Spørsmål til dere som virkelig mener dere har møtt den store kjærligheten.

[Gjest Gjest]

Det ble en lang overskrift men det jeg altså lurer på er om dere var sikre fra dag en eller om denne følelsen kom etter en tid? Jeg har selv en mor som automatisk visste det da hun møtte min far. Jeg er i et 6 mnd gammelt forhold og forferdelig usikker. Nå hører det med til historien at vi fikk en tøff start og jeg tviler virkelig på om både jeg og han har de følelsene som burde være til stede. Han sier han elsker meg men jeg tviler fortsatt. Jeg tror ikke han gir 100% og jeg vet godt jeg ikke gjør det selv. Om det kommer av tvilen på han eller manglende følelser vet jeg ikke. Men noe ligger i bakhodet og forteller meg at det ikke burde være slik, eller er det nettopp slik det pleier å være? Jeg vil gjerne høre fra dere som har vært i samme forhold på pluss 3 år og definitivt er over den nyforelskede perioden (uten å tråkke noen på tærne )

[Gjest Don Giovanni]

[Nabodama]

Det ble en lang overskrift men det jeg altså lurer på er om dere var sikre fra dag en eller om denne følelsen kom etter en tid? Jeg har selv en mor som automatisk visste det da hun møtte min far. Jeg er i et 6 mnd gammelt forhold og forferdelig usikker. Nå hører det med til historien at vi fikk en tøff start og jeg tviler virkelig på om både jeg og han har de følelsene som burde være til stede. Han sier han elsker meg men jeg tviler fortsatt. Jeg tror ikke han gir 100% og jeg vet godt jeg ikke gjør det selv. Om det kommer av tvilen på han eller manglende følelser vet jeg ikke. Men noe ligger i bakhodet og forteller meg at det ikke burde være slik, eller er det nettopp slik det pleier å være? Jeg vil gjerne høre fra dere som har vært i samme forhold på pluss 3 år og definitivt er over den nyforelskede perioden (uten å tråkke noen på tærne )

Jeg tror ikke det er noe fasitsvar på dette. For noen kan det vel være fra dag 1, for andre vil følelsen av å ha møtt den store kjærligheten komme over tid.

Og det tror jeg kanskje er mest realistisk. For en kan ikke snakke om kjærlighet i ordets rette forstand fra dag 1, men tiltrekning og begjær, selv om den gode følelsen man hadde fra starten godt kan bekreftes etterhvert som man blir bedre kjent.....men man kan like gjerne bli skuffet også.

Etter min erfaring vokser kjærligheten etterhvert som man lærer hverandre å kjenne. Når en kjenner både hverandres gode og dårlige sider, og fortsatt blir varm innvendig av å tenke på hvor glad man er i den andre, da kan man vel snakke om kjærlighet og det å elske.

Men for å komme dit, må man tørre å åpne opp. Og gjør ikke den ene det, gjør ikke den andre det heller. Det virker som det er der dere er, at dere ikke tør/vil åpne opp for de følelsene som evt kan komme.

Men hvordan kan man vite om man har møtt den store kjærligheten? Eller om den kunne vært større med en annen? De første årene kan en godt føle det sånn, men tiden går, og en blir mer vant til hverandre.

Mange opplever at det som var den store kjærligheten svinner ut i ingenting, eller kanskje "vennefølelser". Kanskje fordi hverdagen fikk ta over, en glemte å gjøre koselige ting sammen, en har nådd et punkt hvor en er blitt litt "satt" i forholdet. Viktig å huske å forebygge dette!

Jeg tror at et forhold blir hva begge gjør det til. Hverken mer eller mindre. Og da er det mulig å utvikle den store kjærligheten hvis grunnlaget er rett i utgangspunktet. Men det vil alltid være fristelser og fallgruver.

Jeg har forøvrig vært sammen med min mann i 6 år, og har det bedre med ham enn på lenge. Etter en lang periode hvor jeg "mistet følelsene" for ham, har vi funnet tilbake til hverandre igjen.

[Fakse]

Det er noen som sier at dersom du er i tvil så er du egentlig ikke i tvil. Altså at om du er i tvil så er det egentlig ikke noe å satse på. Selvfølgelig er man i tvil noen ganger i løpet av et lang forhold, men så tidlig tror jeg vel egentlig at det er et tegn på at man kanskje har det bedre med noen andre.

