Når boksen blir for full...

[Mosaica]

Jeg er sammen med en mann som jeg elsker høyt. Vi har vært kjærester i 1,5 år og samboere det siste halve året. Jeg har før vært i et forhold til en psykopat som mishandlet meg alvorlig, men jeg kom meg vekk - har jobbet med å bli meg selv igjen og komme over ettervirkningene, men sliter fortsatt med ting som å tørre å si fra, kjenne på mine grenser.

Og min kjære har et problem: Han klarer ikke styre alkoholinntaket sitt. Og når han blir full, blir han totalt forvandlet. Min snille kjæreste blir til en djevel hvis eneste mål er å såre meg mest mulig, gjøre meg mest mulig vondt (psykisk), slenge dritt og rakke ned på meg. Neste dag husker han ikke noe.

Sånn har det vært så lenge vi har vært sammen. Enten vi skal i middagsselskap, ut på byen, på konsert, til venner, på fest... Der det er alkohol tilgjengelig, klarer han ikke å stoppe å drikke.

Det fører til at jeg sitter hele kvelden med en stor angstklump i magen, og går på toalettet og gråter mine modige tårer en gang i halvtimen, fordi jeg er så redd for hva som kommer til å skje når vi blir alene. Han kan være vrien med andre også, men det er meg han tar ut alt på når vi blir alene - og da må jeg betale for alt mulig av negative opplevelser og følelser han har hatt i det siste. Dette er virkelig et reelt problem; han blir ikke bare litt full og morsom - han blir rett og slett helt svart i øynene og ond. Alle de tingene man lærer om hverandre i et forhold, de sidene som man ikke selv er stolt av, men som man våger å vise frem for kjæresten, de holder han opp og spytter på, håner meg og rakker ned på alt jeg er.

Nå har jeg nådd en grense og sagt at dette vil jeg aldri skal skje igjen. Noen gang. Og han sier at han ikke kan love det, og at jeg uansett ikke vil vinne på å sette hardt mot hardt der. For han ønsker å komme dit at han mister kontrollen når han drikker, det er en slags frihet for ham. Så prøvde jeg å foreslå at han kunne ta det på en annen arena, dra på hyttetur med gutta, dra på byen med kompiser, bare ikke når jeg er der. Men han kunne ikke si på forhånd at ikveld kom det til å skje, så det ville han ikke love. Nå er en midlertidig løsning at jeg skal dra hjem når jeg ser han er på vei dit, men jeg sitter egentlig med en følelse av at det ikke er helt riktig. For da er det plutselig mitt ansvar å løse et problem som er hans... Som er et problem for forholdet, riktig nok, men det er han som har tatt problemet inn i forholdet.

Resultatet er at jeg ikke våger å gå ut med kjæresten min. Jeg velger å være hjemme, heller enn å sitte i angst på byen eller på middag hos bekjente og være livredd for hva som skal skje. Jeg er jo også redd for at han skal skade seg selv eller andre, så aggressiv som han blir, og det har vært nære på noen ganger. Dermed blir jeg hjemme - og da er jeg den kjedelige, den som aldri finner på noe, ikke tar initiativ, ikke kommer seg ut.

Og når han er edru, er han den mannen jeg elsker, grunnen til at jeg er sammen med ham.

Men nå begynner det å bli så vanskelig, og andre småting i tillegg. Han har et barn fra før, en datter på ti år, som jeg egentlig har fått et godt forhold til. Og jeg aksepterer såklart at hun har stort behov for nærhet til faren, og også trenger tid på å venne seg til at jeg bor der. Men jeg syns ikke han er noe flink til å inkludere meg i livet deres, når hun er hos oss (det er 50 % av tiden). Jeg kommer hjem fra jobb, og finner at han har laget middag bare til de to og ikke til meg. Han laget en stor sak ut av en liten ting hun skulle ha med seg på skolen - han fant frem en ting som var min og som jeg er litt redd for. Så sa jeg "du, kan du ikke ta med denne i stedet, like god, men jeg er ikke så redd for den?" i en helt vanlig tone - hvorpå han kjefter meg ut for å tro at hun vil ødelegge den og overstyrer meg ved å gi henne den som var min og som jeg var redd for. Hun krever all oppmerksomhet hele dagen, og når hun endelig skal legge seg rundt halv ti-ti (ganske sent), blir han med henne, ligger og leser for henne og "sover henne ned" i så lenge som en time. Og så, når han endelig kommer ut fra barnerommet, får jeg beskjed om at nå må han være alene, han trenger fred og ro.

