Gifte seg før man får barn?

[Madison]

Ville ikke spilt noen rolle for meg ihvertfall :D

(nå har ikke jeg type eller noe for tiden heller da)

[Madison]

Eller altså planer den veien i det hele tatt på en god stund liksom :D

[Leo]

Vel, en ugift far har langt færre rettigheter enn en gift far ved samlivsbrudd m.h.p. foreldrett og samvær.

Når det kommer barn inn i bildet gjøres arveloven gjeldende og testamentet som tilgodeser samboer ved dødsfall er plutselig ikke verdt papiret det er skrevet på... Spesielt viktig å tenke på i disse dager hvor pensjonsforsikringer og kollektive gruppelivsavtaler blir et mer og mer vanlig "frynsegode".

[Gjest c75]

Testamente som tilgodeser samboer er gyldig så lenge du har fått det tinglyst og satt opp av en advokat.

Finnes masse nyttig info på: http://www.dinside.no/php/art.php?id=33715&=katnav

[Gjest Zalomine]

sålenge man merker av på pairet at den samboende far ikke bare påtar seg farskapet, men også at foreldrene har DELT FORELDREANSVAR så har vel en samboende far de samme rettigheter som en gift far, i tilfelle med samlivsbrudd. Dette med arv er en annen sak, barn arver 2/3 av din formue, bare resten du kan testamentere vekk. Men, det gjelder uansett om man er gift eller ei da! (En annen ting er at gjenlevende ektefelle har rett (normalt sett) til å sitte i uskiftet bo, om ikke noen motsetter seg det, denne retten vet jeg ikke om samboende har (har ikke 100% satt meg inn i akkurat det (joda, jeg lærte det til eksamen for halvannet år siden, men jeg gidder ikke hente boka på stua...)

Så, over til mitt tilfelle.

Jeg er ikke gift, jeg har ikke barn. Jeg har en samboer. Jeg har tenkt å gifte meg med ham (forutsetter vel at han frir da? (Jada, eller at jeg gjør det)) og jeg har tenkt å få barn med ham. Har tenkt å kjøpe bolig (helst hus) sammen med ham også, og jeg har tenkt til å få en hund, og muligens en pusekatt sammen med ham. Rekkefølgen har jeg visse krav til: Hunden før ungen (jeg er redd hunder, og vil være sikker på at jeg selv stoler på hunden før jeg får en unge, slik at jeg ikke overfører min skepsis, dessuten være ferdig med valpens mest slitsomme periode (lære den å tisse ute, og å skjønne hva "Nei" betyr) før det kommer en baby inn i huset som krabber overalt.) Resten er jeg åpen til rekkefølgen på.

For meg er det altså ikke viktig om vi er gift før eller etter ungen fødes. Mine foreldre var gift i 4 år før jeg ble født, sambo var 12 år gammel da hans foreldre giftet seg. Jeg satser på at vi finner en løsning en plass mellom disse to

[Leo]

Du har rett i at en samboende far står sterker dersom man fra første stund har avtalt felles foreldrerett. Problemet er bare det at når det står dårlig til med "papirarbeidet" fra før, så fortsetter dette etter en fødsel.

Samboende har ikke rett til å sitte i uskftet bo under noen omstendighet og det er her problemet oppstår. Dersom et barn arver verdier for mer enn 75.000 kroner vil forvaltningen av disse verdiene bli overtatt av overformynderiet i kommunen og man kan i praksis risikere å bli fratatt råderetten over sitt egen hus (Som man etter arveoppgjøret eier sammen med barn(a)). Hvis overformynderiet nekter, kan man altså i praksis bli nektet å flytte (Fordi man ikke får lov til å selge huset/leiligheten).

[Gjest Zalomine]

Ja, det var det jeg trudde det, at samboere ikke hadde noen rett til uskifte (jeg ville bare ikke påstå det, når jeg ikke gadd å gå ti meter og hente boka).

Vel, saken er den, i mitt tilfelle eksisterer det null papirer i vårt forhold, ikke så mye som en samboeravtale. Vi har felles økonomi, men egentlig ikke så mye å avtale. Vi bruker alle de pengene vi tjener, og leier bolig. Vi brakte omtrent det samme inn i forholdet økonomisk sett, og tjener sånn ca det samme. Vi anser alt som å være fårt felles eie, og ville i en hypotetisk samlivsbudd-situasjon fordele det deretter. Kjøper vi bolig før vi gifter oss, så dukker det nok opp mer papirer.

