Likestilling/kvinnefrigjøring

[Gjest Verdens verste husmor]

Den siste tiden har jeg hørt unge kvinner bli æreskjelt fordi de har søkt seg til tradisjonelle kvinneyrker (sykepleier, hjelpepleier og førskolelærer).

Dette er yrker disse unge kvinnene kunne tenke seg å jobbe med, og ikke yrker de har valgt i mangel av noe bedre.

Jeg har hørt hjemmeværende husmødre bli kritisert fordi de er hjemme med barna, og at de tar alt husarbeid både inne og ute.

Jeg trodde kvinnekampen dreide seg om muligheter!

At kvinnen skal ha et valg, og ikke presses inn i en forhåndsbestemt rolle, slik hun ble på 50-tallet.

Men har kvinnen virkelig fått et større valg nå?

Slik jeg ser har ingenting endret seg! Kvinnene blir fremdeles presset inn i en forhåndsbestemt rolle, det er bare rollen som har endret seg.

For er det ikke forventet at kvinnen SKAL være utearbeidende, og at hun SKAL velge utradisjonell utdannelse/yrke?

Hvis ikke det er slik, hvorfor blir da kvinner hetset fordi de tar tradisjonelle valg?

Hvor er valgmuligheten?

Endret 3. september 2007 av Verdens verste husmor

[Gjest Blondie65]

Fordi en del feminister i alle aldere og alle kjønn ikke forstår dette valget. Eller at det er et valg.

Det eneste jeg synes er trist med disse yrkesvalgene er avlønningen og pensjonsrettighetene. Som kanskje kjent er det slik at for å få full opptjening av pensjonspoeng så må man være i full jobb i minst tyve år. Dette ble endret for en stund tilbake der det var noe som het besteårsregel. Den ble fjernet og den straffer spesielt kvinner som velger å være hjemme med barn/ha omsorg for sine foreldre hardt.

Men det er klart at ikke alle kan bli leger, advokater eller ingeniører, verken menn eller kvinner. Vi har bruk for faglært arbeidskraft i tjeneteyrker også. Derfor er det all ære til de som fortsatt velger disse yrkesveiene. Og så får vi håpe at pensjonsrettighetene blir mer "hjemmeværende vennlige" etterhvert.

[Gjest Elfrida]

For er det ikke forventet at kvinnen SKAL væreutearbeidende,

Jo det er vel i utgangspunktet forventet, på samme måte som for menn. Men jeg tror menn vekker mye mer oppmerksomhet hvis de velger noe annet på dette området enn det kvinner gjør.

og at hun SKAL velge utradisjonell utdannelse/yrke?

Her er jeg ikke enig. Jeg har en kvinnelig bekjent som er 'brannmann' og folk kommer jo rett og slett ikke over det. Det å velge utradisjonelt er ikke uten videre enkelt, hverken for menn eller kvinner.

[Gjest =tentacle=]

Det koster penger å leve, og enda mer penger å leve på et nivå de fleste vil trives med.

Jeg har inntrykk av at kvinner fortsatt tar mindre ansvar for å forsørge seg selv og de barna de setter til verden, enn menn tar. Det er ikke noe galt i å lene seg på en manns økonomi hvis begge ønsker det, men en bør sikre seg mot å skulle leve på samfunnet i flere år om forholdet ryker.

"Kvinneyrkene" opprettholdes som lavtlønnsyrker fordi kvinner er villige til å tjene lite fordi de beregner et tilskudd fra en mannlig partners økonomi.

[Gjest Blondie65]

"Kvinneyrkene" opprettholdes som lavtlønnsyrker fordi kvinner er villige til å tjene lite fordi de beregner et tilskudd fra en mannlig partners økonomi.

... og fordi kvinner i all for liten grad setter foten ned for dårlige lønns- og arbeidsforhold.

[Gjest Gjest]

For er det ikke forventet at kvinnen SKAL være utearbeidende, og at hun SKAL velge utradisjonell utdannelse/yrke?

