Mislykket abort

[Gjest Gjest_Mettis_*]

Men som alle andre vet man jo at den vanligste årsak til uteblitt mens er graviditet, uansett!

Jeg ringte dem og spurte om det, men fikk da som svar at det var fordi jeg tok p-sprøyte rett etter aborten, og dermed ikke noe å tenke på.. Men som sagt tok jeg jo en test et par uker dette. Var bare så dum at jeg trodde på det sykehuset sa. Og visste jo ikke at det var mulig at svangerskapet ikke ville bli avbrutt. Bl.a. fordi jeg sammen med første pillen fikk ordene: Du må være helt sikker før du tar denne, for etter det er det ingen vei tilbake...

[Gjest Gjest]

Ærlig talt! Du kan da ikke komme i ettertid og klage på at noe gikk galt! Selvfølgelig kan man få komplikasjoner, og når du har tatt et slik valg er det umodent å klage over det etterpå, komplikasjoner eller ikke. Ingen vits å klage over sykehuset heller, når man skal ta abort burd man sette se inn i alt sånn på forhånd og ikke sutre i ettertid!!!

[Gjest Vampyra]

Ærlig talt! Du kan da ikke komme i ettertid og klage på at noe gikk galt! Selvfølgelig kan man få komplikasjoner, og når du har tatt et slik valg er det umodent å klage over det etterpå, komplikasjoner eller ikke. Ingen vits å klage over sykehuset heller, når man skal ta abort burd man sette se inn i alt sånn på forhånd og ikke sutre i ettertid!!!

[Gjest lillebøll]

Her idiotgjestene har samlet seg ja.. De pleier henge i tråder der de har muligheter til å såre andre.

Min venninne er en av to tvillinger. Tvillingesøskenet hennes ble abortert, men hun hang igjen på et vis. Dette var en utskrapning. Så det er mulig.

[Gjest Vampyra]

Ja jeg må si jeg reagerte på at det var 31 gjester og ingen registrerte her

[Gjest Gjest]

Jeg kan nok si meg enig i den andre gjesten her i at det ikke går an å stole på at helsepersonell gir full informasjon, den må man dessverre sørge for å finne selv fra ulike kilder (takk gud for nettfora og felleskatalogen).

Men at alle 13-14.000 som tar abort i løpet av et år være tilstrekkelig resurssterke og klar i toppen der og da til å sette seg inn i alle aspekter rundt provosert abort på et par uker er i beste fall optimistisk.

Er det da så vanskelig å ha landsomfattende rutiner på å si følgende setning: “det vil alltid være en viss fare for at svangerskapet ikke blir avbrutt. Derfor må du ta en graviditetstest 2-3 uker for slik at om du fortsatt skulle være gravid rekker å ta en vanlig kirurgisk abort i stedet for en senabort”. Spesielt med tanke på at mange mister mensen i et par uker etter en abort, og enda flere mister den ved p-sprøyte er det merkelig at det ikke er retningslinjer på dette allerede. Og å antyde eller si rett ut at manglende mens ikke er noe å tenke på pga at det sikkert er p-sprøyten vil jeg si er på grensen til, eller over, uansvarlighet av sykehuset.

[Gjest =tentacle=]

Ærlig talt! Du kan da ikke komme i ettertid og klage på at noe gikk galt! Selvfølgelig kan man få komplikasjoner, og når du har tatt et slik valg er det umodent å klage over det etterpå, komplikasjoner eller ikke. Ingen vits å klage over sykehuset heller, når man skal ta abort burd man sette se inn i alt sånn på forhånd og ikke sutre i ettertid!!!

Komplikasjon og komplikasjon, behandlingen har ikke virket. Etterkontroll etter medisinsk abort er normal prosedyre og burde vært tilbudt. Sykehuset har tatt for lett på dette, og også når de konkluderte med at p-sprøyten var årsak til manglende mens uten at fortsatt graviditet var utelukket.

