Hvem skal bestemme familiens religiøse tilknytning

[Gjest Blondie65]

Hva gjør man den dagen familien blir stilt overfor religiøse utfordringer som:

Hun vil gifte seg i kirken, han vil ikke.

Han vil at barnet skal døpes, hun vil ikke.

Barnet vil ha borgerlig konfirmasjon på tross av at hele slekten, inkludert mor og far vil ha kirkelig fordi de er kristne.

Hvem skal gi seg. Hvem har vetorett. Har dere diskutert temaet før det dukker opp som et problem?

I mitt tilfelle kan jeg gå med på kompromisser i de fleste tilfeller dersom jeg blir kommet i møte fra den religiøse. Jeg er selv atteist, men jeg respekterer andres tro.

Skulle diskusjonen noen gang komme rundt det å gifte seg i kirken kontra det jeg vil nemlig borgerlig/humanetisk håper jeg at en evetuell parnter er villig til å diskutere dette på en voksen måte og at vi kan komme frem til et kompromiss jeg kan leve med.

[*Mina*]

Hun vil gifte seg i kirken, han vil ikke.

Da må man komme til enighet, der begge blir fornøyde med resultatet. Selv om det kanskje er veldig vanskelig, tror jeg at mange klarer det så lenge de kan snakke sammen som voksne mennesker.

Han vil at barnet skal døpes, hun vil ikke.

samme svar som over, en må rett og slett bli enig.

Barnet vil ha borgerlig konfirmasjon på tross av at hele slekten, inkludert mor og far vil ha kirkelig fordi de er kristne.

Ungdommen bestemmer dette selv, for h*n er da gammel nok til å bestemme dette selv. Og foreldre, søsken, besteforeldre og alle andre som tror de har noe de skulle ha sagt, må rett og slett bare resepktere ungdommens ønske.

Hvem skal gi seg. Hvem har vetorett. Har dere diskutert temaet før det dukker opp som et problem?

Begge må bli enig, og er ingen av de villig til å gi seg tror jeg de vil få store problemer med å få et forhold som vil vare.

Og når jeg snakker om at begge må bli enig, vil det si at de må begge to komme frem til en løsning begge kan leve med.

Men ejg må si jeg er glad for at min mann har samme syn som meg, men har samtidig resepkt for de som ikke tenker som han. Vår sønn har en helt annen tro enn oss, og vi resepkterer de valgene han tar i den forbindelsen. Han er nå så gammel at han velger selv, og det må bare resepkteres.

[Gjest Mirina]

Dette vil aldri bli noe problem, fordi det hadde vært uaktuelt for meg å innlede et forhold til en religiøs person. Jeg gjør det klart fra første stund at jeg ikke kommer til å gifte meg i kirka, eller døpe evt. barn i fremtiden. Om barnet mitt allikevel skulle ønske å døpe seg å konfirmere seg i kirken når den tid kommer er det selvsagt helt greit for meg.

[Rosalie]

Hva gjør man den dagen familien blir stilt overfor religiøse utfordringer som:

Hun vil gifte seg i kirken, han vil ikke.

Han vil at barnet skal døpes, hun vil ikke.

Barnet vil ha borgerlig konfirmasjon på tross av at hele slekten, inkludert mor og far vil ha kirkelig fordi de er kristne.

Jeg blir kanskje sett på som vrang, men jeg hadde aldri gått med på verken kirkebryllup eller barnedåp. Jeg hadde naturligvis heller ikke pushet humanetiske seremonier på min kommende mann, men hatt bryllup hos den helt nøytrale byfogden og eventuelt en feiring for at barnet er kommet til oss dersom en seremoni for det nyfødte barnet er ønsket.

Når det gjelder konfirmasjon, så er det helt opp til konfirmanten. Vi har religionsfrihet her til lands, og konfirmasjonsalder er så tett opp mot, om ikke passert, da man selv kan melde seg inn og ut av trossamfunn at det skal ikke foreldrene legge seg borti.

