skal,skal ikke.

[Gjest Anonymous]

jeg er en jente på 26år.samboeren min er 30år. vi har vært sammen i over ti år og har det veldig bra. Det siste året har han gitt mer og mer uttrykk for at han har lyst på barn. Jeg derimot er veldig tvilende. noen dager tenker jeg mye på det og føler meg klar for å ta det store valget,andre dager er jeg mer tvilende. Når vet man om "tiden er inne". jeg forventer ikke at jeg plutselig skal få en "åpenbaring". Håper vel egentlig at jeg skal bli litt sikrere, ikke så vaklende i følelsene i forhild til det å få barn. Barn er jo kjempe topp.hvorfor så tvilende til tider? Er det fler som har det sånn? har så mange veninner som er så sikre på valget å få barn. "Bare hopp i det, du anger ikke" sier de til meg. Kansjke det bare er jeg som tenker for mye, planlegger for mye?

[Anne]

Jeg hadde det slik til jeg var 27. Da ble jeg rent personlig klar for barn, selv om forholdene ikke lå til rette enda.

[Gjest Anonymous]

Jeg kjente meg igjen i innlegget ditt. Jeg er 25 år, og sambo er 28. Han elsker barn, og har selv en gutt som bor hos oss. Vi snakker om å prøve å få baby, men jeg tviler. En dag har jeg kjempelyst, andre dager ikke..Bruker mye tid til å tenke på dette.Vi venter litt med å prøve, men til sommeren kanskje, Tror jeg kommer til å være usikker da også, men har jo lyst å være gravid og. Du vil jo ha 9 måneder å forbrede deg på..

[Marielle]

Jeg er like gammel som deg, og har akkurat de samme tankene rundt det å få barn. Jeg hadde tenkt meg et liv der barn ikke var aktuelt før jeg ble 30 - minst. Men så har jeg fått meg en mann som er 16 år eldre enn meg, og da må jeg plutselig ta hensyn til at han ikke skal bli for gammel før han blir forelder igjen. Og så tror jeg at den biologiske klokka i meg tikker for tiden, for innimellom kjennes det ut som om det er kroppen og ikke hodet som sier at den vil ha barn.

Ingen av mine veninner har barn eller har planer om å få barn snart, enda jeg er den yngste av alle mine veninner. Jeg er redd det blir litt ensomt å gå gravid og ha et barn, når ingen andre er i samme situasjon.

Og så tenker jeg på karrieren som vil bli avbrutt - iallefall for en tid, og den friheten jeg mister når det plutselig er et barn å ta hensyn til. Jeg er vel også redd at det skal bli så slitsomt å få barn at det vil tære på forholdet vårt, at vi ikke vil orke å passe så godt på hverandre som vi gjør nå.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil. Enkelte dager drømmer jeg om barn, og andre dager er det bare helt uaktuelt. I det siste har vi i grunnen overlatt ting litt til "skjebnen", dvs at vi har droppet prevensjon og sikre perioder. Jeg har en følelse av at det barnet vi skal ha kommer når det har tenkt å komme - uansett.

[brum]

Tusen takk for mange fine tanker rundt dette. Det er godt å vite at det er fler som har de samme kvaler som meg.Det er en stor avgjørelse å ta...

[Gjest Anonymous]

Kanskje vil du aldri bli helt "klar". Men du kan bli mer eller mindre innstilt på valget ditt.

Jeg er gravid for første gang, er 34 år, og hadde nøyaktig samme kvaler som deg - samt en mann som gjerne ville. Tidligere har jeg overhodet ikke kunnet tenke meg barn, og var usikker på om jeg noensinne ville ha.

Jeg "hoppet i det" og følte meg på virkelig dypt vann, og graviditetsfasen har for meg vært en blanding av å gradvis innstille meg på at dette er flott - og til å tenke at dette var ingen god ide.

For meg virker det mer merkelig å være hundre prosent lykkelig i en graviditet, enn å ha blandede følelser. Man begir seg ut i noe man overhodet ikke har kjennskap til, som virker dramatisk inn på livet, både nå og i all framtid. Ikke rart at man tenker litt i alle retninger!

Men som sagt, så tror jeg ikke dette nødvendigvis "går over", og at du plutselig vil få lyst på barn. Aksepterer du heller at du er ambivalent, så blir det mye lettere å ta et valg senere (eller nå).

Jeg for min del "tok spranget" (nølende, usikker, redd) fordi jeg var temmelig sikker på at jeg ikke ville få mer lyst senere, og fordi jeg ønsket barn i livet mitt "på lang sikt". Jeg var ganske sikker på at det ville bli fint når barnet kom, noe jeg blir stadig mer overbevist om. Det er fremdeles skummelt, men også fryktelig spennende, det er en reise som mange har tatt før men som man aldri selv har vært på, en reise uten retur til et forjettet land alle snakker om, men som man aldri selv har sett.

Du får gruble videre, men det kommer nok en dag da du hvertfall føler deg "klar nok". Kanskje er det om et år, kanskje om seks-syv eller ti. Ta den tida du trenger, det siste du burde gjøre er å forhaste deg, men ikke forvent at du vil "se lyset", på den måten at du BARE har lyst"!

Lykke til!

Klem fra Symre