Trenger råd...(utlogget nå)(langt)

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg er så forvirret for tiden, vet ikke ut eller inn. Jeg trenger litt hjelp til å sortere tankene mine.

Jeg er samboer med en mann. Vi er begge i 30-årene. Jeg har to barn som bor sammen med oss. Samboeren min og ungene har et veldig godt forhold til hverandre. Over all forventning. Det er verre med meg. Jeg sliter i forholdet. Samboeren min er ikke av den kjærlige typen. Han liker ikke å kose for mye, noe han kaller mas. Han tar aldri initiativet til nærhet. Den kosingen som skjer, er det jeg som alltid tar initiativet til. Da er han som regel med på det, men for meg er det en stadig avvisning at han ikke ønsker dette selv.

Sexlivet er også stusselig. Vi har for så vidt grei sex, men alt for sjelden etter min mening. Som regel går det 2-3 uker mellom hver gang, men det har også gått lenger tid. Han er typen som synes at teknisk sex er helt greit, jeg liker mer beføling og øyekontakt i tillegg til det tekniske(hvis dere forstår hva jeg mener). Vi har vært sammen i to år.

Så er det de gode samtalene. Vel, de eksisterer ikke. Han snakker ikke mye. Greit nok, men når vi ikke har sett hverandre på en uke, kan man ikke da regne med at mannen har NOE å si til meg? Ikke så mye som en klem, et godt blikk eller et hyggelig ord.

Når det gjelder aktiviteter så liker samboeren min best å gjøre ting sammen med kameratene sine. Hyggelig det, men det hadde vært fint hvis vi også kunne gjøre noe sammen en eller annen gang. Men det er bare ikke så morsomt det. Ikke så rart når han ikke snakker med meg i det hele tatt.

De gangene vi har klart å snakke sammen om dette, lager han alltid noen kompromisser. Feks: hvis du gjør dette for meg, så skal jeg gjøre mer av dette for deg. Kjempebra, synes jeg. Det er bare det at hans del av kompromisset varer i maks to dager, så er vi tilbake til scratch.

Hva synes dere? Kan dere gi meg noen konstruktive råd? Mannen er snill som dagen er lang, og tar mer enn sin del av husarbeid osv. Han er også god som gull mot ungene mine, så han gjør hverdagen min lettere på mange måter. Men en kjæreste og livspartner, elsker og venn.... det er han ikke. Det er vanskelig å tenke på å forlate ham. Hva skal jeg gjøre??

[Gjest Gjest]

"Snill som dagen er lang" var ikke det første jeg tenkte om samboeren din da jeg leste innlegget ditt akkurat.. På hvilken måte er han snill? Fordi han vasker opp? Tar sin del av husarbeidet? Han gjør altså sin del hjemme, som seg hør og bør nå man deler bo. Men hvorfor er dere sammen? Har det alltid vært slik? Det høres ikke ut som et kjærlighetsforhold.

[Gjest Blondie65]

Samlivsterapi tenker jeg.

Men som regel er det vanskelig å få partnere med på dette. Kanskje hvis du sier til han at du sliter slik i forholdet at du føler at dere trenger hjelp til å snakke om tingene han går med på det?

Det virker som dere har forskjellig fokus i forholdet og at dere ikke deler det samme synet på viktige områder. Jeg sier ikke at din måte er rett og hans er feil, det kan jeg ikke vite noe om. Men kommunikasjonen mellom dere mangler nok.

Men jeg reagerte litt på den "bytteleken": Skal det være sånn at man driver kjøp og salg i forholdet? Og spesielt når "avtalt pris" ikke blir oppfylt?

[Gjest Gjest]

Er du bare sammen med ham av praktiske årsaker? Jeg forstår at han gjøre hverdagen din enklere. Men hvaDe får han egentlig ut av dette? Ser jo ut til at alle de tingene som gjør et forhold verdt å ha ikke eksisterer mellom dere..?

[Gjest Gjest]

Hmm. Han er snill fordi det ikke er noe vondt i ham. Jeg vet at han ikke gjør disse tingene mot meg av vond vilje. Han er bare sånn. Som sagt så gjør han mer enn sin del av husarbeidet. Han lager feks middag oftere enn meg. Det er snilt. Han kjefter aldri, blir aldri sint. Noen ganger irritert. Han ville aldri vært utro, han er rett og slett trygg.

Hvorfor er vi sammen? Hmm... godt spørsmål. Når vi traff hverandre så var det en del likheter mellom oss som gjorde at jeg følte meg tiltrukket av ham. Han har alltid vært sånn, men ettersom jeg er veldig kjærlig og liker å kose masse, så tok det en stund før det gikk opp for meg at det alltid var jeg som tok initiativet til det.

[Gjest Gjest]

Samlivsterapi tenker jeg.

Vi var til samlivsterapi for noen måneder siden. Vi var der tre ganger. Hun var ganske oppgitt. Hun sa at jeg var sint på ham, og det er nok riktig. Føler meg lurt, selv om det er urettferdig. Vi skulle vært der igjen etter sommerferien, men jeg har ikke tatt kontakt. Ikke han heller.