Så han går rundt og er konstant irritert og sliten. Og jeg går rundt og lister meg og tør ikke å si fra om noen ting. Denne helga har vi vært vekke fra hverandre, og gjort jobbting på hver vår kant begge to - slitsom helg for oss begge. Så skulle vi spise litt og legge oss tidlig sammen, og vi sto og lagde mat. Så ba jeg ham i en bisetning om han ikke kunne tømme pipa et annet sted enn i søpla på kjøkkenet, for det lukter virkelig sur røyk på hele kjøkkenet når han gjør det. Resultat: Han ble sint fordi jeg "måtte ta opp det akkurat nå," anklaget meg for å ha dårlig stil og være lite forståelsesfull, og gikk og la seg. Tidlig, men bare fordi han ikke ville ha noen kveld med meg likevel når jeg var så dum.

Men for meg var det bare en liten ting, ikke noen ting vi måtte "ta," bare et enkelt spørsmål med et veldig enkelt svar... Som jeg sa akkurat i det jeg kom på det, da jeg kastet noe i søpla og kjente lukta.

Ja, jeg skjønner at det kanskje ikke var det beste tidspunktet. Men jeg skulle ønske han kunne si "du, vi snakker ikke om det akkurat nå" og så velge å IKKE la det ødelegge hele kvelden!

Jeg føler at jeg gir ham så mye rom, så mye frihet, så mye forståelse. Og han har ikke rom i seg til å gi meg det samme når jeg trenger det.

Nå har jo jeg en følelse av at jeg er den slemme som har ødelagt kvelden. Men med hjernen tenker jeg at han overreagerte voldsomt, og at det ikke hadde trengt å bli sånn. For når skal jeg få sagt fra, da? Om små og store ting, og bare pratet? Når han kommer hjem fra jobb må han ha fred i minst fire timer, for da er han grinete og utilsnakkelig. Og så krever andre ting hans oppmerksomhet.

Det blir liksom ingen tid for ham til å se MEG oppi alt... Sånn har det vært i de siste par månedene. Jeg elsker ham, og er villig til å jobbe og finne løsninger. Men jeg trenger litt hjelp nå, til å se løsningene... Han er så god når han er god, gjør fantastiske ting og er bare fin. Og jeg vet at han elsker meg. Men hva mer enn det...?

[Amalie_85]

For å si det enkelt, hadde det vært meg i det forholdet hadde jeg gått min vei. Men jeg vet og hvor vanskelig det kan være å snu ryggen til, for jeg og har vært i et forhold der jeg ble misshandla, men det minner meg og om det forholdet du er i nå. Når han drakk klarte han ikke å kontrolere seg, og jeg ble kjefta på av hver minste ting. Hadde dette skjedd meg i dag hadde jeg virkelig gått min vei, og det syns jeg også du skal gjøre. La det få konsekvenser av at han er slik med deg, si at dette finner du deg ikke i, og gå når det skjer igjen, da skjønner han kanskje litt mer alvoret i at han ikke kan behandle deg på denne måten, ingen burde bli behandlet slik. Jeg kan jo egentlig ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men det er hvertfall bra at du egentlig ser at det er ikke din feil. Det er han som har ett problem. Husk ingen fortjener det slikt!!!!!

[Gjest Allikatt]

Jeg liker ikke det jeg leser. Dette virker på meg som psykopatiske trekk. Nå skal det sier at jeg ikke har noen erfaring med dette (annet enn det jeg har lest i bladene), men likevel.

Det er ikke meningen at du skal måtte være redd kjæresten din, uansett hva du måtte si eller gjøre. Han skal ikke straffe deg, for ting som ikke er noen sak i det hele tatt, ved å fryse deg ut på måten han gjør. Han har ikke noe med å ta ting som tilhører deg mot dine ønsker.

Men, alt dette vet du jo selv. Du virker veldig reflektert og fornuftig i tankene dine.

Det mest opplagte svaret er nok å gå ifra mannen på flekken. Men vi vet jo alle at det ikke er så enkelt som det. Du kan jo prøve f.eks. rådgivning, hvis han er villig.

Er det fare for at han kan bli voldelig, da hadde jeg gått på sekundet.

