Hvordan starter ett brudd?

[eximus]

Jeg lurer på hvordan ett brudd begynner? Fra man kjenner at det kanskje er på plass til man sier ordene - eller får høre ordene.. Hvor lang tid går det før man flytter ut? Hvem flytter ut? Er man uvenner :slåss: ? Hvordan deler man? Ja, jeg lurer rett og slett på andres opplevelser, "tips og gode råd"..... Hvordan handterer man barna i denne perioden?

Blir veldig glad for svar

Endret 1. september 2007 av eximus

[Champagnepiken]

Jeg er kanskje veldig effektiv av meg, men fra jeg foerste gang tenkte tanken til jeg flytta ut, gikk det fire maaneder. Da var jeg helt ferdigtenkt.

[eximus]

Jeg er kanskje veldig effektiv av meg, men fra jeg foerste gang tenkte tanken til jeg flytta ut, gikk det fire maaneder. Da var jeg helt ferdigtenkt.

I løpet av denne tiden... når snakket du med mannen om det? Var dere venner fremdeles? Hvordan ble det da fu flyttet ut osv??

[jemima]

slettet

Endret 30. mars 2008 av jemima

[caso]

Fra jeg tenker tanken, til jeg går tar det ikke for lang tid til jeg går. Kommer ann på grunnlaget til tanken.

Aldri opplevd å gå ut av et forhold, der det i etterkant føltes feil. Så det er som oftes rett når man først tenker det.

Hvem som flytter ut avhenger av den enkeltes situasjon.

Uvenner er siste utvei, jeg syns det blir for dumt å krangle når den ene har bestemt seg. Enten akseptere det, eller jobbe for å forandre meningen til den andre. Å krangle forandrer ingenting til det bedre

På generell basis så vil alle brudd starte med når noe blir tøyd mer enn det tåler. Om det er en kvist eller et forhold

Endret 6. september 2007 av caso

[Gjest *nurket*]

Om det var en spesifikk hendelse som fikk meg til å tenke på brudd.. Nei.. Det gikk bare dårligere og dårligere over tid, vi brukte mindre tid på hverandre, mindre tiltrukket av hverandre, sluttet å prate sammen, vokste fra hverandre og kranglet konstant. Sånn var det i ca 1 år, før han sa at nok var nok... Da pakket jeg sakene dagen etter og flyttet ut med ungene, så sånn sett gikk det jo veldig raskt fra vi ble enig om brudd. 12 timer senere var jeg og ungene ute av huset. MYE krangling mellom oss i starten, nok også fordi følelsene ikke var helt borte, men vi var for stae til å ty til hjelp for å løse problemene. Tok 1 år før vi ble venner og fikk en god tone mellom oss, og vi har kjæreste på hver vår kant nå - og er lykkelig (2 år etter bruddet).

Vi solgte huset, og delte innboet 50-50 selv om alt egentlig var mitt... Han solgte sin del av innboet når han flyttet ut av huset. Ungene hadde jeg hovedomsorgen for, og han hadde de annenhver helg. Det er løsningen vi syns er best. Bodde hos foreldra mine i en overgangsperiode, og flyttet så inn i et rekkehus jeg kjøpte. Ungene var for små til å skjønne noe særlig av bruddet egentlig. Eldste var 3 år. I starten spurte hun etter faren og hvor han var, og da fortalte jeg at mamma og pappa er ikke kjærester lenger (for det ordet kjente hun til), og at vi skulle bo i hvert vårt hus. Men faren kom den og den dagen på besøk... Og da var det helt iorden.

Kunne gått i detalj om hvordan det var etter bruddet, men det lar jeg være her... Det har ikke vært en dans på roser, og det er enormt TØFT i perioder å være alene.

[Lille Løve]

Det starter med likegyldighet er min erfaring, og mye krangling over bagateller...

[Aquila]

Likgyldighet....krangling = Ja! Det er klare tegn. Har nettopp (3 uker siden) flyttet ut fra min samboer igjennom 2,5 år. Vi hadde våre tøffe dager - men sommeren var helt fantastisk og han var bare så søt.. Også plutselig smalt bomba 13.august! Ergo, du kan ikke alltid forutsi det heller... Hadde forstått det om det var i fjor høst eller i slutten av april i år, da var han rar....

