Barns behov for voksen støtte

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg er uføretrygdet, og vi følger derfor et tradisjonelt kjønnsrollemønster her hjemme...

Noe ala: Far leser avisen, mor syr, som det sto i alle lesebøkene da jeg var liten.

Jeg har ansvaret for hus, hjem og barn, mens far er forsørger og beskytter. Det er ikke slik jeg har ønsket å leve livet mitt, men det er slik det naturlig nok har blitt på grunn av omstendighetene.

Jeg har hatt veldig vanskelig for å akseptere uførheten, det har føltes som et nederlag å ikke kunne jobbe, og at jeg ikke alltid kan være med barna på diverse ting. (F. eks svømmehall, kino, osv)

Første gangen jeg møtte meg selv i døren i dag, var da vi spiste frokost mens vi så på "God morgen Norge". De annonserte et innslag om noen menn som hadde startet med kursvirksomhet for å lære menn i finne "mannen i seg selv", og programlederne fleipet med at menn skulle lære å bli menn...

Min 11 åring lurte da på hvorfor de (mennene) skulle lære å bli menn. "Mann er noe de er født som, ikke noe de kan læres opp til å bli?"

Jeg begynte da å forklare litt om gamle dager, og mannens rolle da i forhold til nå.

"Da vet i alle fall pappa hvordan det var å være mann i gamle dager", sa jenta. For mens han koser og skjemmer oss bort, er det du som alltid er der for oss, og det er deg vi løper til når det er noe viktig!", sa datteren...

Jeg forklarte da at at om jeg ikke hadde vært syk, hadde jeg også jobbet og vært borte om dagene.

Da konkluderte datteren: "Jeg vet at jeg kommer til å jobbe når jeg blir mamma. Å rydde, vaske og lage mat hele dagen passer ikke for meg. Men jeg er nesten glad du er syk jeg, mamma!

Og det er forresten alle vennene mine også. For alle vet at du alltid der når vi trenger deg! Vi trenger ikke vente i mange timer på å fortelle noe morsomt eller trist, eller å få trøst når vi har slått oss. Vi vil ikke at du skal være syk, men vi er glade fordi du alltid er der", sa datteren før hun ubekymret dro til skolen.

Andre gangen jeg møtte meg selv i døren, var da jeg fikk en telefon fra sønnen som skulle ta BCG i dag. Han hadde blitt redd, og ville jeg skulle komme og være sammen med ham.

I korridoren på skolen møtte jeg mange engstelige ungdommer.

Noen hadde allerede tatt sprøyten, og underholdt de ventende med den ene skrekkhistorien etter den andre. Noen ventet skrekkslagent på at det skulle bli deres tur. Noen holdt på å svime av, mens andre trengte trøst.

Jeg fant meg selv omringet av ungdom som trengte trøst, støtte og veiledning, og det var ikke bare sønnen min som var glad for at jeg var der i dag.

Jeg trøstet ungdommer jeg aldri hadde sett eller snakket med før. Noen gråt mot skulderen min fordi de var redde, andre strøk jeg over ryggen mens de satt med hodet mellom bena for ikke å svime av, noen behøvde bare noen oppmuntrende ord... det var veldig mange som var takknemlige for den lille støtten og trøsten jeg kunne gi dem!

Disse to episodene i dag fikk meg til å tenke!

I stedet for å være lei meg fordi jeg ikke kan jobbe, burde jeg heller være takknemlig for at jeg har fått muligheten til å være hjemme!

Jeg er takknemlig for at jeg har fått muligheten til å være en alltid tilstedeværende støtte for barna mine, og vennene deres!

[Gjest Mayamor]

Så flink du er å se positivt på livet ditt og å få det ned i ordform.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Takk Mayamor, det var hyggelig å høre selv om det ikke er helt sant.

Alt for ofte har jeg hatt dårlig samvittighet og vært frustrert for alt jeg ikke har klart å gjøre med, og for, barna mine, når jeg kunne ha vært takknemlig for å gjøre det positive jeg faktisk gjør for dem. Jeg skulle ha latt dem vite at jeg er takknemlig for å få lov til å være en del av deres liv. Og det gjelder både egne barn, og vennene deres.

Jeg behøvde denne oppvåkningen jeg fikk i dag.

Det fikk meg til å innse hvor priviligert jeg faktisk er!

[Gjest =tentacle=]

En forelder som ikke blir utilgjengelig i arbeidstiden, er en fantastisk luksus Jeg var også så heldig å ha en, selv om hun var frisk og kunne valgt annerledes.

[Gjest Gjest]

Fin fortelling

[Gjest Mysticgirl]

Det viktigste i livet er jo faktisk å ta seg av barna!

Du gjør en fantastisk jobb!

[Yrjenia]

Kjempefin historie di forteller!!

Håper samfunnet blir litt mer åpne for å ha en forelder hjemme.

[Gjest Tankefull]

Et veldig tankevekkende innlegg på mange punkt.

Mange utearbeidende mødre går med konstant dårlig samvittighet for alt de ikke rekker. De ønsker å jobbe, men ønsker ikke at jobben skal gå utover barna, og av og til er dette en vanskelig balansegang å finne.

Mange av de ufrivillig hjemmeværende mødrene sliter også konstant dårlig samvittighet. De har alt det samværet med barna de ønsker, pluss litt til, men de har dårlig samvittighet fordi de ikke jobber, at de ikke bidrar økonomisk til familien i større grad enn de gjør ved hjelp av a-trygd, uførepensjon, sosialstødnad osv.

"Vinnerene" burde da være de som har valgt å være hjemmeværende. De har ikke dårlig samvittighet for barna, heller ikke av økonomiske grunner, fordi det er slik de har valgt å ha det. Men de blir sett ned på fra et likestillingsperspektiv!

Går det an å "vinne" som mor?

Alt en mor gjør vil bli kritisert av en eller annen med et annet syn enn en selv, og dette skaper dårlig samvittighet.

Jeg tror mange barn vil vinne på at mødre klarer å kvitte seg med den dårlige samvittigheten for alt de gjør og ikke gjør!

[emi]

*opprydding*

Endret 17. september 2007 av emi

[Gjest fjummsi]

Det var en nydelig betraktning!!!

[Gjest vimselot]

Nå ble jeg rørt, kjempefint at du er en slik støtte i dine barns og deres venners liv.

Forstår at du er frustrert noen ganger, men har du mulighet til å ta opp en gammel hobby f.eks slik at ikke alle dagene kun blir barn, husarbeid og matlaging?