[Mosaica]

Nei, det er lett å si at man skal gå fra ham, men når det kommer til stykket, er det sjelden så enkelt. Jeg må jo si at jeg har vurdert det, men kommet fram til at det er såpass sterke og ekte følelser inne i bildet at jeg er villig til å jobbe en del for å få det til å fungere. Jeg har foreslått terapi for ham, men han var ikke innstilt på det.

Men det er godt å høre både at jeg virker noenlunde reflektert og at det ikke er meningen at man skal ha det slik. Kan jo begynne å lure selv noen ganger, på hva som er normalt... Derfor var det så fint å oppdage dette forumet, og få litt innspill her jeg sitter og lurer på om det virkelig var en så stor sak, det jeg ba ham om i kveld (tobakk i søpla), om han hadde rett til å fryse meg ut og ta avstand og ødelegge hele kvelden!

Jeg har aldri følt meg fysisk truet, men har vært redd for at han har skullet utøve fysisk skade på andre mennesker eller ting. Men så mye vet jeg, at hvis det første slaget faller, så er jeg borte før han rekker å si "det skal aldri skje igjen!"

Men det er så mye psykisk som er vondt også. Og der er det mye vanskeligere å sette grensene for hva man skal tåle. Når man elsker noen, har man en ganske stor konto for forståelse; sliten, dårlig dag, krevende periode, det går nok over, han er jo egentlig en fantastisk person.

Men det kreves påfyll på den positive kontoen også, ikke bare tapping...

[liv]

Han hadde fått tre valg, droppe akoholen for alltid, terapi eller så hadde jeg dratt.

[Gjest Allikatt]

Men det er så mye psykisk som er vondt også. Og der er det mye vanskeligere å sette grensene for hva man skal tåle. Når man elsker noen, har man en ganske stor konto for forståelse; sliten, dårlig dag, krevende periode, det går nok over, han er jo egentlig en fantastisk person.

Men det kreves påfyll på den positive kontoen også, ikke bare tapping...

Jeg er imponert over hvor bra du skriver! Og så enig. Det er kjempemye psykisk som er vondt. Min forlovede og samboer er verdens beste (synes jeg), men han har også en lei tendens til, når han blir sint, å rakke ned på meg og gå over streken. Han er tøff og tåler mye selv, så har tenker ikke så mye på at andre ikke er som ham. Vi er veldig forskjellige og har nesten gått fra hverandre flere ganger, men når det kommer til stykket klarer vi det ikke. Vi hører sammen. Hvis det er slik du føler det, er det kanskje verdt å kjempe. Men jeg tror det er lurt at du får frem at du mener alvor. Og at han kan innrømme det problemet eksisterer.

[Gjest =tentacle=]

. Når man elsker noen, har man en ganske stor konto for forståelse; sliten, dårlig dag, krevende periode, det går nok over, han er jo egentlig en fantastisk person.

Du skriver at han elsker deg. Men hvor er hans konto for deg? Han respekterer ikke engang din rett til å ikke bli redd og nedverdiget.

[gompen]

For meg høres det ut som om du har gått fra et dårlig forhold til et annet. Funet en mann som kanskje virker "bra nok" i forhold til din ex som behandlet deg ennå verre.

Jeg ville anbefalt deg å være for deg selv en stund, til du har fått opparbeidet selvtilliten din igjen. Det forrige forholdet ditt har tydeligvis brutt den ned, siden du lar denne samboeren din behandle deg så dårlig.

Du trenger først og fremst selvtilliten din tilbake, så evnen til å sette grenser, og til slutt evnen til å se at du fortjener så mye bedre!

Så kan du finne deg en mann som vil behandle deg normalt. Det vil si ikke kjefte for småting, fryse deg ut, ikke respektere deg, og sette deg i ubehagelige situasjoner (som når han drikker).

Og en liten ting til: Å elske noen betyr å gjøre sitt beste for at den man elsker skal ha det bra. Gjensidig! :love: Husk det.

[jente 79]

Jeg synes at et forhold skal bygge man opp ikke rive ned... Jeg er enig med liv, han må være villig til å jobbe for forholdet.

Når det gjelder datteren hans må han prøve å involvere deg. Ellers vil dette aldri fungere...

Håper det ordner seg

[Frey]

Mosaica: les igjennom det du selv har skrevet med det utgangspunktet at noen andre har skrevet det. Hvilket råd ville du gitt denne personen?

En person som skriver at hun er redd kjæresten, som velger å være hjemme pga en ubehagelig drita kjæreste som rakker ned på henne, en som har en kjæreste som ikke inkluderer henne, som ikke verdsetter henne. Hvilket råd ville du gitt?

