Tatt av kvinnen

[Gjest s.n]

Var på kino i går og så Tatt av kvinnen, og må innrømme at det stakk i meg et par ganger fordi jeg kjente meg litt igjen... Er det andre som kan kjenner seg igjen i noen av rollefigurene??

Jeg kjente det stakk litt da Marianne kom inn og skrudde av musikken, og må innrømme at jeg har nesten forbudt høy musikk hjemme hos oss, og ber kontinuerlig samboere om å dempe musikken...

I tillegg er jeg mer verbal enn samboer, og ender ofte opp med siste ordet... (Ofte et kompromiss, men det er jeg som har siste føringen, fordi jeg ofte har en klarere formening om hva jeg IKKE vil enn han).

Har alle vi kvinner en "Marianne" i oss? Ellers noen menn som kjenner seg igjen?

Endret 16. september 2007 av s.n

[Gjest s.n]

Virkelig ingen som har sett filmen eller lest boka? Eller ingen som innrømmer at de kjenner seg litt igjen?

[Gjest StockDama]

har nok hverken lest eller sett den, men om jeg gjør det, så skal jeg si ifra =D

[¤flicka¤]

Jeg har bare lest boka, men jeg kjente meg ikke igjen. Jeg har derimot et par venninner som har sagt at de ser litt av seg selv i Marianne-figuren

[Gjenglemt sykkellås]

Har lest boka - og sett filmen.

Jeg kjente meg virkelig ikke igjen i noen av rollene. Men filmen var veldig artig!

Det er faktisk den eneste boka av Erlend Loe jeg har likt.

[Gjest Gitte]

Jeg kjente meg litt igjen i Marianne i filmen. Er så lenge siden jeg leste boka at det husker jeg ikke..

[wondergirl]

Jeg leste boka for 100 år siden, og den er morsom nok. Personene er jo veldig karikerte, men det er jo noe av det som gjør den morsom også. Jeg husker jeg irriterte meg over han tafatte hovedpersonen som bare lot hun forferdelige Marianne invadere livet hans. Gleder meg til å se filmen!

[FrizzleSizzle]

Det er faktisk den eneste boka av Erlend Loe jeg har likt.

Samme her. Erlend Loe tror han er så kul...hehe...men nei: Jeg kjenner meg ikke igjen i Marianne.

[Gjest s.n]

Som trådstarter føler jeg for å moderere meg litt her... Jeg synes selvsagt at Marianne er et helt forferdelig menneske, og at karakteren er satt sammen av mange ulike - og dårlige - kvinnelige trekk!

Så når jeg innrømmer at jeg kjenner meg igjen i Marianne, så er det noen trekk som jeg kan kjenne igjen, og når jeg analyserer meg selv, så kan jeg se at noen av mine trekk kan minne om hennes... Selvfølgelig ikke særlig flatterende. Jeg ligner altså ikke Marianne... (huff, stakkars samboeren min da...)

Filmen viser på en bra måte hvor ekskluderende det er å være håpløst individuel, og slave av sin egen intuisjon...! Hvertfall i et parforhold!