Hva gjør jeg?

[Gjest Fornuftig men......]

Jeg er 35 år gammel, har en god jobb, fine kollegaer, 3 flotte barn, og et veldig godt og solid ekteskap.

Jeg bor på det som mange kaller for "Oslo's beste Vestkant" - trives ikke spesielt godt med det, forresten ( mange supersnobbete naboer, og sånn er ikke jeg), vi har god økonomi og et liv som sikkert mange kunne ha ønsket seg en liten bit av.

Mannen min er mye borte i forbindelse med sin jobb; middager, andre "kunde-ting", reiser..... Han er kjempeflink til å la mange av sine reiser bli "dags-reiser" istedenfor overnattingsreiser - alt i familiensnavn - han er en svært god og oppofrende mann, som jeg elsker veldig. Når han ikke er på jobb, er han helt hengiven til oss ; barna og meg.

Når han er borte faller veldig mye på meg; egentlig alt - jeg jobber, bringer og henter til barnehagen,handler,mater,vasker,rydder,legger osv...osv.... alt praktisk og alt teoretisk 8 ting som må ordnes ) havner på meg; egentlig også når han ikke er ute å reiser. Dette er en del av "offeret" jeg må gjøre så han kan ha sin stjernejobb med sin stjernelønn som familien nyter godt av. Og "offeret " gjør jeg med glede, for jeg vil at han skal ha det godt, og unner ham den karrieren han har fått etter å ha jobbet hardt over mange,mange år. Jeg ønsker ikke vaskehjelp,barnepass utover barnehagen - for jeg mener at når man har fått barn, skal manvære der for dem, og ikke overlate det meste til andre. Men det er kanskje min mening?

TIL POENGET:

på jobben har jeg mange gode kollegaer. En av dem har blitt mer og mer spesiell for meg. Han er 28 år - altså yngre enn meg. siden før sommeren, har vårt "forhold" blitt mer og mer intenst. Neida, vi har ikke noe "forhold" i den forstand, men det er vel kanskje ikke så mye om å gjøre før det lett kan bli det, for å si det sånn. Det begynnte etter en stund, såpass elektrisk luft mellom oss, at jeg en dag begynte å prate om ekteskapet mitt, og liksom "nevnte" at jeg aldri kom til å være utro, for jeg hadde et godt ekteskap, og håpet at min mann syntes det samme. På den måten "closet" jeg liksom det emnet..... om enn på en ganske rar måte, kanskje? - Men....

Det tetter seg liksom mer og mer til nå....

Vi spiser alltid lunsj sammen og går gjerne ut en liten tur for å lufte oss et par ganger i løpet av arbeidsdagen ( nei, ingen av oss røyker). Vi har mange gode samtaler, og ler mye sammen. Han er alltid veldig oppmerksom mot meg. Han går aldri forbi kontoret mitt uten å komme med noen hyggelige ord, og passer liksom alltid på meg.

Når vi var ute med noen kollegaer i forrige uke, var det igjen "oss" og dem. Vi var 7 stykker som gikk ut og tok noen drinker og spiste middag. Han satte seg alltid ved siden av meg, uansett hvor vi var, og når det var vår tur til å få bord, stod jeg og snakket med noen kjente, og da stod han og ventet på meg, før han ledet meg inn til bordet. De andre snakket om jobbrelaterte ting, vi snakket veldig lite om det, men mer om private ting. det hele var nesten som en "date" i en gjeng med andre?? Da vi skulle ut av restauranten, møtte jeg en gammel venn og noen kamerater, og da så han nesten litt småforvirret ut/småfortvilet ut, da jeg ga dem en klem og pratet med dem?

Meg og X pratet mye den kvelden, og var vel så tett man kunne være uten å faktisk ta på hverandre eller å "gjøre " noe. Men stemingen var der - veldig. Jeg vet med meg selv at om han hadde "prøvd seg", så er jeg usikker på hva jeg hadde gjort, for jeg må si at jeg var veldig tent på ham den kvelden. Jeg føler meg slem, som sier det sånn - men det er likevel sannheten. Dagen etterpå, var det akkurat det samme på jobb igjen. vi spiste lunsj med de andre og hang sammen så mye som mulig resten av tiden. til å begynne med om morgenen, var det litt "rart": han virket usikker, og da ble jeg litt usikker, men det gikk fort over; tror vi begge merket følelsen kvelden i forveien, og at det gjorde det litt spent om morgenen.

