Depresjon

[jemima]

slettete?

Endret 30. mars 2008 av jemima

[Gjest Gjest]

Uff, høres ut som du har det tøft for tiden

Får mannen din noen behandling for depresjonen sin? En depresjon er ofte grei å behandle med evnt. medisiner og/eller samtaleterapi.

Hvis jeg skal gi deg noen råd er det å ikke glemme deg selv oppi alt dette. Ta deg tid til å sette av tid til det DU vil gjøre. Ta hensyn til samboeren din, men ikke lek psykolog. Det viktigste i tillegg til dette er å få mannen din til å ta imot hjelp

Lykke til

[jemima]

slettet

Endret 30. mars 2008 av jemima

[Gjest Gjest_Kine_*]

Ingen lett situasjon det der. Hva med at dere begge tar en prat med en terapeut, som kan hjelpe dere med å finne frem til hvordan hverdagen kan bli bedre for dere begge. Hva kan din mann klare å gjøre for å hjelpe deg og hva kan du gjøre for ham og kanskje for deg spesielt, hvor er det greit at du faktisk setter dine grenser. Det er ikke meningen at du skal være no hobbypsykolog.

Håper du finner ut av det

[Gjest Gjest nå]

Uff, høres ut som du har det tøft for tiden

Får mannen din noen behandling for depresjonen sin? En depresjon er ofte grei å behandle med evnt. medisiner og/eller samtaleterapi.

Hvis jeg skal gi deg noen råd er det å ikke glemme deg selv oppi alt dette. Ta deg tid til å sette av tid til det DU vil gjøre. Ta hensyn til samboeren din, men ikke lek psykolog. Det viktigste i tillegg til dette er å få mannen din til å ta imot hjelp

Lykke til

Hei!

Vi er i samme situasjon, du og jeg. Bortsett fra at vi har to barn, ikke ett, og at våre er eldre. Min mann har i tillegg hatt en psykotisk episode, og er mistenksom og sjalu. Det har vært helt j****!

Nå går det takk og pris bedre med han, men han er trøtt og har lite overskudd. Han er også veldig annerledes enn før nå som han bruker medisiner. Blir ikke glad eller opprømt over noe, er liksom helt "flat". Ungene merker det også, særlig den eldste sier at "pappa er hverken sint eller glad mer, han. Nå er han bare sur...." Jeg er usikker på hvordan det hele kommer til å påvirke barna, og dette er noe du også må tenke nøye gjennom. Jeg føler meg veldig ensom om denne problemstillingen, ingen andre jeg kjenner har opplevd dette. Det sosiale livet vårt har også skrumpet inn, for han trekker seg unna. Han vil bare være sammen med de han er 100% trygg på, og det er stort sett familie.....

Vi trenger noen fagfolk å snakke med, du og jeg. Jeg føler også at jeg selv står i faresonen for å bli deprimert. Ensomhetsfølelsen er ganske overveldende. Min mann og jeg går til et familiekontor og snakker med en terapeut der. Det anbefaler jeg dere å gjøre også. Kanskje bør du gå til en egen psykolog? Men det er jo ikke lett å få time....Jeg håper du har mange gode venner, det har ikke jeg men jeg har i hvert fall familie som vet litt om hvordan vi har det nå.

Jeg ønsker deg alt godt. Hvis du tror du og barnet har det bedre uten han, er det mulig å prøve å bo fra hverandre en stund. Jeg er selv usikker på om jeg orker dette lenger, det er ikke alt kjærligheten tåler.....

[jemima]

slettet

Endret 30. mars 2008 av jemima

[Gjest Gjest_Kine_*]

Kan godt være familierådgivning hadde vært lurt, problemet er at jeg frykter at dersom jeg nevner noe om problemer, så blir det (garanter) tolket som om han har skylden for det og, og kan sette ham tilbake mhp depresjonen.

Han har også uttalt i forbindelse med ett vennepars seperasjon, at dersom jeg forlater ham, vil han dø litt, og dersom jeg finner meg en ny etterpå dør resten, så det tørr jeg iallefall ikke ta opp

Livet er ikke alltid så lett

Skjønner godt at du får den tanken om at dersom du nevner no så blir det tolket som om han har skylden. Deprimerte føler ofte stor skyldfølelse fra før av og er veldig sårbare. Men hva om du fortalte nettopp det du skrev, det du frykter, til terapeuten. En terapeut vet hvordan å håndtere en slik situasjon. Terapeuten vil nok hjelpe deg med hvordan du skal få fortelle din side og samtidig unngå at mannen din vil får masse skyldfølelse. Synes du skal ta en telefon til familievernkontoret og høre med de.

