*Enigma* Skrevet 18. januar 2009 Forfatter #3481 Skrevet 18. januar 2009 Hvilken film så dere??? Transporter 3
*Enigma* Skrevet 19. januar 2009 Forfatter #3482 Skrevet 19. januar 2009 Sitter på jobb og fryser og ønsker meg langt vekk. Som f.eks til den gode varme senga mi, eller til sofaen og ullteppet. Helst også en kopp varm sjokolade. Matlysten har vært på bånn i hele dag, fryser, nyser, synes i grunnen fryktelig synd på meg selv. Får håpe formen tar seg opp etterhvert. Har ikke tid til å bli syk nå, ikke har jeg lyst heller. Synes i grunnen det ble mye hyggeligere med snø ute da, men alt hadde jo ikke trengt å komme på en gang. Er visst spådd enda mer snø i løpet av uka. Så lenge den holder seg så er det ikke meg imot.
*Enigma* Skrevet 20. januar 2009 Forfatter #3487 Skrevet 20. januar 2009 Takk for det, jenter. Formen var rimelig elendig fram til jeg tok meg selv i nakken og dro på trening. 10 min på sykkel, 10 min med mageøvelser og 50 min spinning var langt fra behagelig. Jeg var fryktelig tett og sliten, men jeg følte at jeg fikk løsnet opp litt under treninga, og følte meg mye bedre etterpå. På morgenen i dag har formen vært like elendig som i går, men jeg skal tvinge meg selv på trening i dag også, for det virker som det hjelper.
*Enigma* Skrevet 20. januar 2009 Forfatter #3488 Skrevet 20. januar 2009 Jeg var aleine i går og i natt, og fikk endelig tid til å tenke litt. På mange måter føler jeg at jeg har møtt K til så feil tid. Ikke bare feil tid for ham, men for meg. Jeg begynte endelig å føle meg noenlunde komfortabel med singellivet, og å gjøre ting aleine. Jeg hadde planlagt en rekke ting jeg ville gjøre i år, aleine, som singel. Dette var året da jeg for alvor skulle begynne å nyte at jeg var singel og uavhengig. Deretter kunne jeg begynne å tenke på å slå meg til ro. Ikke at jeg ikke savnet en mann, men jeg hadde det virkelig bra på egenhånd, og trivdes med å gjøre ting aleine. Så treffer jeg K, mannen med stor M. Han har alt det jeg noensinne har lett etter i en mann, og mer til. For første gang innser jeg at jeg virkelig beundrer og respekterer en mann jeg har et nært forhold til. Jeg ble ikke stormende forelsket, det er ikke flørten som har gjort meg så tiltrukket og betatt. Det er de personlige egenskapene, den gjensidige respekten og den gode kommunikasjonen. At jeg finner ham utrolig sexy gjør jo ikke tiltrekningen mindre da Sjelden har jeg møtt en person som på en sånn måte oppfyller de ønskene jeg har til en mann. Han er ambisiøs, smart, han er dyktig i det han gjør, han har en lidenskap og interesse for ting jeg kjenner igjen i meg selv, men som jeg har funnet i svært få andre (faren min er en slik person). Han har en selvsikkerhet og en ro jeg selv gjerne skulle hatt. Han har ikke denne cocky selvsikkerheten og frekkheten jeg vanligvis finner så tiltrekkende. Han bare vet hva han vil, vet at han er dyktig og trenger ikke briefe eller hevde seg selv. På toppen av det hele er han nesten, men bare nesten (det skulle da også bare mangle) like opptatt av å trene, holde seg i form og se "fit" ut som meg. Ting var greit så lenge han tvilte, selv om jeg da var oppgitt og usikker, redd for å føle for mye. Nå som han snakker om at han føler at vi kommuniserer så godt og beveger oss i riktig retning begynner panikken å ta meg. Skal jeg nå bli ”låst” i et forhold, nå som jeg endelig begynner å føle meg komfortabel med å være aleine? Ja, vi kommuniserer godt, jeg trenger aldri være redd for å si hva jeg tenker eller føler, han ler ikke av meg og han dømmer meg ikke. Jeg har ikke det evige behovet for å være best, vite mer, være uavhengig og selvstendig. Det er også noe av det som skremmer meg. Hvor lite viktig det er å være selvhjulpen, selvstendig og uavhengig. Ikke at jeg nå har blitt et hjelpeløst fjols, på ingen måte. Det bare er ikke så viktig å påpeke det, vise det, kanskje mest fordi han ikke er så opptatt av at han skal være flinkere enn meg eller at jeg skal trenge ham. Han bare liker å erte meg med at jeg kanskje kan trenge litt hjelp i blant jeg også. Det er da jeg steiler, jeg som alltid har blitt opplært til å klare meg selv og som alltid har klart ting best hvis jeg gjør dem selv, skal jeg måtte innrømme at det i grunnen kan være veldig greit å ha en mann som er der for meg, ikke bare følelsesmessig, men også praktisk? Ikke det at han på død og liv skal gjøre ting for meg som jeg klarer selv, han bare påpeker i blant at kanskje det er greit at han var der. Det er ikke det at jeg trenger ham, men at han var litt god å ha likevel. Samtidig innser jeg at jeg nok har vært ganske vanskelig og til tider direkte ufordragelig