Barns håndtering av dyr

[Gjest Gjest]

Noen som bor i nærheten her har fått seg en liten kattunge, denne kattungen vandrer rundt alene her titt og ofte og barna i nabolaget synes jo selvsagt dette er kjempestas. Hva er vel morsommere enn å leke med en søt, liten kattunge, liksom?

MEN! Måten mange av disse barna håndterer kattungen på irriterer meg, de går rundt og bærer på den hele tiden, stakkaren kaver for å prøve å komme seg løs, noe som resulterer i at de holder den ENDA hardere. Og de røsker og drar, krangler om den ("nå har du hatt den lenge, nå er det min tur til å holde den"), mens de drar i hver sin ende av den. Og så videre... Det verste er at foreldrene ikke sier noe! Har flere ganger sett at de står og kikker på at barna "leker" med kattungen på denne måten og SMILER!? Som om dette er helt greit, liksom?

Jeg har sagt fra til barna noen ganger, at katten helt sikkert synes det er morsomt å leke og kose med dem, men at de ikke må holde den så hardt eller dra i den, og at når den spreller betyr det at den vil ned. De hører etter når jeg sier det, men jeg har en mistanke om at de bare fortsetter når jeg har forsvunnet.

Nå er det vel en fare for at jeg blir den hysteriske kjerringa i gata, men jeg blir irritert over at folk ikke kan lære barna sine å håndtere dyr på en skikkelig måte.

Hva om dette hadde vært deres barn, hva ville dere ha tenkt om at jeg på en måte blander meg inn i oppdragelsen av dem? Har jeg rett til å si fra? Og om dere har kjæledyr selv eller ikke, passer dere på å lære barna deres å ha respekt for dyr?

Jeg ser at jeg virker litt hysterisk og overfølsom her nå, men jeg synes dette er litt viktig!

[Tabris]

Jeg får skikkelig vondt av å lese slikt - også blir jeg så sint på foreldrene. Hvor er de? Hvorfor følger de ikke med og lærer barna å omgås dyr med respekt?

Jeg synes slett ikke du er hysterisk, og synes det er kjempeflott at du sier i fra. Det har du så absolutt rett til å gjøre. Jeg hadde gjort det samme.

Selv har jeg alltid vært streng med hva barn - inkludert mine nevøer - får gjøre med min hund. Jeg blander meg ikke opp i andres barneoppdragelse, men det er jeg som bestemmer hva andre får gjøre/ikke gjøre med min hund. Hunden er nå ti år gammel og logrer voldsomt og drar ivrig i båndet når hun ser små barn - hun har ytterst sjelden hatt noen negative erfaringer med dem.

[Gjenglemt sykkellås]

Jeg hadde gjort nøyaktig det samme som deg.

Barna mener det sikkert bare godt, men katten er et levende vesen som skal behandles deretter.

[Gjest]

Bare vent, snart blir katten så stor at den sier ifra selv.

Men jo, jeg ville nå sagt ifra til ungene jeg. Om noen så mye som tenker på å være hardhendt mot kattene mine så får de høre det, om så foreldrene ble sure og kjeftet på meg så hadde nok de fått høre det og.

Er flere ganger før hvor jeg har gått turer med hunder hvor barn hever seg over de. Ikke engang et spørsmål om man kan klappe den, og er flere ganger jeg selv har måttet ta imot et par skader som nok var ment mot barne som var plagsome men som har endt opp mot meg. Og det ender som oftest opp med at jeg må dra hunden bort derfra.

Men nå er også min mening at barn ikke burde ha dyr, med mindre faktisk har vokst opp med det fra starten av og vet at dyr er levende vesener og at man ikke kan gjøre hva man vil med de.

Slik som på lørdag hvor en pappa hadde med to døtre på kanskje 4 og 6 år som skulle kjøpe hamser i dyrebutikken jeg var i. Huff, første jeg reagerte på var vel at dyrebutikkdama lot ungene løfte opp kjempesmå hamsterunger selv om hamstermoren sto å peip og freste fordi de ble tatt bort (og dette var smååå unger). I tilleg var ungene ikke snille mot de, men slap de ned fra kanskje 20-30 cm og ned i buret igjen.

[la Flaca]

Eierne av katten blir sikkert glade hvis du tar en prat med dem. Grip sjansen når de er ute med katten (den er vel ikke ute alene enda?), og si at du har sett både det ene og andre og er bekymret. Mange responderer bare på utgifter, så det skader ikke å nevne at det fort kan bli ei bra vetrinærrekning hvis den får brudd el.likn. Har de sluppet den lille kattungen sin ut alene allerede kan det være lurt å tipse om at det er helt bak mål.

Må legge til at man ikke kan legge ansvaret for kattens ve og vel på barna i gata, eller foreldrene deres. En voksen katt vil ikke tålerere å bli dårlig behandlet, så problemet ligger i at dette er en unge. Eierne må være med katten ut, og lære ungene som konfronterer den hvordan katter skal behandles. Sørge for at den ikke blir utsatt for noe ubehaglig til den er stor nok til å ta vare på seg selv.