[Gjest Mysticgirl]

Enten må han få hjelp for sinne sitt, ellers så hadde jeg gått.

Om du til stadighet godtar hans oppførsel, så ser han jo at du blir tiltross for hans sinne!

Han vet at han kan behandle deg dårlig for du er jo der uansett! Nei sett grenser ! Det eneste som nytter! Du må ikke vike en tomme, men bestemme deg for at nok er nok. Ta sakene og flytt ut om han ikke endre seg og søker hjelp!Ingen skal behøve å være redd for kjæresten sin. Der skal du jo være trygg!

Jeg vet akkuraT HVA du gjennomgår. Har selv vært der, og han brukte vold og. Jeg satte foten ned, men det hjap i noen måneder så var det pån igjen.Det er ikke noen hemmelighet at jeg gikk fra han for godt.Det var et rent helvete!! Du vil vel ikke ha det slik for alltid?

Nei kom deg vekk om han ikke vil se problemene i øynene og gjøre noe med det

[Mosaica]

Jeg tenkte faktisk på det når jeg skrev startinnlegget; hva ville jeg sagt til den personen som skrev dette? Antageligvis at vedkommende burde se varselssignalene i tide og komme seg vekk.

Jeg har gjort det en gang allerede, kommet meg ut av et fryktelig destruktivt forhold. Vi var til og med gift, og det var fire år med systematisk nedbryting og mishandling. Så jeg vet hva det vil si.

Men her er det så mye følelser inne i bildet at det ikke blir så lett for meg. Hva når jeg faktisk ikke kan forestille meg et liv uten denne mannen? Når jeg føler så sterkt og intenst at vi hører sammen, at det er dette som er "hjem" samme hva som skjer? Det vil knuse også meg dersom jeg velger å gå.

Jeg er klar over at jeg må begynne å sette grenser, si i fra. Jeg er ikke flink til det i det hele tatt. Men det blir ekstra vanskelig når han i utgangspunktet er irritert for andre ting, og sier at han bare må ha fred. Eller jeg bare ser på ryggen hans og måten han trekker seg unna på at det ikke er noe godt tidspunkt. For jeg ønsker jo ikke å si i fra for å kjefte, jeg ønsker jo å si i fra for å finne løsning på små og store ting som irriterer meg! Og hvis han da er i angrepsmodus fra før, blir det ikke noe konstruktivt ut av det - han bare tar det som kjeft og kritikk, blir sur og går - og vi kommer ikke noe videre.

Det er godt å høre fra dere...

[Gjest Gjest nå]

Jeg er sammen med en mann som jeg elsker høyt. Vi har vært kjærester i 1,5 år og samboere det siste halve året. Jeg har før vært i et forhold til en psykopat som mishandlet meg alvorlig, men jeg kom meg vekk - har jobbet med å bli meg selv igjen og komme over ettervirkningene, men sliter fortsatt med ting som å tørre å si fra, kjenne på mine grenser.

Og min kjære har et problem: Han klarer ikke styre alkoholinntaket sitt. Og når han blir full, blir han totalt forvandlet. Min snille kjæreste blir til en djevel hvis eneste mål er å såre meg mest mulig, gjøre meg mest mulig vondt (psykisk), slenge dritt og rakke ned på meg. Neste dag husker han ikke noe.

Sånn har det vært så lenge vi har vært sammen. Enten vi skal i middagsselskap, ut på byen, på konsert, til venner, på fest... Der det er alkohol tilgjengelig, klarer han ikke å stoppe å drikke.

Det fører til at jeg sitter hele kvelden med en stor angstklump i magen, og går på toalettet og gråter mine modige tårer en gang i halvtimen, fordi jeg er så redd for hva som kommer til å skje når vi blir alene. Han kan være vrien med andre også, men det er meg han tar ut alt på når vi blir alene - og da må jeg betale for alt mulig av negative opplevelser og følelser han har hatt i det siste. Dette er virkelig et reelt problem; han blir ikke bare litt full og morsom - han blir rett og slett helt svart i øynene og ond. Alle de tingene man lærer om hverandre i et forhold, de sidene som man ikke selv er stolt av, men som man våger å vise frem for kjæresten, de holder han opp og spytter på, håner meg og rakker ned på alt jeg er.