X, som jeg kaller ham har nå reist på fjellet med sine brødre og sin far. De skal være på familiehytten hele uken, og han er tilbake på mandag. I to dager nå, har jeg vært veldig nede, og nesten følt et fysisk savn etter ham?!?! Skjønner ikke hvordan det er mulig; men jeg kjenner det i hver fiber i kroppen min.

Vi skal ut igjen med jobben om to uker, da en av våre kollegaer skal slutte. Jeg gleder meg og kvier meg på samme tid. Jeg vet at jeg ikke burde gjøre noe med det, eller si noe til X. Allikevel, kan jeg ikke stoppe meg fra å lure på om kanskje det hadde vært oppskriften?? Rett og slett si det til ham på en eller annen måte? Om jeg har misforstått helt, og han overhodet ikke tenkter det samme, så kan jeg ta det nederlaget-no problem. Om han føler det samme, så tror jeg faktisk at jeg foretrekker å vite det også; og kanskje jeg faktisk gjør noe med det - 1 gang?? Ja,jeg vet det er slemt å si når man er gift og har barn blablabla... men skal man ikke være ærlig da?? Om ikke annet, mot seg selv?? Er det ikke bedre for alle, å bare få det ut av "systemet"?? Mulig dette høres kaldt ut - og ja, for dem som vil argumentere med eksempel om mannen min; nei, det ville aldri bli akseptert at han gjorde noe sånt. Vær snill å hjelp meg; jeg kan ikke spørre noen i hele verden om dette, og det sliter meg totalt ut innvendig å bære på alle spørsmålene alene - vær snill å gi meg feedback; hvilken som helst feedback.

Klem

[aline]

Er det ikke bedre for alle, å bare få det ut av "systemet"??

---

Mulig dette høres kaldt ut - og ja, for dem som vil argumentere med eksempel om mannen min; nei, det ville aldri bli akseptert at han gjorde noe sånt. Klem

vel, du mener altså at for DEG vil det være bedre å bare få det ut av systemet, men dersom situasjonen hadde vært snudd, altså at det var din mann som satt i samme situasjon som du gjør, så ville ikke det vært akseptabelt.

Man skal være mot andre som man ønsker andre skal være mot en selv, det er ett fint motto synes jeg.

Så dersom du faktisk ikke mener at det ville vært bedre å bare få det ut av systemet for din mann, så ville jeg heller ikke gjort det selv.

Og, tenk om det ikke holder med en gang for å få ham ut av systemet? Er det da plutselig bedre å være utro enda en gang? bare for å se om ikke DET kan få ham ut av systemet?

Og hva med ham?

Dersom han er interessert i deg, tror du han er interessert bare for en gang med sex? Om du innlater deg med ham, vil du OGSÅ risikere å såre ham! Fortjener han ikke bedre en å være nr.2 for ei som er godt gift og ikke kunne tenke seg å skille seg, som bare er lysten på utenomekteskapelig sex med en ung, flott mann?

og ang at det blir mye å gjøre, jeg skjønner din tanke om å ikke ville ha hjelp med barna, selv om jeg ikke synes det er galt å få hjelp når man er en om en jobb de fleste er enige om at det er best å være to om.

Men hvorfor er det galt å ha vaskehjelp?

Det gir deg jo muligheten til å både jobbe, ha tid til barna når du er hjemme og muligens også ha litt tid med din mann og deg selv uten å gå helt i veggen. Når dere har råd til det, så skjønner jeg ikke hvorfor det skulle være feil å få hjelp med noen av tingene som må gjøres i hjemmet.

[Gjest Gjest]

Hva du bør gjøre? Jo, du får i gang en samtale med mannen din om at du har behov for alene-tid med han, uten unger - og utenfor hjemmet (?). Skaff barnevakt en gang iblant og kom dere ut, bare du og mannen din. Skaff vaskehjelp, så du får litt energi-overskudd. Fortsett å være venn med kollegaen din - men ikke noe mer. Bruk heller den positive energien på mannen din. Selvfølgelig er det smigrende med oppmerksomhet fra det annet kjønn, men la det bli med det - ikke risiker familien for et "eventyr" du ikke vet hvor vil ende! Du kan såre så forferdelig mange...

