å få et barn til........

[Gjest anonym i dag]

Hei alle sammen, i dag er jeg litt sint, og trenger å lufte noen tanker for dere. Av hensyn til at min mann til stadighet er her inne, så velger jeg å være anonym idag. Håper på forståelse for dette.

Som sagt så plala vi å få et barn til, vi begynte med dette for 6 år siden, og som lenge prøvere, x antall med hormon kurer osv, ble det lap på meg, og den viste tette eggledere. Legene kunne ikke si hvorfor, men antok at det var pga en livmorbetennelese eller likn.

Jeg ble gravid rett etter på, men mistet desverre dette, etter bare et par uker.

Vi ble enige om prøverør, og hadde en avtale på at dette skulle vi gjøre i des 2002.

Vi gifta oss i sommer, og bare et par uker etter bryllupet sa han at han hadde endret mening, han ville ikke ha fler barn, men han hadde ikke tenkt på å si det til meg, da han ikke kunne skjønne at det skulle ha noen betydning.....

Jeg mener det er veldig feil av han å ikke infomere meg om en så viktig beslutning, men han skjønner ikke akkurat det poenget.

Å akkurat nå er jeg dritt lei hele fyren, ikke misforstå er velidig gal i han, og elsker han veldig, men jeg føler meg egentlig litt lurt, og fryktelig skuffa.

Noen her inne som har noen råd til meg?????

[Tusenfryd]

For en skuffelse!

Å bestemme seg for noe sånt for det første å bestemme seg fpr noe sånt, uten å drøfte dette med partner, er en usigelig frekkhet og et svik.

Å ikke fortelle det er enda mer av det samme.

Når alt er planlagt og tenkt på og dere sammen går gjennom en prosess, ventetid etc med tanke på prøverør - dette er en tung prosess for mange, så kan jeg ikke forstå at han har tatt den avgjørelsen alene.

Han har sveket deg etter min mening, og det er tre ting du kan gjøre med dette.

1. Snakke med ham, få vite når i prosessen han fant ut dette. Få ham til å forklare hvorfor dette var en avgjørelse han måtte ta alene, og hvorfor han har endret mening. I denne prosessen kan både du og han skifte mening, og i alle fall få en forståelse for, og dermed respekt for den andres avgjørelse. Uten at det fritar for at dette er en bestemmelse man tar sammen.

2. Betrakte deg som sveket, og at dette er en avgjørelse han ikke endrer på - uansette - og du må lære deg å leve med det.

3. Forlat ham.

Jeg vil anbefale det første alternativet. Men jeg skjønner det kan bli vanskelig, all den tid han virker altså så selvsentrert, blind for andre behov, ikke evner å se det fellesskapet dere har, både gjennom barn og ekteskap.

Lykke til i hvert fall. Du har all rett til å være rasende og såret. men jeg håper det går over.

[Gjest anonym i dag]

Hei igjen........

For å svare på noe av dette:

Jeg har snakket med han om dette, opptill flere ganger. Å jeg mener bestemt at den avtalen vi hadde må gjelde, for han kan ikke bare bryte avtaler.

Han bryter en del av det som er grunnlaget for at jeg hadde et godt liv sammen med han, og at jeg er så gla i han, men han endrer ikke mening uansett.

Forklaringene jeg for er:

1. Han ønsker seg ikke en unge til.

2. Han synes det er dumt å kanskje gå på en så dyr blemme, er jo ikke sikkert det går greit.

Han er ikke redd for sædprøver for de er tatt for mange år siden, og ikke noe i veien med de.

Han har sprøyte skrekk, men hello, vi er voksne mennesker og dersom dette hadde vært noe han ville, så hadde han tatt den ene blodprøven han må ta.

Han edret mening engang i løpet av sommeren sier han, dvs rett før bryllupet tydleigvis, for vi diskuterte det ikke så lenge før, og da sa han ikke ett ord.

Jeg har fortalt han at dersom han hadde fortalt meg dette før bryllupet så hadde jeg kanskje tenkt meg om, når det gjaldt å bygge resten av livet mitt med han. Jeg hadde ihvertfall kunne tenke over det, og ta et valg, nå føler jeg at jeg ikke har den muligheten, til å ta det valget lenger.