[Gjest been there]

Jeg har vært den deprimerte i et forhold. Ingen andre enn deg sjøl har ansvaret for din lykke. Ja dette er tungt. Kanskje burde han legges inn på et behandlings hjem? jeg vet ikke, men dette gagner ikke barna deres - det blir depresjonen som står i fokus og styrer hverdagen. Å gå dag ut og dag inn med noen som er så lang nede, er rett og slett smittsomt. Skal barna deres ha to deprimerte foreldre? Jeg ville nok ha fått i gang noe familie terapi, og om han velger å "dø" litt (tolka det som om han ikke mente det bokstavelig, men sjelelig) så er det faktisk hans valg. Kjemp gjerne for forholdet , men ta et aktivt grep. Huff - jeg vet ikke helt om dette var det dere ville høre. Jeg vil bare ikke at dere skal være redd for å stille krav.

Og noen gang må man ta sin hatt og gå, da er det greit å ha prøvd alt. Mulig dere kan ta kontakt via den terapauten han har, og få ordna noe. Eller gå via lege...

Lykke til - jeg krysser fingrene for dere, og håper det beste for dere

[Gjest Heloise]

Er det flere som er i forhold med alvorlig deprimerte personer?

Hvordan takler man dette?

Min mann har de siste tre årene vært deprimert, rock bottom for ca ett år siden, litt bedre nå, men fortsatt skikkelig langt nede i store perioder. Vi har også en gutt på nesten tre år sammen...

Har prøvd å være, og vært tror jeg, positiv frem til nå. Men vet ikke hvor lenge jeg orker å si at ting er greit eller at ting ordner seg, når ingenting blir gjort. Ikke står han opp før tidlig ettermiddag, jeg gjør alt av oppgaver i huset, han tar (nesten aldri) iniiativ mhp utdanning eller jobb etc...

Vet ikke...lurer på omjeg begynner å møte veggen og gi litt f... selv, kanskje vi hadde hatt det bedre uten han, kanskje han også hadde hatt det bedre, da han måtte stått for det han gjorde?

JA! Jeg!

Jeg ble sammen med kjæresten min for snart 2 år siden, og han har slitt med depresjoner og OCD i noen år nå, før vi ble sammen. Jeg visste hva jeg gikk til men er så veldig mange bra sider ved han og vi er så bra match at jeg gjerne holder ut med litt depresjoner og tvang, så lenge det blir litt bedre! None perioder er værre enn andre, men i det siste har i det minste døgnrytmen vært nesten OK VI har et veldig bra forhold, ingen problemer! Faktisk! Untatt de som kommer av dep/tvangen da. Men vi vet jo godt at dette er noe som vil forandre seg, men problemet er jo motivasjonen hans, det går jo ikke over av seg selv...

Så jeg vet litt om hvordan det er å ha en perfekt gutt, med et problem... et problem som ikke er deres men som går utover forholdet alikevel...

[Gjest susy]

Så godt å lese flere befinne seg i liknende situasjon! Man føler seg helt fanget i forholdet og familien, man mister venner og ens eget sosiale liv, man er verken en god mor eller hustru fordi man aldri får tid til å tenke på seg selv eller hjelpe familien fullt ut. Jeg kjenner meg slik igjen i det som er skrevet her. Man tenker man hadde hatt det lettere alene, men har ikke samvittighet til å forlate en person i nød og sykdom.

Hvordan takler man situasjonen uten å bli utbrent selv? Hvis man ser bort i fra den hjelp de får, evnt felles terapi og medisinering, hvordan forholder man seg best mulig til han, til barna, til øvrig familie og venner og til seg selv? Hva er det beste man kan gjøre for de, for barna, og for seg selv?

Det er ikke hver dag han erkjenner at han trenger hjelp. Det er oftere at han erkjenner at han sliter. Enda oftere gir han meg skylden for hvor vanskelig han har det. Jeg støtter han ikke og tar ikke nok hensyn til han, selv om familie og venner mener det ser ut som jeg har blitt støttekontakten hans og lurer på hvor jeg har blitt av.

Hvordan støtter man er person ikke klarer å ta ansvar for egen lykke og som legger ansvaret over på deg? Hvordan får man hjulpet et slikt menneske og motivere de til å oppsøke hjelp?

Hvis jeg ymter frempå noe en dag det passer dårlig for han å snakke om problemer risikerer jeg at han gråter og legger seg deprimert ned i to dager. I disse dagene er han kun fokusert på hvordan jeg ikke tar nok hensyn til han og at jeg ødelegger livet hans bit for bit. Hva galt gjør jeg? Jeg har vel egentlig aldri klart å ta opp noe som helst med han uten å ende opp med å ta alle ordene tilbake, for å kutte ned på antall dager med depresjon. Føler jeg ikke kommer noen vei.

Jeg håper noen som allerede har vært der jeg er nå kan komme med råd til hvordan jeg skal forholde meg videre.