Selvfølgelig er det forventet at voksne arbeidsføre folk skal jobbe. Men så lenge noe er "tradisjonelt" når det gjelder yrkesvalg så er det der hovedtyngden av forventningene ligger også. Det er altså ikke "forventet at man skal velge utradisjonelt".

Hvor er valgmuligheten?

Mennesker har da alle mulige valg. Dersom du klager over "almenn aksept for å være hjemmeværende" så tror jeg det er menn som har mest begreset "valgmuligheter" der, ikke kvinner. Så jeg kan ikke akkurat se hva du klager over på kvinners vegne på det området.

[Gjest =tentacle=]

Dersom du klager over "almenn aksept for å være hjemmeværende" så tror jeg det er menn som har mest begreset "valgmuligheter" der, ikke kvinner. Så jeg kan ikke akkurat se hva du klager over på kvinners vegne på det området.

You don't say

[Gjest Gjest]

Jeg ser veldig godt hva du mener. En kvinne skal i dag ikke lenger gjøre tradisjonelle "kvinne" ting som å ta seg av alt husarbeidet fordi da er hun fanget i det tradisjonelle kjønsrollemønsteret, mens en mann ikke får samme klager om det er han som gjør mest husarbeid. En likestilling på disse områdene finnes på ingen måte enda, og det henger igjen i mange at kvinner SKAL og ikke KAN ta "utradisjonelle" valg. Jeg vet om jenter som kritiseres for at de lager all mat i hjemmet, mens et annet forhold hvor en mann gjør dette får skryt for han er så flink.

Jeg tror dette er noe som kommer til å stabilisere seg etter hvert, slik som med alle andre "motstandskamper". Kvinner osm nå er i 20-30 årene har gjerne vokst opp med et press/sterk oppmuntring fra alle kanter om at kvinner MÅ frem og opp i samfunnet, fordi deres mødre ikke hadde samme muligheter. Når disse kvinnene igjen får barn vil de nok ikke legge det samme "presset" på sine barn fordi det da er så vanelig at kvinner er i høyere utdannelse at det ikke vil være et like sentralt tema lenger.

Slike ting går alltid i bølgedaler, og desverre har den ene siden av kvinnekampen fått mer oppmeksomhet enn saken om VALGmulighetene.

[Gjest Gjest]

Det koster penger å leve, og enda mer penger å leve på et nivå de fleste vil trives med.

Jeg har inntrykk av at kvinner fortsatt tar mindre ansvar for å forsørge seg selv og de barna de setter til verden, enn menn tar. Det er ikke noe galt i å lene seg på en manns økonomi hvis begge ønsker det, men en bør sikre seg mot å skulle leve på samfunnet i flere år om forholdet ryker.

"Kvinneyrkene" opprettholdes som lavtlønnsyrker fordi kvinner er villige til å tjene lite fordi de beregner et tilskudd fra en mannlig partners økonomi.

Klart du må få lov til å velge å gå hjemme. Men ikke send regninga til meg! Hvorfor skal mine skattepenger gå til kontantstøtte, pensjoner, sosialstønad, engangsstønad osv. til kvinner som KAN med ikke VIL jobbe?

Når det gjelder typiske kvinneyrker er jo ikke problemet at det er kvinner som velger disse yrkene, men at menneskene som jobber der ikke får aksept for det de gjør i form av grei lønn og bra arbeidsforhold. Jeg ville nok vært skeptisk uansett om det var sønnen eller dattra mi som ønsket å bli hjelpepleier, fordi jeg ville være redd for at de slet seg ut for ingenting.

Jeg har mange fordommer mot folk som ikke jobber (når de er i stand til det), men det bryr meg egentlig midt opp i ræva hva slags jobb de har (så lenge den er lovlig). En sykepleier gjør en minst like viktig jobb som en lege

[Gjest Mysticgirl]

Klart du må få lov til å velge å gå hjemme. Men ikke send regninga til meg! Hvorfor skal mine skattepenger gå til kontantstøtte, pensjoner, sosialstønad, engangsstønad osv. til kvinner som KAN med ikke VIL jobbe?