[Gjest Blondie65]

Dette vil aldri bli noe problem, fordi det hadde vært uaktuelt for meg å innlede et forhold til en religiøs person. Jeg gjør det klart fra første stund at jeg ikke kommer til å gifte meg i kirka, eller døpe evt. barn i fremtiden. Om barnet mitt allikevel skulle ønske å døpe seg å konfirmere seg i kirken når den tid kommer er det selvsagt helt greit for meg.

Jeg er litt enig med deg, samtidig så kan man jo endre syn på dette med Gud gjennom livet. Hva da?

Jeg er forøvrig enig i at dette er noe to voksne mennesker må kunne diskutere. Dessverre virker det på meg som noen av de som er kristne mener at de har vetorett fordi de tror og at konsekvensen av å ikke ha med Gud i disse sammenhengene er at ekteskapet/barnet er dømt til fortapelsen.

Jeg tror nok også jeg ville tidlig gjort det klart hvor jeg står mht dette.

[teklype]

Jeg skjønner godt at slike spørsmål kan skape dårlig stemning - det er vanskelig. Jeg er ikke-troende, men hadde det vært veldig viktig for min samboer å gifte seg i kirken eller døpe barna kunne jeg gått med på det. I en slik situasjon hadde det vært viktig for meg at "han tror mer enn jeg ikke tror". Jeg kunne ikke gått med på slike ritualer i kirken hvis samboeren ikke var personlig troende. Argumenter som at familien hans ønsker det tror jeg ikke hadde vært gode nok for meg. Jeg vil uansett ikke føle meg 100% komfortabel med å gjennomføre noe slikt.

Når det gjelder konfirmasjon vil det være opp til barna å bestemme dette selv. Vil mitt fremtidige barn plutselig konfirmere seg i kirken uten å ha vist noen tegn til å være kristen tidligere, og ting tyder på at h*n kun ønsker det pga. venner eller lignende vil jeg nok prøve å påvirke litt...

Nå har heldigvis samboer og jeg likt syn på disse spørsmålene

[Gjest Mirina]

Jeg er litt enig med deg, samtidig så kan man jo endre syn på dette med Gud gjennom livet. Hva da?

Da hadde jeg tatt det som en selvfølge at det som vi først ble enige om, var det som fremdeles gjaldt.

Endret 5. september 2007 av Mirina

[Rosalie]

Når det gjelder det med kompromisser, så kunne jeg aldri ha delt livet mitt med en tro som var veldig godt forankret, siden det ville påvirke samlivet vårt. At man er bittlitegranne kristen sånn rundt julaften, 17. mai og i forbindelse med at man skal gifte seg, er ikke argument godt nok for å få meg til å delta i en kristen seremoni.

Dåp av barn er jeg prinsipielt imot, da jeg mener at barnet når det er voksent nok skal ta et aktivt standpunkt om å være medlem av et religiøst samfunn, ikke måtte ta et aktivt standounkt om å melde seg ut.

Og kunne vi ikke blitt enige, så hadde det ikke blitt noe bryllup, og vi hadde levd livet i "synd".

[Gjest Frk Åberg]

Jeg og samboeren har ulik tro (han kaller seg kristen, men er verken fanatisk eller spesielt utøvende i hverdagen, mens jeg er mer en agnostiker-type). Jeg er også opptatt av at den kristne ikke alltid skal tas hensyn til bare fordi jeg ikke har noen tro. Man må gi og ta, uten å overkjøre hverandre. Han har et sterkt ønske om å gifte seg i kirken og å døpe barn. Jeg har foreløpig gått med på å gifte meg i kirken.

Så langt som vi har kommet i diskusjonen nå, så har jeg en følelse av at resultatet kanskje blir at de store seremoniene muligens blir i religiøs regi, mens hverdagen blir mer nøytral. Jeg har sagt at han gjerne må lese i barnebibel med barn innimellom, men ønsker verken noen propaganda eller at dette skal være en daglig syssel. Det syns han er greit. Heldigvis er han ingen messende type, og er absolutt kritisk til kristendommen og kirken. Det er i grunnen sjelden at tro er et samtaletema hos oss. Jeg ønsker barn som lærer å tenke selv og være kritiske. Om resultatet blir at de blir kristne, så gjerne for meg, men jeg ønsker at de skal ha et valg.

