galt i det. Mine egne foreldre har vært gift siden mamma var 21 år og har vært gift i ganske mange år. Det jeg derimot må innrømme jeg synes er litt merkelig, er at omtrent samtlige i min klasse på høgskolen er gift eller forlovet. I en alder av 20 år burde jeg jo egentlig ikke begynne å bli beskymret om jeg noen gang selv kommer til å bli gift, men jeg føler meg jo litt utenfor når de snakker om hvor gifte de er og hvor glade de er i mennene eller kvinnene sine.

Mvh Yvonne

Endret 17. september 2007 av yvonne

[Gjest Linn24]

Jeg og min partner er 25 år til sommeren når vi gifter oss. Vi ble sammen da vi var 13 år og vi har så å si bodd sammen siden vi var 16 år. (hos svigers i 2 år) (senere leide vi) Vi ble ferdig utdannet for 5 år siden, og kjøpte leilighet sammen for 2 1/2 år siden. Så vi føler oss etablerte nok til å gifte oss. Jeg syntes ikke alderen skal ha noe å si, men det kan være kjekt at man iallefall har bodd sammen en periode for å se om dette funker. Mange forhold ryker når det kommer penger inn i bildet.