Har du god selvtillit? Og isåfall, hvorfor?

[Englepusen]

Man kan lett få følelsen av at utseende og selvtillit henger sammen når man ser på alt snakket om fettsuging, slanking, silikon osv...

For min del så føler jeg ikke at det stemmer. Får masse positive komentarer ang. utseendet og er stort sett godt fornøyd selv. Har jo mine turer ned i kjelleren av og til.

Men selvtillit har jeg lite av. Syns det er skummelt å se andre i øynene og føler meg generelt sett litt utrygg når jeg er sammen med andre mennesker. Føler av og til at jeg har det best alene. Ikke at det er noen ønskesituasjon. Har vært mye alene i ungdomstiden og har få gode minner fra den tiden. Det er vel gjerne det som har gjort meg til den jeg er idag.

Hva mener dere om dette med selvtillit? Hvordan får man bedre selvtillit?

Det er jo de som har for stor tro på seg selv så man bør visst ikke ha for mye heller, hva er forresten for mye?

[Skusla]

Vel, det varierer vel tenker jeg...

Selvtillit er noe som kommer tror jeg... Hos meg er hvertfall dette tilfelle...

Har aldri hatt noe overvettes mye selvtillit, men den har steget jent og trutt gjennom årene som har gått.

Nå har jeg vel normalt med selvtillit tror jeg.. Jeg tror ikke jeg er bedre enn andre og har gått for langt, men jeg ligger vel på det stadiet hvor jeg fremdeles er ydmyk, han se mine egne feil og innrømme de, føle meg trygg i ulike situasjoner hvor jeg ikke har følt meg trygg før.

Jeg er stort sett fornøyd med utseende mitt, men som de fleste andre så er det vel noe man ikke her så fornøyd med.

Jeg vet hva jeg står for.

Jeg er blitt sterkere med årene, og klarer mer enn før, tar mer ansvar. Jeg tror det har en del med selvtillit å gjøre ...

Hvordan få bedre selvtillit kan bare du svare på, for DU vet hvor skoen evt trykker hos deg.

Der hvor du har problemer med ting, er hvor du må jobbe med de.

Det er en arbeidsprossess som tar tid, og hvor man må regne med noen få tilbakesteg.

Det er vel naturlig.

De tingene jeg har vanskelig med, prøver jeg å ta fatt i, jobbe med, bearbeide. Å når man klarer å overkomme disse kriteriene, så stiger også selvtilliten tror jeg.

Selvtillit har jo med hvordan du ser på deg selv. Hvordan du er utad og innvendig overfor andre.

Man må innse at folk kanskje ikke er så skremmende som man tror..

Når jeg var yngre hadde jeg problemer med å snakke med folk jeg ikke kjente.

Når jeg var sammen med en stor gjeng og det var mange jeg ikke kjente, holdt jeg mye stille.

jeg turte ikke snakke så mye.

Dette henger litt igjen enda, men forskjellen er nå at jeg observerer mer. Jeg trenger ikke lenger rope høyest for å bil hørt. Jeg ser hvordan de andre er og lærer å se hvilke personligheter de er.

Jeg merker derfor at andre lytter mer til meg enn før. De hører på meg og tar mine ord med i betraktining.

Ikke at de aldri gjorde dette før, men da var jeg mer reservert.

Å observere før man buser ut med alt mulig tror jeg bare er godt jeg.. Da får man en kontroll over situasjonen..

Man må samtidig være ydmyk. Om man vet man har feil, så skal man ikke insistere. Om andre vet mer enn deg, så skal man kunne innrømme dette og da heller trekke seg litt tilbake. Men det avhenger jo av situasjone og hvor man er og hvem man er sammen med også tror jeg...

Dette er hvordan jeg ser på selvtillit og øking av denne, men det er nok andre som har andre og flere meninger enn meg...

[Gjest Lea]

Jeg tror at selvtilliten min er sånn midt på treet.

Da jeg var i tenårene var den skikkelig dårlig og jeg følte meg dum og keitete uansett hva jeg gjorde, hvis jeg ikke var sammen med folk jeg stolte 100% på.

Jeg vil ikke beskrive meg selv som vakker. Jeg har heller ingen modellkropp. Tidligere plaget dette meg fryktelig.. alle vil jo se ut som modeller i tenårene. Dette resulterte i at jeg var på nippet til å få en spiseforstyrrelse og selvtilliten ble ikke bedre av å tenke på kropp, dvs mangel på en perfekt sådan, 24 timer i døgnet.

