Hvorfor har dere valgt nettopp deres tro?

[wishingitwas]

Føler ikke at det har vært noe valg, egentlig. Stilte meg egentlig aldri spørsmålet, svaret var der bare som en naturlig konsekvens av allmennkunnskapen jeg etter hvert fikk. Ateist, jeg da. Det er vel ikke av så mye kjærlighet til noe som helst egentlig. Møter en god del håpløse motargumenter på min vei. For det går visst ikke an å ikke tro på noe. Familien min tror forøvrig på at det finnes noe der oppe/ute. Og jeg liker kirkebygg.

Men når jeg dør, så forsvinner jeg. Sånn er det bare. Men det er like vondt å være død som å ikke være født, og det er beroligende. Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne tro, fordi det virker befriende. Men dessverre, det har jeg ikke sjangs til å gjennomføre.

Ungdommelig og overmodig mente jeg ganske mye rart om de som trodde. Blant annet at de var mindre intelligente eller rett og slett bare redd for å dø. Jeg tok feil. Jeg kommer heller aldri til å melde meg inn i noen interesseforening for ikke-troende. Har intet behov for å gjøre min ikke-religiøsitet til en religion.

[Gjest Gjest]

Hva vi tror på, ja. Det gleder meg alltid å se at også moderne mennesker tror. tro er ikke noe vi bare forkaster når vi har slått oss til ro med vitenskapen, troen er virkelig: Vi mennesker er ikke alene vi har noe mer over oss! Jeg selv er kristen. I utgangspunktet har jeg velalltid vært det, født inn i en familie med en kristen mor og en ikke-troende far var det lett som liten jente å tro på Gud, en omsorgsfull Gud som alltid passet på. Men som eldre forsvant det litt. Jeg var jo kristen, det var liksom innstilllingen, men det hadde ikke noe å si for livet mitt. Jeg var aldri i kirken, jeg ba aldri. Slik levde jeg uten å skille meg fra andre tenåringer på noen som helst måte.

Men på et tidspunkt endret det seg: Et drøss problemer raste inn over meg i 16 årsalderen. Skilsmisse, usikkerhet og spiseforstyrrelser. Jeg forsvant mer og mer fra alt. Inn i meg selv. hva som skjedde videre kan jeg ikke helt forklare. Psykologen regnet med at jeg måtte bli lagt inn på sykehus og få langvarig hjelp, hun så at jeg ikke kunne klare det på egenhånd. Og det kunne jeg ikke heller. Det var ingenting i meg som ønsket. Allikevel snudde hele tankesettet mitt på 1 uke. og jeg fikk plutselig livsgnist ut fra ingenting. Depresjon ble til glede. Uten forklaring, brått. Etter det har Gud kommet nærmere og nærmere meg, han Har trukket meg mot kristendommen og seg selv.

Jeg tror på èn Gud. Han har skapt himmel og jord og Han har en plan med hver og en av oss. Han har kalt meg, har hjulpet meg når jeg var døden nær, og jeg kan ikke ignorere Ham. Men hvorfor kristen og ikke muslim? Historiene om Jesus er sterke, og det er de som gir de dypeste svarene. Slik jeg ser det, gir Hans liv på jorden mening, Han viser oss hvem Gud er . Uten Jesus hadde vi ikke fått nåden: Vi trenger ikke prestere NOE, Jesus har vist oss hvor høyt Gud elsker oss, Han har vist hvilken kjærlighet Gud ønsket for menneskene.

Det var litt om min tro, jeg håper flere åpner evangeliet, det har makt til å frelse!

[Gjest StineSola]

Alt gaar opp i Jesus. Han er alt. det er ingenting som ikke gaar opp i det han sa og levde. Selv ble jeg kristen som 18 aaring. Jeg skulle saa inderlig onske alle kunne prove aa bli kjent med Jesus, han er da ikke farlig, kun utelukkende god og kjaerlig. Og rettferdig. Han forsvarer alltid de syke og svake og har ingenting til overs for fromme og bedrevitere. Jesus er bare god!!! Og han hadde en link opp til Kraften Gud som vi ikke nodvendigvis har. Han viser i hvertfall meg hva meningen med livet er. Og jeg var ateist. For jeg tror bare pa det jeg ser. Men Jesus, som menneske, levde og underviste det ultimate livssyn, og etter aa ha blitt kjent med ham er det ikke noe annet som blir riktig. Saa naar jeg tror paa alt han gjorde og sa, saa faar jeg ogsaa tro paa at han sa det finnes en Gud, som har skapt oss og vil oss bare godt.

