Babysjuk, babysjuk, babysjuk

[Gjest Babysjuk]

Jeg tror jeg trenger noen trøstende ord fra dere. Eller kanskje noen råd om hva jeg skal gjøre.

Jeg er så vanvittig babysjuk. Jeg har i grunnen vært det ganske lenge, men det har gått litt opp og ned i perioder. Nå har et nært vennepar fått barn, og jeg klarer nesten ikke å få babyen deres ut av tankene. Jeg vil også ha en sånn.

Jeg er 27 år og har samboer. Vi har begge snakket om at vi vil ha barn. Vi har snakket ekstra mye om dette etter at venneparet fikk en baby, men samboeren min mener at det ikke haster med babylaging hos oss. Vi har jo så god tid, mener han og mener vi må nyte mer tid sammen først.

Det er jo i og for seg gode argumenter det, men jeg tenker på graviditet og babyer hver eneste dag (det har jeg gjort en god stund før vennenes baby kom). Jeg ser for meg at jeg triller rundt med barnevogn, jeg har skrevet milelange lister med hva mine eventuelle babyer kan hete. Jeg har rett og slett fått dette helt på hjernen.

Jeg har slett ingen planer om å kaste p-pillene uten at samboeren min vet det, eller å lure ham på noen annen måte. Jeg har heller ikke lyst til å mase meg til at vi skal prøve å lage barn. Det vil ikke være riktig. Egentlig vet jeg jo at jeg må vente tålmodig til han føler seg klar, men er det noen som har noen gode råd for hvordan jeg skal klare å roe meg ned litt?

[Gjest Minnie Emmerdale]

Det høres ut som om du trenger en hobby- og du kan kanskje begynne og brenne navnelister ol. Lese bøker kanskje, eller kjøp en liten hund :D

Minnie

[Gjest Kinga]

..det er faktisk et ordtak på ungarsk som går slik, Minnie:

"Ønsker du deg barn, få deg en hund først"

De ordene sier mye, synes jeg.

Vibeke

[Gjest Minnie Emmerdale]

En liten vofse med snute, 4 labber og en skikkelig rufsete kosepels :-) det må være tingen.

Minnie

[Gjest Babysjuk]

Nei, noen hund skal jeg definitivt ikke ha. Dette handler slett ikke om at jeg har for mye fritid å slå i hjel - heller tvert imot.

Jeg har god utdannelse, en spennende jobb, flere hobbyer og mange venner. Fritid har jeg egentlig heller altfor lite av.

Er det ingen andre der ute som har det som meg?

[Gjest Kinga]

Tja, poenget er vel snarere det at den vakre forestillingen om baby slår sprekker; når alt ansvaret det innebærer å få barn skal kombineres med en ellers travel tilværelse - der en bare har seg selv å tenke på. "Hunden" i ordtaket er den varianten dere heller kan forsøke (altså et bilde, eller en metafor - eller tolk det like gjerne bokstavlig), før dere går til steget med å få barn, slik at du får prøvd deg i foreldrerollen.

Nyt barnløsheten mens du kan.

Forøvrig jobbet jeg en periode på barnehjem; beste prevensjonsmiddelet jeg har vært ute for. Ellers har jeg hatt hund i mange år... Er foreløpig ikke plaget av baby-syke.

Kanskje du kan tilby deg å være barnevakt for venner eller lignende?

Vibeke

[Fiola]

Jeg forstår deg.

Hvorfor vente når man er 27 år?

Hvor lenge vil sammboeren din vente da? Og hva venter han på?

Hva mener han med mere tid sammen med deg først?

Dere har jo tid i sammen etter på også.

Du virker i alle fall moden for en baby

[Tamara]

Skjønner deg godt, jeg!

Jeg var babysjuk så det skrangla i eggstokkene før jeg ble gravid...

Å ønske seg barn er vel noe som er helt naturlig og biologisk for de fleste kvinner.

Men samtidig så kan du ikke tvinge partneren din til å være moden for det, heller.

Så lenge du vet med sikkerhet at han VIL ha barn, så tror jeg nok ikke du kan gjøre så mye annet enn å vente.

Jeg ville tatt en siste, grundig diskusjon med ham, tror jeg. Forklare alle grunnenefor at du vil ha barn nå.

Og så ville jeg gjort det klart at dette var et ønske du var helt seriøs om.

Etter det ville jeg nok latt være å mase mer på ei stund. Gi ham litt tid.

Ikke mange råd fra meg. Men litt forståelse og trøst kan du få!

[Gjest Anonymous]

Her et tips jeg: Lån en skikkelig skrikerunge som holder på å få tenner en helg, og se hvordan det er. Det kan være nok til å få de fleste på bedre tanker!

[Gjest Kinga]

Både Babysjuk selv og Tamara belyser noe viktig; samboerens ønsker om barn.

Jeg mener det er grenseløst egoistisk å sette barn til verden uten hans enighet og fulle ønske om det samme; til samme tid. Om barneønsket overgår ønsket om felles enighet omkring barn, er det bedre å finne seg en annen like barneklar mann og bli gravid med med. Ikke det at jeg mistenker Babysjuk om å bli gravid uten at samboeren er med på avgjørelsen. Men jeg synes ikke han skal presses psykisk til en avgjørelse han ikke er klar for etter eget utsagn i dag. Ønsket må jo modnes og være reelt både hos henne og han før barn kommer på agendaen.

