Er mange for tidlig ute med å introdusere sin nye kjæreste

[Lille Løve]

Det er jo ikke alltid nye forhold varer, selv om man ofte tror det i forelskelsens rus...

Derfor er det jo greit å ikke involvere alle man kjenner sånn med èn gang, særlig hvis det er barn inne i bildet. Det bør være rimelig sikkert før man lar dem hilse på mamma eller pappas nye kjæreste, synes jeg.

Men noen ganger lurer jeg på om jeg er litt hysterisk der, fordi jeg synes veldig mange får den biten unnagjort fryktelig fort

De nye inntar ste-rollen veldig tidlig i forholdet.

Det trenger ikke være noe galt i det, og kanskje misunner jeg dem som tør det litt fordi jeg selv er så skeptisk til det. For tenk om det skjærer seg etter kun kort tid? Sånt vet man jo aldri såklart men...

Hvor lenge ventet dere før dere introduserte barna for deres nye partner?

[Gjest =tentacle=]

Sett fra den andre siden, jeg har ikke barn, men jeg har blitt introdusert til kjærestes barn. Forholdet er over, så om varighet av forholdet skal være suksesskriteriet, var det feil å treffes.

Man kan ikke være sikker på at forholdet skal vare når man ikke har latt partner og barn treffe hverandre, uansett hvor lenge forholdet har vart. Jeg ville aldri tatt noens barn "på kjøpet", for jeg vil ikke at noen av oss, verken jeg, han, særkullsbarn eller fellesbarn skal leve i en familie hvor ikke alle er glade i hverandre. Hadde jeg møtt et barn jeg følte at jeg ikke kunne bli oppriktig glad i, hadde jeg trukket meg. I tillegg til kjemien mellom barn og den nye, er det nødvendig for en potensiell steforelder å se hvordan bioforelderen håndterer det å balansere mellom barn og kjæreste.

Mange forutsetninger må være tilstede fra start, og mye må man erfare og la gå seg til.

Det jeg vil trekke ut av mine egne opplevelser, er at det viktigste ikke er når en ny person introduseres (unntak for folk som forelsker seg annenhver helg), men at måten det skjer og doseringen av kontakten er viktig. Hvis jeg kommer i en slik situasjon igjen, som bioforelder eller som kjæreste til en, vil jeg satse på å vente en god periode før introduksjon, og deretter bruke en god periode hvor alt holdes på introduksjonsnivået, dvs korte, positive og ikke hyppige samvær. Deretter med gradvis økning når vi voksne vil satse på forholdet.

Dette vil selvfølgelig være vanskeligere å få til hvis forelderen har barn(a) fulltid eller i høy omsorgsprosent, enn om man har annenhver uke eller 40%.

Jeg tror ikke det er farlig at barn vet at mor/far har en kjæreste, og at de får vite hvem den personen er, men man trenger ikke leke familie alle 3 (el flere) når man bare er forelsket.

[Gjest Mysticgirl]

Det er jo ikke alltid nye forhold varer, selv om man ofte tror det i forelskelsens rus...

Derfor er det jo greit å ikke involvere alle man kjenner sånn med èn gang, særlig hvis det er barn inne i bildet. Det bør være rimelig sikkert før man lar dem hilse på mamma eller pappas nye kjæreste, synes jeg.

Men noen ganger lurer jeg på om jeg er litt hysterisk der, fordi jeg synes veldig mange får den biten unnagjort fryktelig fort

De nye inntar ste-rollen veldig tidlig i forholdet.

Det trenger ikke være noe galt i det, og kanskje misunner jeg dem som tør det litt fordi jeg selv er så skeptisk til det. For tenk om det skjærer seg etter kun kort tid? Sånt vet man jo aldri såklart men...

Hvor lenge ventet dere før dere introduserte barna for deres nye partner?

Hos meg så var det rimelig fort, men da som venn i utgangspunktet. Har mange venner av begge kjønn så de reagerte ikke noe negativt på det. Å vente i det uendelige kunne ikke la seg gjøre da jeg har begrenset med fri fra mine barn.