Vi krysser HELT KLART av for delt foreldrerett dersom vi får barn før vi gifter oss. (da er det mulig det kommer en samboeravtale og et testamente også, når vi først er igang, hvem vet?)

Vi er egentlig bare late som ikke har en samboeravtale allerede. Vi har en utdannelse innen økonomi, vi vet hva dette handler om (herregud, jeg har jo eksamen i personlig økonomi, vi lærte faktisk litt om dette også, selv om forleser var mer opptatt av skattlegging og smutthull for bedrifter da) så vi burde jo klare å skrive under på en slik avtale... Vi har bare ikke giddet, antakelig grunnet det faktum at vi altså egentlig ikke eier noe særlig å krangle om.... Vi har vært sammen i snart to år. Det blir nok mange flere år etterhvert. All den tid jeg rett og slett regner med å gifte meg med ham innen det blir så mye å avtale om ting og tang, så stresser jeg ikke med det heller. Men, den dagen vi får en unge, så tar vi nok tak i det, dersom det er før ekteskapet i alle fall.

Vi kjenner jo reglene. Vi vet jo hva vi skal gjøre. Vi bare gidder ikke.... merkelig det der.

Jaja, hvem vet, kanskje skaffer vi noen papirer på dette forholdet etterhvert. Kirka virker ikke som noe sted vi har tenkt oss de første årene, så... (Vel, sambo sa så pent til mine foreldre når vi hadde vært sammen knapt et halvt år at "han hadde jo tatt meg med til alters", og viste dem også bilde av oss to med et dåpsbarn mellom oss, og bare sa "der skulle du ha vært..." Det er sant at han tok meg med til alters, i den betydning at vi gikk opp til alteret. Men, det var for å gi kollekt altså, i den barnedåpen der han søskenbarn (barnet fra bildet ja) ble døpt. Så han synes nå at han har gjort det som skal gjøres i kirka for de nærmeste åra... )

Jaja, alt ordner seg

[Leo]

Så lenge dere ikke eier noe sammen, ikke har barn og ikke sparer penger, så er jo ikke problemet særlig stort.

Poenget mitt er jo først og fremst at når det kommer barn så hjelper det ikke med samboeravtaler og testamente hvis den ene parten skulle dø. Selv om vi ikke liker å tenke på det, så dør det unge foreldre i Norge hver eneste dag.

[Gjest Zalomine]

Jepp, det er nettopp derfor jeg ikke gidder stresse med en avtale enda. Når vi får penger tilovers, så sparer vi dem nok, men enn så lenge så må nok det vente til vi får fast jobb. Fulltidsjobb. Relevant jobb. Når den tid kommer at vi kjøper hus/leilighet eller får en unge, så vil vi sørge for skikkelige papirer på ting, dersom vi ikke er gift da, så blir det nok avtaler på ting og tang ja.

Ja, unge foreldre dør dessverre, unge uten foreldre dør dessverre også, og dette må man dessverre tenke på, enda man ikke liker tanken.

[Gjest c75]

Så det denne advokaten sier stemmer overhode ikke???

Jeg og min samboer har ett felles barn og ønsker å skrive et testamente. Han har imidlertid to barn fra et tidligere ekteskap.

Hvordan forholder vi oss til det???

Hvordan fordeles arven mellom dem/oss? Håper dere kan hjelpe meg !

Dr. Krone svarer:

Hei.

I og med at din samboer har barn fra før - såkalt særkullsbarn - er vårt klare råd at dere kontakter advokat for opprettelse av testament.

Grunnen er enkel: Arvelovens pliktdelsregler er ufravikelige overfor barn, og ethvert testamente som krenker pliktdelsarven vil kunne bli erklært ugyldig i sin helhet.

Det har altså ingenting å si om det bare er en bitte liten feil som egentlig er enkel å rette opp - hele testamentet vil kunne bli erklært ugyldig.

For at dere ikke skal komme i en slik klemme bør dere altså kontakte advokat, og be om hjelp. Dette er enkel advokatmat, og bør ikke koste mer enn 1000/1500 kroner.

Spør alltid om prisen på forhånd.