[Gjest TS]

Nabodama tror jeg treffer spikeren på hode, og Fakse beskriver det slik jeg føler det. På grunn av den vonde starten vi fikk var jeg vel heller aldri skikkelig forelsket i begynnelsen av forholdet.Jeg visste det var en real sjanse for å bli såret og turte vel ikke.Jeg tror det har ødelagt mye for følelsene mine videre og grunnen til at jeg tviler på han.Men jeg trodde det ville bli bedre med tiden,at jeg ville bli sikrere med tiden men det skjer ikke noe.Følelsene mine står bom fast og jeg blir mer og mer stresset og frustrert.Jeg er aldersmessig og følelsesmessig klar for å binde meg nå, ønsker meg barn over alt på jord og klar for å tenke på noen andre enn meg.Føler ikke jeg har tid til å gå å vente på at dette følelsesmessige kaoset skal løse seg.

[Gjest Gjest]

Jeg tror følelsene og sikkerheten på at dette er rett kan komme etter hvert, samtidig mener jeg at når man tviler mye etter ganske kort tid, bør man ta dette alvorlig. Hva tviler du på? Mangler han egenskaper du synes er viktig, kommuniserer dere dårlig, mangler dere tillit til hverandre? Eller er du generelt redd for å gi av deg selv i et forhold? Det siste kan du jobbe med selv, de første tingene blir en vurderingssak - kan du akseptere ham som han er, eller kommer dette til å bli en kilde til tvil og kanskje krangler resten av tiden?

Av erfaring vet jeg at en tøff start kan legge en demper på følelsen av forelskelse og overbevisning, men jeg vet også at de rette følelsene kan utvikle seg over tid også fra et slikt forhold. Men det er kanskje lurt å tenke over hvorfor starten var tøff? Hva har dere gjort mot hverandre?

Det å tro at man vet at noen er den rette fra dag én er uansett ingen garanti - jeg har opplevd dét også, men det var verken spesielt gjengjeldt eller ville fungert i praksis (jeg fikk etter hvert se flere sider av vedkommende; en hyggelig og sjarmerende fyr, men totalt ulik meg, og jeg kan ikke se for meg at vi ville klart å fungere i hverdagen på noen måte...). Men man bør nok absolutt i store trekk føle at forholdet er trygt og at det er dét man vil.

[Arkana]

Det var ikke kjærlighet ved første blikk for noen av oss. Men vi likte hverandre godt med en gang og har alltid trivdes i hverandres selskap og ønsket å være sammen. Jeg har aldri egentlig satt meg ned og tenkt over om dette er "den store kjærligheten" og synes vel ikke det er så viktig i grunn. Det vi føler for hverandre har utviklet seg over tid, ettersom vi har blitt bedre kjent og vært gjennom forskjellige ting sammen disse åtte årene. Jeg elsker ham, vi har det utrolig godt sammen og vi vil ikke være uten hverandre. Om jeg kunne hatt det bedre med noen andre er helt ubetydelig og ingen vits i å tenke på så lenge man er lykkelig nå.

[mamut75]

11 år langt forhold her .

For meg og min kjære var det faktisk noe så sjeldent som forelskelse ved først blikk , og i tillegg gjensidig ..

Jeg kan fremdeles huske første gang jeg så ham , det var som om tiden bare stoppet og det som var mellom oss( fysisk sett) forsvant .

Vi brukte allikevel sikkert over 1 år og nesten 4 måneder med fram og tilbake før vi endelig var enige om at det var "oss".

Allikevel har vårt forhold også hatt perioder med tvil og fraværende romantiske følelser fra tid til annen , men som en eller annen kjent person har uttalt så er trikset å aldri miste følelsene samtidig , slik at det alltid er en som holder liv i bålet .

Hvis forholdet deres bare er 6 måneder langt , ja da ville jeg vel ha tvilt sterkt på om dette var "liv laga" .

Jeg tror allikevel at det kan finnes mange rette for en , og at det en egentlig bør tenke på er om vedkommede person gjør en lykkelig , om de er en ressurs eller noe som bare tar energi totalt sett .

Den kjærligheten som fremstilles på filmlerretet ¨tror jeg eksisterer bare hos et fåtall .

[-Alvildebrud-]

Jeg tror ikke at man finner den store kjærligheten, men at man skaper den.

Er man istand til å ta imot og beholde det man finner i en annen person har man allerede kommet langt. Forelskelse er nøkkelen til det hele, og den får et rom i ditt hjerte som alltid vil minne deg på det du har, og engang fant sååå magisk.

