Mister interessen

[ElleVille]

Jada, jeg klarer gang på gang å miste interessen. For en mann jeg liker.

Når det begynner å ligne noe, blir det ikke så spennende lengre...

Dette virker på meg utrolig umodent!

Hadde det vært en annen hadde jeg nok vært fornuftig og sagt at vedkommende "nok ikke var klar for et forhold".

Jeg vet ikke jeg.

Klar og klar, jeg er ihvertfall åpen for det?

Jeg tror ikke jeg har behov for å "bevise" at jeg har draget , for så å dumpe dem, selv om det kan virke slik.

Småangst for å etablere noe fast kanskje?

Jeg er litt kontroll-freak.

Glad i friheten min, men er av den oppfatning at i et forhold kan også begges frihet ivaretas - og det bør derfor ikke være skremmende.

Saken er jo at jeg savner et intimt forhold, men stikker når det former seg.

Hvorfor det?

Svaret er kanskje opplagt, men jeg ser det for øyeblikket ikke selv. Gjør dere?

12

[micha6]

Det her synes jg var helt sinnsykt å lese!!!

Det er akkuratt som jg hadde skrevet d selv-det er noe m spenninga....og når du vet du har han-så er d ikke så gøy lengre!!!

Lenge leve oss eller noe???

Playgirl

[ElleVille]

Nei, jeg liker absolutt ikke å leve med dette jeg, Micha6.

Synes det er fullstendig på jordet, både for min og hans skyld.

Som den egoist jeg er, kanskje mest for min egen del?

Jeg går aldri inn for å "kapre" en mann bare for å gjøre det.

Sies å være kresen, men er oppriktig.

Absolutt ikke meningen å backe ut, det er bare følelsene som stopper opp...12

[Leia]

Har du aldri blitt dumpet selv? Jeg mener, er du ettertraktet og alltid på toppen? Kanskje du skulle prøve deg på noen som ligger litt over din "league", eller en som i allefall har like stor selvtillit som deg, slik at du ikke blir sittende igjen å lure på om han er "det beste du kan få". Høres teit ut, men setter det jo litt på spissen her da... lykke til, anyways

[Signals]

Du gir jo svaret selv.....følelsene stopper.

I min forrige jobb traff jeg en nydelig dame som delte flere felles interesser med meg. Hun inviterte meg både hjem til seg, og ut for og spise, til tross for at hun visste jeg ikke var ledig.

Jeg sa til henne at jeg satte pris på interessen, men at jeg tross alt bodde sammen med en dame og to barn. Like etterpå sluttet jeg i jobben, og har ikke sett henne siden.

Nå har det gått 8 måneder, og ikke en dag går forbi uten at jeg tenker på henne, og jeg VET at livet mitt ville vært bedre på mange plan, om jeg hadde tatt sjansen på henne.

Når skjønnhet sitter både på innsiden og utsiden, vet du at dette er "a chance of a lifetime".

Poenget mitt er, Amanda; Når du treffer den rette, så bare vet du det. Da lurer du ikke lenger på om når du skal "dumpe" ham, men heller når han kan flytte inn.

Lykke til videre..

[ElleVille]

Leia:

Tja, jeg klassifiserer ikke akkurat folk over/under "mitt nivå", så det tror jeg ikke jeg klarer.

Jeg skjønner hvordan du tenker, tror jeg, men jeg involverer meg aldri på denne måten med menn jeg ikke virkelig liker. Med andre ord, går ikke inn i et forhold med noen bare for å ha et forhold. Ikke med hvilken som helst mann, men kun menn jeg mener kan konkurrere med hvem som helst - i mine øyne.

Signals:

Ja, det er mulig jeg får meg en på trynet den dagen jeg eventuelt måtte løpe på

"den rette".

Har over hodet ingen peiling på hvordan det vil være eller føles, så det kan jo bli spennende.

Men hva med denne damen du møtte på jobb?

Angrer du på valget ditt?

Har du noengang virkelig tvilt på om du gjorde det rette?

Klarer du å leve med "second best" eller tenker du ikke på det på den måten?

[Signals]

Hei Amanda.

Joda, det er ofte tankene går i rettning av "why settle for second best". Livet består av en mengde valg, og det største av den alle, er gjerne valget av livsledsager.

