Føler meg ekskludert

[Gjest Iao]

Samboeren min og jeg lever sammen på 4.året og har en sønn på snart 2 år. Problemet mitt eller vårt, er at jeg veldig ofte opplever at jeg føler meg ekskludert fra hans sosiale liv utenfor familie-settingen. Han var godt opp i 30-åra og hadde levd liv som ungkar i mange år og jeg føler vel at han er ganske prega av det. For eksempel er det helt naturlaig for han å stikke ut på byen, konserter, fester uten meg. Det er grie tå gjøre ting hver og en, det skjønner jeg også. Men når det stadig er tendens til at "jeg er invitert hit", "jeg tenkte å stikke og høre", "jeg", "jeg"...så sårer det meg utrolig mye. Hadde han fått tale her nå, så ville han nok sagt at jeg overdriver. Han mener jeg må akseptere at han noen ganger vil gå og treffe gamle venner uten meg. Saken er at jeg opplever at det nesten alltid er sånn. Det er så lite "oss" i sosiale sammenhenger, han er så individuell/selvstendig, og det sårer meg veldig.

Det må sies at vi har dårlige erfaringer fra å gå ut sammen, som kan ha "satt" seg litt i oss begge. Vi har også krangla mye om dette. Det er kimen til problemene i forholdet vårt.

Jeg vil ikke være sånn, men dette gjør meg mer sjalu, usikker og deprimert. Jeg føler at han ikke har noen glede av å gå ut med meg og at han ikke er stolt av meg som kjæreste.

Er veldig glad for innspill fra andre som enten kjenner seg igjen i hans eller mine "sko"...vil gjerne ut av denne negative rollen som jeg føler at jeg har fått...

[Gjest Blondie65]

Hva bunner disse negative opplevelsene av felles utgåing i da? Er du ekstremt sjalu eller er det slik at dere kritiserer hverandres drikking? Har du eller han uttalt at dere ikke liker stedene/konsertene den andre foretrekker?

Vet ikke om jeg hadde giddet å gå ut sammen med partneren hvis denne alltid ble dritings, eller var sjalu eller vi alltid måtte gå et sted jeg ikke likte. Kan det være slike ting?

Når DET er sagt kan jeg ikke begripe hva som er vitsen med å være par dersom man sjelden eller aldri gjør noe sammen.