mot mine tidligere kjærester. Ikke en behagelig ting å innrømme for seg selv, men akk så sant. Jeg har hatt et behov for å kunne bevise at jeg har rett, og om det har ført til konfrontasjoner har det egentlig vært en lettelse, fordi jeg da har følt at jeg kan faktisk ikke bare tråkke på folk, selv ikke når jeg har rett. Urettferdig? Ja visst, men å la folk tro de har rett når de ikke har det, for så å kunne plage meg med det? Ikke et alternativ! Jeg har funnet en ro med K, som jeg nok har lett etter mitt ”voksne” liv. På kort tid har vi blitt godt kjent, vi kan kommunisere om vanskelige ting uten tilløp til krangling. Vi har tatt opp ting som tidligere ville gjort meg frustrert, fordi jeg ikke har følt jeg har fått fram det jeg vil si, fordi jeg ikke har følt at personen har forstått. Han tar seg tid til å høre på meg, ber meg utdype, stiller de riktige spørsmålene uten å tenke det verste eller blir sur og oppgitt. Han har en ro over seg og en selvsikkerhet som gjør at han ikke føler seg truet av mine problemer og tanker, eller at jeg kan og vet ting han ikke er like god på. Han spør meg når han tror eller vet at jeg er bedre på emnet enn ham, og sier gang på gang at han er så glad for at han endelig har funnet en han kan diskutere med og som kan utfylle hans kunnskap. I stedet for å bruke masse tid på å skulle sette seg inn i ting og undersøke ting selv, så spør han meg når han vet at jeg kan det. Dermed gjør han det enklere for meg også når jeg ikke kan noe. Jeg får ikke et belærende svar eller en nedlatende tone. Han begynner ikke å forklare som om jeg er fullstendig dum, og ikke kan noe som helst, men svarer på det jeg faktisk spør om, framfor å starte på scratch. Han stiller ikke spørsmål som får meg til å føle meg som en vanlig bruker, men tar for gitt at informasjonen jeg gir ham stemmer, og at jeg faktisk har brukt tid på egenhånd til å sette meg inn i ting. Egentlig mener jeg det burde være en selvfølge at folk behandler meg på den måten, dessverre er ikke realiteten sånn, og det er en av de tingene som har fått meg til å bli så til de grader selvstendig og redd for å trenge hjelp. Alt dette tenkte jeg på i natt og i morges. Jeg må være gal hvis jeg gir slipp på en person som ham, bare for å kunne være singel en liten stund til. Det er ikke et reelt alternativ å gi slipp på en person som så til de grader er det jeg ønsker meg og ikke minst trenger. Samtidig er det skremmende å oppdage en helt ny måte å forelske seg på. Den kommer gradvis, og er ikke like sterk og altoppslukende som tidligere. Det er mer enn følelse av ro, trygghet, likeverd og gjensidig respekt. Vi både matcher hverandre og utfyller hverandre. Vi har det samme behovet for alenetid og frihet. Å gå oppå hverandre er ikke noe alternativ for noen av oss. Vi trenger begge å kunne trekke oss tilbake og være alene, uten at det blir sure miner av den grunn. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, trenger bare å få det ut. Se ordene på papiret, slik at det kanskje går opp for meg både hvor uvanlig denne situasjonen er, og få meg til å innse hvor dum jeg er hvis jeg gir slipp allerede før jeg har prøvd.
Gjest Grafica Skrevet 20. januar 2009 #3489 Skrevet 20. januar 2009 Dette var godt og rørende å lese fra deg, Enigma
*Enigma* Skrevet 20. januar 2009 Forfatter #3490 Skrevet 20. januar 2009 Dette var godt og rørende å lese fra deg, Enigma Jeg er lykkelig skjønner du Selv om jeg grubler fælt, så er jeg det. Urk, jeg føler meg utrolig lite effektiv og brukbar på jobb om dagen. Å ha forelskede medarbeidere på jobb må da være noe av det mest uøkonomiske som kan skje en bedrift Vel, K er visst ikke 100% mentalt til stede på jobb om dagen han heller. Så det er ikke bare meg.
Gjest Grafica Skrevet 20. januar 2009 #3491 Skrevet 20. januar 2009 (endret) Ikke bare er det godt å lese at du er lykkelig, men det er godt å se hvor dypt og reflektert og mer nøytralt du kan tenke på dette Jeg ble veldig imponert over at du kunne kalle deg selv ufordragelig i en så matter-of-fact tone, som du er klar over det og godtar det, men også er ferdig med det. Du har skikkelig mye selvinnsikt, og det er beundringsverdig Samtidig forstår jeg godt at det kjennes vanskelig ut, for dere begge, å ha truffet hverandre når dere egentlig begge hadde planer om å være single en stund! Endret 20. januar 2009 av Grafica
Annie Skrevet 20. januar 2009 #3492 Skrevet 20. januar 2009 Av erfaring så er det ikke når man har bestemt seg for å få kjæreste, drømmemannen dukker opp... NYT!! :rødme:
LekeHusmor Skrevet 20. januar 2009 #3493 Skrevet 20. januar 2009 enig med annie! dette fortjener du enigma-så veldig også!
