Morfar

[Cuba]

I går kveld forlot morfar oss. Kreften var det som skulle gjøre dette mot han og oss.

Fikk vite at han hadde kreft i prostata rundt juletider. Var lenge håp og det er ikke lenge siden vi trodde han hvertfall kunne ha et par år igjen.

Men han fikk så mye annet ved siden av og var ikke sterk nok til cellegift da dette ble et tema.

Til slutt fikk han mye vondt, så og hørte nesten ikke. Var neddopet på morfin så sov nesten hele tiden. Da slapp han heldigvis det meste av smerter.

Skjønte etterhvert at det nærmet seg veldig. Mamma sa i går tidlig at nå var det nok ikke lenge igjen for han pustet annerledes. Men man vet jo aldri om det tar en time eller et døgn eller kanskje mer.

I går kveld fikk jeg beskjeden. Mamma ringte og sa at nå hadde det skjedd. Hørte det med en gang for hun på en måte spurte etter navnet mitt med gråtkvalt stemme.

Kom meg på sykehjemmet og vi gikk opp for å se han en siste gang.

Mamma, pappa, mormor og onkelen min hadde alle vært der da han tok sine siste åndedrag. Skulle egentlig ønske jeg hadde vært der selv, men i det minste glad jeg fikk sett han. Selv om han ikke så ut som seg selv der han lå. Voksaktig, som mamma så. De andre som hadde sett han da han døde ville ikke være der så lenge for de syns det var bedre rett etter han var død. Når han fortsatt var varm osv.

Men vi gråt litt, tente ett lys og gikk igjen.

Jeg er vel kanskje en av dem som har gråtet minst før han gikk bort, selv om vi visste hva som skulle skje. men tror kanskje jeg var redd og prøvde å unngå virkeligheten. Skjønte litt mer i går og har tenkt mye på det siden. Gråter en del innimellom. Er på en måte glad for det også, så jeg kan føle meg litt menneskelig.

Var så utrolig glad i han. Har vært veldig mye sammen med han og mormor gjennom hele livet. Bortsett fra onkelen min er de de eneste i familien som bor i samme by.

Har vært på utallig ferier sammen med dem og vi har også bodd et år i underetasjen mens vi så etter nytt hus.

Kan fortsatt ikke helt skjønne dette, men det er vel naturlig.

Ung var han også, ikke blitt 70 en gang. De hadde så mange muligheter - økonomiske og helsemessige.

Men sånn ble det nå en gang ikke.

Tenker mye på mormor nå og håper så inderlig hun skal kunne få et bra liv når dette har blitt litt i fortid og vi har akseptert det mer.

Hun er utrolig sterk og har stelt med han hele tiden. Sykepleierene har lurt på om hun har medisinsk bakgrunn siden hun kan så mye, men hun har bare lest seg til alt sammen.

Godt å få skrevet ned litt, selv om kanskje ikke så mange orker å lese alt dette.

Hvil i fred elskede morfar

[Gjest Ulva35]

Føler med deg Cuba. Vet hvor vondt det er å miste noen man er veldig glad i.

Min morfar døde brått av hjerteinnfark for 10 år siden. Han hadde hatt kreft også, men kommet seg veldig---trodde vi og han også. Men etter at han døde så fikk vi vite at kreften hadde spredd seg og at han hadde fått en smertefull tid og død om han ikke hadde fått innfarket.

Det hjalp jo litt at han slapp det, men det var vondt at jeg ikke fikk tatt farvel, og heller ikke fikk sett han. Jeg bodde for langt unna

Jeg og bestefar hadde et veldig nært og fint forhold, og i dag har jeg masse gode minner om han, og det føles godt.

Kondolerer Cuba

[melloz]

Vil bare gi deg en

Det er alltid vondt å miste noen man er glad i!

[Altena]

Kondolerer så mye Cuba, føler virkelig med deg og familien din i denne tunge tiden

Jeg mistet selv mormor for fem år siden og det var kreften som tok henne også. Hun var knapt nok 73 år gammel og morfar døde av det samme i 1988(da var han kun 63) Jeg husker ikke så mye fra tiden med ham, siden jeg bare var 6 år gammel da, men tapet av mormor tok jeg ufattelig tungt ettersom jeg alltid har stått henne veldig nær. Får fremdeles tårer i øynene når jeg tenker på henne, men sårene blir gradvis mindre med tiden selv om savnet alltid vil være der.

[Tule]

hei

vet akurat hvordan du har det , jeg mistet morfaren min sel da jeg var ti ar jeg og hadde vert mye hos han og mormor og han var nesten en farserstatning siden faren min var død, jeg vet det er vont nå men ettervert blir det letere kondolerer

hilsen

[Cuba]

Takk for omtanken

Har vært en rar tid syns jeg. Har vært mye sammen med familien de siste dagene. Samtidig som vi har sørget har vi også kunne smile og le. Syns det er viktig at man også kan gjøre dette innimellom. Tror ikke morfar hadde villet noe annet.

Gruer meg til begravelsen neste uke, men det blir nok veldig fint på en måte også.

[ToveM]

Det er trist å miste noen av de nærmeste, føler med deg.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg kondolerer og vet hvordan du har det. Vi mistet vår bestefar for noen måneder siden. Har kommet over en side som hadde noen gode råd i forhold til sorg som kanskje noen andre kan ha nytte av

Eldreforeldre

Hilsen Trine