[Kosemose]

J

Endret 2. april 2008 av Kosemose

[Gjest Piper]

Jeg tror ikke man er sikker, før man har latt barna treffe den nye. Det vil alltid oppstå et aller annet problem så lenge det er barn emd i bildet, og da kan det være like greit å finne ut dette så fort som mulig før man bruker mye tid på en potensiell partner.

Jeg er ellers helt enig med Kosemose

[aquata]

Når jeg møtte min, ble barna involvert relativt fort, men det var fordi vi var sikre på at dette var DET. Har ei venninne som bytter kjæreste hurtigere enn flytoget, og synes veldig synd på hennes barn som møter alle disse etter (etter min mening) alt for kort tid.

Men å introdusere den nye som venn / venninne, som noen sa, var en god ide da får jo alle mulighet til å "kjenne på" tingene før man bestemmer seg for hva som skal skje

[Gjest =tentacle=]

Men å introdusere den nye som venn / venninne, som noen sa, var en god ide

Rent bortsett fra at det er å lyve til barnet sitt, og at barnet ofte merker på de voksne at det dreier seg om noe annet enn vennskap. Da får barnet mindre grunn til å stole på deg, og det trenger å stole på deg i en situasjon hvor kanskje et annet, og for barnet fremmed, menneske skal inn i familien.

[Nigo-san]

Jeg er en av de "litt hysteriske" på dette, det skal jeg ærlig innrømme...

Jeg gjør tenker mitt når barn blir hentet i barnehagen av pappas kjæreste og mammas eks-kjærestes søster før de er to år gamle... nemlig at her går ting rimelig kjapt, og ungen har vær så god å henge med på lasset. Og det blir i mine øyne et galt utgangspunkt.

Nå er det jo helt riktig at man aldri har noen garanti for at et forhold vil vare. Ei heller er det sikkert at barnet får problemer ved at personer kommer inn i livet for så å forsvinne- det skjer jo hele tiden på andre arenaer.

Men jeg tillater meg likevel å være litt gammeldags på dette. Blir jeg singel i morgen, kommer det en laaang singelperiode for mitt vedkommende, der dagliglivet først og fremst skal omfatte barna og meg. Den nye familien. Og når jeg evt får kjæreste etterhvert, skal det gå i sakte tempo. Kan hende jeg på det tidspunktet vil ønske å gjøre det raskere (det er jo gjerne slik man føler det i starten av et forhold), men jeg mener likevel at barna går foran meg selv i en sånn situasjon.

[Helen]

Da jeg møtte min mann ble ungene rimelig fort introdusert. Tror vi hadde vært sammen mer enn et par uker før vi avtalte å møtes på McDonalds med ungene, de var begge jevnaldrende. Min sønn var litt over 2 år mens hans datter var nesten 2 år. Ungene ble bestevenner med en gang. Min datter var 4 år og hun ble kjent med de litt senere.

Jeg synes det er like greit å hoppe i det. Men det er anderledes hvis mor eller far skifter kjærester flere ganger i året, da synes jeg ikke ungene bør blandes inn før man er ganske trygg på at forholdet vil vare.

Den tiden jeg var enslig hadde jeg et par småforhold som jeg visste ikke kom til å vare, ungene ble ikke itrodusert for de noen gang.

[Gjest *nurket*]

Jeg og faren gikk fra hverandre for drøye 2 år siden. Jeg datet et par stk første året. Ene datet jeg i 9 mnd, og ungene møtte han en gang (da hadde vi datet i 8 mnd). Men han ble introdusert som en venn, samme ble jeg for hans barn. Og for våre barn var det ikke unaturlig med venner/venninner så de tenkte ikke noe over det.

Kjæresten min møtte jeg for 10 mnd siden nå, og han møtte mine barn halvannen mnd etter at vi ble kjent. Og vi la ikke skjul på at vi er kjærester, og ungene liker han veldig godt. Hadde nok ikke gått så raskt frem hvis vi ikke var sikre

[Kosemose]

[

Endret 2. april 2008 av Kosemose

[Gjest Mysticgirl]

Rent bortsett fra at det er å lyve til barnet sitt, og at barnet ofte merker på de voksne at det dreier seg om noe annet enn vennskap. Da får barnet mindre grunn til å stole på deg, og det trenger å stole på deg i en situasjon hvor kanskje et annet, og for barnet fremmed, menneske skal inn i familien.