Når det gjelder typiske kvinneyrker er jo ikke problemet at det er kvinner som velger disse yrkene, men at menneskene som jobber der ikke får aksept for det de gjør i form av grei lønn og bra arbeidsforhold. Jeg ville nok vært skeptisk uansett om det var sønnen eller dattra mi som ønsket å bli hjelpepleier, fordi jeg ville være redd for at de slet seg ut for ingenting.

Jeg har mange fordommer mot folk som ikke jobber (når de er i stand til det), men det bryr meg egentlig midt opp i ræva hva slags jobb de har (så lenge den er lovlig). En sykepleier gjør en minst like viktig jobb som en lege

Vær forsiktig med hva du sier. En dag kan det være deg som må gå på sosialen eller motta trygdeytelser!!!

Og jeg tror ikke det er mange som VELGER å gå på sosialen!

[Gjest Verdens verste husmor]

Jeg ser argumentene deres, og er enige i en del av dem, men det er holdningene disse kvinnene møter jeg reagerer på.

Jeg synes det er trist at unge kvinner ikke vil si hva de utdanner seg til, fordi de vet at de da må forsvare yrkesvalget sitt.

De møter holdninger som: "jasså. Du har tenkt å gifte deg rikt da skjønner jeg...", eller "det er vel jeg som må betale omskoleringen din når du er utslitt om 10 år?".

Jeg synes også det er trist når mødre som, i samråd med ektemann/samober, har valgt å være hjemme med barna utover de "obligatoriske" 1-3 år får høre at de setter likestillingen i fare ved å ta vare på sin egen familie.

Det som er spesielt trist, er at de kvinnene som er så kritiske til andre kvinners valg, er de samme kvinnene som utroper en hjemmeværende far til en helt, som ønsker å se flere menn i omsorgsyrker, og som roser en mann som gjør husarbeid, fordi det "er en seier for likestillingen" at menn tar på seg oppgaver kvinner ikke lenger skal få "lov" til å gjøre fordi det skader likestillingen...

Og for ordens skyld: dette er ikke en problematikk som angår meg personlig, mine utfordringer i arbeidslivet er av en helt annen art! Men jeg ønsker at min datter skal få lov til å velge yrke ut i fra personlig ønske og interesser, og ikke ut i fra hva som er best for kvinnekampen/likestillingen.

Og jeg vet at mange menn sliter med mye av det samme, men det var enkelte kvinners holdninger til andre kvinner jeg ønsket å sette fingeren på med dette.

Endret 3. september 2007 av Verdens verste husmor

[Gjest Gjest]

Det jeg synes er problematisk, er IKKE i at kvinner velger tradisjonelle kvinneyrker - det er vel rimelig å anta at det alltid vil være en viss skjevfordeling av kjønn i noen typer jobb. Det er et problem at mange av disse yrkene er lavtlønte, dog, men den kampen kan man ta selv om man er kvinnelig ansatt i et kvinneyrke.

Men tilbake til poenget - jeg synes faktisk det er verdt å stille spørsmålstegn ved det faktum at det er langt, langt flere kvinner enn menn som blir hjemme med barna. Nå synes jeg ikke det i seg selv er galt å f eks velge å jobbe redusert for å slippe å ha barna fulltid i barnehagen, om jeg får barn selv, kommer vi til å prioritere kortere og kanskje færre dager i barnehage i hvert fall fram til barna er 3-4. Det jeg synes er trist, og som jeg også mener ikke er likestilling er at man "tvinges " til å velge mye pga økonomi (mannen tjener mest - hvor mange av dere har valgt å være hjemme om dere er den som tjener desidert mest i husholdningen?), ikke pga at det bare er den ene som brenner for eller egner seg for å være hjemme med barna.