[AlmaCity]

Du føler det sånn nå ja, men sjansen for at dette kan gå galt på en eller annen måte er stor. Ytterste konsekvens er faktisk at du mister mannen din, og du må rett og slett vurdere om dette er noe du er villig til?

Istedet for å tenke på kollegaen, prøv å lag planer med og fokuser mest mulig på mannen. Blås litt liv i forholdet igjen! Man blir alltids forelsket i andre gjennom et langt samliv, men du trenger ikke å gi det næring!

Uslitt frase men; gresset er ikke grønnere på den andre siden:)

[Gjest Blondie65]

Hva om utladningen du tror du skal få resulterer i enda sterkere følelser? Hvorfor vil du risikere alt du har - inkludert et vennskapsforhold på jobben som kan bli nokså pinlig når "utladningen" er gjort - for et øyeblikks nytelse?

Det er selvfølgelig både deilig og spennende å føle den slags følelser etter lang tid i forhold. Det er faktisk helt naturlig. Men er det verdt å sette alt over styr for?

Du sier at din oppgave med ungene er å ta vare på dem men virker samtidig litt lei av å gjøre "alt" hjemme. Hva med vaskehjelp til hverdags og barnevakt en gang pr uke når mannen er hjemme slik at dere kan nyte spenningen i deres forhold?

Nyt det å føle deg attraktiv og begjært - det er deg vel unt. Men har du en gang smakt sjokoladekake så vet du hvordan sjokoladekake smaker. Du må ikke smake på alle som blir frembudt for å vite det. Sjekk menyen ute, spis hjemme - er det ikke noe som heter det? Savner du noe i forholdet til mannen så må du etterlyse det i forholdet til mannen. Å innvolvere deg mer med kollegaen er å leke med ilden og da har man en tendens til å bli brent. Det er MANGE som kan bli såret her som ikke fortjener det. Inkludert deg selv!

[Gjest 1981]

Det er vanlig å føle seg betatt av andre personer når en har vært i langvarige forhold .

Har selv ikke barn ,men har vært gift med sammen mannen i mange år .

Var også svært tiltrukket av en mannlig kollega for lenge siden og valgte å handle etter mitt begjær .

Det varte i ca 4 måneder med heftig og lidenskapelig romatikk til det sa stopp den dagen jeg oppdaget at han ikke var den type person som man utviklet livslange følelser til .

Det var med andre ord bare begjær .

Tror ofte at romantikk , bekreftelse , å føle seg begjært , spenning og lidenskap ofte kan komme litt i bakgrunn når et forhold har vart en stund , uten at behovet for de nevnte tingene blir mindre .

Det blir med andre ord et savn man kanskje ser at andre utenforstående kan dekke .

Slik var det iallefall for meg .

Da jeg innledet forholdet med min kollega , sa jeg fra til min mann og han tilga meg også etter at det var over .

Det jeg tror du må tenke på oppi alt dette er hva du kan risikere å miste hvis du innleder et forhold til kollegaen din samt å se dette opp mot det du kan oppnå .

Hvordan kommer mannen din til å reagere hvis han skulle få vite det og er du villig til å satse det du har nå mot det du kan oppnå med din kollega?

[Gjest Gjest_Marihøna_*]

Hei,

Synes egentlig du har svart deg selv.

Du vil ikke skilles, du er fornøyd med deres ekteskap og du elsker mannen din.

Hvorfor er det greit å være utro da?

Alle vil oppleve i løpet av et ekteskap og falle for noen andre, men det betyr ikke at vi må gjøre noe med de følelsene.

Hvis du gir næring til forelskelsen vil den bare blomstre, og det er nettopp det du gjør.

Du tror du vil få det ut av systemet ved å være utro bare 1 gang?

Nå lurer du deg selv på det groveste.

Hvis du er forelsket i denne kollegaen vil du ikke få mindre følelser når du har sex med ham.

Du må ta et valg med en gang, og det høres nok veldig hardt og brutalt ut.