Ettersom jeg har blitt eldre har selvtilliten økt. Nå gir jeg stort sett blaffen i hva andre synes om meg (bortsett fra sambo, foreldre og gode venner). Jeg aner ikke NÅR jeg begynte å få bedre selvtillit, men jeg antar at det begynte når jeg flyttet hjemmefra og fikk til ting på egenhånd. Det hjalp også å komme vekk fra de gamle klassekameratene (særlig guttene). Jeg fikk plutselig mer oppmerksomhet fra gutter jeg møtte og fikk plutselig "draget".

Det har også hjulpet på at jeg har funnet verdens beste samboer som gir meg komplimenter til stadighet, en jobb der jeg stadig beviser for meg selv at jeg KAN noe (dette klarte jeg aldri på skolebenken) og at jeg har klart å bygge meg opp økonomisk.

Så JA jeg har selvtillit, selv om jeg ikke ser på meg selv som vakker eller veldreid. Jeg er ingen modell, men jeg har andre kvaliteter som, i mine øyne, veier opp for et perfekt utseende. Selvtilliten kunne selvfølgelig vært MYE bedre, men jeg trives med meg selv.. og det er det viktigste for meg.

[Gjest Nefertiti]

Jeg har ikke god selvtillit. Eller, når jeg er med folk jeg kjenner har jeg normal selvtillit, men i situasjoner med mange folk jeg ikke kjenner har jeg en heller laber selvtillit. Vet ikke helt hvorfor, men jeg er hele tiden usikker på meg selv.

Lurer egentlig og på hvordan en kan styrke selvtilliten, men er enig i at en kun kan gjøre noe med det selv. Jobbe med tankegangen sin kanskje...

Virker kanskje merkelig, men i situasjoner hvor jeg føler meg usikker, så pleier jeg bare å tenke: "jeg driter egentlig i hva de måtte tro om meg, så lenge jeg er meg selv". Det hjelper litt...

Men jeg har helt klart en mye bedre selvtillit nå enn da jeg var yngre. Da var det skikkelig ille, så en får se positivt på det

:blunke:

[Gjest Donna]

Jeg har mye bedre selvtillitt nå enn jeg noen gang har hatt ....men den kunne så absolutt vært større !

Man vokser på positiv tilbakemelding - mestring, og at man føler seg trygg. Dette har hjulpet meg ..men jeg har ennå et stykke igjen før jeg vil gå så langt som å si at jeg har god selvtillitt ...det hender jeg står opp i forsamlinger hvor jeg er trygg - og sier fra om ting jeg er dypt uenig i - men da er det ofte adrenalinet som tar over - etterpå faller jeg sammen inni meg ..blir helt skjelven ....sjeleglad for at jeg har overlevd - og full av anger på at jeg åpnet munnen ...............hva man opplever av tilbakemeldinger fra andre i oppveksten har også mye å si for ens utvikling av selvtillitt og selvbilde ... ....

Dersom man opplever negative kommentarer på person og eller utseende så er det fort at dette får utover selvbilde og selvtillitt ....For meg betyr utseendet mye ...jeg tror faktisk at dersom jeg hadde kunnet forrandre litt her og litt der - så hadde det vært med på å gi meg bedre selvtillitt. Hvis jeg er mer tilfreds med meg selv - så vil jeg våge å vise mer av meg selv ...vil bli tryggere og mer fri liksom ....våge å gå med hevet hode ...se litt ut som om jeg eier verden litt ...*ler*....nei ....ikke bokstavlig da - men jeg tror helt ærlig at dersom jeg var mer fornøyd med meg selv - så ville selvbilde og selvtillitt bli bedre ..og jeg ville hatt det mye bedre selv også ....da vil man utstråle sikkerhet ...at man er tilfreds ...... (noen som er enige??)

Nå henger jeg meg mer opp i de detaljene jeg ikke liker ..så blir jeg forknytt .....og sjenert ....og selvtillitten den blir liten så liten

du verden så åpen jeg ble nå da ...*rødme * ....godt jeg er Virgo her da ..og ikke meg selv ....

[Gjest Kinga]

God selvtillit på noen områder, ja. Har funnet ut at at selvtilliten svinger i takt med hvem man sammenligner seg med og i hva.