Når jeg foreløpig er der jeg er, er dette primært fordi jeg setter barnas' behov høyere enn mine egne. Nå kan dette høres pretensiøst ut, men slik føler jeg det virkelig.

Valg og konsekvenser.....ikke sant!

Jeg har selv hatt en del forhold tidligere, og dette har ikke vært "tilfeldig" valgte.

Det skal klaffe på mange plan, om du skal treffe innertiern'.

En vil ta vare på sin egen personlighet, integritet, venner og familie. Når en velger ny livsledsager, får barn og starter sin egen familie, blir ofte disse punktene "slipt i kantene". Frivillig eller ufrivillig. Og en del kompromisser inngåes.

Derfor er det livsviktig, når du treffer "den rette", å bruke tiden til å sondere terenget. Testet vedkommende ut mot ovennevnte punkter, og ikke bare hoppet idet.

Det er bare så synd at visdommen kommer med alderen. Da er som regel flere av de viktige valgene tatt!

Nå er det ikke meningen å fortelle om hele livet mitt, men jeg vil ta med en historie fra noen år tilbake.

Jeg jobbet i en større bedrift, og en dag begynner det en ny dame i jobben. Hun gjør ekstremt inntrykk på de mannlige ansatte, også meg.

Etter noen måneder (husker fremdeles datoen), kommer hun bort til meg, trekker meg til side, og spør om jeg vil komme ned til henne denne samme kvelden. Dette ble innledningen til et hemmelig elskovsforhold, som varte i halvannet år.

Grunnen til dette var, at jeg var yngre enn henne og lengre "nede" i systemet.

Hun sa hele tiden at det skulle bli oss to, men tiden var ikke riktig...ikke ennå iallefall. En helg får jeg beskjed om at jeg ikke trengte å komme ned til henne, fordi hun skulle vekk.

Mandagen går jeg ned til henne, og hun sier hun har truffet en ny, på samme alder, som hun uttrykte det.

Jeg ble totalt knust, og det neste året hadde jeg ingen illusjoner i livet mitt. Jeg bare eksisterte.

To år seinere får jeg en telefon fra henne igjen. Om vi kunne treffes....

Nei, sier jeg. Nå er jeg sammen med en, sier jeg. Og spurte samtidig om hun i det hele tatt visste hvordan jeg hadde hatt det.

Nei, hun ante ikke dette, og da måtte det vel være deilig å kunne treffes igjen, mente hun.

Nei, sa jeg, nå er jeg oppe å står igjen, og ønsker ikke å gå gjennom det samme en gang til.

Jeg traff henne aldri igjen, men hun dukker opp med jevne mellomrom i bakhodet mitt.

Det har iallefall vært en nyttig ballast å ta med seg videre.

Vel, Amanda, kanskje vil du også en dag oppleve å stå på "den andre siden". Det gir iallefall et annet perspektiv på kjærligheten.

Håper ikke det ble for mye tørrprat, men tro meg: Du vet når du har truffet innertiern'

Lykke til

[aline]

Jeg er igrunnen ganske lik deg... Faller totalt og 100%, koser meg masse med "den utvalgte" tror helt og fullt at; "denne gangen fant jeg Mannen!" Også fungerer det en stund, blir trygge på hverandre og forholdet, så sier det stopp!

Det har ikke noe med at man ønsker å være sammen med noen bare for å være sammen med noen. Dette skjer ikke med noen man bare er halveis intr. i. Dette er ofte menn som "virkelig klaffer" på alle områder. Kjempekontakt, oppmerksomme, pratsomme, intelligente, oppegående menn. Som i aller høyeste grad er, om ikke over er rett sagt, så "annerledes".

Og jeg er absolutt en kvinne som klarer meg for meg selv, higer ikke akkurat etter mann og barn kan du si. Kanskje vi savner kjærlighet? Men jeg innrømmer det ikke... (brånekter for meg selv faksisk.)

Det mest leie, er at man blir så fordømt redd etterhvert! Redd for å gå inn i noe som virker helt supert, for kanskje å oppdage at man nok engang ikke klarer det. Det er en vond-vond følelse både for seg selv og ovenfor andre å "dumpe" noen, og å "misslykkes" i noe man virkelig tror på!

Plages med dette jeg og, og det finnes ikke moro! 12

[ElleVille]

Tusen takk for fine svar.

Signals:

Det er aldeles ikke tørt det du forteller.