[Pastor Knut]

Hva gjør man den dagen familien blir stilt overfor religiøse utfordringer som:

Hun vil gifte seg i kirken, han vil ikke.

Han vil at barnet skal døpes, hun vil ikke.

Barnet vil ha borgerlig konfirmasjon på tross av at hele slekten, inkludert mor og far vil ha kirkelig fordi de er kristne.

Hvem skal gi seg. Hvem har vetorett. Har dere diskutert temaet før det dukker opp som et problem?

I mitt tilfelle kan jeg gå med på kompromisser i de fleste tilfeller dersom jeg blir kommet i møte fra den religiøse. Jeg er selv atteist, men jeg respekterer andres tro.

Skulle diskusjonen noen gang komme rundt det å gifte seg i kirken kontra det jeg vil nemlig borgerlig/humanetisk håper jeg at en evetuell parnter er villig til å diskutere dette på en voksen måte og at vi kan komme frem til et kompromiss jeg kan leve med.

Fra et unitarisk ståsted ser jeg ikke problemene du stiller Min kone er ateist. Jeg er kristen. Hele familien kan enes i unitarismen, for her lever vi etter stikkordene "frihet, respekt og toleranse". Det viktigste for oss er vi er mest mulig sammen om det som gjør oss som familie lykkelige. Vil noen i familien gifte seg borgerlig, så helt greit. Vil noen i familien gifte seg kirkelig, så helt greit. Det er ikke tilfeldig at Unitarkirken faktisk har to godkjente vigselsformer. Den ene er identisk med borgerlig vigsel , mens den andre er kirkelig. Det er fritt fram å velge det som passer.

Hvem som skal gi seg? spør du. Jeg vil si at det fra vårt unitariske ståsted ikke er et spørsmål om å gi seg. Vi vet begge hvor vi står, og vi vil begge det beste for hverandre. Derfor er det ingen i familien som bestemmer hva som er det du kaller "familiens religiøse tilknytning". Hvordan har det seg da at vi er unitarer? kan man kanskje lure. Ganske enkelt fordi det er praktisk å være unitar når man lever i en familie med mange religioner representert. Antakelig hadde det vært praktisk å være buddhist også ... men det ble nå unitarismen av en eller annen praktisk grunn Poenget er at man må finne fram til den samlivsform som gjør familien lykkelig også i det religiøse mangfold.

Endret 5. september 2007 av Pastor Knut

[Pastor Knut]

Når det gjelder det med kompromisser, så kunne jeg aldri ha delt livet mitt med en tro som var veldig godt forankret, siden det ville påvirke samlivet vårt.

Joda, det ville du ha klart. Kjærligheten overvinner slike ting

[Pastor Knut]

Jeg er litt enig med deg, samtidig så kan man jo endre syn på dette med Gud gjennom livet. Hva da?

Et meget godt poeng. Synet på G-d endrer seg gjennom livet også for troende. Vi lever i en prosess. Noen ganger føler jeg at G-d er langt bort og jeg tviler på hele G-d. Andre ganger tror jeg meget sterkt. I denne prosessen lever jeg sammen med min ateistiske kone. Når jeg tviler sterkt, da er jeg svært nær ateismen Hva da? spør du. Tja, da og akkurat da viser familiens styrke seg. Da tilpasser familien seg for å fortsette å være lykkelig. Er det ikke det som er hele poenget?

[Rosalie]

Joda, det ville du ha klart. Kjærligheten overvinner slike ting

Nei, kjærligheten overvinner ikke alt. Og tilnærmet likt livssyn er viktig for å få hverdagen til å bli harmonisk. Like barn leker nå engang best sammen.

[Pastor Knut]

Nei, kjærligheten overvinner ikke alt. Og tilnærmet likt livssyn er viktig for å få hverdagen til å bli harmonisk. Like barn leker nå engang best sammen.

Min kone er ateist og jeg er kristen. Altså så ulike livssyn som tenkes kan, vil du ikke være enig? Vi leker utrolig godt og harmonisk sammen. Har gjort det i mange, mange år. Så minst en erfaring med dette motsier deg.

