*Enigma*s dekryptering av livet.

[*Enigma*]

Akkurat nå føles vel ting ganske dritt. Han ringte meg i går, ville høre stemmen min, savnet meg. Spurte om jeg ville sitte på hjem i dag, i stedet for å ta toget. Så langt, alt vel. Blir henta av ham i dag, ting er litt smårart, vi har jo ikke prata ordentlig, men vi sitter nå og småprater litt. Jeg er som vanlig stressa og sliten og ute av humør etter å ha vært hos moren min en helg. Da er jeg alltid litt i ubalanse.

Jeg prøver å forhøre meg litt om hva som skjer i kveld, om han skal hjem, eller... Da blir han plutselig veldig avvisende, han må jo hjemom, sette på vask osv, osv. Det er liksom ikke måte på hva han må gjøre. Ingenting om at jeg kan komme til ham hvis jeg orker eller gidder, no jeg gladelig hadde gjort. Jeg trenger å prate, trenger litt nærhet og kos. Så rett før Oslo begynner han å snakke om torsdagen.... I bilen, helt ut av det blå. IKKE riktig tid eller sted. Ikke når jeg er totalt uforberedt, når han ikke kan holde rundt meg, jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg vet bare at vi ikke engang skal sove sammen i natt også begynner han å prate om det... Men siden han rett etterpå svinger av til en bensinstasjon for å gå på do så kommer jeg jo liksom ikke i gang heller....

Jeg takler ikke dette her. Jeg takler ikke ha følelser for en fyr jeg ikke vet sikkert hva ønsker, føler og tenker. Jeg orker ikke ha det så vanskelig og ikke føle at jeg kan snakke om ting. Jeg orker ikke føle det som om jeg presser meg på eller maser når jeg spør hva som skjer. Jeg vil bare skru av følelsene mine, slutte å føle sånn, slutte å tenke sånn. Har mest til å avslutte ting nå, for jeg takler ikke bry meg så mye om en person, være så redd for å miste noen.

Jeg får ikke nok bekreftelse fra ham om at ting er bra. Nå er ikke det egentlig hans skyld, det er meg som er usikker og på tuppa. Jeg trenger enormt med bekreftelse fordi jeg er så sinnsykt usikker på meg selv, og fordi jeg har gått på noen kraftige smeller. Det funker bare ikke...... For den bekreftelsen får jeg ikke....

[LekeHusmor]

kanskje.. kanskje du skal vise han det innlegget?

[Gjest Grafica]

Jeg kommer bare med tomme og dårlige råd, så jeg skal ikke si noe, men vil bare gi deg en kjempeklem

[Gjest Wolfmoon]

[*Enigma*]

Det endte med at jeg dro dit likevel, med en vond følelse i magen. Følte at jeg hadde mast meg til å komme. Han skjønte jo med en gang at det var noe, og jeg prøvde å forklare. Han sier han blir usikker når jeg er så usikker, så derfor vet han ikke helt hva han skal svare og dermed gir han tvetydige svar som jeg oppfatter som avvisende. Det eneste jeg vil er enkle ja/nei-svar. Ikke svar som like gjerne kan tolkes som: joda, du kan komme, men egentlig så har jeg ikke lyst til at du skal komme. Jeg veit jeg overanalyserer når jeg tolker svarene hans sånn. men ting har blitt så vanskelig. Han var så mye flinkere til å si ting rett ut før, han sa mye mer om hva han tenkte og følte. Nå gjør han ikke det lenger, og jeg føler at jeg ikke vet hvor jeg har ham.

Uansett så ble nå ting noenlunde bra en stund, vi kom oss i seng, ble liggende og kose, er det et sted ting funker (i alle fall for min del, om det gjør det for han veit jeg ikke, tror nå det) så er det der. Både i forhold til sex, og fordi vi kommer så nær hverandre. Det er lettere å snakke, vi blir nesten alltid liggende å kose, han blir som en liten hundevalp når jeg koser på ham, overlykkelig og vet nesten ikke hvor han skal gjøre av seg eller hvordan han skal snu seg sånn at jeg kommer til over alt. Han er så søt når han blir sånn.

