Hvordan legger man ting bak seg?

[Gjest Gjest_Julie_*]

Hvordan bør en person legge ting bak seg?

Det finnes mennesker som opplever samlivsbrudd/relasjonsbrudd, stryk til eksamen, dødsfall i nær familie/vennekrets, "møter veggen" (som det heter i arbeidslivet), osv.

Jeg registrerer at enkelte bare durer i vei og legger ting bak seg. De går videre etter at de har "mislyktes".

Hvordan kan og bør man gå videre etter slike hendelser?

Hva med de som er grublere og ikke er spesielt flinke til å bare sette strek over ting?

[mamut75]

Kanskje noe av trikset er å ikke se det som å mislykkes?

Jeg håper iallefall du ikke sidestiller det å miste noen i nær omkrets med det å mislykkes ......

Å gå videre etter traumatiske hendelser ville vel jeg heller ha kalt å komme seg videre .

Folk er forkjellige med hensyn til hvordan de takler ting i livet , for noen er det beste å gå videre i den forstand at de ikke slutter å gjøre det de normalt sett gjorde før hendelsen inntraff , mens andre har behov for å ta seg noen dager for seg selv eller sammen med "de som er nær" for siden å vende tilbake til normalen .

Etterhvert tror jeg de finner ny mening i ting etter at noe har sluttet å være , men jeg tror at de fleste dveler ved ting selvom det tilsynelatende kan virke som at de ikke gjør det , for utenforstående .

Når vi mister noe , det kan være jobb , noen i nær omkrets dør , en mulighet lukkes i livet , en drøm går i knas , kjæresten vil plutselig ikke være kjæresten lengre ol føler de fleste mennesker en viss sorg og det er naturlig ; en sørger over noe som var , men som ikke lengre er .

Jeg tror at det finnes like mange løsninger på hvordan en kan gå videre etter slike hendelser , som det finnes mennesker , jeg tror ikke det finnes noen måte som er riktigere enn andre her , man må finne den måten som passer best for en selv .

Snakk med de som kjenner deg om hvordan du har det er ett sted å starte , å sitte alene og gruble for seg selv er egentlig ikke så veldig sundt i lengden .

[Gjest Blondie65]

Jeg reagerte på uttalelsen "durer i vei". Som om de som går videre ikke har følelser eller sørger.

Ingen "durer i vei" - i så fall er det noe galt.

Det er ikke sikkert du ser sorgen til en som tilsynelatende takler all motgang. Det er ikke sikkert du vet om søvnløsheten. Det er ikke sikkert du vet om terapitimene.

Jeg tror det er vesentlig hvordan man velger å se på livets små og store traumatiske hendelser. Eller rettere hvordan man fokuserer på dem.

Jeg har sett folk som har nektet å gå videre - enten frivillig eller ufrivillig. De velger å holde fokuset på hvor urettferdig dette er overfor dem selv mange år etter at hendelsen inntraff. Typisk er han som ikke tåler at hans eks kone har funnet seg ny mann og lager samværskrøll av det eller hun som nekter å rydde rommet til barnet som døde - det skal stå slik til evig tid i tilfelle vi våkner av denne drømmen og det bare var et mareritt. Eller de som etter en ulykke aldri mer kjører bil. Hvis dette går over mange år må de ha hjelp til å komme over kneiken.

For de som går videre er det ofte slik at de har noen de snakker med om det de føler som lytter til dem. Det å få snakke i all evighet uten å bli stemplet som dum eller få høre at nå er det på tide å gå videre i en periode der man like etter hendelsen har et enormt behov for å snakke tror jeg er en vesentlig hjelp i helings-prosessen.

Og så er det viktig å ikke tenke når en ny hendelse inntreffer at man er spesielt utsett og utvalgt til å gå i tunge trapper. Det har hjulpet meg når jeg sliter tungt å tenke på alle de som har det mye verre enn meg.

[miss]

Det er et vanskelig svar å gi......

Jeg har nettopp opplevd å miste en bror.

Noe du aldri tenker at du skal oppleve selv,men plutselig står du midt oppe i det.Det kan faktisk ikke beskrives med ord....... er vanskelig å forstå for andre men må faktisk oppleves!!!!!!