Nå har jeg nådd en grense og sagt at dette vil jeg aldri skal skje igjen. Noen gang. Og han sier at han ikke kan love det, og at jeg uansett ikke vil vinne på å sette hardt mot hardt der. For han ønsker å komme dit at han mister kontrollen når han drikker, det er en slags frihet for ham. Så prøvde jeg å foreslå at han kunne ta det på en annen arena, dra på hyttetur med gutta, dra på byen med kompiser, bare ikke når jeg er der. Men han kunne ikke si på forhånd at ikveld kom det til å skje, så det ville han ikke love. Nå er en midlertidig løsning at jeg skal dra hjem når jeg ser han er på vei dit, men jeg sitter egentlig med en følelse av at det ikke er helt riktig. For da er det plutselig mitt ansvar å løse et problem som er hans... Som er et problem for forholdet, riktig nok, men det er han som har tatt problemet inn i forholdet.

Resultatet er at jeg ikke våger å gå ut med kjæresten min. Jeg velger å være hjemme, heller enn å sitte i angst på byen eller på middag hos bekjente og være livredd for hva som skal skje. Jeg er jo også redd for at han skal skade seg selv eller andre, så aggressiv som han blir, og det har vært nære på noen ganger. Dermed blir jeg hjemme - og da er jeg den kjedelige, den som aldri finner på noe, ikke tar initiativ, ikke kommer seg ut.

Og når han er edru, er han den mannen jeg elsker, grunnen til at jeg er sammen med ham.

Men nå begynner det å bli så vanskelig, og andre småting i tillegg. Han har et barn fra før, en datter på ti år, som jeg egentlig har fått et godt forhold til. Og jeg aksepterer såklart at hun har stort behov for nærhet til faren, og også trenger tid på å venne seg til at jeg bor der. Men jeg syns ikke han er noe flink til å inkludere meg i livet deres, når hun er hos oss (det er 50 % av tiden). Jeg kommer hjem fra jobb, og finner at han har laget middag bare til de to og ikke til meg. Han laget en stor sak ut av en liten ting hun skulle ha med seg på skolen - han fant frem en ting som var min og som jeg er litt redd for. Så sa jeg "du, kan du ikke ta med denne i stedet, like god, men jeg er ikke så redd for den?" i en helt vanlig tone - hvorpå han kjefter meg ut for å tro at hun vil ødelegge den og overstyrer meg ved å gi henne den som var min og som jeg var redd for. Hun krever all oppmerksomhet hele dagen, og når hun endelig skal legge seg rundt halv ti-ti (ganske sent), blir han med henne, ligger og leser for henne og "sover henne ned" i så lenge som en time. Og så, når han endelig kommer ut fra barnerommet, får jeg beskjed om at nå må han være alene, han trenger fred og ro.

Så han går rundt og er konstant irritert og sliten. Og jeg går rundt og lister meg og tør ikke å si fra om noen ting. Denne helga har vi vært vekke fra hverandre, og gjort jobbting på hver vår kant begge to - slitsom helg for oss begge. Så skulle vi spise litt og legge oss tidlig sammen, og vi sto og lagde mat. Så ba jeg ham i en bisetning om han ikke kunne tømme pipa et annet sted enn i søpla på kjøkkenet, for det lukter virkelig sur røyk på hele kjøkkenet når han gjør det. Resultat: Han ble sint fordi jeg "måtte ta opp det akkurat nå," anklaget meg for å ha dårlig stil og være lite forståelsesfull, og gikk og la seg. Tidlig, men bare fordi han ikke ville ha noen kveld med meg likevel når jeg var så dum.

Men for meg var det bare en liten ting, ikke noen ting vi måtte "ta," bare et enkelt spørsmål med et veldig enkelt svar... Som jeg sa akkurat i det jeg kom på det, da jeg kastet noe i søpla og kjente lukta.

Ja, jeg skjønner at det kanskje ikke var det beste tidspunktet. Men jeg skulle ønske han kunne si "du, vi snakker ikke om det akkurat nå" og så velge å IKKE la det ødelegge hele kvelden!

Jeg føler at jeg gir ham så mye rom, så mye frihet, så mye forståelse. Og han har ikke rom i seg til å gi meg det samme når jeg trenger det.

Nå har jo jeg en følelse av at jeg er den slemme som har ødelagt kvelden. Men med hjernen tenker jeg at han overreagerte voldsomt, og at det ikke hadde trengt å bli sånn. For når skal jeg få sagt fra, da? Om små og store ting, og bare pratet? Når han kommer hjem fra jobb må han ha fred i minst fire timer, for da er han grinete og utilsnakkelig. Og så krever andre ting hans oppmerksomhet.