Sorry for at jeg har engelsk tastatur her, sitter i London..

Tenk saa mye bedre verden ville ha vaert hvis alle sokte Gud forst. Foer sin egen lykke, foer syndefulle ting, foer odeleggende ting. Vi hadde hatt det saa inderlig mye bedre. Og vaert gladere.

saa vil jeg bare si unnskyld hvis jeg er veldig paagaaende. Men ville ikke du ogsaa vaert det hvis du satt paa nokkelen til det enkle som kunne lose alt det vonde..

[Duracella]

Jeg har ikke valgt. Jeg er ateist, så jeg tror ikke på noe.

Eller - kaaanskje noe ala alle-er-sin-egen-gud-blablabla. Jeg tar mye med en klype salt, men jeg mener relegion er rota til mye rot:P

Endret 17. oktober 2007 av Duracella

[Gjest Frk Åberg]

Jeg oppfatter heller ikke tro som noe bevisst valg. Man kan velge å forfølge sin tro i handlinger og tanker, men min oppfatning er at man har en grunnfølelse som "bare er der".

Jeg er ikke-troende, fordi jeg ikke klarer å tro på Gud. Kan kanskje se for meg at det kan fins noe mer, men tror i så fall ikke det passer inn i det kristne konteksten.

Nå kan man vel også diskutere hva det vil si å være kristen. Noen kaller seg kristne fordi de tror at det fins en gud, mens andre mener at man må tro på visse grunnelementer i kristendommen. Hvis man bare tror på en gud, så er det vel egentlig ikke så mye som skiller religionene fra hverandre. Sånn sett kan man kanskje si at enkelte velger sin religion, og at kristendommen sånn sett er den religionen som passer godt for en som bor i Norge, ut fra et kulturperspektiv.

Jeg har forøvrig vokst opp i en familie med flere ateister. Selv om religion ikke har vært noe tema hjemme, så er det nok også en del av identiteten min å ikke være kristen eller tilhøre Statskirken. Det at jeg skilte meg ut ved å ha livssyn da jeg gikk på skolen, bidro nok til å bygge opp under dette.

[la Flaca]

Foreldrene mine er ateister. De har ingen religion, men sverger til vitenskapen. Selv om begge har erfaring med at det finnes mer mellom himmel og jord. Så temaet religion har vært veldig åpent hjemme. Jeg har aldri valgt å tro på noe. Det har mer blitt en bekreftelse av idéer jeg alltid har hatt en fornemmelse av, som har blitt forsterket av ting jeg har hørt, sett og lært.

Trodde jeg var alene om min "personlige religion". Til jeg fant ut at det settet med overbevisninger jeg har samsvarer med Holismen i veldig stor grad. Men det er jeg sikkert ikke alene om lenger. Slike tanker er visstnok blitt veldig trendy i Hollywood.

[Gjest Raptuza]

Eg er kristen. Vaks opp i ein postmoderne/sekulær heim. Men vågde å tru på det som står i Bibelen er sant når eg var 15 år, og Gud gav meg ein overbevsning om at han er til og det er ei meining med livet/tilværelsen. Trua mi har ikkje vært ein dans på roser, men han har hjulpe meg gjennon vanskar og gitt meg styrke.

[Mann 42]

Jeg tror ikke på noe. Dvs, jeg tror ikke på noen personlig gud, eller på noe skapende vesen, eller på et liv og en eksistens ut over det vi får i dette livet. Hva vi enn er, så er det over når vi dør.

Og så mener jeg å se at mange religioner fører med seg mye elendighet og lidelse, og heller lite glede og frelse. Jeg tror ikke noe videre på at religion har en siviliserende effekt, tvert i mot, det ser for meg ut som om religion ofte frir til våre dårligste trekk: Maktbegjær, dominans, grusomhet og tvang.

Jeg tror ikke at man får noe mer enn dette ene livet, så la oss gjøre det til et bra liv.

[Gjest javac]

Jeg vokste opp i et hjem hvor jeg ble gitt full frihet til å tro hva jeg ville. Det vil si, religion var aldri noe hett tema eller noen viktig eller markant del av min families lille sfære. Min far, som kom fra en familie der det å ikke vise sin kristelighet var forbundet med et visst stigma, følte kanskje likevel at han måtte introdusere meg for kristendommen. Og det gjorde han. Dette resulterte i at jeg i store deler av min barndom hadde en sterk barnetro. Det var først etter at jeg hadde konfirmert meg at jeg tok denne troen opp til full revisjon.