Vi snakket litt om at ting var vanskelig, at han ble usikker på hvordan han skulle takle ting når jeg var så usikker, at vi nok trengte å ta en skikkelig prat om ting. Sette oss ned og ta oss god tid, prøve å forklare litt. Jeg sa jeg håpet han visste at jeg var glad i ham, og da blir han stille..... Riktignok snur han seg mot meg og drar meg tett inntil seg, men han blir heeeelt stille, holder meg bare hardt inntil seg og koser på meg. Så jeg spør, om det er hans måte å fortelle meg at han er litt glad i meg også. Får til svar at han nok ikke kan gi meg de muntlige bekreftelsene jeg vil ha, men at han prøver å vise ting på andre måter... Sier personen som påstår han synes det er enkelt å prate om og uttrykke følelser. :klø:

Jeg trenger ikke muntlig bekreftelse hvis jeg vet hva han egentlig mener, men tidligere så er det han som har vært veldig rett fram når det gjelder følelser, og så ble det plutselig stille. Det er han som sier at han synes det er enkelt å snakke om og uttrykke følelser, men akkurat nå er det jeg, som synes det er fryktelig vanskelig å gjøre nettopp det, som sier ting. Tror virkelig vi trenger en prat, så jeg får forklart at jeg trenger ikke nødvendigvis at han sier ting hele tida, det er ikke det som får meg til å bli mindre usikker. Enkelt skal det ikke være. Vi er så usikre begge to, og gjør feil fordi vi ikke ønsker å gjøre feil.

Jeg er så inderlig glad i ham, og vil så veldig gjerne at dette skal funke, samtidig som jeg på mange måter har lyst til å gi opp. Jeg har blitt en person jeg ikke ønsker å være. Jeg liker ikke å være så usikker som jeg er nå, jeg føler jeg blir masete og klengete, noe jeg absolutt ikke liker å være.

[Annie]

Det skal ikke være lett. Men det var veldig bra at du reiste dit og at dere kom i gang med kommunikasjonen.

[*Enigma*]

Blæh, også klarer jeg å krangle med J også. Fordi jeg slang ut av meg en kommentar, som han tok helt feil, også skulle han liksom "hjelpe meg" å løse et problem som egentlig ikke er noe problem, og som i alle fall ikke løses på den måten han foreslo. Når jeg da påpekte at det ikke var noen stor greie, at han ikke hadde løsninga ble han sur og mente at når jeg ikke ville ta i mot råd fra ham så trengte jeg ikke snakke med ham også hadde vi det gående. Siden han enten logget seg av msn, eller more likely blokket meg så måtte jeg sende sms og si unnskyld og krype for ham. Egentlig mener jeg det bare er teit, men jeg kjenner ham godt nok til å vite at han i alle fall ikke vil innrømme å ha tatt feil.

Problemet er bare at hver gang han liksom skal løse problemer for meg, som egentlig ikke er et problem engang, så kommer han med teite løsninger som ikke er aktuelle. Men hvis jeg avviser et råd fra ham, så blir han så sur, at uansett hvor mye jeg prøver å forklare at jeg ikke var ute etter et råd fra ham, eller at han har misforstått, så er det bare meg som er vanskelig og for stolt og ikke vil ta i mot råd. Sta og stolte som vi er begge to så skal jo selvfølgelig ingen av oss gi oss heller. Så da pleier vi å ha det gående. Nå får vi bare se om han faktisk godtar unnskyldningen min og gir seg, eller om han igjen kommer med "fine" råd til meg.

Det siste jeg trengte denne morgenen var en krangel med J i alle fall. Jeg var allerede i dritthumør fordi jeg ikke engang fikk sagt ha det til K, og alt bare ble feil og stress. Jeg blir sliten av at jeg alltid føler at ting er dritt, til tross for at de ikke nødvendigvis er det. Skulle ønske ting bare kunne være enkelt, at jeg bare kunne slappe av og nyte, i stedet for å være redd, overanalytisk og usikker.

[Bokalven]

[LekeHusmor]

huff.. det er nok ganske lurt at dere tar en prat ja. for du kan ikke ha det sånn, at du føler deg usikker og redd. uansett om det er du som "lager" det i ditt hode, eller om det er sånn det er, så er det ikke noen gode følelser å ha!

irriterende med J da.. det hjelper vel ikke akkurat på.

håper han godtar unnskyldningen din og slutter å tre løsninger ned over hodet på deg.

håper igrunn at dagen din blir litt bedre!