Nei det synes jeg absolutt ikke. Kan vel være venner og ?Og ikke bare elskere? Jeg vil heldigvis være venner med kjærestene mine også og ikke bare kjærester. Pleier å funke bedre da

Endret 10. september 2007 av Mysticgirl

[Gjest =tentacle=]

Nei det synes jeg absolutt ikke. Kan vel være venner og ?Og ikke bare elskere? Jeg vil heldigvis være venner med kjærestene mine også og ikke bare kjærester. Pleier å funke bedre da

Vel, jeg ville fortsatt kalt det løgn om jeg var din datter og du kalte din kjæreste "venn" overfor meg, selv om kjæresteforhold også kan ligne vennskap.

[Lizzee]

...............

En ting er at det selvfølgelig kan være vondt for barn å miste sin nye reservepappa/mamma, men en ny kjæreste trenger vel ikke innta den rollen fra dag 1?!? Jeg syns uansett ikke foreldre trenger å dyrke kjærligheten til sin nye flamme foran øynene på barna, uansett om de har vært kjærester i 1 år eller i 2 uker.

Om en fraskilt mor treffer en potensiell ny stefar for barnet sitt, er det vel (som andre her også er inne på) sikkert greit for alle at barna og den potensielle stefaren også får utviklet sitt forhold?

Hadde jeg vært barn med skilte foreldre, ville jeg nok satt pris på å få treffe foreldrenes nye kjærester framfor å plutselig bli introdusert etter laaang tid hvor de allerede har et langt og avklart forhold bak seg.

Jeg tror barn har godt av å se at foreldre (om det er de to biologiske foreldrene sammen - eller den ene med nye kjæreste) dyrke kjærligheten jeg!!! Mine egne barn er et bevis på at så er tilfelle. De har i alle årene som jeg har vært sammen med min kjæreste/samboer gitt uttrykk for at de synes at det er mye tryggere og koseligere at vi oppfører oss som kjærester (sitter i armkroken, kysser, klemmer hverandre og hvisker/ler kjærlig osv...) enn at vi oppfører oss som foreldrene til noen av kameratene. Og da snakker vi om par som ikke klemmer hverandre offentlig i det hele tatt. Mine barn synes det er helt rart at det er par som ikke viser hverandre kjærlighet og ømhet. Man skal jo lære barna at nærhet i et parforhold er viktig. Men man råkliner selvfølgelig ikke foran barna!

Jeg og faren gikk fra hverandre for drøye 2 år siden. Jeg datet et par stk første året. Ene datet jeg i 9 mnd, og ungene møtte han en gang (da hadde vi datet i 8 mnd). Men han ble introdusert som en venn, samme ble jeg for hans barn. Og for våre barn var det ikke unaturlig med venner/venninner så de tenkte ikke noe over det.

Kjæresten min møtte jeg for 10 mnd siden nå, og han møtte mine barn halvannen mnd etter at vi ble kjent. Og vi la ikke skjul på at vi er kjærester, og ungene liker han veldig godt. Hadde nok ikke gått så raskt frem hvis vi ikke var sikre

Jeg tror det er helt greit å tidlig i forholdet introdusere en mann som en venn. Barna trenger jo ikke vite at det er noe mer til å begynne med? 8 måneder er litt lenge hvis man mener alvor, men kanskje ok om man bare dater. På den annen side, om man bare dater (for meg et uforpliktende forhold) så er det kanskje ikke nødvendig med en introduksjon overhodet?

Som du selv sier *nurket*, så var det annerledes når du var sikker på hva du ville med forholdet.

Enig med deg i det. Samtidig tenker jeg at det jo også er å lyve for barnet sitt å holde en kjæreste skjult i lengre tid. Barn er jo ikke dumme...

Men det at en ny kjæreste ikke holdes hemmelig betyr jo ikke at denne kjæresten skal stupe ut i et steforeldreforhold fra dag 1? Det er i allefall ikke det jeg mener. Jeg mener at forhold mellom steforeldre/mammas nye kjæreste og barn også må vokse seg gradvis fram. Jeg syns ikke at noen barn skal hentes av en masse ulike mennesker som renner inn og ut av livene deres, uansett hvilke relasjon de har til foreldrene. Å hente barn i barnehagen er forbeholdt barnas nære relasjoner, og mammas nye kjæreste er vel neppe noen nær relasjon selv om han ikke er en hemmelighet som barnet likevel aner noen konturer av.