Glad du deler det, fint å høre forskjellige syn og "vinkler".

Å sette barnas beste før deg selv er absolutt ikke pretensiøst, det er derimot meget ansvarlig gjort.

Jeg beundrer et menneske som kan ta til takke med noe mindre for andres skyld. Det mennesket vet jeg har kommet lengre enn meg selv, for for meg er min egen lykke viktigst.

Jeg har heldigvis (for dem) ikke barn.

Jeg forstår jeg vil få et annet perspektiv den dagen det er jeg som er "ham" - jeg gruer meg. Kommer til å takle det dårlig.

Ja, hvorfor ble vi ikke utstyrt med vår kvote fornuft fra første dag?

Da hadde sikkert et poeng blitt borte, men det kunne spart en hel del "mess".

Aline:

Så fint vi er flere...

Savner vi kjærlighet?

Ja. Absolutt. Og nei, ikke noe særlig.

Jeg opplever det vanskelig å på den ene siden være selvstendig og en jente som liker meg godt på egen hånd - men som samtidig ønsker seg nærhet, kanskje kjærlighet.

Føler jeg ikke kan oppfylle kravene til et forhold pga min "frie" side, men ønsker samtidig kjærligheten, og kanskje tryggheten (dette er en ganske stor kamel!) som finnes i et fast forhold.

Vi finner kanskje "innertier'n" engang.

Men jeg gidder ikke lete.......

*håpløst tilfelle*

12

[aline]

Er så enig så enig!

Vanskelig kombinasjon, sånne som oss og forhold.

Er 28år, alle mine venninder (faktisk ALLE unntagen ei) har liksom "funnet det".. men det er yderst få av dem som har et forhold jeg ville hatt! Tror faktisk bare jeg har ett vennepar som har den typen forhold og kjærlighet som jeg selv kunne levd med.

De andre har gitt opp endel av seg selv som jeg aldri ville vært villig til å gi. (tror jeg)

Men ja, nærhet, omtanke, kroppskontakt og kjærlighet er jo noe jeg ønsker også. Så lenge det skjer slik at jeg kan leve med det... og det er vel nettopp det jeg ikke har funnet enda da?

Kanskje det skjer for oss og en gang, eller kanskje vi er nødt til å gi opp noe for å finne det?

Jeg har heller ikke hastverk selv om folk er flinke til å mase.. Men som sagt, jeg blir litt redd. Og det er ikke noe ok. Man må jo satse litt og, selv om det kan ende galt igjen?12

[ElleVille]

Aline,

- nettopp.

(ah, endelig noen som er på min "bølge")

Det er jo ikke noe problem å skaffe seg en partner, om det er det om å gjøre.

Saken er vel mer at jeg er redd for å havne i et forhold lik de fleste jeg ser rundt meg.

Om vi er nødt til å gi opp noe for å få det vi vil ha? Det kan hende.

Vet du hva? Jeg tror ikke jeg er villig til å gi noe fra meg. Jeg kan gi -av- meg selv, men ikke -fra- meg.

Man må helt klart satse, men jeg er ikke villig til å satse på en jeg egentlig ikke har så lyst til å satse sammen med...

Men du har veldig rett i det du sier der, det er viktig. Tror jeg.

Greit å tryne, bare du reiser deg med stil

(noen skrubbsår blir dog litt for dype).

...kanskje løsningen vår er en fullblods elsker - så får vi både frihet og nærhet samtidig

(Nå var det denne pokkers kjærligheten da, men den som venter på noe godt... og så videre? )

[Signals]

Det som allikevel er "tyngst" i et forhold.....iallefall til tider, er faktisk opplevelsen av å ikke kunne dele "erotiske" gleder med en annen av det kvinnelige kjønn, mer.

Rutine er kan være kjekt i noen tilfeller, i andre....not.

32 år gammel.....hmmmm

[ElleVille]

Signals,

akkurat det har jeg tenkt endel på.

Der kommer "friheten" min som jeg maser sånn etter hele tiden..

En person sa en gang til meg at å gifte seg var "å lukke bakdøra".

Jeg ble vettskremt av den tanken, det høres helt forferdelig ut i mitt hode.

Etter å ha tenkt litt over det, så kan jeg likevel se for meg at det faktisk kan være noe jeg ønsker, i fremtiden.

