Barnet mitt skal "tvangsdøpes"

[Gjest Gjest_Mamma_*]

Føler at min snart 3 måneder gamle sønn skal tvagsdøpes om 2 uker.

Svigermor har tatt full kontroll og det toppet seg under et kaffebesøk i går hvor jeg fikk klar beskjed om at min sønn ikke skal måtte gå i fortapelsen fordi jeg er ugudelig. Min mann som også er døpt er enig med sin mor og mener at jeg bare kan tenke på noe annet mens vi er i Kirken og se på sammenkomsten etterpå som et hyggelig familieselskap med god mat og gaver til barnet. Men det klarer jeg ikke!!!! Han vil jo ha på dåpskjole (arvestykke) og presten skal ta på hodet hans og si ting :-(

Svigermor og hennes familie betaler alt så jeg føler at jeg bare bør holde kjeft og godta dette men jeg kan ikke, kjenner at det knyter seg i magen når jeg tenker på dette her. Hva skal jeg gjøre, føler at jeg ikke har noen jeg kan snakke med som forstår meg??

Hilsen trist mamma.

[ToveM]

Men din mann vil jo også tydeligvis at barnet skal døpes. Kanskje dere burde diskutert dette i forkant? Før dere i det hele tatt fikk barn? Hadde barnet ikke blitt døpt, hadde han kanskje hatt det slik du har det nå. Barnet tar jo ikke skade av at presten tar på hodet hans heller da, så kanskje du burde godta det som en familietradisjon, så kan barnet selv velge om det engang vil vbli konfirmert eller ikke.

[c",)]

Jeg hører til den gruppen som har døpt mitt barn, å hvis ikke mitt barn vil stå i statskirken når h*n blir eldre, så er det bare å melde seg ut.

Men hvis det arrangeres dåp, og du som barnets mor er uenig i dette å føler deg overkjørt så blir det helt feil. Om barnet skal døpes eller ikke er noe du og barnets far skal bli enige om, ikke svigerfamilien. Jeg ville nok også reagert om noen tok over å overkjørte meg i en så viktig sak.

Snakket du og barnefaren om dåp og religion før dere fikk barn? For det kom vel neppe som noen bombe at han var for dåp, og han visste vel hva ditt syn på saken var?

[venus*]

Noe sier meg at det ikke er selve dåpen som er problemet her. Og heller ikke at dette er første konflikten du har hatt med svigerforeldrene...

Jeg er ugudelig selv, men om min mann ville at våre barn skulle bli døpt...så hadde jeg gått med på det. Hvorfor ikke, barna blir verken mer eller mindre kristne av det.

Hvorfor er du så imot dåpen? Hva er du redd skal skje om ungen blir døpt?

[Gjest Blondie65]

Denne diskusjonen burde dere tatt tidligere, nå er det vel lagt litt for mange forberedelser og slikt i det til at det blir konstruktivt å sette ned foten.

Når det er sagt forstår jeg deg veldig godt her. Jeg fatter ikke at de som er religiøse skal få tvinge oss som ikke er det til slike "ufarlige" handlinger. Ikke er det lov etter norsk lovgivning å tvinge religiøse handlinger igjennom på denne måten og ikke er det noe videre smart ut fra forholdet i familien heller.

Jeg synes du skal ha en prat med din mann om dette og fortelle hvordan du føler. Har du mulighet til å få laget et innslag i det slik at det blir kjent at dette for deg er en navnefest? Du kan f.eks. lese opp et dikt / vers som handler om navnedag. Der kan du jo flette nn at du ser dåpen som en religiøs handling som du som mor tar sterk avstand fra siden du mener at barnet selv skal få velge religion når det er gammelt nok.

Se på dagen som en navnedag med et ubetydelig religiøst tilsnitt. Jeg er da døpt i statskirken selv og har siden meldt meg ut og har overlevd.

Jeg ville også forberedt mannen på at barnet skal SELV bestemme eventuelt fremtidig konfirmasjon og at du vil støtte dette barnet 100 % dersom det ikke vil konfirmeres. Si også til mannen at ytringer om fortapelse og evig straff ikke hører hjemme i en navnefest og at det vil du ha deg frabedt (hans oppgave å forklare dette for sin mor).

Lykke til!