Det blir liksom ingen tid for ham til å se MEG oppi alt... Sånn har det vært i de siste par månedene. Jeg elsker ham, og er villig til å jobbe og finne løsninger. Men jeg trenger litt hjelp nå, til å se løsningene... Han er så god når han er god, gjør fantastiske ting og er bare fin. Og jeg vet at han elsker meg. Men hva mer enn det...?

Mannen er alkoholoker. Vær forsiktig! Jeg synes at dersom dere skal være sammen må dette ta slutt. Han må få hjelp til å løse problemene sine. Gi han et ultimatum: han tar imot hjelp eller du går. Det går ikke an å ha det sånn!!!!

Ta samtalen på et familiekontor eller et annet sted der du får støtte til å si det du skal si. Be han snarest mulig kontakte fastlegen sin, og be om hjelp til å takle dette. Hvis ikke: vær så snill å forlat han. Han ødelegger deg, på samme måte som psykopaten du tidligere var sammen med.

[Gjest Blondie65]

Det første du må gjøre er å sette krav:

1) Alkohol: Han tåler ikke å drikke seg over grensen ergo skal han ikke drikke så mye. Hvis han ikke er villig til å se dette selv så flytt (ellers må du fortsatt leve i et forhold der du er redd)

2) Dine ting: Dine ting er dine ting. Om du har lyst å være smålig, barnslig, teit, egoistisk med dem så er de fremdeles dine ting. Sier du at det IKKE er greit at han gir fra seg dine ting så er det ikke greit. Det er ingenting å lage en scene for.

3) Konflikter om bagateller: Hvis han ikke tåler tilsnakk av noe slag og du skal være nødt til å liste deg rundt og finne deg i ekkel lukt på kjøkkenet fordi han jo kan bli lei seg og ute av seg da er det noe galt. Det var pipetobakk denne gangen - hva er det neste gang?

3) Terapi: For at forholdet skal fungere i fremtiden må han akseptere at dere skal i terapi begge to. Aksepterer han ikke det og kutt av alkohol da er ikke dette forholdet liv laga.

Litt interessant at du sier at han er så god når han ikke er slem. Ja hvem er egentlig ikke det? Det er å snu problemstillingen totalt på hodet. Han er så slem når han ikke er snill at de snille periodene ikke er nok, det er det som er fakta. På meg virker det som slemheten er i ferd med å eskalere og da er det vel bare en ting å gjøre?

Jeg er enig i at dette har med selvtillit for din del å gjøre. Du fortjener så uendelig mye bedre enn dette!

[Gjest Blondie65]

Jeg er klar over at jeg må begynne å sette grenser, si i fra. Jeg er ikke flink til det i det hele tatt. Men det blir ekstra vanskelig når han i utgangspunktet er irritert for andre ting, og sier at han bare må ha fred. Eller jeg bare ser på ryggen hans og måten han trekker seg unna på at det ikke er noe godt tidspunkt. For jeg ønsker jo ikke å si i fra for å kjefte, jeg ønsker jo å si i fra for å finne løsning på små og store ting som irriterer meg! Og hvis han da er i angrepsmodus fra før, blir det ikke noe konstruktivt ut av det - han bare tar det som kjeft og kritikk, blir sur og går - og vi kommer ikke noe videre.

Det er godt å høre fra dere...

Husk hva som skjer når du prøver å sette grenser - det blir ikke akseptert. Som du selv sier: han tar det som kjeft og kritikk. For han finnes det aldri noe godt tidspunkt.

Det er ikke slik at du alene kan gjøre forholdet bedre. Hvordan skal du få han med på det når han aldri er motagelig for innspill?

[jente 79]

Du har klart å gå en gang før. Tøft av deg.

Tenk igjennom det du har vært igjennom. Du fortjener bedre. Enten må han vise at han fortjener deg, ellers skylder du deg selv å gå...

[AlmaCity]

Jeg vet ikke helt hvilket råd du vil høre her jeg trådstarter...Jeg er en av de som mener at du bør gå i allefall. Men det virker det ikke som du har spesielt lyst til. Og når typen din ikke vil slutte å drikke, eller gå i terapi...Vel, da har jeg bare ett realistisk råd:

Du må bare lære deg å leve med det, og håpe på det beste!