Med en partner i et åpent forhold.

Ikke åpent som i å ha andre partnere, men åpent der det er mulig å diskutere tanker, også tanker som dine.

Vi tenker vel alle på det nå og da, eller?

Tror det er viktig å kunne fortelle hverandre også slike ting, og jobbe med det derifra.

Et slikt forhold er jeg ikke redd for.

Det er når du må gå og tenke dette for deg selv, at forholdet får rammer og regler.

Jeg liker hverken rammer eller regler.

Men Signals, tror du dette er noe du hadde tenkt på i lik grad med, for eksempel, damen på jobben din?

Det jeg spør om: tror du det alltid vil være slik, eller kunne det vært annerledes i et annet forhold?

Valg er skumle greier.

[Signals]

Hei Amanda.

Skal si du har fått begge hjernecellene i sving hos meg. Jo mer jeg tenker på spørsmålene dine, dess mer forvirret blir jeg over svarene jeg gir meg selv...

Var på trening i går, satte meg på sykkelen, stilte den inn på x-antall minutter....og "våknet" av sykkelen pep: "FERDIG"...da hadde jeg sittet med hodet full av tanker, og "glemt" hvor jeg var.

Skal jeg si min ærlige mening, så gjør du det eneste riktige.....du stiller spørsmål til hvordan du ønsker å ha det i et forhold.

Det handler vel om hva du ønsker/kan gi av deg selv, i forhold til den annen part, og vice versa. Dette blir som å pugge til eksamen; Jo bedre en får lest og jobbet med oppgavene, desto større er sjansene for å få et godt resultat.

I markedsføring er det noe som heter "felles persepsjonsområde". Om du tegner to sirkler, hvor linjene går "over" hverandre, så vil du få en sirkel i sirklene. Totalt 3 sirkler.

Den ene sirkelen er deg..

Den andre sirkelen er ham..

Den tredje sirkelen er begge...

Ringen i midten, persepsjonsområdet, er deres felles plattform, de to andre sirklene er "Kari og Ola" sine.

I utgangspunktet bør Kari og Ola sine sirkler være like stor.

Det som skjer i mitt forhold, og flere andre forhold jeg kjenner til, er at en av sirklene blir altfor stor......det blir ikke lenger likevekt.

Dette er en balansegang, som slik jeg ser det, fungerer dårlig i mange forhold.

Tenk deg, Amanda, du skal velge en person som du skal dele resten av livet med. Jeg har av og til problemer om jeg skal velge Pepsi eller Solo.

Ta den tiden du trenger. Erfaring er bare være positivt, og det får du kun gjennom prøve og feile metoden.

Jeg vet at jeg ville hatt et "enklere" forhold, om jeg hadde bodd sammen med henne jeg traff på jobben. Men-men, dette er historie.

Skal du velge bort noe i et forhold, Amanda, så ikke la det bli friheten!

Mvh

[Signals]

Ser jeg snakker om alt annet enn det du spør om, Amanda.

Nei, jeg tror ikke jeg kunne ha like åpent forhold til damen jeg jobbet med, som hadde vært ønskelig.

Tror det er nokså uvanlig å være så bevisst på disse temaene, som du er.

Det å finne en "likeverdig" partner, som en kan dele "alt" med, tror jeg er kjempevanskelig. Hadde det vært enkelt, hadde ikke vi og alle andre sittet på nettet og diskutert.

Jeg føler meg selv som en "open minded" person, men "rommet" jeg flyttet inn i, bygget jeg for lite.

Jeg gikk heller aldri til sengs med henne....trofast som jeg er.... eller bare fast i troen?!?

Og ja, jeg lurer selvfølgelig på hvordan det hadde vært!

mvh

[ElleVille]

Neida Signals,

du snakker ikke om alt annet enn det jeg spør om.

Jeg synes det er interessant å lese svarene dine, nettopp fordi du kommer med egne tanker rundt temaene jeg er usikker på.

Sirklene dine må jeg tenke litt på.

Hehe, du sier noe - Bounty eller Crispo, betale kontant eller med kort, gi opp eller jobbe med saken.

Det skal ikke være helt enkelt.

Jeg er glad du minner om at erfaring er viktig.

At det ikke er noen spesiell tidsfrist det er snakk om.

