Hvorfor har dere valgt nettopp deres tro?

[Miss Desiree]

Utrolig mange ateister her inne på kg! Finnes det ingen med stor tilknytning til sin tro, fr.eks kristendommen? Og som lever strengt etter bibelen? Jeg vil gjerne høre

[Fimbrethil]

Jeg tror ikke på noe. Dvs, jeg tror ikke på noen personlig gud, eller på noe skapende vesen, eller på et liv og en eksistens ut over det vi får i dette livet. Hva vi enn er, så er det over når vi dør.

Og så mener jeg å se at mange religioner fører med seg mye elendighet og lidelse, og heller lite glede og frelse. Jeg tror ikke noe videre på at religion har en siviliserende effekt, tvert i mot, det ser for meg ut som om religion ofte frir til våre dårligste trekk: Maktbegjær, dominans, grusomhet og tvang.

Jeg tror ikke at man får noe mer enn dette ene livet, så la oss gjøre det til et bra liv.

Som jeg skulle sagt det sjæl.

[Fimbrethil]

Det samme kan man jo si om religiøse, eller alle mennesker, vet vi i det hele tatt noenting?

Det forandrer ikke det faktum at en agnostiker tviler, mens en ateist tvers igjennom benekter guds eksistens. Men dette visste du nok

Tipser om Dawkins' anvendelige skala fra 1 til 7 (Se The God Delusion, hvis du ikke kjenner den fra før): Er du 1, er du absolutt sikker på at Gud finnes. 4 betyr 50-50: Du aner ikke, og anser det som akkurat like sannsynlig at gud fins som at han ikke fins. Er du 7 er du absolutt sikker, du VET at Gud ikke fins. Du vil finne bøtter og spann av folk som kaller seg en 1'er på denne skalaen, forsvinnende få som kaller seg 7. Fordi vi ateister vet veldig godt at vi ikke vet, men vi anser sannsynligheten for Guds eksistens som så liten at den ikke er verdt å ta hensyn til.

De som kaller seg ateister vil sjelden eller aldri si at de er 7 på Dawkins' skala. Selv er jeg noe sånt som 6.7. Gud er en teoretisk mulighet, men erfaring og utdannelse forteller meg at sannsynligheten for Gud er neglisjerbar. Derfor kaller jeg meg ateist: Jeg lever effektivt uten gud, enten han fins eller ikke. Jeg synes det er misvisende å kalle meg agnostiker fordi man da kunne anta at jeg følte noen form for usikkerhet om temaet. Jeg er agnostiker i forhold til gud like mye som jeg er agnostiker overfor julenissen, tannfeen og Russell's tekanne. Jeg er fullstendig klar over at hypotesen Gud ikke kan motbevises en gang for alle, men det er like fullt en absurd hypotese uten grunnlag i logikk eller fysikk.

[ilcrappo]

[...]

Jeg er fullstendig klar over at hypotesen Gud ikke kan motbevises en gang for alle, men det er like fullt en absurd hypotese uten grunnlag i logikk eller fysikk.

Det største ankepunktet mot denne hypotesen er, slik jeg ser det, at den er overflødig. Dens innførsel forklarer ikke noe som helst, men kompliserer til gjengjeld bildet betraktelig. Når den i tillegg implisitt innebærer at vi har en spesiell rolle i Universet, stikk i strid med all empiri, så er det absurd å holde den i hevd.

[Gjest MikeWaters]

Tipser om Dawkins' anvendelige skala fra 1 til 7 (Se The God Delusion, hvis du ikke kjenner den fra før): Er du 1, er du absolutt sikker på at Gud finnes. 4 betyr 50-50: Du aner ikke, og anser det som akkurat like sannsynlig at gud fins som at han ikke fins. Er du 7 er du absolutt sikker, du VET at Gud ikke fins. Du vil finne bøtter og spann av folk som kaller seg en 1'er på denne skalaen, forsvinnende få som kaller seg 7. Fordi vi ateister vet veldig godt at vi ikke vet, men vi anser sannsynligheten for Guds eksistens som så liten at den ikke er verdt å ta hensyn til.