** Da må jo jeg seriøst ta en prat med min advokat for da er jo jeg helt på bærtur her da??!!???** Dersom vi samboere ikke har noen rettigheter ved død eller samlivsbrudd hva er da vitsen med et testamente for samboere m/ felles barn og en samboerkontrakt??

[Gjest Zalomine]

Barn arver 2/3 fra hver av sine foreldre, begrenset oppad til 1 mill pr unge pr forelder.. Dette fordeles mellom ungene. Hans særkullsbarn arver ham, på lik linje med deres felles barn, og deres felles barn arver dere begge, hans barn arver ikke deg. Poenget må da være å ha klart avklart hva som er ditt og hva som er hans, siden hans barn altså arver ham, men ikke deg, om han skulle falle fra.

den siste 1/3 av ens eiendeler (eller det som er tilvoers etter at hver unge har fått verdier for en mill, dersom man er så rike) kan fritt testamenteres. Poenget er altså at et testamente ikke kan frata hans barn, hverken særkullsbarn eller felles barn deres rettmessige arv. Om testamentet gjør det, så kan hele testamentet anses som ugyldig, og da arver du NULL (selv om han hadde tenkt at du skulle arve den frie tredjedelen) og denne tredjedelen går da altså til hans barn, du sitter på bar bakke.

Samboeravtalen er til for å skille mellom hva som er ditt og hva som er hans, og hva som er felles eie, hvordan eierforholdet i disse tingen i så fall er. Det som er hans skal altså fordeles mellom hans totalt tre barn. Men, han kan testamentere 1/3 av sine eiendeler til deg om han vil. Dersom han testamenterer 34% til deg, så bryter dette med plitdelsarven, og testamentet kan anses som totalt ugyldig (enda det altså egentlig bare er for deg å gi "en stol" til en unge, så er du under 1/3, så lar det seg ikke ordne slik) og dermed fordeles ALT mellom ungene, null til deg.

Jeg vet at jeg gjentar meg selv nå, men du ser da kanskje poenget. Derfor bør en advokat sette opp testamentet slik at dere ungår å bryte med pliktdelsarven (det er lett det, men det er så lett å bomme for oss "lekfolk"). Samboeravtalen skal dere altså sete opp skikkelig og helt klar, for å vite hvem som eier hva, så du ikke risikerer at hans barn (inkludert deres felles barn) arver DINE ting etter sin far, skjønner?

Ble det noe klarere nå?

[Nala]

Jeg og manne gifta oss ett år før vi fikk barn sammen, men jeg kryssa likevel av på "nei" i denne undersøkelsen. Jeg synes ikke at man på død og liv må være gift før man får barn sammen, men gjennomtenkt, det bør det være. Man bør være innstilt på at man skal dele livet sammen, enten man nå velger å gifte seg eller ei, og man bør være klar over at det krever en del papirarbeid å bli foreldre som samboende.

For min egen del var det mer eller mindre tilfeldigheter - hvis man kan kalle det det - som gjorde at vi var gift før barnet kom. For oss var det nemlig rett å være ferdig med utdannelsen først. Vi ønsket også å ha vært i arbeidslivet litt for å opparbeide rett til fødselspenger, samt ha en jobb å gå tilbake til etter endt permisjon. Dermed ble vi såpass etablerte før det var tid for barn at mannen allerede hadde fridd og bryllupet var unnagjort da prøvinga begynte

[Gjest Zalomine]

Jepp. Jeg skjønner hva du mener.

Møtte min samboer da vi hadde ett år igjen av studiene jeg. Vi flytta sammen (offisielt, i praksis bodde vi sammen hele tiden) etter et halvt år. Litt over et år etter det, sitter vi nå i koselig leilighet, som vi leier, og har vært sammen i knapt to år. Men, ingen av oss har klart å få en relevant jobb enda (dette har jeg vel gjentatt så mange ganger at alle vet dette nå... ) Så, delvis derfor, så må nok unger vente en stund til ja. Dette med jobb og økonomi opptar oss, så prøving foretar vi oss ikke. (men, blir jeg gravid så er vi enige om at vi beholder barnet og i så fall gleder oss til det også, det skal være elsket selv om det ikke er planlagt, men jeg spiser nå p-piller hver eneste morgen enda) Om frieriet kommer før eller etter "tilbudet" om en baby, det vet jeg ikke, egentlig. Hvem aner hva som skjer inni det hodet hans? Trur ikke noe slikt skjer med det første nei. Baby ligger et stykke frem i tid, fordi: vi skal ha en hund først. Han vil ha en bil før vi får hund, pga ferier (frister ikke så mye med hund på buss akkurat, som vi reiser med nå, og vi synes bil er bedre for hunden enn fly, kan jo stoppe underveis da, og trøste den...) Og, jeg mener han kan skaffe seg sertifikat også da. (ja, han sa selv at han skulle ha lappen før hund "i tilfelle jeg nektet å kjøre hunden") Og, for å få lappen og bil, så krever det penger... å ha en hund koster penger... å ha et barn koster penger...