Men spør deg følgende spørsmål:

1. enn hvis mannen din var utro fordi han ga etter for følelser for en annen kvinne? Ville ikke du følt deg veldig sveket om du oppdaget det?Hadde ikke DU mistet all tillit til ham som du stoler på og elsker så høyt?

Om du elsker mannen din, som jeg tror du gjør utifra det du skriver, er du da villig til å ødelegge det for en flyktig forelskelse?Er det verdt det?

Kjærligheten er ikke som på film, og man er ikke forelsket hele tiden i den man er sammen med, det går opp og ned.

Alt kommer heller ikke av seg selv, i tillegg til kjærligheten som er der fra før, må man hele tiden jobbe med forholdet og for de varme følelsene.

Ved å være utro tror jeg du kan ødelegge mye for dine egne følelser.

Har du lyst å gå med dårlig samvittighet og leve et dobbelt liv?

Om du kutter ut kontakten med kollegaen, vil det nok føles sårt og vanskelig( du er jo forelsket), men ikke forveksle det med kjærlighet.

At han er oppmerksom mot deg er ikke så rart, det er jo alle forelskede menn og kvinner i starten, tror du virkelig han ville være sånn etter ti års ekteskap med deg, om det er det valget dere blir å ta?

Hvis du ikke klarer å gi etter for forelskelsen og skulle starte et samliv med denne fyren, va når det har gått en god del år, og du får følelser for noen andre igjen, skal du gi etter da også?

Dette er enen og alene dine valg, men å velge i pose i sekk som de fleste gjør, er egoistisk og fryktelig for den andre parten om det blir oppdaget.

Det ødelegger hele fundamentet av trygghet og kjærlighet som dere har bygd opp sammen.

Synes du det er verdt det?

Bruk heller energien din på å gjøre noe med mannen din når han er hjemme.

Dyrk kjærligheten og få deg en vaskehjelp f.eks som du nevnte så dere får litt ekstra tid sammen:)

Tenk deg forelskelsene i tenårene.

Kjærlighetessorgen var tung da også og det føltes ut som om man aldri skulle kunne glemme, men det gjorde man alltid.

Gjerne da man ble forelsket i noen andre.

Du har dyrket denne forelskelsen og latt deg friste av spenningen det fører med seg, men ikke la deg lure og tro det er kjærlighet.

Det tar tid å føle kjærlighet for noen, og den har du fra før.

Ikke tro at forelskelsen må være veldig sterk fordi du tenker så mye på ham, igjen det er du som har valgt å blåse opp følelsene.

Dette ble langt og kanskje rotete, men håper det har gitt deg noen råd.

[Gjest =tentacle=]

Jeg vet at jeg ikke burde gjøre noe med det, eller si noe til X. Allikevel, kan jeg ikke stoppe meg fra å lure på om kanskje det hadde vært oppskriften?? Rett og slett si det til ham på en eller annen måte? Om jeg har misforstått helt, og han overhodet ikke tenkter det samme, så kan jeg ta det nederlaget-no problem. Om han føler det samme, så tror jeg faktisk at jeg foretrekker å vite det også; og kanskje jeg faktisk gjør noe med det - 1 gang?? Ja,jeg vet det er slemt å si når man er gift og har barn blablabla... men skal man ikke være ærlig da?? Om ikke annet, mot seg selv?? Er det ikke bedre for alle, å bare få det ut av "systemet"??

Du får det ikke ut av systemet ved å ha sex med ham, eller ved å etablere en felles forståelse av at dere lengter etter hverandre.

Det som skjer er at det kommer mer inn i systemet mellom deg og din mann. Du får aldri sjansen til å reversere det om du bedrar ham. Kanskje vil det bli oppdaget, kanskje er han fantastisk nok til å ikke bryte med deg om det blir, men du får aldri en ny sjanse til å kunne vite med deg selv at du aldri har bedratt din mann og far til dine barn. Det vil alltid være mellom dere.

Ærlighet mot X kan være bra. Men da må den enten være: Jeg har følelser for deg som jeg ikke ønsker å ha fordi jeg vil velge ekteskapet mitt, derfor trenger jeg avstand til deg i stedet for å fortsette å utvikle den personlige siden av vårt forhold. Fra nå av snakker vi bare jobb, og tar praten med andre i kantinen.