Men jeg forsto det IKKE etter gaver, blomster, dikt og søte ord igjennom hele sommeren... Men kanskje var det et siste desperat forsøk for han på å finne tilbake?

Jeg vet ikke. Jeg foreslo iallefall å flytte ut når han fortalte meg at han tvilte på følelsene sine. Han sa han syntes jeg var flott, elsket meg, ingen kunne måle seg med meg, men noe mangler...

Ergo ble det jeg som tok skrittet og sa at "da flytter jeg ut" - og han virket faktisk lettet når jeg sa det. Per nå har vi lite kontakt, kun om praktiske ting som vi må avklare ifht ting i leiligheten. Han er iskald nå - men sier at han mer enn alt vil at vi skal være venner videre - men som sagt at vi trenger tid hver for oss nå i starten.

Så nå har jeg flyttet ut - jeg håper selvsagt vi finner tilbake, men for å komme meg videre kan jeg ikke leve på en drøm om det. Jeg må være meg selv, prøve å ha det gøy, finne den glade meg igjen - også får tiden vise, kanskje om 3 måneder, kanskje om 6 måneder.... om det er noe igjen og bygge på.

Nå er bruddet så ferskt at det er ingen vits i verken og håpe eller dvele med utflytting. Jeg er straks helt ute og det har tatt 3 uker (fra jeg måtte finne plass å bo til jeg er helt ute).

[evil eve]

For meg og ex starta det med at vi hadde mindre og mindre tid sammen... Og bare glefsing om alle mulige idiotiske ting den lille tiden vi faktisk hadde sammen.. Så bynte han å lage seg profiler på alle mulige idiotiske sex sider.. Og da blei jeg bare lei og utrolig irritert...

Så en kveld han var på jobb bare pakka jeg alle sakene mine og satte de ut på kjøkkenet så de stod der da han var ferdig på nattevakt.. Jeg var forsåvidt på jobb da han kom hjem, og fikk mld "Hva skjer, hvorfor pakka?" Sendte som svar at det tar vi etter jobb.. Prata med ham etter jobb, og flytta på dagen..

[Gjest Lei]

Jeg er på vei ut av et snart 6 års langt samboerforhold, og for meg var det en bagatell som gjorde at jeg har bestemt meg for at jeg ikke orker mer. Hovedgrunnen har ikke noe med den avgjørende bagatellen å gjøre.

Jeg har ikke snakket med samboer om hva jeg har bestemt meg for enda, må ha en del ting på plass før jeg tar det opp.

I vårt tilfelle vil det være jeg som flytter med mitt barn. Vi leier et hus, å det er samboer som står som leietaker i kontrakten, så det er mest naturlig at jeg da flytter.

I mine tanker så beholder selvsagt vi begge det vi tok med inn i forholdet, og det vi har kjøpt sammen må deles.

[Susan Sto Helit]

Jeg og min ex hadde hatt problemer en stund da jeg endelig klarte å få sagt ordene. Forholdet hadde hanglet i over et år, og jeg hadde gjentatte ganger forsøkt å få han til å snakke om problemene og fremtiden. Men han hadde aldri tid.

Når vi ble enige om å flytte fra hverandre, så var det naturlig at jeg ble boende, siden vi bodde i "mitt" område.

Jeg hadde da allerede bearbeidet mine følelser, og økonomisk forberedt meg på et brudd.

Han flyttet med det meste av innbo, ettersom det var hans.

En liten stund etterpå forsøkte han å vinne meg tilbake, men da var det for sent for meg. Vi hadde snakket om å være venner da vi startet å bryte opp, men fordi han satt igjen med følelser, så brøt han all kontakt.

Vi hadde heldigvis ikke barn.

