Kvinner - Det sterke skjønn!?!?

[Signals]

Bor selv i et parforhold, hvor hun jeg bor med absolutt har mest å si. Jeg merker selv hvordan jeg unngår ulike diskusjoner, rett og slett for å unngå "lange sure perioder".

Nå er jeg av den typen som både liker å lage mat og ta husarbeid, men vet at jeg i perioder påtar meg for mye ansvar, fordi da "bevares roen" i huset.

Opplever også at blandt andre vennepar, at kvinnene ofte virker som den sterke part.

Jeg har over en lengre periode følt meg som en "tøffelhelt", og er i perioder dritlei meg selv. Har over lengre tid gått på akkord med meg selv; skal alltid være i godt humør....aldri være den som svikter.

Det tragikomiske i situasjonen er, at det finnes kun to alternativer: Enten pakke sakene og reise, eller finne meg i at dette er som det skal være......såpass godt kjenner jeg både meg selv og min samboer.

Vel, life ain't easy....

[Gjest Lea]

Kjenner meg igjen her!

Hos oss er det også jeg som er "sjefen" hjemme. Han har jo NOE å si da og hvis det er noe han er totalt uenig i kan jeg ikke tvinge det gjennom synes jeg. Det er ikke bevisst fra min side, det bare blir sånn.

Er det bare hjemme hun er sjefen eller gjelder det forholdet generelt? Du skla jo ikke legge ditt eget liv helt til side heller.

Jeg vinner ofte diskusjoner fordi jeg kan argumentere, mens han har vanskelig for å være saklig.

Men jeg tvinger han ikke til å være blid hele tiden og det hender jo at han vinner en diskusjon og at jeg ikke gidder å si mot ham fordi det betyr lite for meg.

Hvis dette går over alle støvleskaft ville jeg gjort noe med det. Snakket ut med henne og slått litt i bordet liksom.

[Signals]

Nå har jeg ikke problemer med å få fram mine argumenter, er heller ikke redd for en fight, men konsekvensene er at hun kan gå sur i dagevis++++.

Det virker som hun skal ha rett, uansett....det hele blir tragikomisk. Nå er det ikke meningen å generalisere kvinner, men som sagt, så synes jeg å treffe på dette fenomenet relativt ofte.

[Gjest Anonymous]

Her kan man jo komme med at det er viktig å gi og ta i et forhold. Men det vet vi jo... Og det er ikke alltid så lett å få til i praksis.

Jeg var i et forhold hvor jeg følte at jeg var "sjefen". Jeg likte det særs dårlig.

Syns at han var tafatt og ikke delaktig i avgørelser, og hadde en stygg dendens ti å se problemer der det jeg så løsninger.

Når det gjalt husarbeid var det rimelig gjevnt fordelt, men det var vel som regel jeg som begynte å ta et tak - og så kom han etter. Greit nok...

Det som jeg ikke likte var at jeg måtte ta tak på ALLE områder, jeg følte at jeg var alene om det meste.

Så det endte med at jeg dro - jeg var jo likevel alene om det meste.

Poenget mitt er, vektfordelingsprinsippet gjelder også i forhold. Ikke nødvendigvis samtidig, men en viss form for utgjevning er nødvendig i lengden...

Hvis jeg var deg, ville jeg tatt den eventuelle ubehagelige konfrontasjonen en "luftrensking" medfører... Blir det fullstendig uutholdelig, så må du kanskje bare ty til plan B (pakke snippesken og dra).

[Gjest Anonymous]

Her kan man jo komme med at det er viktig å gi og ta i et forhold. Men det vet vi jo... Og det er ikke alltid så lett å få til i praksis.

Jeg var i et forhold hvor jeg følte at jeg var "sjefen". Jeg likte det særs dårlig.

Syns at han var tafatt og ikke delaktig i avgørelser, og hadde en stygg dendens ti å se problemer der det jeg så løsninger.

Når det gjalt husarbeid var det rimelig gjevnt fordelt, men det var vel som regel jeg som begynte å ta et tak - og så kom han etter. Greit nok...

Det som jeg ikke likte var at jeg måtte ta tak på ALLE områder, jeg følte at jeg var alene om det meste.

Så det endte med at jeg dro - jeg var jo likevel alene om det meste.

Poenget mitt er, vektfordelingsprinsippet gjelder også i forhold. Ikke nødvendigvis samtidig, men en viss form for utgjevning er nødvendig i lengden...