Jeg kan heldigvis la meg selv prøve og feile, som du sier, i ganske så mange år fremover, uten å ødelegge senere valgmuligheter av den grunn.

Og takk for oppfordringen om ikke å velge bort friheten min.

Det vil jeg følge.

Angående vanskeligheten ved å finne en partner å diskutere "alt" med - det ser jeg.

Men jeg tror kanskje det er enda viktigere å kunne diskutere og være åpne om det faktum at man itilfelle

-ikke- er istand til dette.

Å innrømme at det er visse ting som er vanskelige ovenfor hverandre, og gjøre et forsøk (kom det fra eksperten...).

Det er ikke bare du som har begynt å tenke litt av denne diskusjonen!

Nå skal jeg ut og løpe, kanskje trekkes det noen mer eller mindre fornuftige konklusjoner innen jeg kommer hjem (kanskje noe tvilsomt )...

Jeg skal iallefall tenke over sirklene dine, rommet ditt som du bygde i feil størrelse i forhold til omstendighetene, og ang. å være fast kun i troen.

_________________

Work hard - Play hard 1212[ Dette Innlegg er endret av: Amanda den 2002-04-05 18:52 ]

[Mitsi]

Hei dere to!!

Blander meg litt inn her, for det føles nesten som om jeg er flue på veggen når jeg leser innleggene deres. Meget interessant diskusjon.

Jeg leste innlegget ditt tidligere Signals, det om tøffelhelter etc. Jeg smilte godt da jeg leste det (er jente selv), kjente så godt igjen mange forhold rundt meg. Jeg er forøvrig gift selv, og har vært sammen med min kjære i 13 år, er idag 28. Vi satt på lørdagskvelden til kl. 05.00 om morgenen og diskuterte en kombinasjon av disse temaene. Vi føler vi har vokst oss inn i en fin middelvei. Vi kan diskutere det meste sammen, har et spennende og utforskende sexliv, krangle sjelden, men kan sitte i timer og filosofere og diskutere sammen.

Men dette har ikke kommet av seg selv, og det var slett ikke slik de første åra.

Jeg tror nok ikke Amanda at du får et slikt forhold som du beskriver med en gang. En må få tid til å bli ordentlig kjent, og bli trygge på hverandre.

Et eksempel er vårt sex-liv. Vi har alltid hatt mye sex, men det var ikke så spennende når vi hadde gjodt det samme 6 dager i uka i 10 år. Men for ca 3 år siden, tok min mann mot til seg og brakte dette på bane, vi parkerte bort barna og reiste en uke til syden, vi nøt hverandre fult og helt, var åpne for hverandres ønsker og behov.

Dette gjelder ikke bare i sex-livet, men ellers også. Ta og gi, ikke bare ta og ikke bare gi. Ble kanskje litt rotet dette, og kanskje litt på siden, men jeg ble så engasjert av diskusjonen deres.

Kjære Signals, da jeg leste det tidligere innlegget ditt fikk jeg vondt av deg. Det hørtes ut som en beskrivelse av vårt nærmeste vennepar. Det er ikke slik det skal være, gjør noe med saken. En skal ikke lide et helt liv kun for barna, men prøv å gjøre noe med situasjonen du befinner deg i, for alles del også din kone.

Keep on the good woork!! Jeg følger med dere.12

[Signals]

Joda, SiBa, jeg tok faktisk opp saker og ting med henne på fredag. Vi hadde en lang samtale, faktisk hele natt til lørdag.

Den var heldigvis konstruktiv, men ennå er det et par biter som må på plass...likevel, et skritt fram.

Til Amanda: Kan årsaken til at du ikke vil binde deg, være at du "hele" tiden ser etter bedre alternativer.

Se for deg at du er på laksefiske for første gang. Du er får en laks på 2 kg. Kjempegøy..

Neste gang du fisker, får du en på 4 kg. Enda gøyere.

Når du tredje gang skal på laksefiske, vil du mest sannsynlig ønske å få en enda større laks på kroken. Større laks, mer moro?!?!?

Er ikke dette ofte beskrivende for oss mennesker.....hele tiden på jakt etter noe bedre, større og finere.

Bare en tanke....

mvh

[ElleVille]

Det er mulig jeg hele tiden er ute etter "det beste".

Jeg er jo slik på en del områder ellers, kun fornøyd med det beste. Men, det er ofte av meg selv, og ikke av andre, så dette skurrer litt.