[*Enigma*]

huff.. det er nok ganske lurt at dere tar en prat ja. for du kan ikke ha det sånn, at du føler deg usikker og redd. uansett om det er du som "lager" det i ditt hode, eller om det er sånn det er, så er det ikke noen gode følelser å ha!

irriterende med J da.. det hjelper vel ikke akkurat på.

håper han godtar unnskyldningen din og slutter å tre løsninger ned over hodet på deg.

håper igrunn at dagen din blir litt bedre!

Siden det er noen her som kjenner J så er kanskje det her litt stygt å si, men av og til må han bare få furte ferdig etter sånne ting. Han er nemlig ikke engang særlig villig til å godta unnskyldninger fra min side. Nå er jo ting litt spesielt mellom oss og det er jo grunnen til at det blir litt ekstra vanskelig. Men jeg må innrømme at jeg blir ganske irritert. Han har vært veldig fin i det siste, men kanskje han føler jeg har klaget litt mye? Kan fort glemme det når han faktisk er mulig å snakke med. Trodde kanskje han hadde lagt av seg den: "tre løsninger nedover hodet på folk"-holdningen sin, fordi han forhåpentligvis hadde innsett at det ikke er den beste måten å gjøre ting på, men han fikk nok et midlertidig tilbakefall (håper jeg).

Uansett, jeg skal trene i dag, K får ta initiativ om han vil vi skal treffes i kveld (har jeg sagt det mange ganger før og caved in tro? :gjeiper:), jeg skal trene til seint, og vil hjem. Skal vi treffes får han komme til meg og det tror jeg ikke han orker.

Endret 2. februar 2009 av *Enigma*

[LekeHusmor]

det er jo ikke stygt å si - du har jo fullt lov å føle det sånn.

håper du hører noe fra K da. men dra på trening og gjør det DU har lyst til å gjøre, og så tar han nok kontakt, skal du se.. det er jo ikke det at han "ikke liker" deg lenger, det er jo bare det at dere har vanskelig for å finne frem i jungelen av følelser og usikkerhet.

[Gjest Grafica]

Det er ikke slemt, å si litt negative ting som er sant Det er jo bare fakta

[*Enigma*]

Det er ikke slemt, å si litt negative ting som er sant Det er jo bare fakta

Forskjell på min subjektive mening og fakta Men joda, det har faktisk alltid vært et problem mellom J og meg, at han veldig gjerne vil løse problemene mine med enkle råd. Det er bare det at jeg er ikke interessert i at han skal løse problemene mine, og i alle fall ikke med de rådene han kommer med, fordi de som regel passer dårlig. Det er jo fordi han og jeg ikke kommuniserer godt nok, og det var noe av grunnen til at det ble slutt også. Han er den jeg kan snakke om de psykiske problemene mine med, men når det gjelder en del andre ting så er det ikke alltid det funker så bra.

[Gjest Grafica]

Vel, når du opplever det som sant, da. Forskjellige personer kan oppleve andres oppførsel helt forskjellig også, tross alt. Så det er ikke sikkert noen andre opplever den siden av ham, men at det er noe som kommer ut med deg. Så dermed er det sant for deg, på en måte

Han høres forresten veldig ut som min venninne S Så jeg forstår frustrasjonen det kan føre til.

[*Enigma*]

Vel, når du opplever det som sant, da. Forskjellige personer kan oppleve andres oppførsel helt forskjellig også, tross alt. Så det er ikke sikkert noen andre opplever den siden av ham, men at det er noe som kommer ut med deg. Så dermed er det sant for deg, på en måte

Han høres forresten veldig ut som min venninne S Så jeg forstår frustrasjonen det kan føre til.

Jepp, jeg tror nok det hovedsaklig er meg som ser den siden av ham. Vi er jo så nære, og vi er nok litt ekstra utålmodige med hverandre også, ettersom vi begge er veldig sta og stolte. Han mener det godt, jeg må vel prøve å huske det, også bare si: jada, og drite i det

I dag hiver jeg meg med i konkurransen på treningssenteret. Det betyr yogatime, styrke på egenhånd og til slutt en spinningtime. Det blir mye trening, og jeg kommer sikkert til å være sliten i kveld. Må mer ned i vekt, bli litt tynnere. Ble litt satt ut av en kommentar moren min kom med på lørdagskvelden. Hun kommenterte en programleder, som for all del er flott altså, men litt kraftigere enn mange andre man kanskje ser på tv. Moren min kommenterte at det var jo litt fint at det ikke bare var syltynne mennesker som fikk være programledere, deretter kom kommentaren: du er jo også litt sånn kraftig, akkurat som henne.