Så altså: Først få en skikkelig jobb, så vi tjener penger. Så spare nok til sertifikat for ham, så ha råd til bil (ja, med lån sikkert, men ha råd til å kunne ha et lån) Så spare penger til hunden. Så skaffe hund. Så ha hunden i i alle fall et halvt år innen baby fødes (altså ikke begynne prøving før hunden er født, og prøving kan jo lett ta litt tid også) som amn ser går tida fort.... Hvor et frieri og et bryllupp passer inn her, ja, si det. DET koster jo også en del penger, for jeg vil ikke ha et "gratis" bryllup nei, jeg vil ha hvit kjole i kirka, og selskap med dem som betyr noe for meg. Ikke fordi ekteskapet trenger en fest, men fordi jeg ønsker å omgi meg med dem som betyr noe for meg på en så viktig dag i livet vårt.

Vips... alt beror visst på penger for oss (ja, det føles ekstra slik fordi vi rett og slett ikke har noen for tiden). Vel, som sagt, rekkefølgen er ikke det viktigste for meg. Men jeg vil ha begge deler, etterhvert

[Veslejenta]

Bare et spørsmål angående arving. Jeg mener å huske at hvis man skal begrense pliktarven til ektefellen (1/4 ?) til x ganger grunnbeløpet, så skal ektefellen vite om det og det må stå i testamentet.

Er det det samme for barn? Skjønner at man ikke si noe sånt til et lite barn, men hva med myndige etterkommere? Har de en rett til å få vite at de arver "kun" 1 million av faren eller morens millionformue? Og det er vel ikke begrenset oppad hvis det ikke er fastasatt i testamentet? For hvis det ikke står i testamentet så har de vel fortsatt rett til 1/3 uavhengig av foreldrenes formue.

Det er noen år siden jeg har hadde rettslære på videregående, så kan hende at jeg husker feil eller at loven har blitt endret siden den gang.

[Gjest Zalomine]

Har man ikke noe testamente, så arver barna 2/3 ja, og fordeler dette likt mellom seg. Da avgrenses ikke noe til "kun" en million. Jeg regner nå med at folk som har mange millioner å overlate til sine barn, de setter vel opp et testamente... (rike folk setter det opp på en slik måte at de begrenser avgiftene også, ja, dess mer du arver dess større er mulighetene for å slippe unna med minimal arveavgift. Vi hadde en 4 timers forelesning vi om arv og generasjonsskifte, om hvordan man overlater enorme verdiger til neste generasjon på beste måte. Som om dette noen gang blir aktuelt for meg, eller 90% av de andre som satt der....) Jeg er ikke 100% sikker på om det må sto i testamentet (som vi nå forutsetter at eksisterer og er gyldig) at barnas arv skal begrenses, men jeg ville nå hatt hjelp av noen med 110% ovesikt over reglene jeg, skulle jeg satt opp testamente for en millionformue, så det ordner seg vel...) Jaja, i praksis, har man bare ett barn, og har et hus i dag, nedbetalt, så har man jo over en million, og bare ett barn, så da blir det fort aktuelt. Men med 2-3 unger så skal det en del mer til før dette blir aktuelt...

Men finnes ikke noe testamente så har de i alle fall krav på 2/3 av formuen. Om begrensingen må skrives i klartekst ellers vet jeg ikke, men det skader sikkert ikke i alle fall

[Gjest Zalomine]

en annen ting jeg tenkte på. BEGRENSER man ektefelles arv til x ganger grunnbeløpet da? Det er slik at de har krav på 1/4, MINIMUM x ganger G, selv om dette skulle overskride 1/4 (og denne kommer før plitdelsarv til barn, så vidt jeg husker) Altså, dersom 1/4 av boet er mindre enn xG (jeg husker ikke hvor mange G det var) så har man krav på xG likevel, SELV om det skulle utgjøre mer enn 1/3 av boet (og i så måte "ta av" barnas 2/3) Men kan man begrense det ned til xG, MINDRE enn 1/4 også?