Eller: Jeg har følelser for deg, og jeg er åpen for å utvikle disse videre.

Ikke: Jeg har følelser for deg, og jeg ønsker å ha tilgang til deg når det passer meg, men jeg gir deg ikke tilgang til meg for jeg skal hele tiden vingle mellom hensynet til deg, meg og min mann og vårt ekteskap, så hvordan dette går er på min nåde og helt uforutsigbart for deg.

Overfor din mann finnes det ikke ærlig å ta alle hans gode sider og godhet for deg, samtidig som du nyter å utvikle spenning sammen med kollegaen din bak hans rygg.

Jeg tror ikke at det du kan få med X kan være verdt tapet for deg og dem du er glad i, selvbildet ditt, andres bilde av deg osv.

Mitt råd er å velge den "kjedelige" og (akkurat nå) lite motiverende veien, nemlig å verne om ekteskapet ditt alt du kan. Ta savnene dine på alvor, men be din mann fylle dem. Stjernejobben hans er ikke bare for hans selvutvikling, den er også noe han satser for å kunne gi dere mye. Han vil trenge å vite at han må vekte dine romantiske behov høyere. Den siden av ham stimulerer du lite hvis du legger for mye i å være familie- og husarbeidsorganisator og for lite i å være spennende for ham og vise at du ønsker ham som kjæreste.

[Siam]

Artikkel i fredagens a-magasin

Ikke gjør det! Det fører ikke noe godt med seg.

Det er helt naturlig å bli betatt/forelsket i en annen i løpet av et ekteskap, men jobb med deg selv, og det vil gå over.

[Dalila]

Jeg har vært der du er nå, og har ett råd: Ikke gjør det!

Du vet ikke hvordan hverken du selv eller andre som får vite det vil takle det i ettertid. Så uendelig mye kan gå tapt. Og gjort er gjort, det kan ikke taes tilbake.

Det føles sikkert umulig, og det vil bli en liten "kjærlighetssorg" for deg, men jeg vet at du kan klare det!!! Gå videre i ekteskapet ditt.

[Ce'Nedra]

Hvis jeg hadde noe så bra og mulig langvarig som du har, ville jeg ikke kastet det bort på en kort affære som antagelig er mest spennende pga. at det "ikke er lov".

PS: Skaff deg vaskehjelp. Med god samvittighet! Da får du mer tid til både deg selv og barna

[Gjest fornuftig,men........]

Tusen hjertelig takk til alle som har skrevet til meg om min stooooore svakhet. Og dere har halt rett: selvsagt må jeg ikke gjøre noe med det, eller for den saks skyld si noe til X - for det vil gjøre vondt verre osv..... Men hvorfor har jeg det så vondt da???? Som dere alle påpeker, har jeg et flott ekteskap som jeg ikke vil ut av, og vi er til og med flinke til å pleie hverandre og har det egentlig veldig flott osv.... X er en flott type, og jeg er veldig tiltrukket av ham, men that's it!! Jeg ville aldri ha dumpet min mann & familie for ham - men allikevel gjør det så vondt å tenkte på ham!!! Han er borte denne uken. På jakt i fjellet - 1 hel uke. Jeg kjenner der er tomt uten å treffe ham, prate med ham - og i dag morges når han sendte meg et MMS-bilde med første fangsten og en koselig melding ( ikke flørtete/koset - bare koselig melding), ble jeg så glad!!!!! Trodde han hadde sendt det til andre på jobben også, men ingen andre hadde fått noe....

Vi skal ut med en kunde ( tre stk. ) om to uker. Vi skal spise middag med dem og ta dem med på Latter i Oslo. Jeg gleder meg veldig til det; ikke fordi det er kunder, men fordi jeg da får være mer med X.