Endret 11. september 2007 av la Flaca

[Tabris]

Utsagn som "Felix/Fido er så snill - ungene får gjøre hvaaa de vil med ham!" er at de få ting som gir meg trang til å være voldelig.

[Gjest Elastica]

Jeg synes ikke du er hysterisk som sier fra. Disse barna har tydeligvis behov for noen som kan sette grenser, siden foreldrene ikke makter det selv.

Mine barn vokser opp med hunder. Dette gir dem en flott erfaring, tror jeg. De lærer å behandle dyr med respekt, de lærer å ta ansvar og de får anledning til å gi og få masse kos og trøst. Hundene våre er vant til barn. Spesielt den ene tåler det meste. Jeg er likevel nøye på at ungene skal lære at de ikke kan gjøre alt med ham, selv om det sikkert ikke hadde vært noe problem.

Derfor er det en utfordring å lære dem at ikke alle hunder nødvendigvis oppfører seg som våre - og det må hundene få lov til. Det betyr at de ALDRI får lov til å gå bort til fremmede hunder, aldri klappe uten å spørre eieren først, osv. Jeg møter mange barn når jeg går tur med mine hunder, og forundrer meg over at foreldre lar ungene gå bort for å klappe hunden uten at dette er avklart med meg først. Det er selvsagt viktig å lære barna at man ikke trenger å være redd for hunder - men det er vel så viktig å lære dem at man alltid må spørre eieren først. Man må lære at hunden også er et levende vesen, og at hunder kan reagere ulikt i ulike situasjoner. Det er nok mange dumme episoder som kunne vært unngått dersom foreldrene hadde lært ungene sine litt om hvordan man skal håndtere dyr.

Som et eksempel kan jeg nevne min hund, som er veldig snill men også ekstremt leken. En leken, 30 kilos muskelbunt kan virke skremmende. Ofte opplever jeg at barna trekker seg hurtig vekk når han er brå i bevegelsen fordi han tror barna vil leke med ham. Da er det vanskelig å forklare for foreldrene at "han er egentlig veldig snill" (alle hundeeiere sier det om sine egne hunder).

[Gjest Elastica]

Utsagn som "Felix/Fido er så snill - ungene får gjøre hvaaa de vil med ham!" er at de få ting som gir meg trang til å være voldelig.

Hvorfor det?

Jeg kjenner hundene mine veldig godt, spesielt den ene. I vårt hjem er det faktisk ikke langt unna at de kan gjøre hva de vil med ham. Det betyr selvsagt ikke at de får lov til det. Det betyr bare at vi har vært veldig nøye med enkelte ting da han var valp. For eksempel kan hvem som helst ta vekk maten hans når han spiser. Det betyr ikke at de får lov til å gjøre det, men det betyr at ungene kan være i hagen selvom hunden spiser. Dette er for meg veldig viktig - og et ledd i lederskapsmarkeringen som til enhver tid foregår i "flokken" vår.

[Vendie]

Å kjære vene, jeg blir gal av sånt!

Våre tidligere naboer hadde en katt, verdens snilleste og mest bedagelige vesen, og den var en sånn som "lot ungene gjøre hva de ville med den".

En dag jeg gikk forbi huset deres så jeg at 6-åringen deres drev og snurret seg rundt og rundt på stuegulvet, mens han holdt katten. Jeg tenkte jo mitt, men følte nesten ikke at jeg kunne buse inn i huset deres og begynne å lekse opp heller, så jeg gikk bare videre. Når jeg kom tilbake noen minutter etterpå var gutten utenfor, så jeg vinket ham til meg og sa noe sånt som at katter ikke liker å bli snurret rundt sånn, så det måtte han ikke gjøre mer. Da sa han dette: Jammen, det pleier pappa også å gjøre! Jeg ble sånn: ! Hva gir du meg? Ba ham om å hilse faren sin fra meg og si at han måtte lære seg å være snill mot katten, og jeg tror faktisk gutten skjønte det. Om faren fikk det inn i den tette knollen sin er en annen sak.

Endret 11. september 2007 av Vendie

[rangi]

Utsagn som "Felix/Fido er så snill - ungene får gjøre hvaaa de vil med ham!" er at de få ting som gir meg trang til å være voldelig.

Helt enig!

Jeg blir ekstremt provosert av foreldre som lar ungene sine herje som de vil med dyr, enten det er katter eller hunder. Min lille PRT likte overhodet ikke unger, men hadde jo det "problemet" at hun var veldig liten og søt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg opplevde at unger kom løpende bort og nærmest kastet seg over hunden, mens foreldrene ikke foretok seg et pip. Jeg måtte flere ganger nærmest kjefte på disse ungene, og si at de nok ikke skulle komme bort i vill fart, fordi hunden da ble redd. Noen foreldre ble faktisk sure pga at jeg sa fra! Forstå det eller ei...

Nei, min mening er at unger skal ikke ha ansvaret for dyr, og de skal lære seg å behandle dem med respekt. At noen foreldre åpenbart har vanskelig for å skjønne dette, har jeg etterhvert forstått... Jeg er helt sikker på at hvis ungene lærte seg å omgås dyr på en mer fornuftig måte ville vi unngått mange uheldige situasjoner, bl a bittskader.