*Enigma* Skrevet 20. januar 2009 Forfatter #3494 Skrevet 20. januar 2009 Ikke bare er det godt å lese at du er lykkelig, men det er godt å se hvor dypt og reflektert og mer nøytralt du kan tenke på dette Jeg ble veldig imponert over at du kunne kalle deg selv ufordragelig i en så matter-of-fact tone, som du er klar over det og godtar det, men også er ferdig med det. Du har skikkelig mye selvinnsikt, og det er beundringsverdig Samtidig forstår jeg godt at det kjennes vanskelig ut, for dere begge, å ha truffet hverandre når dere egentlig begge hadde planer om å være single en stund! Utrolig hyggelig å høre, Grafica Det har tatt sin tid å komme dit da, det har det. Av erfaring så er det ikke når man har bestemt seg for å få kjæreste, drømmemannen dukker opp... NYT!! :rødme: Jeg NYTER, må jo bare det. Så lenge det varer. Forhåpentligvis varer det leeeenge :rødme: enig med annie! dette fortjener du enigma-så veldig også! Takk, LekeHusmor Awkward situation på jobb nettopp Jeg skulle spørre disse konsulentgutta som jeg var ute på middag med et spørsmål angående applikasjonen de har hatt ansvaret for å installere. Ene mannen er en jeg er lettere svak for, han er ordentlig nam, i tillegg til å være veldig blid og hyggelig. Den andre var eh...lettere full da vi var ute på middag, og ble også lettere uprofesjonell i sin omgang med meg. Endte opp med å følge meg hjem og ble rimelig snurt da jeg ikke ba ham med opp. Uansett, den hyggelige, og akk så kjekke mannen er blid og trivelig som alltid og skravler i vei. Han andre ser konsekvent ikke på meg og bare mumler. Stakkar, tror ikke han følte seg veldig høy i hatten. Nå følte ikke jeg meg så smart heller da, strengt tatt. Men litt morsomt er det nå da, jeg kan i det minste se humoren i det. Derfor man ikke flørter med folk i denne bransjen, litt seint med tanke på min kjære K , men man flørter ikke med folk man må jobbe med seinere da i det minste.
FrizzleSizzle Skrevet 20. januar 2009 #3495 Skrevet 20. januar 2009 Enig med Annie, drømmemannfolk dukker opp når du minst venter det. Siden dere begge er opptatt av å være uselvstendige, kan du sikkert gjøre mange singel-ting fremover...bare at du ikke er singel.
Gjest skorpio Skrevet 20. januar 2009 #3496 Skrevet 20. januar 2009 Koselig å se at du har funnet deg en Håper du har hatt en fin dag!
Bettie Skrevet 20. januar 2009 #3497 Skrevet 20. januar 2009 Det er jo sånn livet egentlig er, vanskelig å planlegge. Jo altså - man kan planlegge, men så skjer det noe - og da er det jo fint at men kan legge nye planer. Synes du skal ta imot det du nå har med begge henda, - og leve lykkelig med sukker på.
Gjest Ansjoni Skrevet 20. januar 2009 #3498 Skrevet 20. januar 2009 Husk at kjærligheten kan anta flere former. Og er det ikke bedre at den er som en kjele med vann som sakte kokes opp og blir varmere og varmere, enn en begynner når det fosskoke, men sakte forsvinner som damp? Og selv om en kjele med kaldt vann også kan gjøre sin nytte, og også et flammende bål, så er det først når kombinerer disse to, at man begynner å se større resultater. Gode hver for seg - men av og til best sammen. (du verden så poetisk jeg blir i denne gressenketilværelsen, forresten )
LekeHusmor Skrevet 20. januar 2009 #3499 Skrevet 20. januar 2009 Husk at kjærligheten kan anta flere former. Og er det ikke bedre at den er som en kjele med vann som sakte kokes opp og blir varmere og varmere, enn en begynner når det fosskoke, men sakte forsvinner som damp? Og selv om en kjele med kaldt vann også kan gjøre sin nytte, og også et flammende bål, så er det først når kombinerer disse to, at man begynner å se større resultater. Gode hver for seg - men av og til best sammen. (du verden så poetisk jeg blir i denne gressenketilværelsen, forresten ) absolutt poetisk - men samtidig et veldig godt poeng da!
Gjest Purple Skrevet 20. januar 2009 #3500 Skrevet 20. januar 2009 (endret) Er det ikke alltid sånn da? Når man har bestemt seg for å være singel en stund, og begynner å føle seg komfortabel med det, DA kommer drømmemannen rekende og ødelegger alt! Det er ikke alltid livet går helt etter planen, men det er slettes ikke alltid det er det er så dumt likevel Så nå er jo strategien min selvfølgelig å bestemme meg for å være singel lenge, og så satse på at den strategien går i vasken Endret 20. januar 2009 av Purple
Fremhevede innlegg