Og j tenker på alle jeg vet som har mistet eller opplevd en ulykke,så står jeg midt oppe i det selv.Du tror det er umulig å leve videre,men lever i et vakum,en tilstand som er ubeskrivelig.....

Det er grusomt,uvirkelig,urettferdig,vondt,trist,ensomt,tommheten jeg har,alle spørsmåla,meningen,gråt,tanker,netter og dager og netter er uendelig lange og betyr ingen ting lengere,noe er borte og livet er snudd opp ned plutselig!!!!! jeg vil ikke forstå det og vil ikke oppleve det.....Men sånn er livet urettferdig og vondt!!!!

Jeg lever videre uten mål og mening,men har faktisk noen som trenger meg,min mor og far,min mann og mine gutter......alle trenger vi hverandre....Jeg må trøste mine barn og ta meg av de,selv i min store sorg vi har alle mistet en som betydde så utrolig mye for oss på hver vår måte.Selv i min sorg må jeg vise omsorg for andre. og vi lever men ikke som før,vi lever i vår triste uffattelige verden!!!! Jeg vet ikke hvordan jeg klarer det,kan ikke forklare det men mennesker får uvirkelige krefter i en slik situasjon. Livet får en annen mening....Betydningen av livet og ting blir blir annerledes.Mens faktisk verden uten for oss går videre som om ingen ting har skjedd!!!

Jeg ler,og snakker med mennersker selv om jeg har grått,før jeg treff de,jeg har en tommhet og vondt inne i meg.

Noen ganger føler jeg INGEN TING andre ganger er jeg full av vonde følelser.

Dere ser meg,men vet ikke hvordan jeg har det,jeg må på butikken og handle mat og jobbe og følge barna mine på fritids aktiviteter,selv om jg har det vondt og er trist og lei meg.

Livet går jo videre men det kan alldri bli det samme som det noen gang har vært,noe viktig i livet mitt er ikke der lenger.........

Når skal jeg godta dette? og klare å glede meg ordentlig over ting igjen......

Føle meg ordentlig glad og lykkelig?????

Det vet jeg ikke,kan ikke tro jeg kan bli sånn jeg var.....

Det er vanskelig..... veldig vanskelig......

Jeg føler ikke at j "durer i vei"

det er tungt å gå videre.....

[Dalila]

Jeg tror jeg skjønner hva TS mener. Jeg er vel av dem som har vanskelig for å legge ting bak meg. Det vil ikke si at livet ikke går videre, for det må det jo gjøre for alle. Det vil bare si at jeg ikke føler at jeg har fått bearbeidet ting skikkelig når det hendte, derfor kan jeg flere år etterpå stadig bli overmannet av en voldsom tristhet og gjenoppleve det som skjedde, dvele ved det, kjenne på skyldfølelsen osv.... Men jeg får aldri lagt det fra meg! Og det stjeler energi og livsglede. Må si at jeg har vurdert terapi, og vurderer det fremdeles.

Ps. Jeg har ikke oplevd noe spesielt mer grusomt enn andre mennesker opplever i livet sitt, men mye skjedde på ganske kort tid.

Og jeg vet altså ikke hvorfor noen klarer å legge ting fra seg, stort sett, når de får det på avstand. Kanskje fordi de har klart å "leve gjennom" de sterke følelsene i første omgang og dermed fått bearbeidet dem, mens vi andre skyver det unna? Ikke vet jeg, men jeg vet at reaksjoner uansett vil komme en dag. Man kan ikke kneble sorg og smerte i all fremtid.

[Gjest Blondie65]

Og jeg vet altså ikke hvorfor noen klarer å legge ting fra seg, stort sett, når de får det på avstand. Kanskje fordi de har klart å "leve gjennom" de sterke følelsene i første omgang og dermed fått bearbeidet dem, mens vi andre skyver det unna? Ikke vet jeg, men jeg vet at reaksjoner uansett vil komme en dag. Man kan ikke kneble sorg og smerte i all fremtid.

Veldig enig med deg i dette.