[AlmaCity]

og så vil jeg bare si at du fortjener noe som er mye bedre enn dette!

[Gjest Gjest]

Jeg er enig med de andre her - dvs, jeg synes kanskje det er drøyt å dra den konklusjonen at han er psykopat utfra det du skriver her, men det er to ting jeg reagerer veldig på:

Det første er hvordan han er i fylla. Javel, mange forandrer seg litt når de drikker, og det kan være lett å misforstå når man er full. Men å ha det som en "regel" å drikke seg drita og samtidig oppføre seg truende, skjelle ut deg og andre, det er ikke normalt. Er du sikker på at han ikke husker noe dagen etter? Eller om det er en måte å slippe å forholde seg til det på, slippe å be om unnskyldning? Jeg har selv en samboer som har en tendens til å bli litt vel full av og til, men det er ytterst sjelden han ikke husker hva han har gjort - og de få gangene det har skjedd (èn gang i de årene vi har vært sammen) synes han det er såpass ubehagelig at han bestemmer seg for å drikke mindre. Å ikke ville (kunne?) love deg noe er én ting, men jeg synes det er rimelig å forvente av et voksent menneske at man ikke ØNSKER å drikke så mye at man blir ufyselig og skremmer de man er glad i til å holde seg hjemme. Det at han ikke synes dette er viktig virker veldig egoistisk og lite innsiktsfullt.

Det andre er temperamentet - jeg kan også overreagere om jeg får kritikk om jeg er sliten osv. Det samme kan nok samboern min. Samtidig har vi jobbet med dette - både måten å si ting på, og hvordan vi tolker det den andre sier. Vi VET at kritikk/en beskjed eller oppfordring ikke er ment for å starte en krangel. Og om man blir irritert der og da - så skal man ikke la det gå utover hele kvelden ved å straffe den andre Evnen til å gå i seg selv og be om unnskyldning fordi man overreagerte er mye verdt, og har reddet mange kvelder tror jeg. Dessuten merker jeg at disse reaksjonsmønstrene som kanskje likner litt på din samboers, og osm vi trolig har med oss fra oppveksten, har blitt mer og mer borte hos oss siden vi faktisk har skjønt etter hvert at ting ikke er vondt ment og at det blir mye hyggeligere om vi kan be hverandre om unnskyldning - og ser at det ikke er noen grunn til å gå i angrep i utgangspunktet.

Konklusjonen min er altså at man trenger ikke være perfekt, men det går likevel an å jobbe for å få forholdet til å fungere og at man føler seg trygge på hverandre. Når begge VIL dette, og ser at man kan bedre ting ved å endre egen oppførsel, er det liv laga. Men om samboern din ikke har den selvinnsikten eller evnen til å angre på og ønske å endre på oppførselen sin, ringer det noen bjeller.

Jeg sier meg ellers enig med de som sier du skriver godt og reflektert. Ha tro på deg selv og at din oppfatning av dette er rett.

[Mosaica]

Takk til dere alle for gode svar. Hva slags råd jeg er ute etter - vel, jeg kommer ikke til å gå fra ham bare på bakgrunn av svar på forumet. Men når jeg ser at så mange av dere mener det, og virkelig mener at dette er ikke sånn man skal ha det - da blir det lettere for meg å være tøff. Først med de små kravene i hverdagen (retten til ikke å bli kjeftet på for småting, til å kunne si fra når jeg vil) og også med de store tingene, som alkohol og det at jeg aldri vil oppleve det igjen noensinne.

Og det blir lettere for meg å stå på det, når jeg får tilbakemelding på andre at dette ikke er sånn man skal ha det i et normalt samliv! Derfor har det vært verdifullt for meg å få innspill fra dere. Det setter i gang en tankeprosess i meg, som gjør det lettere å både stille krav og eventuelt komme dit at jeg går fra ham, dersom han ikke kan imøtekomme kravene ifht. alkohol.

Jeg regner med ingen av dere heller kjører en slags "avstemning" på sånne ting: OK, fem mener jeg bør bli og åtte at jeg skal gå - da går jeg.

Men dere har gitt meg klar og tydelig beskjed, og da er det mye lettere for meg å ta stegene videre i mitt eget tempo. Uten å føle meg så liten og redd og usikker på hvem det egentlig er som har rett.

Takk - og håper dere alle har godt overskudd på positivkontoen i forholdene deres!