Har man aldri opplevd en forelskelse med personen, men bare venter på at den "store kjærligheten" skal ramme en, så blir det muligens vanskligere å skape det man vil ha. Grunnlaget er vanskligere å finne... Man trenger en viss kjemi, en viss nærhet til hverandres følelser og forståelse for den andre personens livsituasjon. For å bli forelsket, for å fortsette å kjempe da hverdagen kommer.

Om du ikke blir svak i kroppen av å tenke på han, ikke føler deg tiltrukket, ikke ønsker å dele dine tanker og ditt indre liv med han, kanksje er det ikke er Han? Han som gir deg nøkkelen :love:

Men hvorfor er du så bekymret for at det ikke er Han? Har du dårlig tid, eller skulle han bli en forferdelig god pappa.. Svigermorsdrøm.

[Gjest imli]

Jeg tror også at man skaper den store kjærligheten selv. Det betyr at man må satse 100% på hverandre. Med min mann og jeg, var det vel ikke akkurat kjærlighet ved første blikk, men jeg følte umiddelbart en viss tilrekning mellom oss, at det var "god kjemi" mellom oss, ja, jeg likte ham rett og slett. Etterhvert (et halvt års tid) utviklet det seg til noe mer. Da hadde vi gått og flørtet med hverandre en lang stund.

Jeg følte fra første stund at vi kunne prate sammen om alt - det er nok en av de tingene i forholdet vårt jeg setter mest pris på.

[Gjest Corto Maltese]

spør de som påstår det at de har funnet den store kjærligheten om 10 så vil 50% av dem være skilt innen.

personlig tror jeg ikke på noen stor kjærlighet. Jeg tror det mer går ut på om kan greier og holde ut med hverandre til en av oss dør.

[Nigo-san]

Herr Corto har et poeng der... følelser er ikke konstante, målbare enheter, og det at man har dem nå behøver ikke bety at man har dem siden. Og det at man ikke har dem nå, betyr ikke at man ikke kan komme til å få dem. Det ligger alle mulige slags fallgruber og hindre på veien til Lykkeland, og det finnes ingen kart eller fasitsvar på noe som helst. I tillegg vet man aldri om man hadde hatt det bedre med en annen, eller verre. I det hele tatt et regnestykke fullt av ukjente.

Jeg har vel aldri tenkt om min mann (vært sammen i 11 år) at "dette er den rette". Derimot har jeg mange ganger tenkt at han er veldig rett for meg- og vice versa. Dette var følelser som kom etterhvert, og gradvis vokste seg sterkere. Det hjelper selvsagt på at jeg fremdeles er forelsket i fyren...

Tror det er vanskelig å lage en generell regel på hva som må til for at et forhold skal være liv laga. Men tre ting må jeg ha på plass: Fysisk tiltrekning. Vennskap. Vilje til å få det til å vare. Hvis en av de tre ikke var til stede, så hadde jeg ikke våget å satse.

[Tabris]

Nå i oktober har vi vært sammen i tre år. Vi elsker fortsatt hverandre like mye - om ikke mer - og har et veldig godt og givende forhold. Nå har ikke jeg noen tro på Den Rette, men jeg har tro på Mer eller Mindre Riktig, og vi har definitivt truffet på Mer Riktig begge to.

[rangi]

Jeg glemmer aldri første gang jeg så min samboer. Jeg ble totalt, fullstendig satt ut!! Jeg klarte ikke å si et eneste fornuftig ord, klarte nesten ikke å se på han, og tenkte "dette går aldri bra". Det tok et halvt år før vi ble sammen, jeg flytta inn hos han etter 3 mnd. Dette er 3 år siden nå, og vi venter barn en av de nærmeste dagene. Det viste seg at han følte det samme da han så meg, heldigvis:) vet ikke om det var kjærlighet ved første blikk, jeg kjente jo ikke mannen, men det var iallfall en kjemi som det slo gnister av. Og, etterhvert viste det jo seg at vi passer veldig godt sammen, har samme innstilling til livet, like interesser, lik tankegang og personlighet. Men, samtidig er vi også forskjellige, og passer til hverandre som hånd i hanske.

Men, det er jo ingen garantier for at man skal være sammen resten av livet av den grunn. Mennesker forandrer seg, forhold forandrer seg og man vet aldri hva fremtiden bringer, som det så klisjeaktig heter. Og, noen ganger er jo ikke kjærligheten nok, dessverre.

Men, jeg tror iallfall at vi to er bra for hverandre, og håper og tror at vi får bli gamle sammen.