De som kaller seg ateister vil sjelden eller aldri si at de er 7 på Dawkins' skala. Selv er jeg noe sånt som 6.7. Gud er en teoretisk mulighet, men erfaring og utdannelse forteller meg at sannsynligheten for Gud er neglisjerbar. Derfor kaller jeg meg ateist: Jeg lever effektivt uten gud, enten han fins eller ikke. Jeg synes det er misvisende å kalle meg agnostiker fordi man da kunne anta at jeg følte noen form for usikkerhet om temaet. Jeg er agnostiker i forhold til gud like mye som jeg er agnostiker overfor julenissen, tannfeen og Russell's tekanne. Jeg er fullstendig klar over at hypotesen Gud ikke kan motbevises en gang for alle, men det er like fullt en absurd hypotese uten grunnlag i logikk eller fysikk.

Jeg kjenner godt til Dawkins og den boken, og jeg er ingen stor fan. Jeg syntes han er respektløs og bruker for mange billige poenger. Dog til tider vittig, og fascinerende å høre på. En slags vienskapens Michael Moore.

Jeg ser heller ikke noe poeng å dele opp ateisme i en skala, tviler du er du i tvil, hvorfor er det liksom galt å være agnostiker?

Jeg syntes det er sunt å tvile litt jeg, men når det kommer til Guds eksistens så ser jeg virkelig ikke noe som skulle tilsi at det er slik, derfor kaller jeg meg ateist. Jeg benekter guds eksistens, på samme måe som jeg benekter at jorda er flat. Skulle det derimot komme bevis som skulle være slående i andre retning, så er jeg som tilhenger av vitenskapen forberedt på å forkaste tidligere hypoteser.

[Fimbrethil]

Jeg kjenner godt til Dawkins og den boken, og jeg er ingen stor fan. Jeg syntes han er respektløs og bruker for mange billige poenger. Dog til tider vittig, og fascinerende å høre på. En slags vienskapens Michael Moore.

Jeg må forsvare Dawkins litt; det jeg ser er en mann som skriver med stor lidenskap. Og det er sider ved religion som aldeles ikke fortjener respekt. Når religionen skader er det på tide å ta av seg silkehanskene og begynne å være tydelig. De billige poengene er billige fordi alle vet at de er der, men ingen tør å si det, for det er liksom "respektløst".

Jeg ser heller ikke noe poeng å dele opp ateisme i en skala, tviler du er du i tvil, hvorfor er det liksom galt å være agnostiker?

Jeg sier ikke det er galt, jeg bare følte for å klargjøre saken litt, på vegne av de uttalte ateistene. Jeg har ikke noe imot agnostikere, men selv har jeg ikke behov for å uttrykke noen usikkerhet ved å kalle meg det. Jeg synes skalaen er fin fordi den tydeliggjør forskjellen på en ateist og en religiøs fundamentalist. Jeg blir like oppgitt hver gang noen kommer med det tåpelige argumentet om at ateisme også er en tro og vi er fundamentalister, vi også. Det blir for dumt... Altså, jeg synes skalaen er grei for å vise at det er en vesensforskjell.

[Gjest MikeWaters]

Jeg må forsvare Dawkins litt; det jeg ser er en mann som skriver med stor lidenskap. Og det er sider ved religion som aldeles ikke fortjener respekt. Når religionen skader er det på tide å ta av seg silkehanskene og begynne å være tydelig. De billige poengene er billige fordi alle vet at de er der, men ingen tør å si det, for det er liksom "respektløst".

Er ikke uenig i dette, jeg har vel litt sansen for han jeg også, men syntes han er litt for ivrig etter å harselere med fundamentalister (som i seg selv er morsomt, men veldig mange religiøse kjenner seg ikke igjen i bokstavtro fundamentalisme) enn å diskutere religion på et saklig nivå.