Poenget er vel å finne ting man mestrer, og å fokusere på ting man er fornøyd med ved seg selv. Dilemmaet for meg er at jeg trigges av å fikse ting bra som jeg ikke har mestret så godt tidligere, eller rette på ting jeg ikke er så fornøyd med på andre måter.

Har ingen god oppskrift på super og stødig selvtillit, da den stadig svinger fra tid til annen. En greie med selvtillit ,tror jeg også er å godta at den ikke er på topp bestandig; det gjør en på en måte tryggere på seg selv. Man føler seg ikke sviktet av seg selv eller omgivelsene pga en nedtur.

Vibeke

[Englepusen]

Litt kjedelig når den minste lille filleting blir en enorm nedtur som overskygger alt annet..

Men jeg har faktisk funnet en ting som hjelper meg litt. Trening! Har tatt meg en joggetur(prøvd ihvertfall) de to siste dagene og det har allerede hjulpet på humøret. Og er jeg glad og fornøyd blir jeg mer utadvendt og tåler mer.. :D

Misunner mennesker som virker som de har ubegrensede mengder selvtillit og er seg selv hele tiden..

Jeg forsov meg nok når selvtilliten ble utdelt

[Gjest Cruella]

Er mye tryggere på meg selv nå enn da jeg var i tyveårene, men selvtilliten varierer fra sånn passe fornøyd med meg selv til misfornøyd.

Har høye krav til meg selv, har også en oppdragelse hvor det var ganske høye forventninger til meg.

Blir skuffet over meg selv hvis karakterene ikke er som jeg synes de burde være.

Mine foreldre var ikke særlig positive til at jeg ville omskolere meg, men er stolte av meg i dag.

Ofte misfornøyd med eget utseende, selv om jeg er vant med å få mange komplementer. Det går ofte ikke inn, har lett for å fokusere på det jeg ikke liker ved meg selv.

Presser meg selv til å yte masse, men det blir ofte ikke bra nok.

Tenker ofte på å slanke meg, selv om jeg vet det er sykt. Deler det ikke med noen, for da tror de jeg er skrullete.

Nei, har sagt for mye, det finnes dager hvor jeg er ganske fornøyd med meg selv, men det er ikke den grunnleggende tanken jeg har om meg selv.

L-B

:-?

[Lisle]

da jeg gikk på innvandrerskolen satt jeg i klasse med massevis av innvandrere; muslimer, østblokkfolk og et par kinesere. det de alle hadde felles var at ALLE med unntak av ei kinajente og ei kroatiajente, virket stappfulle av selvtillit og plapret høyt og tydelig hele tiden og kommenterte og forstod ikke akkurat hvorfor jeg ikke var som dem (jeg er ikke så pratsom; beskjeden kaller de fleste det....

blir selvtillit også påvirket av ens kultur??

[Atmi]

Jeg vil vel også si at jeg har god selvtillit på en måte og på en annen måte har jeg liksom ikke det i det hele tatt. Men grunnen til at jeg på en måte sier at jeg har god selvtillit er fordi at jeg vet at jeg alltid gjør det beste jeg kan, og jeg gjør det beste jeg kan for å være så riktig som mulig i de tingene jeg syns er mest viktig, og som jeg setter mest pris på hos andre mennesker. Ut fra dette må jeg bare godta at jeg kan ikke alltid få alt perfekt, for ingen er feilfri. Derfor har jeg også feil, men så lenge jeg tross alt har gjort så godt jeg kan, så er det absolutt godt nok.

Hehe - syns det er viktig å tenke slik jeg. Syns også det er viktig at alle faktisk alltid gjør så godt dem kan og godtar derfor det dem ikke klarer helt. Så lenge man gjør det beste man kan har man ingen grunn til å være misfornøyd med seg selv.

Asterism

[Gjest søta]

Tror ikke selvtillit trenger å ha noe med utseende å gjøre. Jeg har alltid fått mye skryt både av foreldre gjennom oppveksten (snill, flink, søt, pen), venner og det motsatte kjønn. Av det motsatte kjønn har det da gått på utseende, mange tenker kanskje at det bør hjelpe på selvtillitet, men det gjør det ikke med meg!! Det er som om jeg skyver det vekk, tror liksom ikke på dem. Jeg er vel kanskje pen, noen ganger føler jeg at jeg er det, helt til det kommer en Jennifer Lopez eller no sånt på Tv, og den lille selvtilliten jeg hadde, er heeelt borte.