(Husk at ingen kan ødelegge dagen for deg hvis du selv går inn for at dette skal bli fint, på tross av omstendighetene ...!)

[Gjest Gjest]

Føler at min snart 3 måneder gamle sønn skal tvagsdøpes om 2 uker.

Svigermor har tatt full kontroll og det toppet seg under et kaffebesøk i går hvor jeg fikk klar beskjed om at min sønn ikke skal måtte gå i fortapelsen fordi jeg er ugudelig. Min mann som også er døpt er enig med sin mor og mener at jeg bare kan tenke på noe annet mens vi er i Kirken og se på sammenkomsten etterpå som et hyggelig familieselskap med god mat og gaver til barnet. Men det klarer jeg ikke!!!! Han vil jo ha på dåpskjole (arvestykke) og presten skal ta på hodet hans og si ting :-(

Svigermor og hennes familie betaler alt så jeg føler at jeg bare bør holde kjeft og godta dette men jeg kan ikke, kjenner at det knyter seg i magen når jeg tenker på dette her. Hva skal jeg gjøre, føler at jeg ikke har noen jeg kan snakke med som forstår meg??

Hilsen trist mamma.

Jeg synes jo det er merkelig at du ikek visste at din mann er kristen før nå - og at dere ikke har drøftet verdisyn, dåp, osv.

Det er jo du som bestemmer sammen med din mann - det er han og du som må bli enige her - din svigermor har ikke så mye innflytelse på deres barn.

[Gjest Pax]

Jeg synes barnet kan bestemme det selv, når det er gammelt nok.

[Gjest Pax]

Svigermor har tatt full kontroll og det toppet seg under et kaffebesøk i går hvor jeg fikk klar beskjed om at min sønn ikke skal måtte gå i fortapelsen fordi jeg er ugudelig.

Ja, en ting til. Jeg hadde nok lekset opp for henne på det området.

Greit nok at hun er ortodoks, men det er frekt og uhøflig av henne å ikke respektere andres syn.

Høres ut som du har en svigermor som kommer til å blande seg opp i litt av hvert i framtiden. Det er opp til din mann og deg om dere vil la henne gjøre det.

[Gjest Gjest]

Dere har tydeligvis et veldig ulikt livssyn. Men hvis din mann mener at barnet går i fortapelsen uten dåp, så er vel det en mer tungtveiende grunn for han enn de grunnene du måtte ha. Som strengt tatt høres ut som er mest det at du ikke vil at svigermor skal vinne. Er enig med deg i at svigermor ikke skal bestemme dette, men din mann må jo ha minst like mye å si i saken som deg. Om barnet skal konfirmeres blir dets eget valg når den tid kommer.

[Orestes]

Han vil jo ha på dåpskjole (arvestykke) og presten skal ta på hodet hans og si ting :-(

Næmmen uff da..

Ok, jeg ber så mye om unnskyldning, men det ovenstående sitat synes jeg ble litt komisk. Tenke seg til, her blir det dåp og så skal presten attpåtil.. huff. Erm. Sorry...

Ok, rent generelt synes jeg barnedåp er en uting, enhver får velge sin religion når de kan ta et bevisst valg. Men, når det gjelder situasjoner hvor den ene forelderen vil og den andre ikke vil, så synes jeg den som ønsker dåpen kan få siste ord i saken. Dette fordi det er fort gjort å melde seg ut av statskirka i ettertid, dåpen i seg selv har lite å si for småens livskvalitet (såfremt vannet ikke er så kaldt at'n blir forkjøla), og om den ene er kristen og føler det er til barnets beste å bli en av "Guds flokk" og den andre mener det er humbug hele greia - så vil det slik jeg ser det være vondere for den kristne forelderen å ikke få døpt barnet sitt enn det vil være for den andre å la barnet gjennomgå en seremoni som egentlig er meningsløs men etterfølges av kaker.

[Gjest Pax]

Jeg synes tvangsdøping (barnet kan jo ikke si nei) er forkastelig. Jeg er dessverre døpt, men søsknene mine er det ikke. Den ene broren min valgte å døpe seg da han ble eldre. Jeg synes det er en mye bedre måte å gjøre det på. Det strider heller ikke mot et kristent syn å la seg døpe som voksen eller som barn som er stort nok til å bestemme selv. Å døpe babyer er en tradisjon i den moderne kristendommen, men ikke et krav iht. bibelen eller tradisjonell kristen tankegang.