Hun satte også spørsmålstegn på hvorfor vi egentlig er sammen.

[Meaty]

Hmm. Han er snill fordi det ikke er noe vondt i ham. Jeg vet at han ikke gjør disse tingene mot meg av vond vilje. Han er bare sånn. Som sagt så gjør han mer enn sin del av husarbeidet. Han lager feks middag oftere enn meg. Det er snilt. Han kjefter aldri, blir aldri sint. Noen ganger irritert. Han ville aldri vært utro, han er rett og slett trygg.

Det er ikke "snilt" å gjøre sin del av husarbeidet. Det er ikke "snilt" å lage middag. Det er en selvfølge! Tror du han mener at du er "snill" når du har vasket huset?

Jeg mener også at en person som er snill også kan bli sint, det er ikke noen motsetninger i det.

[Gjest Blondie65]

Vi var til samlivsterapi for noen måneder siden. Vi var der tre ganger. Hun var ganske oppgitt. Hun sa at jeg var sint på ham, og det er nok riktig. Føler meg lurt, selv om det er urettferdig. Vi skulle vært der igjen etter sommerferien, men jeg har ikke tatt kontakt. Ikke han heller.

Hun satte også spørsmålstegn på hvorfor vi egentlig er sammen.

Vel.

Hvis du vil satse på forholdet tror jeg dere må i samlivsterapi igjen. Og så må dere begge gå med den innstillingen at dere gjør det for å redde forholdet, ikke for å bevise at jeg har rett og du tar feil.

Eller ønsker du at vi skal ta avgjørelsen for deg og si at du bør dumpe han?

Du fremhever at han er snill og huslig. Det er liksom det fineste du kan si om han. Det virker som om noen har fortalt deg at du har gjort et "catch" og at dine tanker rundt dette ikke er gode nok fordi du har funnet en god mann. Men huslighet er ikke noe å bygge et livslangt forhold på. Det må mer til. Det er det dere skal finne ut av i samlivsterapien.

[Gjest Gjest]

Takk for de flotte tilbakemeldingene jeg har fått. Dere hjelper meg veldig å få satt perspektiv på ting.

Du fremhever at han er snill og huslig. Det er liksom det fineste du kan si om han. Det virker som om noen har fortalt deg at du har gjort et "catch" og at dine tanker rundt dette ikke er gode nok fordi du har funnet en god mann. Men huslighet er ikke noe å bygge et livslangt forhold på.

Her er du nok inne på noe. Jeg er nok redd for å kaste bort en såkalt "god mann". Jeg sitter og tenker masse: Vil jeg finne noen som er så flink med ungene mine igjen? Er egentlig nærhet så viktig? Tenk om jeg blir alene resten av livet?

Jeg har jo allerede gått igjennom samlivsbrudd, og har ikke så lyst å oppleve det igjen. Men jeg vil jo være lykkelig også. Uff... det er så vanskelig.

[Gjest Blondie65]

Her er du nok inne på noe. Jeg er nok redd for å kaste bort en såkalt "god mann". Jeg sitter og tenker masse: Vil jeg finne noen som er så flink med ungene mine igjen? Er egentlig nærhet så viktig? Tenk om jeg blir alene resten av livet?

Jeg har jo allerede gått igjennom samlivsbrudd, og har ikke så lyst å oppleve det igjen. Men jeg vil jo være lykkelig også. Uff... det er så vanskelig.

Det er klart at kjemi mellom din partner og ungene er viktig. Men er den kjemien viktigere enn kjemien mellom han og deg? Bør ikke begge deler være på plass?

Og så er det redselen for å gi slipp på noe som er "greit nok" til fordel for å være alene. Men samtidig sier du jo egentlig at du venter på noe bedre - er det riktig da?

Jeg tror hvis dere skal ha en fremtid sammen må begge forstå alvoret her. Slik dere har det nå er ikke bra for deg og det er såpass alvorlig at du vurderer brudd. Dette ville jeg sagt i samlivsterapi.

[Meaty]

Vil ønske deg lykke til, jeg ser nå at det innlegget jeg skrev tidligere kan se litt krasst ut. Jeg vet at det er veldig vanskelig å se ting klart når man er i et forhold. Mitt forrige forhold var sånn, det måtte ei dønn ærlig venninne til for å få meg til å se det som ikke var klart for meg, men som alle andre så.

Men det er klart at vi her inne ikke vet nok til å ta en avgjørelse for deg, vi kan bare komme med råd ift. det du skriver.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Når du beskriver ham som snill så får jeg følelsen av at du gjør dette på av at du ikke har noe å utsette på ham. Fravær av slemhet er ikke det samme som snillhet. Hvilke egenskaper hos ham var det som gjorde at du forelsket deg i ham? Eller har du egentlig noen gang vært forelsket i ham?