Jeg har tenkt mye på hvordan jeg kan få både-og ; neida, ikke misforstå - jeg mener hvordan skal jeg kunne klare å fortrenge "forelskelsen" og likevel være venner fremover - for det vil jeg veldig gjerne. Jeg vil heller kvele min egen forelskelse/betatthet og bli gode venner - bare gode venner; for det kan ihvertfall vare......? Jeg klarer ikke miste kontakten med ham; bare sånn uten videre; til det liker jeg mennesket X for mye. Mannen min har møtt ham et par ganger og synes han er en kjernekar. Vi skal til Spania utpå høsten; golf for mennene og shopping for damene - og mannen min mente jeg burde spørre X om ikke han ville være med!?!!!??? ( fortvilet!) X er lidenskapelig golfer.

Nei, jeg blir tussete; jeg er egentlig fornuftig, men denne forbudne frukten er og blir et problem for meg.

Mest av alt tror jeg kanskje jeg burde fortelle ham hvordan jeg føler, og at jeg derfor må kutte kontakten med ham, fordi "det er feil" - da får jeg ihvertfall sagt det til ham så han kanskje kan forstå? Kanskje ønsker jeg/håper jeg at han enten vil si at han føler det samme, eventuellt at han ikke føler det slik - men da har jeg ihvertfall ha fått en visshet om hva det var/kunne ha blitt - uten å gjøre noe dumt????

Er jeg helt på tur nå??

Klem

Fortvilet

[Gjest Gjest]

Jeg ville ikke sakt noe annet til ham nn at det begynner å bli litt for nært og at du derfor av respekt for din mann må trekke deg litt tilbake. Du kan si noe slikt som at du ikke hadde likt om din mann hadde et så nært vennskap til en annen kvinne og at du derfor føler at deres kontakt blir litt feil.

Dersom du innrømmer hva du føler starter du en farlig samtale. Jeg tenker du ønsker dette fordi du ønsker å høre hans svar, før du avviser ham. Men vil du vrkelig deg, sånn egenltig? Gjør ikke en bekreftelse fra ham saken bare enda verre? Og vil ikke utalte følelser gjøre situasjonen enda mer komplisert enn det den er? Dere er nok begge klar over situasjonen allerede, så å utdpe følelsene noe mer vil det nok ikke komme noe godt utav.

Jeg vil også legge til at du kan fokusere på hvor heldig du er som har en mann som er glad i deg, og som du har flotte barn sammen med. Denne nye unge X er sikkert flott, men satt opp i mot ALT du har sammen med din man har han egentlig ikke så mye å stille opp med, for hva slags liv hadde du egentlig fått med denne nye? Dersom du prøver å fokusere på dette, samtidig som du trekker deg så langt vekk som overhode mulig vil det nok gå over av seg selv. (det innebærer å ikke gå ut sammen med jobben om han er der til å begynne med, ikke gå ut sammen i pauser, sitte på andre siden av bordet i lunchen og ikke ha NOE sms kontakt, jobbting snakker man om på jobb og ikke via sms ellers på dagen, ja det er kipt å måtte begrense seg slik men i det lange løp er det absoludt verdt det. Tenkt så mye tankekapasitet du heller kan bruke på fornuftige ting som barna dine når han ikke tar opp tankene hele tiden lenger for eksempel)

Ta det med ro, alle kan bli forelsket men det er hvordan man håndterer dette som er avgjørende for hvor godt menneske man er. Vi er mange som har vært i din situasjon, men i det lange løp kan man ikke bare la seg styre av følelsene. Hadde man gjoret det hadde man fått mange nedturer her i livet. Nå er jeg superforelsket i mannen min igjen, og nyter en fantastisk tid sammen med ham og jeg er veldig glad for at jeg ventet på den heller enn å gi etter for den forrige. En forelskelse i en man har delt så mye med er 100 ganger bedre!!

Og igjen, ikke sett ord på følelsene ovenfor ham. Godta dem ovenfor deg selv, men å uttale dem gjør dem med ett mye vanskeligere å forholde seg til.

[Gjest deemess]

Det lønner seg aldri å handle i affekt....forelskelse er en slags affekt... Om forelskelsen går over kunne du fortalt x det og ledd litt av det....hva om du forteller X det og han føler det samme som deg og begynner å kysse deg? klarer du å stoppe da? se for deg worst scenario: dere innleder et slags forhold, mannen din blir underretta og dere skilles, du må flytte, sørge for barna og takle deres sorg- mannen din sin sorg- og midt i det hele skal du prøve å beholde en forelskelse og et forhold....I dont think soo...