Et poeng som jeg dog støtter ham fullt ut på er indoktrineringen av små barn i religionen, forkastelig!

Forøvrig er vi jo relativt enig

Endret 27. oktober 2010 av MikeWaters

[cilipili]

Er ateist. Grunnen: Er rett og slett bare sikker på at det ikke finnes en gud eller overnaturlige krefter. Dette er aldri bevist, ikke vært i nærheten engang. Så hvorfor skal jeg tro på det da? Er heller ikke medlem av statskirka, har hatt humanetisk vielse og heller ikke døpt barna mine.

[Bintou]

Fordi den gir meg glede, styrke, mening med livet og forståelse av verden og menneskeheten.

[Snop]

Hvorfor er akkurat DU kristen? Buddhist? Ikke troende på noe? Og hva dere nå har valgt?

Jeg er oppvokst i en kristen familie, og dette er nok mye av grunnen. Samtidig ser jeg like mange rundt meg som har kristne foreldre men ikke tror selv, eller som har kommet fram til sin kristne tro i voksen alder selv om de ikke har hatt snev av kristen oppdragelse. Så det er ikke godt å si, kanskje jeg hadde vært kristen uansett, kanskje ikke

Men jeg har riktig nok ikke alltid trodd, og har vært gjennom mange skeptiske faser, men har alltid falt tilbake på at jeg ikke kan forklare bort alt jeg har sett og opplevd. Uansett hvor mye jeg prøver, kan jeg ikke nekte for at Gud finnes. Det går bare ikke. At han finnes er det mest logiske i verden for meg. Gud har bevist seg for meg og å si at han ikke finnes blir like ulogisk for meg som om jeg skal si at dataen jeg skriver på nå egentlig ikke finnes.

Er det av kjærlighet til dere selv, til guden deres og menneskene?

Vel. Det er jo et kjærlighetsforhold, slik som mellom en far og en datter. Det er klart at det er herlig å ha en som elsker deg, en litt egoistisk god følelse som jeg liker å kjenne på. Men det er et gjensidig kjærlighetsforhold.

Og til menneskene... vel, jeg elsker mennesker litt mer fordi Gud elsker dem. Det er noe helt spesielt, det å se mennesker gjennom Guds øyne. Jeg er ikke så "perfekt" at jeg gjør det hele tiden, men når jeg gjør det, er det lettere å elske i situasjoner hvor jeg gjerne kunne lagt mennesker for hat.

Er det fordi akkurat din religion/livssyn er stor og det er så mange tilhørere at det MÅ være sant?

Njai. Det er klart at det gjør noe med meg når jeg ser tusener og millioner andre oppleve det samme som meg. Men jeg vet jo at det er andre religioner som er store og har mange tilhørere, men jeg henger meg jo ikke på dem av den grunn Så jeg vil nok ikke si at det er grunnen.

Er det av frykt? Redd for å havne i helvete? Eller av andre frykter?

Nei. Det hadde jo vært mye enklere og mindre skummelt å tenke at det ikke finnes noe helvete.

Hva er målet med din tro?

Hmm... målet? Det er et vanskelig spørsmål og jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår det. Men det heter seg jo at vi skal være Guds "armer og bein" på jorden og være et lys i en mørk verden. Så kanskje det er målet mitt.

[Gjest imli]

Er verkeleg tru noko ein velgjer? Kan ein berre bestemme seg for å tru på noko, så gjer ein det? Eller er det slik at ein ikkje kan styre kva ein trur på?

Eg veit ikkje. Ein kan nok til ein viss grad styre kva ein vil tru på, menfullt og heilt? Nei, det trur eg ikkje. Velgjer ein ein religion/eit livssyn fordi ein syns akkurat den verkar fornuftig, er det jo ein grunn til at ein meiner at denne religionen er fornuftig. Og er den grunnen at ein har bestemt seg for at det er slik, eller er det meir komplekse årsakar? Vala me tek, tek me jo fordi me er dei personane me er - forma av arv, miljø og erfaringar. Å tru at me har frie val, blir litt naivt. Me er alle produkt av vår fortid.