Det er vanskelig for den enkelte familie å gjøre så mye med dette kanskje, unntatt å velge å leve billigere enn man "kunne" for at begge skal ha mulighet for å være noe hjemme med barna uten å gå konkurs - eller at barna går fulltid i barnehagen fra de er under året. For vår del er den første løsningen aktuell, delvis fordi vi tjener nokså likt, og fordi vi har en husholdning som ikke er avhengig av at vi spytter i alt vi tjener av penger for å klare oss. Selv om jeg har en mening om at én løsning er bedre enn en annen, ville det ikke falle meg inn å skjelle ut eller kritisere noen som har valgt annerledes, enten man er hjemmeværende kvinne eller overarbeidet mann. Men å påpeke noen fakta, som hvordan det blir med pensjonspoeng, om man i det hele tatt blir kjent med ungene sine og hvordan man skulle forsørget seg alene, det kunne jeg nok gjort. Regner med noen kan gi MEG råd om hvordan jeg kan leve mer fornuftig også

[Gjest Jenna88]

Jeg trodde kvinnekampen dreide seg om muligheter!

At kvinnen skal ha et valg, og ikke presses inn i en forhåndsbestemt rolle, slik hun ble på 50-tallet.

Word!

Støtter posten din hundre prosent, det er ikke valgfrihet dersom noen føler seg presset til å jobbe ute. Det er isåfall bare en annen måte å forme en kjønnsrolle på.

På mange måter tror jeg kanskje dagens unge har det vanskeligere enn mødrene sine, vi skal både være karrierekvinner, perfekte husmødre/elskere, og i tillegg ha tid til å dyrke egne interesser.

Er det bare meg, eller er det noe som skurrer her?

Jeg har selv store ambisjoner og ønsker å etablere egen karriere fordi det betyr mye for meg. Men jeg hadde ikke hatt noen problemer med å gi avkall på det, hvis det ikke hadde interessert meg det spor. Det viktigste er uansett at jeg kan forsørge meg selv, eventuelt de ungene jeg en gang setter til verden. Men så lenge jeg trives i rollen som karrierekvinne, ser jeg ingen grunn til å slutte, heller.

Det viktigste er uansett å følge egne ønsker og behov, men ikke glem å legge et sikkert økonomisk grunnlag for fremtiden.

Jeg tror noen kan komme til å angre bittert den dagen de står med skjegget i postkassa... Litt egenkapital er aldri dumt å ha.

[Gjest Verdens verste husmor]

Word!

Støtter posten din hundre prosent, det er ikke valgfrihet dersom noen føler seg presset til å jobbe ute. Det er isåfall bare en annen måte å forme en kjønnsrolle på.

På mange måter tror jeg kanskje dagens unge har det vanskeligere enn mødrene sine, vi skal både være karrierekvinner, perfekte husmødre/elskere, og i tillegg ha tid til å dyrke egne interesser.

Er det bare meg, eller er det noe som skurrer her?

Jeg har selv store ambisjoner og ønsker å etablere egen karriere fordi det betyr mye for meg. Men jeg hadde ikke hatt noen problemer med å gi avkall på det, hvis det ikke hadde interessert meg det spor. Det viktigste er uansett at jeg kan forsørge meg selv, eventuelt de ungene jeg en gang setter til verden. Men så lenge jeg trives i rollen som karrierekvinne, ser jeg ingen grunn til å slutte, heller.

Det viktigste er uansett å følge egne ønsker og behov, men ikke glem å legge et sikkert økonomisk grunnlag for fremtiden.

Jeg tror noen kan komme til å angre bittert den dagen de står med skjegget i postkassa... Litt egenkapital er aldri dumt å ha.

Jeg er enig i alt du skriver, men det som jeg har uthevet er, etter mitt syn, veldig viktig og riktig!

Og jeg er selv en av dem som "prediker" om hvor viktig det er å kunne forsørge seg selv og barna dersom det kommer til brudd.

Men det er vel slik at de fleste som, i samråd med partner, har valgt å være hjemmeværende, gjør det fordi forholdene ligger til rette for det...

De har gjerne en utdannelse og/eller noen års yrkeserfaring som gjør det enklere å gå tilbake til arbeidslivet den dagen det blir aktuellt (enten p.g.a brudd, eller barnas alder), og kanskje også noen oppsparte midler til en "regnværsdag".

Dessuten er det de færreste som ønsker å være hjemmeværende etter at barna har nådd en viss alder, og vil uansett ha rundt 30-40 år tilsammen i yrkeslivet, til tross for avbruddet med hjemmetilværelsen.