[Gjest Gjest_søster_*]

Så nå har jeg flyttet ut - jeg håper selvsagt vi finner tilbake, men for å komme meg videre kan jeg ikke leve på en drøm om det. Jeg må være meg selv, prøve å ha det gøy, finne den glade meg igjen - også får tiden vise, kanskje om 3 måneder, kanskje om 6 måneder.... om det er noe igjen og bygge på.

Nå er bruddet så ferskt at det er ingen vits i verken og håpe eller dvele med utflytting. Jeg er straks helt ute og det har tatt 3 uker (fra jeg måtte finne plass å bo til jeg er helt ute).

[Frk Johansen]

Tror det er veldig variabelt hvor fort ting går. Må egentlig si jeg er overrasket over alt som står her, hvor fort mange brudd tydligvis skjer, siden mange også har barn. Første gangen jeg tenkte tanken ble jeg nesten sjokkert, over meg selv, vi kranglet aldri bare bodde sammen, og jeg bet i meg alt som jeg var misfornøyd med. Prøvde å ta det opp at det hadde vært kjekt med en hjelpende hånd til klesvask, husvask, to barn som skal stelles og legges osv. Ett drøyt år etter at tanken slo meg flyttet jeg ut, det gikk vel omtrent nesten ett år før jeg sa fra til han hvor leit jeg hadde det. Ingen bedring så til slutt flyttet jeg ut, sa ikke så mye til barna, sa ingenting før bruddet var et faktum og da bare at mamma og pappa ikke er kjærester lenger.

Så satt jeg rett opp og ned i en stol i en leid leilighet i omtrent 3 mnd tror jeg uten å orke å ha kontakt med omverdenen før jeg fikk oppgjør og fikk kjøpt meg rekkehus. I dag er vi begge etablert på nytt men det har vært mange vonde minner, mye vondt har vært sagt fordi han ikke var ferdig med meg når jeg var ferdig med han. Unner vel ingen et brudd men skjønner jo at det faktisk dessverre ofte er på sin plass. Man tar definitivt bedre vare på hverandre når man har vært igjennom ett, det er min erfaring.

[Gjest dumpet]

En uke etter bruddet, prater jeg med min (ennå rart å si) eks samboer gjennom de to siste årene. Da kunne han fortelle meg at det var bare vennskapsfølelser igjen. Jeg ble ganske forbannet, for han har i det helt stille gått og vurdert dette (i minst et halvt år..kanskje et år), men uten å innlemme meg i disse prosessene. Når jeg da spurte hva det hadde betydd for han alle de gode stundene. alle gangene vi hadde ligget tett sammen, sex, intimitet, glede. Da svarer fyren 'det betydde vel mere for deg enn for meg'. Han kunne liksågodt ha gått på horehus, for sånn følelsesmessig spill gjør sannelig ikke godt i etterkant. Her har jeg levd på troen om et harmonisk og godt samliv. Vel har det vært stunder hvor han har vært stresset og sliten, men så kom en hærlig ferie sammen, hvor vi var superkjærester gjennom tre uker. TO dager etter ferien, smeller han til.

Nå sitter jeg igjen og føler så enormt sviket, fordi han ikke inkluderte meg, fordi han ikke valgte å jobbe med forholdet vårt og med de tingen som plaget han. Neida, jeg laget et komfortabelt liv for oss begge, for så å bli dumpet. Det kjennes nesten vondere enn selve bruddet akkurat nå. Selv etter bruddet, holder han meg på gress i fem uker før han får tatt sin endelige besluttning. Vel vitende om at jeg ikke selv er i følelsesmessig stand til å bryte.

Har man det ikke godt med forholdet, bør man ta konsekvensene av det tidlig. Ikke utnytte den man er sammen med. Jeg hadde da aldri brukt hele min dyrbare ferie på han, om jeg visste at han spilte skuespill og egentlig følte seg på tur med en venn!!!

Dette er min opplevelse av tiden det tar å gjøre det slutt. Nå, når han endelig gjorde det slutt da, sier han at han er jo gammel (33år), så han har ikke tid til å bruke mer tid på et forhold han ikke tror vil vare evig. For han må ha sin frihet. Jeg er selv 32, så han tenkte tydeligvis ikke på at jeg har dårlig tid!!!!!!!