Samtidig vil jeg si at jeg har opplevd store omveltninger i livet mitt jeg også og selv om jeg fikk bearbeidet dette da det skjedde kan jeg også bli overveldet av tristhet. En slektning som sto meg nær døde for over 10 år siden, enkelte ganger kommer bare sorgen fremdeles. Da setter jeg meg ned og gråter til jeg er tom og så er det greit igjen. Disse "anfallene" blir skjeldnere og skjeldnere, men jeg tror ikke de er unormale. Jeg tror det er en helt naturlig del av sorgen.

[mysan]

Det finnes ikke riktige eller gale måter og takle motgang og sorg på. Vi er alle forskjellige, våre hjerner fungerer forskjellig. Jeg mistet sønnen min for seks uker siden. Den første tiden var rent sjokk. Jeg er fremdeles i sjokk, men forståelsen av hva som har skjedd kommer i små og korte doser, akkurat i store nok porsjoner til at jeg klarer å håndtere det. Blir jeg sittende alene en kveld, kommer gråten. Har jeg folk rundt meg, slik at jeg har annet å tenke på går det greit.

Jeg har vært på jobb en uke, men det var for tidlig. Det var greit å være på jobb, men energien min strekker ikke til, med det resultat at jeg havner rett i kjelleren når jeg kommer hjem på ettermiddagen, så jeg har sykmeldt meg igjen. Og nå vet jeg ikke for hvor lenge.

Jeg skriver av meg mange tanker i dagboken min her på KG, og jeg prater med de to barna jeg har igjen, Yme og Liten, og mine venninner og venner ellers, samtidig som jeg prøver å ikke overøse dem med sorgen og tankene mine. Sånn er dagboka her en bedre tømmeplass. Der kan de lese, de som gidder. Og gidder de ikke, kan de bare gå videre. Jeg skriver for meg selv.

Ungene takler det helt annerledes enn meg, og kjæresten hans takler det på en helt annen måte igjen. Det har vel også noe med at vi alle hadde våre egne relasjoner til ham.

Vi kan fleipe og le som om ingen ting har hent i lange perioder, og så plutselig kommer sorgen rasende inn som en vill orkan.

Utad, på jobb og andre steder, vil jeg nok se ut som om jeg har det helt greit, jeg kan ikke ikle meg en trist maske og bære sorgen utenpå. Jeg vil ikke plage andre med sorgen min, jeg vet selv hvor vanskelig det kan være å vite hvordan man skal forholde seg til mennesker som har det vondt.

Men det er vondt, selv om jeg kanskje ser ut som jeg takler det helt fint. Og livet i seg selv virker meningsløst, selv om jeg på ingen måte tenker på å ta livet av meg. Jeg har bare havnet et sted nå hvor jeg føler en sterk trang til å gjøre noe konstruktivt med livet mitt. Man vet ikke hvor lenge man er her, og det har jeg blitt smertelig og veldig påtakelig klar over.

Jeg har dessuten en tro på at døden ikke er slutten, og det også hjelper meg til å gå videre. Jeg vet at han er her, om enn ikke slik jeg kjente ham.

Edit: Jeg kom på en ting etter at jeg postet, og det er at det har vært lettere for meg å gråte ved andre dødsfall som ikke har vært fullt så nært for meg, enn det har vært med min egen sønn. Antakelig på grunn av sjokket. Det er lettere å forstå når folk dør som ikke er så nær. Når det er dine egne blir sjokket så stort at du blir nummen... Dette kan nok virke som at man "durer i vei"

Endret 3. september 2007 av mysan

[Gjest Gjest_Julie_*]

Dere har da svart utfyllende og ganske klokt også. Det virker som om det traff litt det der med å ha mistet en nær og kjær - eller kjærlighetssorg, som vel også er følelse av tap.

Men hva med eksamener? De gode karakterene man siktet etter? Jobbene i de kule firmaene som "alle" ønsket etter endte studier? Hva med de som ikek kan legge bak seg og akseptere at de aldri ble konsulent i The Boston Consulting Group, de fikk ikke A'er og de tjente ikke en million to år etter endte studier. Hva med alle de som ikke lever opp til egne strenge forventninger og ikke aksepterer at de oppfyller det som kan kalles gjennomsnittlig? Hvordan kan de gå videre og leve med at de ikke ble en suksess som i besteselgende forfatter eller rik og berømt - eller hvertfall ble diplomat i UD?

