Overraskende slutt

[Gjest trist og forvirret]

Kjæresten min og jeg hadde et forhold der vi ikke snakket om hva vi følte for hverandre i det hele tatt. Da vi skulle være borte fra hverandre i et par måneder, tenkte jeg at det var mer eller mindre slutt mellom oss. Men vi snakket ikke om det, og hadde heller ikke mye kontakt annet enn en e-post nå og da. Så, da han kom til Norge og vi skulle møtes igjen, vurderte jeg seriøst å gå inn for å gjøre det slutt på ordentlig. Siden jeg ikke ante hva han følte for meg og vi begge har forskjellig planer for framtiden, sa fornuften at det var det rette. Men jeg hadde jo innerst inne et håp at vi endelig kunne snakke sammen om følelsene våre, og at han skulle si at han ville fortsette forholdet. Så jeg gledet meg veldig til å se han igjen, vi hadde tross alt opplevd mye sammen og har en del til felles.

Før jeg fikk tatt initiativ til å snakke om oss, forteller han meg at han er forelsket i en annen. Jeg blir overrasket og såret, men klarer ikke å si noe. Det blir ikke noen samtale av det, og vi fortsetter resten av dagen, går ut og spiser og sover i samme seng om natten som om ingenting hadde skjedd! Vi var kjærlige med hverandre, men snakket ikke sammen om våre følelser. Jeg klarte ikke å spørre han noe om jenta han er forelsket i og aner ikke om de er sammen eller om hun er forelsket i han. Før jeg dro ønsket vi hverandre lykke til med det vi driver med, og gikk hver vår vei. Det gjorde overraskende vondt. Jeg vil ikke innrømme det, men jeg var nok forelsket i han likevel. Selv om jeg var forberedt på å gjøre det slutt, var jeg ikke forberedt på at han skulle være forelsket i en annen. Det er vel det som gjør mest vondt, at jeg står på bar bakke uten noen kjæreste, mens han har en annen? Men går det virkelig an å være forelsket i en annen, og samtidig være sammen med eks-kjæresten som om ingenting har skjedd?

Jeg vet at det er riktig at det ble slutt. Men likevel gjør det så forferdelig vondt at vi ikke er sammen lenger. I tillegg føler jeg meg skikkelig sveket. Ikke fordi han forelsket seg, men fordi han ikke fortalte det før. Hadde jeg visst det, hadde jeg ikke dratt for å møte han. Hvis ikke han hadde tatt initiativet til å møtes, hadde vi antakelig ikke gjort det. Det fordi han ville møtes at jeg begynte å tenke at vi kanskje hadde håp likevel. Nå aner jeg ikke hva han tenker eller hva han føler for meg, og skjønner ikke hvorfor han fant det nødvendig å møte meg for å fortelle meg det. Kan noen forklare for meg?

Hilsen trist og forvirret jente

[mamut75]

Du er sikkert ganske sjokkert over det som nettopp har skjedd , men jeg syntes vel egentlig du burde spørre han om det du lurer på , bare sånn for din egen del for ikke å lure på det du nevnte at du lurte på i all evighet .

Tror det blir enklere for deg hvis du har fått de svarene på spørsmålene du har , så kan du forholde deg til det for siden å gå videre .

Hvis kjæresten din er bare en smule fair , så gir han deg de svarene du søker etter .

Men hvorfor gjorde ikke du det selv slutt , hvis han ikke engang gadd å ringe deg , men bare skrev en mail i ny og ne?

[Gjest =tentacle=]

Hva mener du med at dere ikke kunne snakke sammen? Har du prøvd å åpne munnen, fortelle, stille spørsmål?

Mange synes det er feigt å slå opp per telefon, mail eller sms, og vil derfor slå opp, eller bli slått opp med, ansikt til ansikt.

[Gjest trist og forvirret]

Eksen min er heldigvis så fair at han nå har forklart meg hvordan han tenkte. Det hele oppsto jo fordi vi ikke klarte å kommunisere. Han var sikker på at jeg var mer eller mindre over han, og trodde ikke han skulle gi meg falske forhåpninger ved at vi møttes. Samtidig ville han møte meg så vi fikk snakke sammen. Ja, han syntes det var bedre å slå opp ansikt til ansikt.

Jeg har fått en smertefull lærepenge om hvor viktig det er med kommunikasjon i et forhold. Det er ikke så lett for meg å åpne munnen, fortelle om mine følelser og spørre om min kjærestes følelser. Jeg vet at det må jeg lære meg hvis jeg noen gang skal få et velfungerene forhold. Nå lurer jeg bare på hvordan det hadde vært om jeg hadde gått inn for å lære meg det før.

Hilsen litt mindre trist og forvirret jente

Hva mener du med at dere ikke kunne snakke sammen? Har du prøvd å åpne munnen, fortelle, stille spørsmål?

Mange synes det er feigt å slå opp per telefon, mail eller sms, og vil derfor slå opp, eller bli slått opp med, ansikt til ansikt.