Sånn tenker jeg og. Hvis jeg blir singel i morgen, ville jeg jo ikke latt en evnt ny kjæreste flytte inn etter to uker og bli presentert som barnas nye omsorgsperson. Men hvis jeg etterhvert fikk en kjæreste, ville jeg nok ikke holdt ham hemmelig for en hver pris, selv om jeg ikke nødvendigvis ville hatt ham til middag hver eneste kveld jeg hadde barna. Etter min mening er det forskjell på å flytte sammen og lage ny familiekonstelasjon kontra det å kunne stå for at man har truffet noen. (Og man trenger jo ikke råkline foran øynene på barna sine selv om man er nyforelsket)

Helt enig med deg her kosemose!! Selv ventet jeg 3 år før jeg flyttet sammen med min kjæreste. Og i løpet av de 3 årene var ungene veldig klar over at jeg hadde kjæreste! (de ble introdusert etter 2 måneder). Det viktige er vel å ikke la barna møte vilt fremmede menn på badet om morgenen, at det ikke blir vel mange onkler og at de ikke hører lyder fra soverommet uten å vite hvem som er der...?

Møter barnet mannen - for første gang - naken i sengen din så bør du vel si at det er en kjæreste. Og det forplikter! Så om du ikke mener at det er en kjæreste ennå (bare en du dater...) unngå den situasjonen. Er du ikke helt sikker på hvor forholdet går eller synes det er veldig ferskt? La barna/barnet møte ham på kafe/i parken/kino/sammen med andre venner - og ta det derfra. Men det kan være greit å la dem møtes. Kjemien mellom barnet og den nye kjæresten er jo viktig for hvordan og hvor par-/kjærsteforholdet vil gå videre?

[Gjest Pjusk]

Nå er jeg i en situasjon hvor vi vurderer å la barna møte hverandre/ny partner, og jeg må si jeg gruer meg litt. Ikke i forhold til hans unger, for han har vært alene en stund og har akseptert nye partnere han har hatt i denne tiden uten store problemer.

For mine er det ganske nytt at mamma og pappa ikke bor sammen, og jeg er redd for at de skal føle en slags lojalitetskonflikt. En annen ting er at man kan aldri spå om fremtiden, og hvis dette nye forholdet mitt ikke varer, VET jeg at eks vil komme med "velmente råd" om at jeg ikke må presentere barna for "gud og hvermann" (som selvfølgelig ikke er saken her, men regner med at det vil blir dratt litt ut av sammenhengen på den måten).

Nå har jeg annenhver uke barnefri, mens han har barna sine 24/7/365, så til syvende og sist må jeg møte hans barn snart hvis da ikke dette forholdet skal baseres på møter hos meg annenhver uke.

Jeg tror også det er avgjørende hvilken alder barna er i. Små barn i barnahagen reflekterer kanskje ikke over at det kommer en mann og besøker mamma, mens barn som går de siste trinnene på barneskolen kanskje har flere tanker rundt dette.

Dette forholdet mitt er helt ferskt, men jeg tror nok at det går svært kort tid før vi møtes alle over middagsbordet. Han har sagt at han ønsker mer hverdag med oss alle tre (uten engang å ha møtt barna) og er veldig klar over at dette kan være en litt vrien prosess. Og det at han ønsker tid meg meg og barna og har reflektert over eventuelle konflikter, ser jeg jo selvfølgelig på som en svært positiv ting!!

Enig med Kosemose i at mammas/pappas nye partner bør trå litt varsomt og at råklining i sofaen ikke er et videre smart trekk.

Jeg tror vel at så lenge ikke det er et renn med nye partnere, men forhold som (iallefall som et utgangspunkt) er seriøse, ikke på noen måte vil skade barna.

Men jeg gruer meg bittelitt likevel....

[Gjest Pjusk]

Og jeg synes forøvrig at nye partnere kan hente i barnehage/SFO.