Uff dette blir bare rot, er sur og gretten i dag. Sorry....

[Mathias]

øøø, beklager å spore av...men tror du han ikke forstår hvem du er, selv om du ikke skriver under nick.....? Med alle detaljene her er vel ikke det vanskelig....

[Pearl]

Hadde dette vært min mann, så hadde jeg revet av ørene hans. Ærlig talt, jeg hadde kringlevridd mannen.

Blir skikkelig sint på dine vegne. Det der er jo frekt som f...

I mange diskusjoner de siste dagene har det vært nevnt hvis den ene av partene ikke ønsker barn, mens den andre har et sterkt ønske, jeg er litt uenig i de som sier at de aldri kunne gått hen å fått barn hvis ikke partner er enig. Jo forsåvidt er jeg jo enig i det, moralsk sett, men.....den andre parten burde også tenke slik, synes nå jeg.

I et forhold/ekteskap er det snakk om å gi og ta, da skal BEGGE ofre litt for at den andre skal ha det bra.

Men du anonym, hvor mange barn har dere sammen fra før??

Jeg mener at en avtale er en avtale, og når dette er noe dere i utgangspunktet var enig om er det ikke bare for din mann å plutselig å skifte mening om noe så viktig, han BØR hiolde seg til det dere var enige om.

Jeg hadde nok revurdert forholdet hvis det viser seg at han bevist har ventet med "overraskelsen" til etter bryllupet. Det kan være at dette faktisk bare er begynnelsen på overstyring i deres forhold, kanskje han vil handle slik i andre tilfeller også. :evil:

Uansett, du må finne ut hvor viktig det er for deg å få flere unger, og stille det opp mot det du føler for din mann. Hvis ikke han i det minste er åpen for å forstå ditt dilemma, bør dere kanskje oppsøke proffesjonel hjelp.

Lykke til.

[Gjest salma]

Uavhengig av hvordan utkommet av denne saken blir, bør du etter min mening gjøre det klart for mannen din at du ikke aksepterer at han tar avgjørelser for dere begge, over hodet på deg og på toppen av det hele uten å bry seg om å opplyse deg om det. Han høres ganske så kontrollerende ut, synes jeg.

Enig i at du ikke skal "lure" ham til å bli far, men det han har gjort er like ille; frarøvet deg muligheten til å bli mor igjen, uten at du fikk være med på avgjørelsen.

Dette må du ikke finne deg i. Hva blir det neste han bestemmer for dere, som du ikke får innflytelse på? Tenk deg godt om, sier nå jeg...

Uansett; lykke til!

[VesleBråka]

Jeg synes du skal være like fast og demonstrativ som ham, og ikke gi deg. La ham forstå at den avtalen dere hadde gjort (og som han trakk seg fra uten å informere om) står fast inntil dere sammen bestemmer noe annet, og at hans lille forsøk på skitne knep ikke vil fungere. Du gikk inn i ekteskapet med forutsetningen at dere skulle prøve å få et barn til, og da forventer du at han stiller opp 100%. Så overlater du litt til ham også å revurdere litt, og det blir ikke bare du som må ta til takke med det han bestemmer.

Bestill legetimer, si ifra når de er og forvent at han dukker opp. Kjør på som om planene ikke er endret. Da skjønner han kanskje hvor seriøs du er med hensyn til ny baby, og at det ikke bare er et innfall? Ikke la ham drive på som han gjør nå.. Da er du jo blitt lurt.

[Tusenfryd]

Å sette i gang emd en IVF-prosess uten samtykke fra mannen er ikke bra - og veldig vanskelig å få til. Han må ta blodprøve, for ikke å snakke om å jukke i en kopp når den tid kommer.

Har du forresten alene over 10.000,- til medisiner? Ogd en støtten du vil trenge mens du er under behandling - det er før han må levere varer - det skal du ikke gå gjennom alene.

Nei, enig med de andre her, så lenge derehar snakket sammen, og han ikke gir seg - har han for godt brutt en tillit. Hadde dere ikke snakket om dette på forhånd - ok, da hadde saken vært en annen. Men å ombestemme seg som dette - helt uakseptabelt.