Å tro at alle setter seg inn i alt rundt en abort er komplett idiotisk. For det første er ikke alle veldig ressurssterke, for det andre skal man kunne stole på at man får pålitelig og fullstendig nok informasjon til å kunne håndtere dette (noe som er en forutsetning for det moderne helsevesenets omgang med pasienten) for det tredje kan abort være så følelsesladet og fullt av påkjenninger at selv utdelt informasjon kan havne nederst i skuffen.

[Gjest Elastica]

Jeg bare sier det med en gang: Jeg er motstander av abort. Som regel orker jeg ikke gå inn på slike tråder, og jeg presser heller ikke mitt standpunkt ned over hodet på andre.

Det jeg reagerte på i denne tråden var det som jeg ofte tror er årsaken til at så mange sliter med abortvalget sitt i ettertid - og som muligens er årsaken til at jeg har tatt det standpunktet jeg i dag har - nemlig det at man faktisk blir nødt til å forholde seg til at det er et lite foster man fjerner - og at dette er mer enn en celleklump.

Jeg leser om kvinner som har lidd seg gjennom medisinske aborter, fordi det minner dem om at de faktisk fjerner liv. Det blir fort slik at illusjonen om at et foster bare er en celleklump, brister. Å utfordre oppfatningen om at fosteret bare er en celleklump, vekker ofte både aggresjon, sinne og frustrasjon. Og kan være årsak til mange psykiske problemer i ettertid, tror jeg. Vi vet jo at mange kvinner sliter i kjølvannet av en abort, årsaken til dette synes jeg dysses ned - nettopp fordi man kulturelt har akseptert at synet på et 12 uker eller yngre foster kun er en celleklump - og ikke et liv.

Kjære ts. Jeg har ingen gode råd til deg, men synes fryktelig synd på deg. Håper du kommer deg gjennom det.

[Gjest Gjest]

Jeg tok abort for et par år siden og sliter fortsatt med de, så jeg skjønner hvordan du har det. Som deg ville jeg beholde barnet men fjernet fordi min partner ikke ville at vi skulle beholde. Mest idiotiske valget jeg har tatt...

[Gjest Gjest_Caroline_*]

Jeg tok abort for et par år siden og sliter fortsatt med de, så jeg skjønner hvordan du har det. Som deg ville jeg beholde barnet men fjernet fordi min partner ikke ville at vi skulle beholde. Mest idiotiske valget jeg har tatt...

Da er vi i en veldig lik situasjon, bortsett fra at det har gått over fem år siden min abort. Sliter også med det, men snakker med en psykolog om det for å prøve å legge det bak meg.

[Gjest imli]

Har så mye forskjellige følelser rundt det her, litt vanskelig å sette ord på. Vet jo at det ikke er min skyld at det ble komplikasjoner, men det kommer litt vonde tanker rundt dette. Jeg ville jo egentlig ikke gå gjennom aborten, men gjorde det av hensyn til min kjære. Det at fosteret "ikke ville slippe taket" heller da gjør det på en måte litt vondere. Klarer ikke å forklare tankene mine rundt dette, men føles da litt som om det var meningen at jeg skulle bære frem det barnet..

Så trist å høre om slike episoder. Skjønner godt at du har det vondt nå, men husk at det var en grusom tilfeldighet som gjorde at du opplevde dette, det var ikke en straff. Håper virkelig du klarer å komme deg gjennom dette.

Håper også at jenter klarer å stole mer på sine egne følelser, og ta egne valg i slike situasjoner.

[Gjest Gjest_Mettis_*]

Har ikke vært inne på en liten stund og nå hadde det skjedd masse her, så koselig at folk svarer

Vet det er utrolig mange som har gjort det samme som meg og valgt det den andre parten ville og sliter med det i ettertid. Er kanskje ikke så dum ide å snakke med en psykiater for å få satt ord på tankene og kanskje komme seg litt lettere over det. Men jeg må også si at for meg ligger nok den listen litt for høyt til at det er noe jeg kommer til å gjøre med det første. Og det stemmer jo at tiden leger alle sår, så jeg satser på at det hjelper snart.. Ihvertfall så lenge jeg ikke kommer i den samme situasjonen en gang til... :s