Det kommer fristelser på løpende bånd her i livet, og noen må vi rett og slett lide oss igjennom uten og foreta oss noe....det kalles styrke og integritet....

[Gjest Gjest_Trym_*]

Du har allerede bestemt deg for å sette dette ut i livet, all din tankevirksomhet kretser rundt denne personen, du er allerede mentalt utro, det du trenger er den rette anledning til å få legemliggjort lengselen etter fullbyrdelsen. Anledningen må være slik at du kan fortelle deg selv at du ikke var den pågående, du ble bare drevet inn i handlinger og regi du ikke helt kunne styre selv. Det ble begjæret og følelsene som tok overhånd, til tross for at du kjempet tappert imot, tilslutt ble overmakten for stor, og du må gi etter for kvinnen dypt inne i deg.

Du er i forpostfekterstadiet, og du nyter det, det er sterke følelser i sving. Så vil du nyte perioden hvor det kuliminerer med heftige og ulovlige møter, det forbudte gjør det bare ennå mer lidenskapelig, og du kommer i kontakt med sider av deg selv som du ikke ante eksisterte. Du føler at du lever sterkt.

Så kommer avsløringen, dramaet med gråt og fortvilelse, igjen sterke følelser. Dette må også nytes, gjennom å se din mann oppløses i fortvilelse får du nye bekreftelser på hvor elsket og begjært du er. Deretter kommer forsoningen, tid for å søke havn etter den dramatiske reisen, nå vil han vise ekstra oppmerksomhet for å vinne deg tilbake, du kan nyte at du blir elsket igjen.

Slik er kvinnen, en troløs slave av sine følelser og uutslitelige behov for bekreftelse fra andre, gjennom livet gitt næring fra pikeblader, ukeblader, dårlige romaner, filmer og internettfora.

Og verst er den nordiske kvinnen, halvparten av dem blir offer (i egne øyne er de ofre) for den forbudte lidenskapen - som jo etterhvert blir helt alminnelig og ufarliggjort. Men verst antagelig fordi det ikke har noen særlige konsekvenser for henne.

Bortsett fra noen redde og bitre barn da, fratatt illusjoner og håp om at hengivenhet og tilknytning skal være noe å satse på. Men det teller vel i grunnen ikke nok.

[Gjest =tentacle=]

Du har allerede bestemt deg for å sette dette ut i livet, all din tankevirksomhet kretser rundt denne personen, du er allerede mentalt utro, det du trenger er den rette anledning til å få legemliggjort lengselen etter fullbyrdelsen. Anledningen må være slik at du kan fortelle deg selv at du ikke var den pågående, du ble bare drevet inn i handlinger og regi du ikke helt kunne styre selv. Det ble begjæret og følelsene som tok overhånd, til tross for at du kjempet tappert imot, tilslutt ble overmakten for stor, og du må gi etter for kvinnen dypt inne i deg.

Du er i forpostfekterstadiet, og du nyter det, det er sterke følelser i sving. Så vil du nyte perioden hvor det kuliminerer med heftige og ulovlige møter, det forbudte gjør det bare ennå mer lidenskapelig, og du kommer i kontakt med sider av deg selv som du ikke ante eksisterte. Du føler at du lever sterkt.

Så kommer avsløringen, dramaet med gråt og fortvilelse, igjen sterke følelser. Dette må også nytes, gjennom å se din mann oppløses i fortvilelse får du nye bekreftelser på hvor elsket og begjært du er. Deretter kommer forsoningen, tid for å søke havn etter den dramatiske reisen, nå vil han vise ekstra oppmerksomhet for å vinne deg tilbake, du kan nyte at du blir elsket igjen.

Slik er kvinnen, en troløs slave av sine følelser og uutslitelige behov for bekreftelse fra andre, gjennom livet gitt næring fra pikeblader, ukeblader, dårlige romaner, filmer og internettfora.

Og verst er den nordiske kvinnen, halvparten av dem blir offer (i egne øyne er de ofre) for den forbudte lidenskapen - som jo etterhvert blir helt alminnelig og ufarliggjort. Men verst antagelig fordi det ikke har noen særlige konsekvenser for henne.

