Kjæresten min er på egotrip!

[Gjest gress enka]

Kjæresten min og jeg stamper!! Vi er begge i tidlig 30 årene. Til tross for et fint samliv i nesten to år, ble det litt tett etterhvert. Han prøvde seg på hint, som jeg svarte ved å prøve å gjøre livet hans fint og behagelig (klassisk). Etter en lang koselig sommerferie, sa han at han måtte ha space. Jeg ble litt overrumplet, og gråt og sa ifra om at det var en dårlig ide. Jeg mente vi burde løse våre problemer i fellesskap (som jeg ærlig tenkte at var det beste). Mitt beste utsagn var vel 'Jeg kan ikke leve uten deg' (ambefales ikke som teknikk). Jeg gråt, han trøstet, og vi hanglet en uke, men han dro alikevel bort for to uker til slutt (og da hadde jeg fått et ulitmatum). Etter en uke, kom han oppom, men det var altfor tidlig, og det ble igrunnen rart. Dagen etter flyttet jeg ut. Skjønte at det var det beste for oss begge. Det var hardt og brutalt som få, men det eneste riktige. Jeg, som trodde vi var uovervinnelige! Vi lyser 'det perfekte par', og har det utrolig moro sammen. Men vi holdt på å kvele hverandre, og når han trakk seg unna, ble jeg usikker (og det er jeg egentlig ikke av natur), også hadde vi spiralen gående.

Jeg flyttet ut, ikke som trussel, men for å redde de som reddes kunne. Jeg tenkte det var lurt å bare være kjærester en stund.

Han hadde fått seg en aldri så liten knekk mot slutten, så nå tar det tid. Masse tid. Det var ikke gjort på to uker, og utfallet er ennå usikkert. Det er jo en aldeles skrekkelig opplevelse. Knuste drømmer, lite matlyst, dårlig søvn etc. Men, etter en stund skjønner man at man må leve livet for seg selv, og etablere det man har uten han. Det er den neste måten å finne tilbake på sammen, uten å være avhengige av hverandre, men å være partnere i et fellesskap! Det var en vanskelig lekse å lære, og dagene går ennå opp og ned. Han er delvis i utlandet om dagen, men melder meg ikke når han kommer hjem etc.. Han har og vært flink til å ta opp kontakt med vennene sine, og meg holder han ennå på avstand. Jeg blir for nær nå. Vi vet begge at vi er glade i hverandre, men vi vet og at vi trenger en annen form på samlivet for å kunne fortsette. Han vet ikke om han klarer det, og jeg kan ikke forlange å få vite.

Heldigvis har jeg gode venner, som jeg har støttet masse før, og som gir tilbake til meg med renter nå. Det er gull verd å oppdage det og.

Vi var sammen igjen for noen dager siden, da hadde vi en fin prat. Han sa han var glad i meg, og at det var godt å se meg. Vi sto i gangen og klemte lenge, kysset litt og kjente på nærheten. Jeg var stødig gjennom hele samtalen, og ga han fritt pass til å avslutte forholdet. Det gjorde han ikke. Likevel sier han at han trenger tid til å være på ego trip nå. Han har ikke møtt noen andre, men jeg tror nok at han har møtt den berømte veggen!!

Er det noen som kjenner seg igjen?

[Gjest imli]

Dette høres ikke ut som en hyggelig situasjon...

Hva var det som gjorde at han/du/dere følte at forholdet var for tett? Går det i så fall an å forandre på disse tingene tror du?

[Gjest gress enka]

Han har en del issues fra fortiden, som han har lagt lokk på lenge. Han har lagt dette til side omtrent halvannet år mens forholdet vårt gikk på skinner. Vi hadde så mye felles interresser, både på vann og på snø, vi var litt pompel og pilt, og så ble min vennegjeng raskt involvert i han og oss. Han er bestekompis med min bror etc. Men etter sommerferien, bare sa det stopp hos han.

Men i bunn og grunn, tror jeg det skyldes god gammedags panikk. Hva nå, blir det oss, etc. Jeg har aldri mast om fremtidsløfter, men han begynner nok å kjenne på det sosiale presset i forhold til alder og tid vi har vært sammen..

[Gjest imli]

Skjønner. Sannsyligvis er det snakk om det gode gamle "redd for å binde meg!" - syndromet!

Men det er jo tross alt snakk om en voksen mann på rundt de 30, så han burde vel være moden for både det ene og det andre. Hva med deg? Ser du for deg at dere skal bo sammen igjen, gifte dere, eller få barn innen nærmeste fremtid? Hva tror du han mener? Kanksje på tide å ta en prat om fremtiden?