Endret 5. september 2007 av Pastor Knut

[Gjest Blondie65]

Nei, kjærligheten overvinner ikke alt. Og tilnærmet likt livssyn er viktig for å få hverdagen til å bli harmonisk. Like barn leker nå engang best sammen.

Hvis et forhold med forskjellig livssyn skal ha livets rett må man i allefall respektere den andres syn 100 % og være villig til å forstå at den andre også skal respekteres. Noen religiøse sliter på dette området rett og slett fordi at både de og samfunnet er opplært til å tro at det er de som har rett.

Problemet oppstår ikke der man respekterer hverandre - en personlig kristen og en atteist kan fint leve sammen når respekten er der - men i det øyeblikket den ene mener at den andre "bare skal jenke seg" fordi "dette er jo viktig for meg".

Det er mange som ikke er klar over at det "bare å jenke seg" f.eks. ved å gifte seg i kirken for den andres skyld medfører at man blir "tvangsinnmeldt" i statskirken. Det krever en aktiv handling for å komme "ut" igjen.

En jeg kjenner som ikke er døpt i kirken, ikke ble gift i kirken og ei heller noen gang har sagt seg interessert i kirken fikk skriv om at vedkommende nå var meldt inn (i en alder av ca 40 år) og at vedkommende måtte bruke porto eller telefon for å melde seg ut. Er det rart at vi ateister da blir skeptisk til å inngå et kompromiss angående vår rett til å ikke bli tvangsinnmeldt?

[Rosalie]

Min kone er ateist og jeg er kristen. Altså så ulike livssyn som tenkes kan, vil du ikke være enig? Vi leker utrolig godt og harmonisk sammen. Har gjort det i mange, mange år. Så minst en erfaring med dette motsier deg.

De jeg kjenner som er religiøse - ikke bare litt småkristne, som jeg skrev i innlegg over - har ikke bare et religiøst ståsted fjernt fra mitt, men på grunn av dette også holdninger overfor andre deler av livet som er uforenlige med mine.

Men klart - det finnes grader av ikke-religiøshet, også, og jeg er nok forholdsvis ekstrem i så henseende.

[Pastor Knut]

Hvis et forhold med forskjellig livssyn skal ha livets rett må man i allefall respektere den andres syn 100 % og være villig til å forstå at den andre også skal respekteres.

Jeg mener det er viktigere at man respekterer hverandre som den man er 110% - så får dette med respekt for livssyn komme senere. Du vet, det finnes jo mennesker som lever sammen selv om den ene parten har et livssyn som den andre ikke kan respektere. Mange slike eksempler viste seg under siste krig her i landet - og slike eksempler finnes fortsatt.

[Pastor Knut]

De jeg kjenner som er religiøse - ikke bare litt småkristne, som jeg skrev i innlegg over - har ikke bare et religiøst ståsted fjernt fra mitt, men på grunn av dette også holdninger overfor andre deler av livet som er uforenlige med mine.

Men klart - det finnes grader av ikke-religiøshet, også, og jeg er nok forholdsvis ekstrem i så henseende.

Nei, du er ikke spesielt ekstrem, i alle fall ikke slik jeg oppfatter deg. Hadde du vært ekstrem, da ville du ha forlangt at vedkommende som du ikke kan dele livssyn med, endrer sitt livssyn. Det finnes slike fundamentalister, dessverre. Du er ikke en av dem.

[Pastor Knut]

Da hadde jeg tatt det som en selvfølge at det som vi først ble enige om, var det som fremdeles gjaldt.

Men hele livet endrer seg jo hele tiden, man kan vel ikke si at det man først ble enig i, skal gjelde når grunnlaget for denne enigheten er endret?

[Gjest Mirina]

Men hele livet endrer seg jo hele tiden, man kan vel ikke si at det man først ble enig i, skal gjelde når grunnlaget for denne enigheten er endret?

Jo, så lenge det bare er den ene som plutselig finner ut at h*n er religiøs, synes jeg faktisk det.