På videregående skole hadde jeg et stort og brennende samfunnsengasjement og øynene åpnet seg sakte men sikkert for verden utenfor. Urettferdighet, fattigdom, hungersnød og maktmisbruk i en skala som gjorde tanken på en god og kjærlig gud fullstendig absurd. Dette førte til at den lille boblen jeg vokste opp i ble satt i et helt annet perspektiv. Videre utover i studietiden på universitetet begynte jeg å lese filosofi og vitenskap. Dette introduserte meg for alternative forklaringsmodeller, tanker og idéer som ga mer mening. Og de ga noe som troen ikke kunne gi meg, nemlig håndfast bevisføring gjennom observasjon og empiri. Evolusjonsteori, fysikk, matematikk, astronomi. Det satt det hele i perspektiv for meg. Dawkins og Sagan har vært to viktige bidragsytere til min søken etter en alternativ måte å se verden på.

Følgende sitat fra filosofen Epicurus fikk meg også til å tenke over hvorfor jeg i det hele tatt ofret tid og energi på å be til denne overnaturlige skapningen man kalte Gud - og som man ikke på noen måte kunne verifisere eksistensen av:

"Is God willing to prevent evil, but not able?

Then he is not omnipotent.

Is he able, but not willing?

Then he is malevolent.

Is he both able and willing?

Then whence cometh evil?

Is he neither able nor willing?

Then why call him God?"

I dag er jeg ateist. Det gir meg en følelse av frihet å tenke på at jeg er herre i mitt eget liv og at jeg selv bestemmer min skjebne. Det er også godt å erkjenne at jeg ikke kommer til å leve evig. For å sirere Queen: "Who wants to live forever?"

Hva gjelder sammenrøringen av politikk og religion i vår opplyste tidsalder, så sier denne karen det mye bedre enn meg.

Endret 25. oktober 2007 av javac

[Gjest Liten men stor]

Jeg har kommet til å tro på Jesus etter mange års undring. Lenge ventet jeg på at Gud skulle vise seg, slik som man hører at han gjorde i gamle testamentet. Jeg skjønner nå at han ikke viser seg på den måten. Han gjorde noe mye smartere, sendte Jesus som er ganske lett å se og høre, selv nå etter hans død. Noen dager er jeg i tvil, andre er jeg fullstendig overbevist. Det spiller ikke så stor rolle, for å være kristen er ikke å føle, det er å GÅ i tro. Og Jesus er et greit bra forbilde som jeg alltid vilstrekke meg etter. Og det har beriket livet mitt med så masse ekte glede. Jeg er fri fra så mye klabb og babb av prestasjons, suksess, imagedyrkende greier. Jeg har verdens beste mål, og går den veien sammen med ekte venner og får lov til å hjelpe folk på veien. For meg er dette himmelrike på jord. selv om ikke alle dager er like skinnende.

Fred

[RPM]

Jeg har kommet til å tro på Jesus etter mange års undring. Lenge ventet jeg på at Gud skulle vise seg, slik som man hører at han gjorde i gamle testamentet. Jeg skjønner nå at han ikke viser seg på den måten. Han gjorde noe mye smartere, sendte Jesus som er ganske lett å se og høre, selv nå etter hans død. Noen dager er jeg i tvil, andre er jeg fullstendig overbevist. Det spiller ikke så stor rolle, for å være kristen er ikke å føle, det er å GÅ i tro. Og Jesus er et greit bra forbilde som jeg alltid vilstrekke meg etter. Og det har beriket livet mitt med så masse ekte glede. Jeg er fri fra så mye klabb og babb av prestasjons, suksess, imagedyrkende greier. Jeg har verdens beste mål, og går den veien sammen med ekte venner og får lov til å hjelpe folk på veien. For meg er dette himmelrike på jord. selv om ikke alle dager er like skinnende.

Fred

Kjenner meg igjen her, bare at jeg undret ikke lenge, kansje i underbevistheten av å se skaperverket vi lever i, jeg undret kort ved at jeg var langt nede trengte hjelp, en nyfrelst kompis fortalte om frelsen, og ba for meg, har blitt bedt for før av galne kristne som ville forkynne i gatene på kveldstid for fulle ungdommer, men først den tiden jeg var langt nede ja, så dro jeg hjem og blåste støvet av bibelen jeg fikk på ungdomsskolen og leste NT, troen kom som en gave når jeg leste, det visualiserte seg i hodet, og trodde det Jesus kom for, uten noe særlig overbevisning den gang,

men nå,

ja nå sies det at det lengste kapitlet i bibelen er salme 119, og det korteste er 117, fasinerende, for videre så er salme 118 det mest sentrale kapitlet i HELE bibelen, 594kapitler før 118, og 594 kapitler etter 118, 594+594=1188.

