Prøve igjen?

[Gjest What to do??]

For å gjøre en laaaaaang historie relativt kort;

For drøye to år siden bestemte min kjære og jeg oss for å bli prøvere. Vi følte vi hadde gooood tid, og stresset ikke.

Men etter 5 mnd uten mens begynte jeg å bli rimelig stresset for at noe ikke var som det skulle. Og jeg hadde rett, det viste seg at jeg har PCOS.

Jeg fikk beskjed om å prøve å slanke meg noen kilo for å se om det kunne hjelpe (jeg var absolutt ikke overvektig), og å komme tilbake om minimum et år, eller når jeg hadde gått ned ihvertfall 5 kilo. De fleste PCOS'ere vet nok hvor vanskelig det er å slanke seg, men jeg fikk det faktisk til på kort tid (takk atkins).

Og føyk rett opp igjen noen mnd senere, uten antydning til eggløsning. Så da var det mest logiske å bytte lege.

Da ble det litt mer orden, mannen fikk testen svømmerene sine som var fine, min hcg-røntgen var perfekt, og jeg fikk pergo.

Og jeg ble virkelig sprø i hodet av pergoen. Vanvittige humørsvingninger, raserianfall, ble deprimert, og vekslet mellom panikk for å få klaff, og ikke få klaff..

Men noen klaff ble det altså ikke, selv om jeg hadde påvist eggløsning.

Jeg fikk en ny resept pergo og beskjed om å "komme tilbake på 3D-ultralyd om noen mnd".

Dette var rett før jul ifjor.

Og resepten ligger fremdeles i lommeboken. Og åpenbart ble det aldri noen ultrlyd heller.

Jeg fikk nemlig en skikkelig nedtur av/etter pergoen, og har ikke orket å prøve noe mer. Humørsvingningene hang lenge i.

Jeg begynte å tvile på meg selv, beslutningen om å i det hele tatt prøve, og verst av alt; på forholdet vårt. Og jeg har tvilt leeenge. Jeg begynte på p-piller igjen for å kontrollere PCOS'en, og går fremdeles på disse.

Stakkars min fantastiske bedre halvdel, han har virkelig vært igjennom et forferdelig år nå, men en samboer som ikke har "vært seg selv" i det hele tatt. Men han har stått ved siden av meg året igjennom, og har vært helt fantastisk og støttende.

Nå har jeg "fått ting på plass" føler jeg, jeg har fått et stabilt humør, er trygg og sikker på meg selv, forholdet vårt og min kjære, har fått ny og mer stabil jobb og er etter alle målestokker klar for å prøve igjen.

Kanskje.

Jeg er nemlig livredd for å gå på en slik "smell" igjen, for å måtte igjennom flere pillekurer jeg reagerer såpass sterkt på, for å måtte slutte på Diane som har stoppet alle de "synlige" tegnene på PCOS'en (ekstra hårvekst, kviser, vektøkning), for å begynne å tvile igjen. Redd for å måte tilbake til flere leger som ikke tar oss seriøst eller gir oss oppfølging. Og aller mest redd for å utsette samboeren min for en slik forandring jeg gjorde sist.

Men samtidig er barneønsket der, jeg blir ikke yngre, og jeg er mer sikker enn noensinne nå på at min kjære virkelig er mannen i mitt liv.

Men jeg vet også at han er skeptisk til å begynne prøvingen igjen, han er rett og slett redd for at jeg skal bli usikker igjen, og at forholdet vårt skal ryke som følge av belastningen jeg påfører det med humøret og usikkerheten min.

Så hva gjør man?

Tar man sjansen og krysser fingrene for at det går bedre denne gangen? Prøver man en annen lege? Betaler man selv og går rett på sterkere behandling(IVF el)?

Noen kommentarer eller råd? Noen som kjenner seg igjen?

Jeg klarte visst ikke å gjøre dette kort, men takk for at du tok deg tid til å lese.

[Gjest Bertine]

Vil anbefale deg å legge dette spørsmålet inne på www.snartgravid.com/plassen. Der får du sikkert mange svar.

Er veldig lite aktivitet her inne for tiden.

Jeg har prøvd pergo.. hadde de samme erfaringene som deg.

Men for meg var det vanskeligerer å slutte å prøve enn å takle barnløsheten. Nå er jeg endelig gravid, det klaffet for oss under nedregulering til ivf. Jeg gikk også på metformin da det klaffet.

Hvor i landet bor du? Inne på snartgravid kan du sikkert få gode anbefalinger av jentene om hvilke gynekologer som er flinke på pcos.

Lykke til!