[Gjest =tentacle=]

Å døpe betyr å melde barnet inn i et trossamfunn. Dette tror jeg inngår i foreldreansvaret, i så fall kan du hindre det ved å nekte. Dersom far ikke er personlig kristen er det noe å vurdere, om han selv har en sterk tro er det ikke pent å overkjøre ham på dette punktet. Som dåpsforeldre lover dere å oppdra barnet til å tro på Gud.

[Gjest Eir]

Dere burde selvsagt snakket om dette før dere valgte å få barn sammen, men når situasjonen står slik den gjør er jo dette noe du og din mann må bli enige om. Din svigermor er ikke part i saken, og det bør også mannen din forstå.

Jeg synes heller ikke det er noen grunn til at du skal ta større hensyn til dem, enn de skal til deg. Å ønske å ikke døpe barnet sitt kan være noe man føler like sterkt for, som andre føler for å døpe. Ett kompromiss jeg vet har fungert for andre er å få presten til å foreta en barnevelsignelse, som er mere nøytral enn en dåp, og som ikke melder barnet inn i noe trossamfunn, og som blir omtrent det samme som å be for barnet.

Og når det gjelder svigermoren din ville jeg også vurdert hvorvidt jeg ønsket barnet mitt å tilbringe noe særlig tid sammen med en person som omtalte meg på den måten hun gjør.

Endret 2. september 2007 av Eir

[ToveM]

Et lite spørsmål til TS, hva gjorde dere når dere giftet dere?

[*Mina*]

Barnet ditt blir ikke døpt, uten at du og din mann er helt enig i dette. Hva din svigermor sier og gjør, er helt og holdent urelevant. Noen burde stoppet henne med en gang.

Men du kan nekte å døpe barnet ditt, for du har like mye du skulle ha sagt som din mann. Det kreves to ja for å få noe til, og bare en nei for at det ikke blir slik.

Men siden dette tydeligvis er viktig for din mann, så lurer jeg også på hvorfor det kommer frem nå. Og hvorfor det har blitt en diskusjon med svigermor, for en av dere burde bare avfeid henne med en gang og sagt at dette har hun faktisk ikke noe med å gjøre.

Og bare å si at barnet går i fortapelse fordi det ikke blir døpt, hadde fått meg til å snerre. Og da mener jeg snerre, for det er ikke et eneste barn på denne jorden som går i fortapelse, bare fordi det ikke er døpt. Kristen eller ikke, men barn er barn.

Og mener hun at du skal resepktere hennes tro, vel da får hun faktisk resepktere din tro også.

Men nå bør du snakke med din mann, for det er dere to som må bli enige

[Gjest imli]

Jeg tenker at det er litt seint å gjøre noe med dette nå som ferberedelsene tydeligvis er i gang. Du burde nok ha diskutert dette med din mann for lenge siden...

For øvrig blir jo alle barn "tvangsdøpt" - det er ikke barnet selv som bestemmer. Jeg synes for så vidt dette er helt greit (barn er tross alt barn, og foreldrene bestemmer), så lenge barnet selv får bestetemme ift. konfirmasjon.

[Gjest Fjellsippa]

Er det kanskje sånn av mannen din ikke våger motsi sin egen mor? At det er av frykt for henne at han ønsker å døpe barnet? For hvis han virkelig er kristen, og ønsker det av den grunn burde du vel ha visst det før.

Min datter ble ikke døpt, selv om både min mor og svigermor presset på. Det ble bare så helt feil for meg. Min mann forholdt seg nøytral, og lot meg ta avgjørelsen.

En del her sier at den som ikke tror må bøye seg for den som tror. Hvorfor det? Hvorfor er tro så mye mer viktig enn ikke tro? Barnet har ikke vondt av det. Neivel, det er mye barnet ikke har vondt av, men det betyr vel ikke at man skal gjøre alt mulig som barnet ikke har vondt av, og at det er greit for det.

Hvis du som mor føler at det blir feil å døpe barnet synes jeg at du skal sette ned foten, og vise svigermor en gang for alle at det er du som bestemmer. Men jeg er enig med de som sier at du og din mann burde ha diskuttert dette for lenge siden.