Eg reknar meg vel som kristen, er medlem av statskirka, døpt og konfirmert. Går i kirka til jul og til begivenheitar som dåp, bryllup og gravferd. Ungane mine er døpt, og eg ynskjer å oppdra dei som kristne, men tykkjer ofte at det er vanskeleg. Eg ynskjer å tru, men ein del av meg greier det ikkje heilt, er litt ambivalent ift dette. Eg har vel forsåvidt bestemt meg for å tru, men ein kan ikkje berre skru på ein knapp, så trur ein.

[tåke]

jeg vil ikke ramme min egen tro inn i en religion. det eneste jeg vet er at jeg tror på gud og liker både å meditere og be.

[InnerLight]

Hvorfor er akkurat DU kristen? Buddhist? Ikke troende på noe? Og hva dere nå har valgt?

Vel, jeg har fra barnsben av forstått at det er noe mer der ute enn hva øyet kan se. I tidlig alder hadde jeg kontakt med det man ikke kan se med fysiske øyne. Når jeg vokste opp, forsøkte jeg meg som kristen, men det fungerte dårlig. Noe inni meg strittet ved tanken på hvordan gud er fremstilt. Så jeg tok avstand. I voksen alder fant jeg noe som avgjorde mitt syn på det åndelige. Jeg fant sjamanismen. Det var som å komme hjem til familien og likesinnede. Det var der jeg fant ro og fred. Sjamanisme er ingen religion. Ingen regler eller trusler. Dens form for livssyn passer veldig godt med hvordan jeg bestandig har oppfattet verden.

Er det av kjærlighet til dere selv, til guden deres og menneskene?

Av kjærlighet til meg selv slo jeg fra meg all religion. Jeg har alltid ment at religon er menneskeskapt. Noen forsøkte å tolke budskapene fra Gud, som igjen har blitt tolket av andre som var litt for glad i mekt og penger. Men det er nå min mening. Grunnen til at jeg ikke liker religion er fordi den skaper så mye frykt. Det er så mye synd og mange mennesker gjør underlige ting som de mener må utføres innen deres tro, som enten skader dem selv eller andre. Noen kaller det synd, jeg kaller det erfaringer. Alle erfaringer er lærdom som man kan vidreutvikle seg på. Uten alle mine erfaringer, hva jeg lærte av dem, ville jeg ikke vært der jeg er i dag. Jeg har kjærlighet til både mennesker, gud og meg selv. Jeg velger å se bort fra alt det negative som skjer. Bare observerer at det er der. Jeg velger heller å gi både tid og energi på alt som er positivt istedenfor.

Er det fordi akkurat din religion/livssyn er stor og det er så mange tilhørere at det MÅ være sant?

Jeg er ingen tilhenger av religion. Jeg fulgte ingen, kun meg selv. Når jeg var på leting etter det som kunne gi meg svar på mine opplevelser, tok jeg kun i mot det som ga meg ro i hjertet. Når jeg forsto at det var det sjamanistiske synet jeg hadde på livet, kjente jeg en varme og godhet i hjertet. En fred og en større forståelse på hvorfor verden er som den er. Jeg går min egen vei, ingen tanker om eller andres meninger kan forandre det. Jeg velger å finne svarene selv.

Er det av frykt? Redd for å havne i helvete? Eller av andre frykter?

Etter at jeg fant min vei og det som gav meg fred i hjertet, frykter jeg ikke lengre. Når jeg fant de svarene som ga meg ro, ble frykten borte. Jeg tror ikke på helvette. Jeg tror ikke på noen dommedag. Jeg tror ikke på noe av det som skaper frykt i mennesker. Frykten mener jeg kommer fra oss selv når vi enten skremmer oss opp ved å la tankene fare vilt eller når vi lar andre påvirke oss med sin skremmselspropaganda. Innen sjamanisme jobber vi mye med nettopp frykter. Det er veldig spennende. I det man gjennomskuer hva frykten kommer av, blir den avkledd og løper sin vei. Følelsen man da sitter igjen med er seier og styrke.