Du fremhever du tingene han gjør i forhold til den daglige "driften" av familen. han er altså god på de praktiske tingene som gjør at hverdagen din blir enklere. I så måte blir dette mer et administrativt samarbeide enn en som tilfører deg og ditt liv noe spesielt. Jeg tror man skal lete leeenge dersom en vl ha en som utfyller en på alle områder. Men slik du beskriver dette forholdet kunne du like gjerne ansatt en praktikant/hushjelp i hans sted. når tanker om brudd så gjør seg gjeldende har jeg stor forståelse for at det er vanskelig i og med at spørsmål i forhold til ensomhet og det å være alene om de hverdagslige gjøremålene dukker opp. Jeg tror du må spørr deg selv hvorfro dere er sammen. Er du sammen med ham fordi du er redd for alternativet tror jeg du har et svært dårlig utgansgpunkt for et videre godt forhold. Til syvende og sist koker dette ned til hva du ønsker av et forhold. Av innlegget ditt er det ganske åpenbart at dette ikke er nok for deg. Vil ikke det i lengden være mer frustrende enn givende?

[Gjest Gjest]

Nå har jeg lest gjennom innlegget mitt og deres flere ganger. Prøver å tenke på hva samboeren tilfører livet mitt. Vel, kanskje noen nye perspektiver, ettersom vi er så forskjellige på grunnleggende ting. Ellers går det mest på trygghet, familie, det å ha noen. Kan ikke tro at jeg sier det. Jeg var alene i mange år før jeg traff han, og da hadde jeg det utmerket.

Jeg har sagt til ham at dette er veldig alvorlig for meg. På rådgivningen sa jeg også til terapeuten at vi ikke har et kjærlighetsforhold. Hvertfall ikke etter min definisjon. Han sier bare at han ikke er en veldig kjærlig person, og at dette er noe jeg må leve med hvis jeg vil ha han. Det gjør jo at jeg tenker at han ikke er så redd for å miste meg. Ellers ville han kanskje gjøre noe for at ting skal bli bedre. Problemet er vel at han synes vi har det helt greit så lenge jeg ikke klager. Materielle ting er viktigst for ham. Han "må" hele tiden ha nye, fine dyre ting: varmepumpe, spisestue, amerikansk kjøleskap osv. Jeg tror han blir lykkelig av alle tingene, og han sier at han prøver å bygge et fint hjem for oss alle. Men hva med grunnstenen i hele forholdet? Hva med oss? Jeg skjønner ikke hvorfor han ikke synes det er viktig.

[Kosemose]

F

Endret 2. april 2008 av Kosemose

[Gjest Mea Culpa]

Jeg syns ikke det høres ut som han er den rette for deg, eller du for ham for å være helt ærlig.

Jeg kan godt forstå at du ikke vil gå gjennom et samlivsbrudd igjen, men vil du virkelig "kaste bort" livet ditt på et halvgodt forhold der du alltid vil savne noe?

Det finnes massevis av menn der ute, du kan helt sikkert finne en som virkelig passer for deg!

Lykke til uansett hva du bestemmer deg for.

[AlmaCity]

Jeg er relativt nyforelsket, så vet ingenting om det å ha hus og barn enda. Men jeg ser for meg, og håper at vi til en viss grad kan fortsette sånn som nå. Gi hverandre kos, oppmerksomhet og prate sammen masse. Sitte på verandaen med en kopp te og bare la timene gå. Det er ikke alltid man trenger å prate så mye heller...

Men jeg vet at man med tiden kanskje blir dårligere til å gjøre slike ting. Men slik du skriver høres det jo ut som om du ikke har hatt det sånn med din kjære i det hele tatt? Hvis det er tilfelle, og ikke snakk om å bare blåse liv i noe, så tror jeg du går glipp av en hel del...Fordi forhold kan jo være helt utrolig fantastisk...og masse kos! Hvorfor skal man nøye seg med at mannen vasker huset? Det kan du jo strengt tatt gjøre alene..?

[Gjest =tentacle=]

Men en kjæreste og livspartner, elsker og venn.... det er han ikke.

Så lenge dere er sammen, vil han være til hinder for at du finner en som vil være kjæreste, livspartner, elsker og venn. Jeg regner med at han aldri vil bli det, han virker som han er en person som ønsker liten intimitet, og vil ha en han kan leve parallelt med, men ikke med oppmerksomheten og ønskene rettet mot henne i noen særlig grad. Dere er helt i ubalanse på dette punktet, og han har sagt fra at han ikke kan bli det du vil. Du sier du ikke vil være alene, men på en måte er du jo det. Du har et fellesskap med ham, men det er ikke rom for deg som kvinne der. Mange må takle forskjeller i kontakt- og nærhetsbehov fysisk, psykisk eller begge deler, men det virker som at forskjellene mellom dere er veldig store, og at det er lite unikt som binder dere sammen. Han bør ha en som trenger mindre av en partner, så han ikke konstant må vite at han gir for lite, og du trenger en som ønsker å gi deg mer og som ønsker mer fra deg.

Endret 10. september 2007 av =tentacle=