[Mathias]

tror vi må skille mellom selvtillit og selvfølelse....

Selvtillit er vissheten om at jeg KAn noe.

Jeg har varierende selvtillit ut i fra hva jeg blir stilt ovenfor. Er det noe fysisk klarer jeg meg veldig bra, er det sang blir jeg utrolig usikker.... Er jeg et sted der jeg blir "dømt" ut ifra utseendet (hvor da...?) er jeg helt ok, og tenker ikke mye på det, er ganske trygg der, verken mer eller mindre...

Selvfølelse er vissheten om hva jeg som person står for.

Jeg vet om mine forser og svake punkter, og ut ifra hvordan jeg har fått tilbakemeldinger på det i oppveksten og senere er jeg vel sånn mitt på treet... Jeg er nok dessverre for mye fokusert på å prestere og å mestre noe for å få trygghet (selvtillit) men det kommer av oppveskten min.

Jeg har derfor mer prestasjonsangt enn jeg kunne ønske. Hadde jeg vært mer fokusert, og trygg på selvbildet mitt, hadde jeg brydd meg mindre om hvor bra/dårlig jeg klarer ting....

[Gjest Mel]

Jeg har litt varierende selvtillit.

Jeg er generelt sett godt fornøyd med utseendet mitt, og stort sett fornøyd med den personen jeg er.

Dermed kan vi vel si at selvfølelsen er ganske grei.

Selvtilliten hopper veldig opp og ned. Jeg ser på selvtillit som troen på at du får til ting.

Av og til er det ingenting å si på dette - jeg tror vanligvis at jeg kan få til det meste.

Andre ganger svikter motet, og jeg blir usikker.

Selvtilliten er heller ikke spesielt høy når det kommer til kjærligheten og alt som følger med - selv om jeg ikke har noen grunn til å føle det slik.

Jeg må for eksempel få det banket inn i hodet om en mann liker meg - for jeg tar ikke hintene selv.

Dette tror jeg er en slags beskyttelses-greie, og det har jo helt klart med selvtillit å gjøre.

Jeg tror mye av nøkkelen til å trives bedre med seg selv, ligger i å slappe av litt mer - og ikke ta seg selv så gravalvorlig.

Dårlig selvtillit inneholder jo mye prestasjonsangst, usikkerhet og frykt for å feile - og om du ufarliggjør disse tingene, har du allerede gjort masse med selvfølelsen, tror jeg.

Urealistisk selvtillit er en ting som irriterer meg grenseløst.

Jeg kan ikke fortelle deg hva som er "for mye" - det merkes med en gang. Noe mer patetisk skal du lete veldig lenge etter!

Men - et poeng er jo ofte at de som virker som om de har mengder med selvtillit, ofte er svært så usikre når det kommer til stykket. Greit å huske på!

[Lykkeliten]

Får masse positive komentarer ang. utseendet og er stort sett godt fornøyd selv.

Det er jo flott! Fint at du kan være fornøyd med utseendet ditt!

I forhold til dette vil jeg gjerne si at veldig mange kobler bra utseende og god selvtillit. Jeg tror ikke dette er så bra å gjøre. Hvis du bygger mye av selvtilliten på hvordan du ser ut og det er dette som er viktigst vil du sannsynligvis slite når du blir eldre. Når kroppen eldes og du ikke kan basere selvtilliten på det ytre lenger er det i hvertfall viktig at du har andre ting i tillegg som kan opprettholde selvtilliten!

Så: fortsett å være fornøyd med utseendet ditt og fortsett å trene! Trening gir deg god helse, en sunn kropp i tillegg til at det gjør deg gladere (som du skriver selv også). Fokuser på de andre egenskapene dine og legg merke til komplimentene du får fordi du feks er flink på jobben, en bra lytter, har smittende humør, har god smak, er omtenksom etc.... I lengden tror jeg det er disse tingene du kan bygge selvtilliten din på.

Du kan jo prøve å "late" som om selvtilliten er bedre enn den er for en stund. Push noen grenser og utvid komfortsonen din litt. Test hvordan folk reagerer hvis du faktisk ser de inn i øynene når du snakker, rett deg opp og vær bevisst på kroppsholdningen din (bare se i speilet hvor stor forskjellen kan være..) og smil mye! :D

Hvis du klarer å presse deg til å møte blikket til folk du snakker med vil du kanskje etter hvert se at det blir mottatt positivt? Alle har jo noen positive egenskaper, jeg håper du finner noen hos deg som du kan jobbe med og bli trygg på! Ønsker deg masse lykke til

P.S:

Det er jo de som har for stor tro på seg selv så man bør visst ikke ha for mye heller' date=' hva er forresten for mye[/quote']

...etter min mening når du går fra å ha bra selvtillit til å bli selvgod, jeg synes det er veldig flott når jeg ser at folk har bra selvtillit, men en selvgod person har jeg problemer med...