Endret 2. september 2007 av Fjellsippa

[Gjest Gjest]

Hovedinnlegger her, tusen takk til dere som har svart.

Jeg har alltid visst at troen står sterkt i min svigerfamilie og hos min mann men han er flink til å holde det "skjult" for meg. Ber meg aldri bli med i kirken på søndagen etc.

Jeg er helt enig i at vi burde ha diskutert dette for lenge siden men jeg er feig og konfliktsky og vil bare gjøre alle til lags. Jeg trodde jeg skulle være mer komfortabel med dette men etterhvert som dagen nærmer seg føler jeg meg bare mer og mer uvel ved tanken.

Det hjelper jo ikke at svigermor ber 30 personer, bestiller full buffet fra byens beste catering og kake fra pascal. Føler at presset blir for stort og at jeg ikke orker ta opp kampen for barnet mitt.

[Gjest Blondie65]

Hovedinnlegger her, tusen takk til dere som har svart.

Jeg har alltid visst at troen står sterkt i min svigerfamilie og hos min mann men han er flink til å holde det "skjult" for meg. Ber meg aldri bli med i kirken på søndagen etc.

Jeg er helt enig i at vi burde ha diskutert dette for lenge siden men jeg er feig og konfliktsky og vil bare gjøre alle til lags. Jeg trodde jeg skulle være mer komfortabel med dette men etterhvert som dagen nærmer seg føler jeg meg bare mer og mer uvel ved tanken.

Det hjelper jo ikke at svigermor ber 30 personer, bestiller full buffet fra byens beste catering og kake fra pascal. Føler at presset blir for stort og at jeg ikke orker ta opp kampen for barnet mitt.

Er kampen for barnet ditt eller for din rett til å ha en annen religiøs mening enn din svigerfamilie?

Jeg synes det er feig å klage på en avgjørelse man ikke har mot til å stå opp mot og dekke seg bak bekymring for et barn. Barnet på 3 mnd tar ikke skade av dette - men din selvtillit og ditt selvbilde gjør det. Men hvis du ikke har guts nok til å stå opp for din mening så får du akseptere at din redsel for konflikter gjør at det blir en barnedåp du ikke føler deg vel med.

Såvidt jeg husker skrev du at svigermor spanderte hele gildet og da er det vel egentlig litt takke og ta i mot og smile søtt.

JEG hadde ikke funnet meg i det på noe tidspunkt - ei heller å bli overkjørt i mitt eget hjem og diktert hvordan ting skal være. Alt for mange religiøse mennesker mener at de har rett til å gjøre som de vil fordi de tror og vi ikke-troende skal bare akseptere det. Men når du ikke har mot til å stå i mot synes jeg faktisk at du taper litt retten til å klage også.

Jeg kan nesten garantere deg at før du setter foten ned for alvor overfor din mann og svigerfamilie kommer dette til å bli en gjentagende føljetong. Nå synes jeg - som jeg sa tidligere at løpet er kjørt for denne barnedåpen, men på et tidspunkt bør du gjøre det klart at det er ditt barn også og at du deltar i barnets liv også når det gjelder religion.

[Gjest Gjest]

Hva gjør det om barnet blir døpt? Hvis du ikke er kristen selv, så betyr jo dåpen ingenting. Er din mann kristen, betyr dåpen mye for ham.

Når barnet vokser opp og ikke vil være i statskirka, er det jo bare å melde seg ut. Tror h*n ikke på kristendommen, er jo dåpsritualet verdiløst for ham/henne også.

Jeg har vokst opp uten å være døpt og jeg følte meg utenfor samfunnet. Nå har jo riktignok tidene forandret seg siden det, men det var bare helt grusomt pinlig å bli døpt dagen før konfirmasjonen! Vi er ikke kristne, men våre barn er døpt. For sikkerhets skyld.

Men som de andre har sagt over, er det ikke noe svigermor skal bestemme. Det avgjør du og din mann. Hadde jeg vært deg, hadde jeg døpt barnet hvis det virkelig er noe din mann vil. Men jeg hadde tatt over styringa og laget egne tradisjoner og egen dåpskjole hvis jeg ikke liker den tradisjonelle. Men egentlig er jo dåpskjolen helt underordnet alt og ikke noe å bråke om, synes jeg.