Hva er målet med din tro?

Målet har blitt å vite hvem jeg egentlig er. Hva jeg egentlig gjør her nede på denne merkelige planeten. Hva er mine oppgaver? Målet er å bruke alle mine erfaringer på denne veien jeg har gått, til å hjelpe andre i lignende situasjoner.

Hovedmålet er kjærligheten. Det å leve fra sitt hjerte og ikke fra sitt hode. I hjertet finnes ikke vold og frykt, ei heller krig og makt. Å leve fra hjertet ville gitt en fredelig verden om alle flyttet sin bevissthet ned i hjertegropa.

Det er i hodet og vårt sinn at man finner egoet, den som vil ha mer, som aldri blir fornøyd. Der frykten blir laget og hvor man finner sjalusi, behovet for makt og grådighet.

[Gjest benighted]

Tror ikke på noe.

Er egentlig ikke noe valg. Har bare rett og slett misten troen på det jeg har trodd på tidligere ( og det er ikke rent lite )

og har endt opp ganske så desillusjonert og nihilistisk.

[InnerLight]

Tror ikke på noe.

Er egentlig ikke noe valg. Har bare rett og slett misten troen på det jeg har trodd på tidligere ( og det er ikke rent lite )

og har endt opp ganske så desillusjonert og nihilistisk.

Jeg forstår godt at mange kan føle det slik i dagens samfunn.

Kan jeg spørre hva du trodde på tidligere?

[Djungelvrål]

Tror ikke på noe jeg, fordi jeg ikke har sett noen gud. Vi blir født, vi lever, vi dør. Man må gjøre det beste utav tiden man har på jorden mens man lever. At overnaturlige ting finnes eller at sjeler vandrer hvileløst rundt tror jeg ikke på.

[Gjest benighted]

Jeg forstår godt at mange kan føle det slik i dagens samfunn.

Kan jeg spørre hva du trodde på tidligere?

Var for lenge side kristen. Men har i de senere årene vært mer ting i "alternativ" retning. Men har i senere år fjernet meg mer og mer fra det også. Synes det ble for mye konspiranoia og kommersialisme av det. Dessuten har jeg lest en del vitenskapelig litteratur som etter min mening gir bedre forklaringer på disse fenomenene enn det overnaturlige. Så så å si det eneste som henger igjen fra dette hos meg nå er litt meditasjon nå og da.

[AnonymBruker]

Jeg har valgt ikke-troen jeg har, fordi jeg har få sosiale forpliktelser, lav følelse av fellesskap med andre mennesker, en sterkt negativ og hatefull personlighet, og overgjennomsnittlig intelligens med utpreget språklig og matematisk forståelse. Laplace sin demon kom av seg selv som en tanke under en treningstur, men resten kom grunnet negative føleser og opplevelser. Jeg hadde et sterkere ønske om å tro på prinsipper tidligere, og er en eks-john-rawls moralsk realist.

[AnonymBruker]

Jeg valgte kristenunitarismen fordi denne form for kristendom ikke gir noe fasitsvar eller har noen dogmer, men oppfordrer alle og enhver til selv å tenke og å handle moralsk riktig.

Jeg velger moralsk skeptisisme, fordi denne form for tankegang er en plausibel konsekvens av moralske motstridende "prinsipper", ytringer og egeninteresser i samfunnet, og den oppfordrer ingen til å tenke selv eller påstår at noe er moralsk riktig. Som oftest er det to sider å se ting på - selv voldtekt er moralsk riktig, dersom det er riktig at flest mulig menn får oppleve følelsen av sex.

[Gjest sardintroll]

Jeg har ikke valgt noe som helst, jeg har blitt overbevist, ved hjelp fra Gud.