Elsker dere ungene deres like mye?

[Gjest Gjest]

Kort og godt; er det slik at dere med hånden på hjertet kan si at dere elsker barna deres like mye, eller er det grunner til at dere føler dere mer knyttet til en av dem. Og i såfall; er det noe dere har dårlig samvittighet for?

Jeg kan tenke meg at det kan finnes årsaker til at man er mer knyttet til enkelte barn, enten fordi de har hatt sykdommer som har gjort dem hjelpeløse eller av andre årsaker. Hva tror dere?

[Gjest Verdens verste husmor]

Ja, jeg elsker barna mine like høyt!

Som jeg sa i en annen tråd, jeg har ulike personlige kontoer for alle mennesker i livet mitt, og disse kontoene fungerer uavhengig av hverandre.

Men jeg elsker dem på ulik måte, fordi de er så ulike, og fordi jeg elsker dem for den de er.

Førstefødte har en spesiell plass i hjertet fordi han er min førstefødte, og fordi han kom som en overraskelse.

Men yngstejenta har en annen spesiell plass i hjertet fordi hun er yngst, og var veldig etterlengtet.

Heldigvis har et hjerte ubegrenset plass og ubegrenset med ressurser. Hvor mye kjærlighet jeg har til ett av barna er ikke begrenset av hvor mye kjærlighet jeg har til rådighet samlet sett... :rødme:

Som en mor til to barn med særskilte behov, hver på sin måte, vet jeg at barna i perioder krever mer omsorg og spesiell oppfølging, og at den andre "settes litt til side" der og da, men dette har (for meg) ingenting å gjøre med kjærligheten jeg føler til dem begge.

Endret 29. august 2007 av Verdens verste husmor

[sEnsAtion]

Kort og godt; er det slik at dere med hånden på hjertet kan si at dere elsker barna deres like mye, eller er det grunner til at dere føler dere mer knyttet til en av dem. Og i såfall; er det noe dere har dårlig samvittighet for?

Jeg kan tenke meg at det kan finnes årsaker til at man er mer knyttet til enkelte barn, enten fordi de har hatt sykdommer som har gjort dem hjelpeløse eller av andre årsaker. Hva tror dere?

Dette er først og fremst et veldig følsomt tema. Men det er naturlig å ha forskjellige forhold til sine egne barn.

Dette betyr ikke at du elsker noen av dine barn mindre enn andre, eller at du avviser noen barn på noen måte, men at vi alle er forskjellige og har forskjellige personligheter.

La oss gå litt dypere inn i dette:

Det er et ord som heter ”kjemi”. Mange kanskje forbinder dette med kjærlighet og romantikk, hvilket stemmer, men kjemi er et generelt psykologisk begrep for personlighetsklaff i mellommenneskelige forhold.

Alle mennesker har forskjellige personligheter. Noen er veldig samvittighetsfulle og usikre, noen er selvsikre og egosentriske, og slik kan personligheter inndeles. Like barn leker best, og det er et sant ordtak.

Din personlighet kan du se på som en sender som sender ubevisste signaler via din væremåte og dine handlinger. En annen person i samme rom har også en slik sender, og sender ut sin personlighet. Hvis dere er stilt inn på samme frekvens, at begge har en lik personlighet og dere forstår hverandre, så har dere en god kjemi og vil trives veldig godt i hverandres selskap. Om det motsatte er tilfelle, vil det bli alt fra en person som du får et nøytralt forhold til og helt over til en person du absolutt ikke liker.

Så, tilbake til tråden:

Barn blir født med forskjellige og tilfeldige personligheter. Selv eneggede tvillinger kan ha store forskjeller i personlighetene. Det barnet som din sender og mottaker er perfekt stilt inn med, vil bli det barnet som du får best kontakt med. Dermed kan du risikere å få et barn som du ikke kommer så godt overens med.

Forholdet mellom forelder og barn vil alltid være sterkt og avhengig fra begges sider, så dette utgjør ikke noe stort problem for de fleste, men det er sant at du kan komme bedre overens med et av dine barn over de andre. Dette er helt greit, men det kan være lurt å være diskré ovenfor de andre.

[Gjest Mayamor]

Det politisk korrekte vil være å si selvsagt elsker jeg dem like mye, selvsagt er det ingen forskjell etc. Men det er ikke til å unngå at enkelte barn har søsken som blir likt mer eller mindre enn sin bror/søster (les bare alle trådene om urettferdig behandling fra foreldrene til barnebarna, hjelp til voksne mennesker etc). Jeg mener selv at jeg elsker begge guttene mine like mye, men klart at i perioder (les trass) liker jeg (som bare er et menneske) den ene bedre enn den andre. Men det er ikke bare den ene det gjelder - begge er snille, greie, sure, vanskelige, trassige, sier nei/ja, sutrer, ler, leker, kjeder seg, liker/liker ikke etc.

Mine to gutter er i en særklasse. Samboers 3 barn er jeg like glad i som mine nieser og nevøer. Her er det heller ikke til å unngå at jeg er mer knyttet til jenten som bor hos oss enn hennes søsken som bor med moren. Men jeg liker å tro at jeg er like glade i dem alle tre fordet...

[Kayli]

Ja, jeg elsker mine barn like mye! Synes Verdens verste h... sier det veldig bra - det om ulike kontoer stemmer godt overens med det jeg selv opplever. Mine to har hver sin plass i mitt hjerte, men plassen er like stor for begge.

[Lille Løve]

Ja, jeg elsker de tre barna mine akkurat like høyt!

Men på ulik måte fordi de er tre helt ulike unger.

Men ingen kommer bakerst - de er på lik linje

[Elodi]

Ja, jeg elsker de tre barna mine akkurat like høyt!

Men på ulik måte fordi de er tre helt ulike unger.

Men ingen kommer bakerst - de er på lik linje

Jepp, sånn føler jeg det også! Jeg kan ikke forestille meg at det går an å sette det ene barnet høyere enn det andre! Alle 3 er veldig ulike, men de har nøyaktig like store plasser i hjertet mitt