[Gjest Fisk]

Selvtillit ja. HVa man legger i det ordet er vel egentlig veldig forskjellig. Jeg mener det er stor forskjell på selvTILLIT og selvFØLELSE.

Selv har jeg slitt/sliter med både anoreksi og bulimi, jeg har sinnsyt lav selvfølelse, hater kroppen min og alt ved den.

Men selvtilliten er det ikke noe i veien med.

Jeg er ikke den som roper høyest, men jeg bryr meg veldig lite om hva andre mennesker sier og mener om meg. Det får være deres problem, tenker jeg. Sånn sett er jeg veldig sikker på meg selv, eller, sikker på personligheten min blir vel riktigere å si.

På den måten er jeg trygg på meg selv. Men kommer det noe ang. kropp inn i bilde er jeg ute å kjører.

Og egentlig tror jeg dette er det viktigste, å stole på sin egen personlighet og være trygg på den. Det kommer godt med, i hvet fall når jeg sliter med sykdommen. Troen på min egen personlighet løfter meg.

[Gjest Donna]

dere er inne på noe med det at man skal skille mellom selvTILLITT og selvFØLELSE.

min selvfølelse er nokså lav ......er svært misfornøyd ......

selvttilliten er litt større (blir det etter hvert som man opplever mestring og å bli likt/verdsatt)....men jeg roper ikke høyest i forsamlinger ...og tar tid på å bli kjent med folk fordi jeg ikke tørr å ta ordentlig kontakt før jeg har sett de an en tid ....og så får jo selvtillitten knekk av og til ...som kan være vanskelige å fikse på igjen ...

men det er helt klart et skille melliom disse to tingene.

[Veslejenta]

Jeg har ikke så god selvtillit, men den er mye bedre nå enn for tre-fire år siden.

Jeg tror det hjelper å ha gode venner rundt seg som man er trygg på, hvor man kan være seg selv. Og kanskje med hjelp fra dem eller kanskje til og med alene, gjøre ting man er litt redd for å gjøre. Det gir et veldig selvtillits-kick etterpå.

[Bettie]

Tror dette med selvtillit og selvfølelse hanger sammen med om man aksepterer den man er eller ikke.

Selvtillit er noe som, etter min erfaring, kommer innenfra. Er selv ganske trygg på meg selv, og aksepterer at jeg er den jeg er, selv om jeg kanskje ikke matcher diverse kroppsideal eller ikke får til alt i verden. Jeg mener jeg er en ok person, langt fra feilfri, og neppe samme person i dag som for ti år siden, men jeg er den jeg er.

Hva andre så mener om meg, blir litt mindre viktig, men ikke helt uviktig, for jeg lever jo i samhandling med andre mennesker.

Så min erfaring er at når jeg klarte å akseptere meg selv, har selvtilliten og selvbildet vært ok.

[Gjest Anonymous]

Selvtilliten beg. i barneårene. Oppdragelsen er viktig her. Gi barnet anerkjennelse. Slik står de bedre rustet senere i livet.

I voksen alder kommer den jo mere og mere med det du kan mestre og tilbakemeldinger.

Erfaringer vokser mean på, likeledes selvtillitten

Den kan jo synke i perioder ved motgang, men den kommer tilbake når det ordner seg igjen.

[Gjest Donna]

*klappe klappe for Gjest* Det du skriver er viktig ! man legger grunnlaget i barneårene. man må bakke opp ungene og gi de tro på egen mestring - tro på seg selv - lære de at selv om de mislykkes i noe så er de verdifulle. Hvordan de føler at vi ser på dem er med på farge deres oppfatting av dem selv ....(i psykologien lærte vi et navn på dette - noe med et speil - men det kommer jeg ikke på nå.)

Gir vi barna et godt grunnlag stiller de sterkere når de vokser til og møter medgang og motgang. å vite at man er verdifull - at man er elsket er viktig ..da gjør det ikke så mye om man tabber seg ut av og til ...