[Gjest Gjest]

Hei, det har vi igrunnen gjort, med fokus på hans tvil til sine evner til å slå seg til ro. Men frem til jeg flyttet ut, var det hele tiden han som sa han hadde et problem, ikke jeg! Men ja, det er nok forpliktelses angsten ja. Men nå har det gått fire uker, og han klarer ikke ta et valg. Mye tyder på at jeg burde gjøre det slutt, og det har jeg forsøk og, men hver gang vi er sammen blir det liksom så ok å være sammen og da.

Vi har konkludert med at hvis vi kommer gjennom dette, står vi stekere enn noen gang. Men til nå, jobber han kun i sitt eget hode, ikke sammen med meg.

Han matcher meg så bra her i livet, at det er nok bare han jeg vil ha nå ja. Sist jeg var sammen med han (søndag) ga jeg uttrykk for at jeg kunne ikke fortsette å stå i kulden. Det var han enig i, men har jeg hørt noe fra han?? Nope!

[Gjest imli]

Hm. Han burde i alle fall gi lyd fra seg, han må jo skjønne at du lider under dette. Ta kontakt du da vel. Fortell ham at du ikke kan sette livet ditt på vent i ukes/månedsvis.

Jeg lurer jo også litt på hva som er så vanskelig for ham. Når dere har vært sammen i to år, burde han jo ha tenkt tanken på en felles fremtid? Og det er jo ikke akkurat sånn at du har pressa ham til noe. Menn er rare.

[Gjest Gjest]

Har ikke denne tråde vært oppe for noen uker siden??

gikk igjennom det samme som deg i fjor, det ble slutt. Tror egentlig det var det han ville hele tiden, han ville bare ha muligheten til å ombestemme seg om han kom til å angre. Eneste det førte til var at jeg gikk rundt og håpet i 6 uker, mens jeg hadde det drit kipt, for så å bli enda mer knust når det ble slutt. Hadde han hatt baller nok til å gjøre det slutt med en gang, så hadde jeg kommet over han mye fortere. Gutter er desverre veldig feige...

Antageligvis så håper han litt at du skal velge for han, så slipper han å være den store stygge ulven,,,

[Gjest Gjest]

Ja, det kan du si. Menn er rare. Jeg tror nok selv at jeg har to valg. Enten å gjøre det slutt, eller å la han få den tiden han nå behøver til å tenke gjennom ting og tang. Han er i bunnen en fornuftig og smart fyr, som trenger litt tid til å tenke nøye gjennom saker og ting. Han har hele tiden svart meg når jeg har tatt kontakt, møtt meg når jeg har bedt om det. Men det blir jo en inmari saftig enveiskommunikasjon da, hvis det skal gå på hans premisser hele tiden. Han vet at det er vanskelig for meg, men kan likevel ikke komme med noen gode svar.

Men hva skal man gjøre når man elsker en person? Hadde jeg hatt alle slike kloke svar, skulle de deles ut høyt og lavt!!! To år er en stund og. Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier kunnet trodd at han og jeg skulle komme til det punktet vi er nå. Men følelser er rare de og, og har man gått på en smell, er det vel lett å bli selvsentrert!

Det er liksom ennå et håp tilstede om at han skal våkne opp og forstå hva som driver han.

[Gjest Gjest]

Den var oppe på en annen side, for noen uker siden, men så lite respons at jeg startet heller en ny side. Det var igrunnen som svar på en annen sist. Takk for svar. Kan jeg spørre deg om hvordan han oppførte seg i løpet av de 6 ukene dere var sammen? Hvorfor skal det være så vanskelig. Sist vi var sammen, sa jeg rett ut til han 'jeg har vært nær ved å avslutte hele greia, vil du avslutte så synes jeg bare du skal gjøre det!' Men han viker unna å ta en slik beslutning likevel!!!!!!!!! Min bror, som kjenner han godt gjennom meg, sier at han mener at kjæresten min er utbrent, og at det er jeg som får lide av det. Han har pratet med han på tomannshånd etter 'bruddet'.. Men alt dette blir uansett så umulig uten kommunikasjon!!

[Gjest Gjest]

Vi skal møtes i dag og prate ordentlig. Han har sagt han ikke er klar for intimitet nå, så da må jeg bare la han gå. Kan ikke gå her og vente i det uendelige. Det fører ikke noe godt med seg... FAENs mannfolk