Til TS, jeg syns du gjør det rette! Hadde bare flere vært litt mer som deg.

[Gjest Elastica]

Helt enig!

Jeg blir ekstremt provosert av foreldre som lar ungene sine herje som de vil med dyr, enten det er katter eller hunder.

Jeg enig i det du skriver her.

Likevel er det hundens (skriver om hunder her, siden jeg ikke har kjennskap til katter) eier som vet hvor grensen går for sin hund. Hos oss er det greit at barna går bort til hunden når han ligger i kurven sin, hos andre er det kanskje ikke like greit. Jeg lærer ungene mine at de ikke nødvendigvis kan gjøre det samme med andre hunder som de kan gjøre med våre egne. Men det betyr selvsagt ikke at jeg lar de opptre ansvarsløst overfor dyrene våre.

[MrsC]

Det er bare fint om du fortsetter å si i fra til ungene. Om foreldrene ikke har vett nok til å lære sine unger å behandle levende vesener med respekt, må andre gjøre det. Utrolig at ikke flere blir bitt slik som enkelte unger holder på. Og nei, mange ganger er det ikke dyret som skal ha skylden for at barnet blir skadet.

Selv har jeg dessverre erfaring med at småbarn kan klemme så hardt på kattunger at ribbeina brekker og punkterer lungene. Og da var kattungen noen måneder gammel. Ikke mine unger, men mine kattunger Hadde jeg vært eldre den gangen tror jeg at jeg hadde blitt voldelig mot moren som ikke sa unnskyld eller noe i etterkant, men mente at det var slik små barn var mot dyr Ungene var 4-5 år.

Mine foreldre har alltid hatt dyr, hund, katt eller begge deler. Dermed gikk det inn i oppdragelsen at dyr skal behandles med respekt og som et levende vesen. Det betydde at dyret skulle kunne spise mat i fred, ha et hjem hvor den var trygg og få gå vekk fra en situasjon hvor den viste at den ikke vil være.

[Tabris]

Hvorfor det?

Fordi et slikt utsagn vitner ofte om en mangel på kunnskap om hunders (hvis vi fortsetter der) kroppsspråk, der passivitet fra hundens side er automatisk det samme som at hunden liker det. I tillegg synes jeg ikke barn skal få gjøre "hva de vil" med dyr uansett hvordan dyret reagerer - det er et levende vesen, ikke en leke. Noe barn bør lære fra dag èn.

Endret 11. september 2007 av Tabris

[Gjest Jenna88]

Alle barn bør lære at de skal vise respekt mot alle, - inkludert dyr. Både mtp. deres, og dyrets sikkerhet. Mange små barn har en tendens til å løpe bort til alle katter/hunder de ser, selvfølgelig uten å tenke over at alle dyr kanskje ikke er "så snille" som store, feite Mons som ligger stille under treet i hagen og alle barna kan klype i halen og leke med.

Det er forøvrig ingenting som provoserer meg mer enn barn som "mishandler" dyr. I flere tilfeller har jeg faktisk merket at foreldrene har stått og sett på mens de smiler og mener at det hele er "svært så søt". Da blir jeg meget forbanna, og da sier jeg ifra. Foreldre og barn får tenke det de mener, det gir jeg blaffen i, jeg gjør det som er best for både barn og dyr. Tror ingen barn har vondt av å lære at en skal være forsiktig med å nærme seg ukjente dyr. Det var i alle fall noe av det første mine foreldre lærte meg.

Og alle foreldre burde ta en alvorsprat med barna sine dersom de ser at barna behandler dyr på en uforsvarlig måte.

[Gjest Gjest_rangi_*]

Jeg enig i det du skriver her.

Likevel er det hundens (skriver om hunder her, siden jeg ikke har kjennskap til katter) eier som vet hvor grensen går for sin hund. Hos oss er det greit at barna går bort til hunden når han ligger i kurven sin, hos andre er det kanskje ikke like greit. Jeg lærer ungene mine at de ikke nødvendigvis kan gjøre det samme med andre hunder som de kan gjøre med våre egne. Men det betyr selvsagt ikke at jeg lar de opptre ansvarsløst overfor dyrene våre.

Ja, jeg er helt enig med deg. Mitt poeng er at foreldre må lære barna dine at de skal spørre hundeeieren om det er greit at de går bort til den før de gjør det. Og det har jo du gjort:) Mine stebarn kjenner jo våre hunder, og de er veldig glad i dem. Men, de vet også at de må spørre eieren hvis de ser en fremmed hund, før de går bort til den. Og, hvis hunden står alene i bånd, vet de at de ikke skal gå bort til den.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Trådstarter her. Godt å høre at dere ikke synes jeg går over streken når jeg snakker til disse barna, da fortsetter jeg med det og håper jeg greier å få dem til å forstå. Jeg ble så glad tidligere i dag når katten nok en gang var utenfor her og jeg hørte at et av barna si til et av de andre "sett den ned på bakken for den spreller ser du!" Tydeligvis har jeg nådd gjennom til noen av dem ihvertfall!