[mysan]

Disse du refererer til i det siste innlegget ditt her, kan jeg ikke svare for. Har aldri vært noe karrieremenneske eller flink pike, og har aldri skjønt karriere- og pengejaget til folk... Blir spennende å se hva disse kan gi deg av svar.

[Gjest Blondie65]

Dere har da svart utfyllende og ganske klokt også. Det virker som om det traff litt det der med å ha mistet en nær og kjær - eller kjærlighetssorg, som vel også er følelse av tap.

Men hva med eksamener? De gode karakterene man siktet etter? Jobbene i de kule firmaene som "alle" ønsket etter endte studier? Hva med de som ikek kan legge bak seg og akseptere at de aldri ble konsulent i The Boston Consulting Group, de fikk ikke A'er og de tjente ikke en million to år etter endte studier. Hva med alle de som ikke lever opp til egne strenge forventninger og ikke aksepterer at de oppfyller det som kan kalles gjennomsnittlig? Hvordan kan de gå videre og leve med at de ikke ble en suksess som i besteselgende forfatter eller rik og berømt - eller hvertfall ble diplomat i UD?

DE har et luksusproblem som de bør gå til veilledning og få hjelp til å mestre. Mest sannsynlig er dette mennesker med urealistiske forventninger i livet og uten at de har opplevd "virkelige katastrofer" som setter tingene litt i perspektiv.

Jeg forstår selvsagt at man kan være skuffet over at man ikke nådde sine egne (u)realistiske mål, men da må man enten justere kursen i retning målene eller justere målene slik at de passer til kursen. Man kan ikke bli en del av Fortune 500 uten at man har et killer-instikt og ståpåviljen til å nå dit. Min personlige mening er at hvis man depper fordi man ikke når slike mål så har man ikke gutsen, evnene eller innstinktet til å nå dit i første omgang fordi disse evnene ville fått en til å ikke parker og gi opp men å justere kursen inn i rett retning etter et par prøv og feil. Det er det som kjennetegner de som når dit - de er villig å prøve og feile helt til de kommer dit!

[Gjest Gjest]

Min personlige mening er at hvis man depper fordi man ikke når slike mål så har man ikke gutsen, evnene eller innstinktet til å nå dit i første omgang fordi disse evnene ville fått en til å ikke parker og gi opp men å justere kursen inn i rett retning etter et par prøv og feil. Det er det som kjennetegner de som når dit - de er villig å prøve og feile helt til de kommer dit!

Enig i det. De jeg kjenner som har hatt (karriere)ambisjoner som utenfra kanskje har virket et par nummer for store, har lykkes fordi de har en egen evne til å jobbe målrettet selv i motgang (når de får kritikk på talenter, eller generelt sånne fornuftige Jante-nedjusteringsråd). Om de ikke skulle lykkes i ett av delmålene, er de stort sett innrettet slik at de ikke legger seg ned og sutrer, men søker andre studiesteder, jobber etc, gjerne mens de utvikler seg videre faglig. En studiekamerat av meg virket ikke spesielt dyktig/talentfull da vi begynte å studere, og jeg skal innrømme at jeg tvilte på at han kom til å nå så langt som han gjorde - men hardt arbeid og store ambisjoner gjorde at han utviklet seg utrolig, og nå har en veldig bra jobb. Andre, som meg, har klart oss med å flyte på tilfeldigheter karrieremessig, og talent i seg selv er sjelden nok til å oppnå de virkelig gode jobbene eller avsnittene i historiebøkene Man MÅ ha ambisjoner, og jeg synes faktisk det virker som de aller, aller fleste med ambisjoner, og en porsjon selvinnsikt og evne til utvikling, kommer omtrent dit de vil - eller et annet sted som kanskje er like bra...