Dette har jeg ikke helt oversikt over... Men nå skal jeg gå og se Judging

Amy jeg. Om jeg ikke får bedre oversikt over arverett, så får jeg underholdning i det minste

[Gjest Turi]

Hei C75.

Advokaten din har helt rett - dersom testamentet er SATT OPP av en advokat, er det gyldig etter reglene de andre her legger frem, og når det tinglyses er det gyldig.

Og det er jo nettopp FORDI dere som samboere i utgangspunktet ikke har noen rettigheter ved død/samlivsbrudd at dere bør ha testemante! For å sikre hverandre de rettighetene dere kan (om dere ønsker det da).

Caset er:

Uansett hvor mange barn dere har og hvor gift dere er, har barna rett på 2/3 av total arv dersom en av dere dør.

UTEN testamentet får de alt.

Ved testamente kan du derfor si at dersom du dør, ønsker du at din sambo skal arve 1/3 etter deg, og visc versa.

Testamentet blir derfor i bunn og grunn fordeling av 1/3 av deres eiendeler.

Samboerkontrakt bør dere ha for deres egen del. Mye enklere ved et konfliktfylt brudd. Denne kan dere sette opp selv, men få vitneunderskrifter på den når den er klar.

Dersom jeg skal ha barn ønsker jeg å gifte meg først.

Hvorfor?

1. Uskiftet bo og lavere arveavgift om ulykken er ute. Pluss at overformynderiet (etter det jeg har forstått?) ikke kobles inn.

2. Gifte foreldre får automatisk delt foreldreansvar. Ingen signaturer på fødestuen...

[Gjest c75]

Tusen takk Sissan!

Phuu! Ble litt paranoid her et øyeblikk....

Men det er sikkert jeg som har missforstått dere andre.

Men da er vi jo enige,jo! :D

[Leo]

Dersom jeg skal ha barn ønsker jeg å gifte meg først.

Hvorfor?

1. Uskiftet bo og lavere arveavgift om ulykken er ute. Pluss at overformynderiet (etter det jeg har forstått?) ikke kobles inn.

2. Gifte foreldre får automatisk delt foreldreansvar. Ingen signaturer på fødestuen...

Jepp, Sissan. Det er nettopp dette som er mitt poeng!

Som jeg har skrevet flere ganger før, så er det meg hoppende knekkende likegylding om folk ******* som kaniner og får like mange unger uten å være gift. Jeg vil bare at folk skal være klar over hva de gjør! Har sett så alt for mange tragiske eksempler på at folk har trodd at de har vært på den sikre siden og så var de ikke det likevel!

[Gjest Femina]

Hei alle sammen!

Jeg har nå lest igjennom alle mailene, og jeg blir ganske forbauset over at de som er for ekteskapet nevner grunner som "i tilfelle det blir slutt"... ....." så har man de og de rettighetene...."

Hvilket syn har dere egentlig på ekteskapet? Vil dere virkelig gå inn i et ekteskap med tanken om at det en gang kan ta slutt? Da foreslår jeg det andre alternativet, samboerskap med samboeravtale. Da får dere papirene dere ønsker.

Mitt syn på ekteskapet er at det skal vare evig, og da jeg giftet meg for tre år siden så jeg på det hele som et sterkt løfte fra både min og mannen min sin side. Jeg mener man enten bør være gift eller ha gitt hverandre et løfte om evig troskap før man skaffer seg barn. Hvorfor? Jo, fordi jeg ser hvordan skilsmissebarn ofte lider på grunn av konfliktene foreldrene deres står ovenfor. Det vil ikke jeg at mine barn skal utsettes for. Selv vet jeg at jeg aldri kommer til å bli en perfekt mor, men jeg vet at jeg skal gjøre det jeg kan for at barnet skal få en trygg og stabil oppvekst. Det tror jeg at barna våre kommer til å få, for vi respekterer og elsker hverandre.

Det er nettopp det ekteskapet handler om - kjærlighet og respekt, og lever man med disse verdiene gjennom hele livet, så trenger man ikke å tenke "kanskje blir det slutt."

Femina