[Gjest Mysticgirl]

Vel, jeg ville fortsatt kalt det løgn om jeg var din datter og du kalte din kjæreste "venn" overfor meg, selv om kjæresteforhold også kan ligne vennskap.

Så da mener du det er bedre og bare si med engang at dette er kjæresten min?Sånn med engang?

Bra det funker for deg, men det gjør det ikke for meg. Jeg vil se om ungene mine liker han først, kjemien mellom dem osv,,før jeg sier noe

[Gjest =tentacle=]

Så da mener du det er bedre og bare si med engang at dette er kjæresten min?Sånn med engang?

Bra det funker for deg, men det gjør det ikke for meg. Jeg vil se om ungene mine liker han først, kjemien mellom dem osv,,før jeg sier noe

Ja, jeg ville fortalt at jeg hadde truffet en jeg likte godt, og at vi hadde blitt kjærester (og forklart litt om det om ikke barnet var så stort at det er innlysende hva et kjæresteforhold er). Og at barnet også skulle få møte ham og se hvem han var.

[Lizzee]

For mine er det ganske nytt at mamma og pappa ikke bor sammen, og jeg er redd for at de skal føle en slags lojalitetskonflikt. En annen ting er at man kan aldri spå om fremtiden, og hvis dette nye forholdet mitt ikke varer, VET jeg at eks vil komme med "velmente råd" om at jeg ikke må presentere barna for "gud og hvermann" (som selvfølgelig ikke er saken her, men regner med at det vil blir dratt litt ut av sammenhengen på den måten)..

Hvorvidt barna føler lojalitetskonflikt har mye med hvordan du forholder deg til både far og din nye kjæreste. Så lenge du ikke oppfører deg som om at den nye kjæresten skal overta pappas rolle så går det nok fint. Her er det hva barna mener som er viktig - ikke eksen din.

Jeg tror også det er avgjørende hvilken alder barna er i. Små barn i barnahagen reflekterer kanskje ikke over at det kommer en mann og besøker mamma, mens barn som går de siste trinnene på barneskolen kanskje har flere tanker rundt dette.

Små barn i barnehagen reflekterer også... Husker at mine var veldig rare da pappen fikk ny kjæreste (da var de 2 og 3 år). De kunne ikke forstå at han kunne klemme og kysse en annen enn mamma. De fikk i tillegg beskjed om å ikke si noe til meg om hva de hadde sett og at det eksisterte en dame i pappas liv. Det satte dem i en vanskelig situasjon. Stakkers.... Åpenhet er viktig! Ikke la barna komme i en situasjon de ikke forstår eller ikke kan ta ansvar for! De er vi voksne som har laget situasjonene og som har ansvaret.

Dette forholdet mitt er helt ferskt, men jeg tror nok at det går svært kort tid før vi møtes alle over middagsbordet. Han har sagt at han ønsker mer hverdag med oss alle tre (uten engang å ha møtt barna) og er veldig klar over at dette kan være en litt vrien prosess. Og det at han ønsker tid meg meg og barna og har reflektert over eventuelle konflikter, ser jeg jo selvfølgelig på som en svært positiv ting!!

Du skal være veldig glad for dette. Er det noe man trenger når man er i din situasjon så er det en mann som vil ha "hele pakken" og som tar livet dit og alt det som det innebærer seriøst.

Ønsker deg lykke til!!! Med den innstillingen du og din kjæreste har så har dere de beste forutsetningene for at det kan gå bra!

[Lizzee]

Ja, jeg ville fortalt at jeg hadde truffet en jeg likte godt, og at vi hadde blitt kjærester (og forklart litt om det om ikke barnet var så stort at det er innlysende hva et kjæresteforhold er). Og at barnet også skulle få møte ham og se hvem han var.

Det er riktig det du sier. Barn oppfatter veldig fort at det er noe mer enn bare en kompis. Like greit å si det som det er da!

Husker da mine hadde truffet min kjæreste - som jeg sa at var en venn jeg likte godt.... Gjett hva de spurte ham om da: "Du? Er du glad i mamma? Skal dere gifte dere?"

De hadde sikkert stilt det samme spørsmålet om jeg hadde sagt rett ut at det var en kjæreste.... Men det beviser at barn forstår veldig fort hva som foregår!