Trådstarter nevner grublerne, jeg vet ikke om det er så enkelt. Jeg kjenner også flere som f eks har opplevd mye vanskelig, og som tenker mye. Men greia er at de tenker _konstruktivt_, de øver seg på å fokusere på løsninger og hvordan unngå å la et dårlig handlingsmønster dominere nye valg du tar. Det er ikke noe vits i å henge seg opp i fortidens feil, urettferdighet, omsorgssvikt osv om man ikke prøver å lære noe av det og endre ting som ikke er bra for en. Det er klart det ikke er lett bestandig, i perioder kan det være umulig uten at man er en "taper" av den grunn.

Men om vi nå lar fokus være på karrieren man ikke oppnådde osv - hvorfor skal man henge seg opp i dette i lang tid? Om man "grubler" på dette uten å komme videre i tankerekkene, mener jeg man kanskje kan ha gått inn i en depresjon. Jeg har også valgt feil og ikke visst hva jeg skal gjøre videre en stund, men selv om dette var slitsomt mentalt, var det jo noe i meg som "jobbet videre" så jeg kunne ta nye valg og rette opp livet mitt. Selv om jeg ikke fikk den karrieren jeg KUNNE, har jeg gått en annen vei som er minst like bra på andre måter. Det er viktig å kunne se fordelene med de valgene man tar og de løsningene som dukker opp, tror jeg, selv om ikke alt er som på tv.

[Gjest Gjest]

Så og si alle er hverdagsmennesker, til og med kongefamilien, nasjonale politikere og allle andre er såkalt gjennomsnittlige.

[Solskinnsbolla]

Hvordan bør en person legge ting bak seg?

Det finnes mennesker som opplever samlivsbrudd/relasjonsbrudd, stryk til eksamen, dødsfall i nær familie/vennekrets, "møter veggen" (som det heter i arbeidslivet), osv.

Jeg registrerer at enkelte bare durer i vei og legger ting bak seg. De går videre etter at de har "mislyktes".

Hvordan kan og bør man gå videre etter slike hendelser?

Hva med de som er grublere og ikke er spesielt flinke til å bare sette strek over ting?

tja... noen lar det skure og gå, og alt de tenker er preget av feks dødsfallet eller mislykkede karrieren, men de ser det ikke selv at de har blitt preget og de ser ikke selv at de har issues å fikse med seg selv.

jeg opplevde et veldig vondt og tungt forhold til en psykisk syk mann, og det tok meg VELDIG lang tid å fordøye forholdet - samtidig som jeg var lykkelig over at jeg endelig klarte å slå opp, så sleit jeg innerst inne med dårlig selvtillit, og stolte ikke på menn... prosessen var inne i meg, og den syntes ikke utenpå, foruten søvnproblemene og til tider slankinga som gikk over styr, men folk så ikke koblinga, ikke sant!! folk er ikke så flink til å se sammenhenger i det andre opplever og hva de gjør og tenker og sier.

noen ganger holdt jeg ikke ut all smerten som var inne i meg, og da gikk jeg bare på autopilot- jeg smilte fordi det var forventet, jeg stilte opp fordi jeg ikke orket å være alene, jeg trente fordi det var godt og det hjalp, men jeg drakk også mye alkohol på fest fordi jeg var sint på meg selv og var frustrert, eller ville være vil eller noe. alt som jeg foretok meg, var en reaksjon og ettervirkning av bruddet - jeg fant jo også ut mye om meg selv, jeg lærte mye- både hva og hvem jeg ville være og hva og hvem jeg ikke ville være...

usj... dette ble langt og uforståelig. :kaffe:

[Gjest Pax]

En dag tenkte jeg: - Nei, nå gidder jeg ikke tenke mer på negative ting. Nå skal jeg konsentrere meg om det positive i stedet! Og det gjorde jeg. Ikke det at jeg ignorerer negative ting eller ikke tar tak i dem - jeg har bare bestemt meg for at jeg skal ikke la det gå inn på meg/ikke la det negative styre tankene mine. Og jeg konsentrerer meg om det som er bra i stedet.

Og siden har det vært slik. Det var mamma, etter at hun fikk kreft, som lærte meg å tenke slik. Man vet ikke hvor lenge man har å leve, og jeg ønsker ikke at negative ting skal ha en stor plass i livet og tankene mine.