Har tenkt litt på det i det siste, og har funnet ut at om jeg skal innrømme det (gjør faktisk litt vondt), så er det nok mest at jeg er litt redd.

Jeg er redd for å gi av meg selv, fordi da kan man jo bli såret.

- Tenk om det å gi av meg selv ikke er nok?

Er litt redd for å ikke strekke til, redd for å la en annen person ha "kontrollen" over min situasjon.

Jeg har vært halvveis klar over dette, og derfor har jeg prøvd.

Men når jeg dropper ut så kjapt, kanskje det ikke er at interessen er borte, men at jeg er feig. Backer ut.

Pyse, med andre ord. Kobler ut følelsene for å skåne meg selv. Idiotisk.

Det handler vel om å slippe kontrollen litt.

Du vet, slike baller på fornøyelsesparker, der strikkene blir strammet, en person slipper, og du fyker til værs?

Jeg hater det!

Er glad i strikk, magesug og ting der jeg selv kan bestemme når det skal bli action, men når skjebnen hopper ut av mine egne hender, da blir det svært ubehagelig.

Kanskje litt søkt å sammenligne, men det er litt av greia. Tror jeg da.

Nei, dette ble bare en liten selv-terapeutisk tankerekke som sannsynligvis er lite givende å lese for andre.

Men jeg tror ting har kommet noe klarere for meg selv iallefall, og jeg skal jobbe videre med å virkelig klare å innrømme at det faktisk er en slags usikkerhet alt surret bunner i.

Jeg tror det kan gjøres noe med når jeg klarer å erkjenne det.

Hum-hum.

Ha en god natt alle sammen.

12

[Anne]

Signals: Det du skriver om samtalen deres. Betyr det at dere kanskje kan begynne å bevege dere sammen mot et bedre forhold?

Jeg var tidligere livredd for å binde meg og fikk paniske følelser når det ble alvorlig. Jeg var livredd for å bli bundet til en jeg ikke egentlig elsket.

Så fant jeg mannen i mitt liv. Det startet med vennskap og jeg hadde også da blandete følelser men sakte men sikkert klarte han å vinne hele hjertet mitt.

Da jeg begynte å snakke om å etablere oss fikk han litt kalde føtter og han bremset opp lenge.

Nå er vi gift. Vi elsker hverandre og vi har det utrolig bra.

Det går imidlertid opp og ned, noen ganger er jeg kjempelykkelig og andre ganger i en bølgedal. Jeg tror imidlertid at det for de fleste av oss ikke er normalt å "danse på roser" hele tiden.

I en periode syntes vi at vi ikke hadde nok spennende samtaler sammen - til tross for at vi begge er relfektert og snakker mye med andre. Kanskje setter vi for store krav til at det hele tiden skal være spennende samtaleemner mellom oss. Uansett: Det utvikler seg hele tiden og jeg synes det blir stadig bedre.

Sex-livet utvikler seg også og er veldig bra nå, men har ikke vært fantastisk hele tiden.

Jeg har valgt å dele livet med mannen min og han har valgt meg. Da ser jeg det slik at jobben vår er å sørge for at vi stadig er i utvikling sammen. Samtidig gir vi hverandre frihet, frihet til å gjøre ting hver for oss, dyrke interesser, frihet til kanskje å jobbe en periode i utlandet osv.

Per Arne Dahl snakker om at den store kjærligheten er ikke noe som kommer til oss men noe vi skaper gjennom et langt liv sammen. Når jeg ser hvor mange som var intenst forelsket og glad i hverandre og som likevel forlater hverandre etter en stund er det det eneste jeg kan tro på: Jeg har valgt å elske ham, jeg vil jobbe for at vi får et stadig bedre forhold, jeg vil skape den store kjærligheten (ikke misforstå meg dithen at jeg ikke føler det slik nå).

Jeg synes det er trist når du Signals skriver at du lever i ett forhold som er for barnas skyld. Du lever liksom i det nest beste og ikke det beste. Det var nettopp det jeg var så redd for, som gjorde at jeg var redd for å binde meg. Jeg har videre tro på at dersom man en gang valgte hverandre, må det gå ann å finne tilbake til grunnlaget for valget og jobbe videre mot den store kjærligheten sammen.

Hva tenker du om dette Signals? Eller dere andre?