Ok, ingenting stygt om den personen som ble kommentert, hun er en flott dame, men..... og ikke skyt meg for at jeg sier det her: jeg er IKKE like kraftig som henne. Søsteren min er veldig smal over skulderene, og generelt ganske tynn, moren min har også alltid vært slank, selv om hun aldri har vært tynn og jeg generelt er tynnere enn henne. Men jeg var veldig spinkel og liten da jeg var yngre, så begynte jeg å trene og dermed la jeg meg ut over ryggen og skuldrene. Nå synes da altså moren min at jeg begynner å bli for "stor", noe hun også hadde sagt til faren min engang. Faren min plumpet ut med dette til meg en gang jeg pratet med ham om trening (han innså fort tabben og mumlet noe om at modern var jo bare håpløs og at jeg ikke måtte bry meg om det), men jeg klarer jo ikke å la være å bry meg om det.

Jeg har, og har hatt i mange år, et ekstremt vanskelig forhold til mat, vekt og trening. Selv om jeg ikke passer inn i én enkelt bås av spiseforstyrrelsene så har jeg eller har hatt "symptomer" hvis man kan kalle det det, på alle sammen. Jeg har i perioder spist til jeg kaster opp, jeg har latt være å spise, eller kastet opp det lille jeg har spist, jeg har trent så mye, og vært så opphengt i å spise sunt, at jeg har hatt problemer med at folk ser meg spise, og jeg har latt være å være med på sosiale ting for å slippe å spise sammen med folk.

Det har aldri gått så langt at jeg har blitt verken sykelig tynn, overvektig eller påvirket meg i den grad at moren min har lagt merke til det, og jeg prater ikke med moren min om noe som blir av virkelig privat karakter. Så hun er jo sånn sett ikke klar over det, men jeg synes likevel ikke det unnskylder henne når hun kommer med sånne kommentarer. Hun mente garantert ikke noe vondt med det heller, men jeg tok meg nær av det.

[Nótt]

Har dessverre ikke mer å komme med nå.

[*Enigma*]

Nå ble jeg nettopp veldig glad. Fikk tilsendt en epost med masse skryt! Fra en person jeg vanligvis ikke kommer så godt overens med, og som nok kanskje ikke er blant dem som er mest fornøyd med min service. Denne gangen derimot var hun utrolig fornøyd, og skrøt både til sin egen, og min sjef. Sjefen min sendte mailen videre til meg Nå ble jeg glad :hoppe. Det er så godt å få ros, og da blir det enklere å være snill og hyggelig senere også.

[FrizzleSizzle]

Skryt på jobben er alltid deilig! Har ellers oppdatert meg på helgen din, og tja, hva kan man si. Ikke så mye mer enn , er jeg redd. Du er heldigvis svært god på selvinnsikt og flink til å sette ord på følelsene dine selv.

[Frk edderkopp]

Har oppdatert meg, håper du og K får prata skikkelig snart

[*Enigma*]

Don't let the fear of failure hold you back. Don't let the fear of success hold you back either. Even though you may feel the natural tendency to want to shrink into the background and simply take the easiest route, you might be sacrificing your true-life purpose as you do so. Instead of following the leader, become the leader. Rid yourself of all fear and take control of your destiny.

Leser horoskopet tankene mine i dag? Også månedshoroskopet mitt startet med en tankevekker. Kort oppsummert stod det noe om å våkne av en absurd drøm 1. februar, og gjett hva jeg gjorde?

Visstnok skal denne måneden her bli en bra måned for meg, spesielt når det gjelder det romantiske. Problemet er jo bare at horoskopet spesielt nevner en dato da K er bortreist og jeg skal jobbe. Hmm.... Enten så tar horoskopet skammelig feil, eller så blir det forandring i planene Oh, well. Jeg tar det ikke så seriøst, det er mest for moroskyld. Dessuten, han kan jo fortsatt ringe eller sende melding selv om han er bortreist, så skal ikke helt se bortsett fra at det kan bli romantisk og koselig likevel. Anyway, can't get my hopes up. Det blir en slitsom uke, med mye jobbing.