Hvis jeg var deg, ville jeg tatt den eventuelle ubehagelige konfrontasjonen en "luftrensking" medfører... Blir det fullstendig uutholdelig, så må du kanskje bare ty til plan B (pakke snippesken og dra).

[Gjest Anonymous]

Hei Signals!

Jeg er jente, og i et forhold.

Jeg er sjefen, fordi han sier det. Han spøker ofte med det, hvis noen spør om han vil være med ut, sier han "vent, jeg må spørre sjefen" på gøy- for å høre om jeg synes det er ok. Noe jeg alltid synes det er.

Han er flink sånn

Hjemme hos oss er det sånn at jeg har hovedansvaret for hjemmet. Jeg vasker, rydder, lufter dyrene, støvsuger osv. (jeg er sykemeldt så jeg er hjemme uansett, så hvorfor ikke?)

Han lager alltid maten.

Når det gjelder diskusjoner så går aldri en av oss inn for å "vinne" den. Vi prøver å bli enige, eller bli enige om at vi er uenige.

Jeg vet instinktivt at dersom jeg skulle prøve å *få rett* så hadde jeg støtt ham fra meg, og det vil jeg jo ikke! Samme med ham.

Han er helt ærlig med meg og sier at han trenger en jente som tar kontrollen hjemme, og det koser jeg meg med.

Han jobber og får inn mest penger, og lager mat, koser med meg, er glad i meg og begjærer meg. Hva mer kan jeg forvente av ham? Han er da ingen superhelt heller.

Nå skal det nevnes at når jeg er i full jobb, deler vi likt på oppgavene hjemme.

Jeg trives utrolig godt sammen med ham.

Jeg tror dere må bygge opp likeverdigheten i forholdet, Signals. Det høres skjevt ut sånn du beskriver det!

Lykke til.

12

[ElleVille]

Vel Signals, vil du akseptere dette i fremtiden også?

Hvis ikke, så bør du gjøre noe med det - og det er vel det du så vidt har kommet inn på selv også?

Nå er det selvsagt forskjellig fra person til person. Noen synes det er OK å være "tøffel", andre ønsker innflytelse.

Jeg synes det virker ganske smålig av samboeren din om hun sutrer over dine meninger.

Jeg kan nok selv ha tendenser til å overkjøre en eventuell partner, men kun om han lar meg få lov til det.

En mann som tar igjen, og forteller meg akkurat hvor han mener skapet skal stå, får mer respekt fra meg enn en som jatter med.

Du sier du i perioder er drittlei deg selv - jeg antar det er din rolle som "tøffelhelt" du er lei.

Da er det vel liten grunn til å fortsette slik?

Jeg forstår at du er redd for å ødelegge forholdet, men hva er best?

Hvordan tror du du har det om fem, ti, tjue år i samme duren når du er lei allerede nå?

Jeg ville konfrontert henne.

Ikke la henne leke dampveivals med deg som underlag!

Er hun som meg, hadde hun likt det. Er hun ikke det, kan du risikere mye.

Det du må tenke over først, er om du er villig til å ofre dine egne meninger til fordel for et forhold med henne.12

[Julie]

Hei alle sammen!

Jeg har oxo inntrykk av at i mange forhold så er det jenta som er sjefen. Var sjøl i et slikt forhold. I begynnelsen plaga det meg ikke nevnverdig, men etterhvert så begynte det å irritere meg. Jeg fikk alltid bestemme, han bare "dilta" etter i tillegg til at det var jeg som gjorde alt husarbeid, klesvasking og matlaging for ham (til tross for at vi ikke bodde sammen), så jeg følte meg etterhvert mer som en mamma enn kjæreste...det var ikke noe "guts" i ham, hvis det var et tema vi diskuterte så ga han seg ALLTID (men dog, vet jeg kan være skikkelig sta og bestemt sånn sett..). Best med mannfolk som det er litt tak i og som ikke gir seg så lett! Så har jeg noe å bryne meg på..

Klems,

Julie

[Signals]

Takker til alle dere som har giddet å svare meg.

Til Julie. Nå tar jeg mitt ansvar for ting i hjemmet, og vel så det....og synes det er helt greit. Og henger definitivt ikke i "skjørtet" på samboeren.

Samtidig er selvfølgelig problemet mer komplekst/nyansert enn jeg her klarer å fremstille det. Det er det kun jeg, og ingen andre som kan løse. Setter likevel pris på å høre andres mening.