Vibeke

[gleder meg!]

Jeg har det akkurat som deg!!! Er virkelig "babysyk"...

Men, vi har tenkt å begynne å prøve om ca et år...

Og som vi gleder oss!!!

[Gjest Anonymous]

Hei!

Jeg har det akkurat sånn som deg Babysjuk..

Jeg er 25, samboeren er 25, men han vil ikke.. enda!

Han er fast bstemt påå vente til vi er ferdig med utdanning (jeg neste sommer, han sommeren etter det..), og jeg syns det virker sååå leeeenge til! Nå har jeg 2 gode venninner som begge er gravide, og skal ha til sommeren.. ÅÅÅ.. Jeg vil også!!!

Men, min kjære vil vente.. og da er det ikke mye jeg får gjort KOmmer aldri til å lure han jeg heller.. så da må vi pent bare vente til våre kjære samboere finner ut at nå kan det passe..

Vi har snakket masse masse masse om dette.. har prøvd x-antall ganger og overbevise han, men nå er det snart så jeg gir opp.. kapitulerer og bare venter.. huff..

Om du vil, så kanskje vi kunne mailes??

[Power]

Vanskelig dette her... Jeg synes ikke du skal "overkjøre" samboeren din når det gjelder tidspunkt for å få barn, men samtidig er det viktig å ha i minne at sjansene for å bli gravid blir mindre jo eldre man blir... Det er jo veldig typisk for den tiden vi lever i at man skal gjøre alt mulig rart før man får barn, reise, gjøre karriere, kjøpe hus osv... Man kan risikere at man plutselig står der i en alder av 35 år og oppdager at man ikke kan få barn på naturlig måte. Og så må man også huske at livet er ikke over selv om man får barn! Barn er faktisk ganske så fleksible vesener, og tåler både reising og vennebesøk! Jeg er selv 26 1/2 år, og har tenkt å begynne prøvingen til høsten. Da har vi vært sammen i fem år, begge har solid utdannelse og god inntekt. Dette er selvfølgelig også faktorer man bør ta hensyn til når man bestemmer seg. Dårlig økonomi er vel kanskje et dårlig utgangspunkt når man ønsker seg barn?

[VesleBråka]

- men samtidig vil han kanskje aldri bli klar hvis dere aldri snakker om det heller. hvis det ikke er et tema, så er det ikke relevant.

hos oss er det ingen av oss som har tenkt på barn før, ikke engang hvorvidt vi har lyst til ha barn. så temaet er temmelig upløyd mark. de første gangene vi snakket om eventuelle barn i fremtiden, ble det sånn tja jo det blir vel det kanskje-men-ikke-enda. så vi har tenkt å ta trappevis ansvar. ifjor sommer overlevde plantene på verandaen. når vi finner oss et sted å bo som er litt "grønnere" skal vi ha katt eller kanskje hoppe rett på hund. hvis de/den overlever og har det fint, skal vi kanskje prøve oss på barn. det er jo så himla deilig å bare ha ansvar for sitt eget velbefinnende.. men vi er på vei, og det neste definitive steget nå er å fjernadoptere en elefantbaby barn blir kanskje om 3-5 år el.l. og neppe mer enn et par av dem..

[Gjest Babysjuk]

Tusen takk for alle svar.

Jeg er helt enig med dere som skriver at samboeren ikke kan presses til noe. Det ville ikke føltes riktig for meg heller hvis jeg hadde mast meg til at vi skulle prøve å få baby uten at han virkelig er helt overbevist om at han har lyst til det.

Vi har snakket en del om dette. Han har veldig lyst på barn han også. Ingen tvil om det. Men samboeren min har lyst til å gjøre en del andre ting først. Vi planlegger blant annet en lengre reise til høsten. (så jeg vil jo heller ikke prøve før etter den turen).

Ettersom venneparet jeg nevnte i et tidligere innlegg nettopp har fått baby har jeg et lite håp om at den lille skjønne babyen deres kan få mannen min på gli. Nå synes han jo at det hele virker så veldig skummelt, men hvis han får sett hvordan kameraten takler babyen, så går det nok bedre.

Lykke til til dere andre som også er babysjuke!

[Gjest Anonymous]

Jeg får "melkespreng" bare jeg ser et nurk. Man blir litt "smittet" når bekjente får.

Begge må ha lyst til å sette et barn til verden. Man kan ikke presse ens partner til det.

Det er et stort ansvar. Ser du lengre frem enn akurat babyen? Tenk 20 år frem i tid. Det er et ansvar dere skal ha i minst 20 år.

[Gjest Anonym akkurat nå]

Hvis det er noen trøst, så føler jeg det akkurat like dan. Jeg har kjempelyst på barn, men vår økonomiske situasjon tilsier at vi må vente ennå en stund med det. Hver gang noen blir gravide eller får barn, kjenner jeg bare en enorm misunnelse over hvor heldige de er. Jeg føler meg virkelig klar for å ta et slikt ansvar nå, og jo fler som får barn, jo mer klar føler jeg meg. Håper virkelig den dagen kommer at det er vår tur og jeg kan glede meg over en voksende mage!