Bortsett fra noen redde og bitre barn da, fratatt illusjoner og håp om at hengivenhet og tilknytning skal være noe å satse på. Men det teller vel i grunnen ikke nok.

Hvordan er mannen, Trym?

[Gjest Gjest_Trym_*]

Hvordan er mannen, Trym?

Ren i hjertet, uskyldig i sinn.

Ikke sant?

[Gjest Gjest]

Du gjør det du er!

Inn i mellom beskrivelser av din borgerlige status, grafiske bilder av slakt tilegnet kun deg og jobbmiddager vet jeg ikke helt om noen kan kjenne seg igjen i din situasjon!

Basisen er enkel. Fristelser og om de er verdt å gi etter for!

Hva skal man råde i forhold til noe slikt? Tenk over det du spør om er det nærmeste jeg kommer noe av verdi.

[Gjest =tentacle=]

Tusen hjertelig takk til alle som har skrevet til meg om min stooooore svakhet. Og dere har halt rett: selvsagt må jeg ikke gjøre noe med det, eller for den saks skyld si noe til X - for det vil gjøre vondt verre osv..... Men hvorfor har jeg det så vondt da???? Som dere alle påpeker, har jeg et flott ekteskap som jeg ikke vil ut av, og vi er til og med flinke til å pleie hverandre og har det egentlig veldig flott osv.... X er en flott type, og jeg er veldig tiltrukket av ham, men that's it!! Jeg ville aldri ha dumpet min mann & familie for ham - men allikevel gjør det så vondt å tenkte på ham!!! Han er borte denne uken. På jakt i fjellet - 1 hel uke. Jeg kjenner der er tomt uten å treffe ham, prate med ham - og i dag morges når han sendte meg et MMS-bilde med første fangsten og en koselig melding ( ikke flørtete/koset - bare koselig melding), ble jeg så glad!!!!! Trodde han hadde sendt det til andre på jobben også, men ingen andre hadde fått noe....

Vi skal ut med en kunde ( tre stk. ) om to uker. Vi skal spise middag med dem og ta dem med på Latter i Oslo. Jeg gleder meg veldig til det; ikke fordi det er kunder, men fordi jeg da får være mer med X.

Jeg har tenkt mye på hvordan jeg kan få både-og ; neida, ikke misforstå - jeg mener hvordan skal jeg kunne klare å fortrenge "forelskelsen" og likevel være venner fremover - for det vil jeg veldig gjerne. Jeg vil heller kvele min egen forelskelse/betatthet og bli gode venner - bare gode venner; for det kan ihvertfall vare......? Jeg klarer ikke miste kontakten med ham; bare sånn uten videre; til det liker jeg mennesket X for mye. Mannen min har møtt ham et par ganger og synes han er en kjernekar. Vi skal til Spania utpå høsten; golf for mennene og shopping for damene - og mannen min mente jeg burde spørre X om ikke han ville være med!?!!!??? ( fortvilet!) X er lidenskapelig golfer.

Nei, jeg blir tussete; jeg er egentlig fornuftig, men denne forbudne frukten er og blir et problem for meg.

Mest av alt tror jeg kanskje jeg burde fortelle ham hvordan jeg føler, og at jeg derfor må kutte kontakten med ham, fordi "det er feil" - da får jeg ihvertfall sagt det til ham så han kanskje kan forstå? Kanskje ønsker jeg/håper jeg at han enten vil si at han føler det samme, eventuellt at han ikke føler det slik - men da har jeg ihvertfall ha fått en visshet om hva det var/kunne ha blitt - uten å gjøre noe dumt????

Er jeg helt på tur nå??

Klem

Fortvilet

Dette innlegget inneholder masse detaljer som kan få noen som kjenner deg til å gjenkjenne deg. F.eks en jobbkollega av dere.

[Gjest =tentacle=]

Ren i hjertet, uskyldig i sinn.

Ikke sant?

Du har nettopp analysert min personlighet og handlingsmåte, og stemplet meg som troløs slave av mine følelser, kun fordi jeg har kromosomkombinasjonen XX.

Jeg skulle altså gjerne vite hvilken bås du setter alle menn i.