[Gjest Frk Åberg]

Vi har vært sammen i nesten 6 år, og for meg var det et slags kjærlighet ved første blikk. Eller ikke helt, men jeg visste veldig tidlig at han var mannen for meg. Han derimot, trengte mer tid på å la følelsene modnes. Han har også sagt at han var mer forelska i meg etter et halvt år sammen enn helt i begynnelsen. Og begge elsker hverandre mer nå enn vi gjorde for noen år siden. Jeg tror også at følelser kan endre seg over tid. Jeg vet at selv om jeg føler at han er den store kjærligheten nå, så er det ingen garanti. Men det er jeg egentlig ikke så opptatt av. Jeg har det bra nå, og jeg er innstilt på å jobbe meg gjennom vanskelige perioder som helst sikkert kommer.

[-Alvildebrud-]

Om man bestemmer seg for at dette skal fungere, er det en garanti, like god som noen annen. Det gjelder bare å stole på seg selv.

Jeg tror ikke på at livet tar altfor mange vendinger man ikke kan styre. Man velger helt og holdent (det aller meste) selv.

[Gjest Eir]

Vi har vært sammen i seks år, og likte hverandre som venner med en gang vi traff hverandre. Men forelsket ble vi ikke før vi hadde vært sammen i 4-5 mnd. Følelsen av at dette kanskje er noe som kan vare resten av livet kom ikke før etter ett par år for min del. (Og 100% sikker blir man vel aldri.)

Vi har også hatt mange tøffe perioder sammen, helt fra starten av, men det har i det lange løp bidratt til å styrke forholdet, selv om til tider har føltes veldig nær å rakne når man står midt oppe i det.

Endret 8. september 2007 av Eir

[la Flaca]

Nå vet jeg ikke hva den vanskelige starten for dere innebærer, men det er klart sånt har betydning og kan gjøre at du tviler nå. Gi det tid og se om du sitter på rett hylle likevel.

Jeg var så heldig å få oppleve kjærlighet ved første blikk med mannen min. Da jeg så han var det som å få se et glimt av fremtida - det var Mannen i mitt liv liksom. Jeg greide knapt stå på beina da vi begynte å snakke sammen. Vi ble offisielt kjærester uka etter og jeg avlyste studiene jeg hadde kommet inn på i Australia. Det var aldri tvil, ikke nå heller 8 år senere.

Men mange veier fører til Rom, og det at den er kronglete vil ikke si at den ikke er riktig.

[Gjest Gjest]

Utvilsomt kjærlighet ved første blikk. Han er min store kjærlighet. Magien i forholdet er fortsatt tilstede. Likevel er jeg usikker på om vi kommer til å være sammen resten av livet. Han har vært utro et par ganger. Det har bidratt til at jeg har mistet troen på et varig forhold. Har tenkt at jeg får nyte den tiden jeg får sammen med han. Uforutsigbarheten er slitsom, men han er verdt det. Det kribler fortsatt i magen når jeg ser på han, når jeg hører stemmen hans, når han holder rundt meg og kysser meg. Vi har fortsatt veldig deilig sex, men ikke så ofte som før. Han er min beste venn. Han er den eneste jeg vil være sammen med. Har vært sammen i fem og et halvt år og er samboere.

[Ciara]

Jeg tror man lett kan stresse seg selv opp ved å fokusere på dette med "den rette". Det kommer jo an på hva man legger i "den rette", selvsagt, men har inntrykk av at en del ser på dette som et forhold som virker riktig hele tiden og som skal vare livet ut. Og når mange forhold starter i det små, kan forholdene virke vel små holdt opp mot dette ufattelig krevende idealet.

Selv er jeg i et forhold hvor jeg, etter 7 år, stadig er forelsket og betatt av mannen, jeg synes han er dødskjekk og utrolig sjarmerende. Og det er nå vel og bra. Men det som gjør forholdet vårt bedre og bedre er at erfaringene vi har hatt sammen blir fler og fler, og vi har taklet alle sammen. Vi får lenger felles historie rett og slett, og for meg gir det større og større fellesskapsfølelse. Jeg synes ikke han er en perfekt mann, men han føles temmelig perfekt for meg, med alle sine feil og mangler Det gjør at jeg noe motvillig må humre når han ikke har klart å sette på vaskemaskinen på en hel dag, eller jeg kan se på ham tidlig en lørdag morgen, der han ligger i senga og sover med vidåpen munn, småsikkel og øyerusk, og likevel tenke at han er dødskjekk

Men jeg tror altså ikke man bør stresse for tidlig, et virkelig godt forhold er ikke bygd opp på kort tid.