Og så sies det at senterverset i HELE bibelen er ja, nettopp

salme 118 vers 8.

Men det finnes jo bibler hvorpå vers 1, er forklaring på kapitlet, og vers to er vers 1, så ikke vet jeg, men det med kapitler skal være enkelt, og så har jeg nettopp lest det passer best med king james bibelen, og ikke jødenes GT som har mer i bøkene ester og daniel pluss de mangler NT, og det passer ikke med den katolske. Og så er du skeptisk så vil du sikkert ta frem at de var prestene i nikosia, eller at kapittel og vers og tallene på dem kom lenge etterpå.

[Gjest Gjest_Nille_*]

Jeg er læstadianer, har alltid vært det. Min mamma er det, og mine søsken var det, men de er ikke det nå mer. Pappa var aldri kristen.

Jeg har valgt å bli i menigheten fordi det er trygt og godt, og et utrolig fint fellesskap. Du inkluderes, og føler deg som hjemme når vi er samlet alle.

Det er godt å tro på Gud i en slik atsmosfære

[Gjest Spadamen]

Eg er har inga tru, dvs at eg er ateist, (på grensa til nihilist). Trur ikkje på noko som eg ikkje kan sjå eller merke.

Sidan eg har kristne foreldre, så var eg vel "kristen" når eg va lita. Men når eg kom på ungdomsskulen, vart eg meir filosofisk av meg. Og eg merka at denne kristendommen ikkje passa med mi røynd.

[Villemo Kellin]

Jeg er paganist, men det kunne ikke falle meg inn å uoppfordret fortelle folk om min tro...

Jeg tror alle må få finne sin vei, så derfor vet jeg ikke om min relgion passer for andre...

[Gjest Eugene Onegin]

En grønn elefant sa at jeg skulle tro det

[Gjest Chrizzy]

Jeg har ikke valgt noen tro, jeg er på en måte det jeg tror, det ligger langt bort fra det jeg kan velge. Min definisjon på det jeg tror på er en definisjon av meg selv...

[Gjest Gjest]

For en stund tilbake gikk jeg gjennom en troskrise og alt jeg hadde lært ble satt i tvil og måtte tas opp til ny vurdering.

Siden jeg en gang hadde tatt religion som god fisk fordi det ble presentert av foreldre som "det eneste rette" måtte jeg denne gangen gå grundig tilverks. Jeg undersøkte de ting som faktisk er bevist opp mot de tingene vi ikke kan vite noe om.

Den gangen var det viktig for meg å finne ut om det gikk an å forklare universets tilblivelse uten en Gud. All logikk sa meg at den kjærlige Guden som en far for oss alle var en myte, men hvordan ble vi ellers til når det ikke var noen som startet det. Etter å ha lest og fundert over en mengde bøker om vitenskap, evolusjonsteori etc. fant jeg ut at det går an å forklare universet uten en Gud og det var en stor lettelse.

Til å begynne med kalte jeg meg agnostiker - en som ikke vet eller ikke har tatt et fast standpunkt om det finnes en Gud eller ikke. Etterhvert har jeg landet på ateist - men jeg er ikke noen "die hard" ateist som nekter for muligheten. Jeg lar meg gjerne overbevise jeg, gjerne av Han sjøl, men mange av Hans mest ivrige tilhengere kan jeg godt være foruten.

Det er med andre ord et bevisst valg tatt i voksen alder.

Du burde lese the akhasic fiel av irvin lazlo. Det hadde vært spennende for deg.

[Gjest Gjest]

Hm, jeg har på en måte funnet min egen religion.

Jeg har alltid vært søkende, min far hadde flere bokhyller fulle med bøker om forskjellige religioner.

Jeg fant aldri en religion som jeg følte stemte helt, så jeg satte sammen min egen. Og den føles helt riktig for meg.

Jeg tror at det viktigste alle mennesker burde lære er at:

Alle guder er ett, det spiller ingen rolle hvilke navn du har på guden din, de er alle bare forskjellige versjoner av den samme.

[Gjest Bond]

Jeg tror på en større energi i universet, om en skulle kalle det Gud? Jeg vet ikke. Jeg hadde ikke gjort det, jeg kaller det naturlover.

Liv etter døden? Jeg hadde ikke kalt det liv heller, men hva som skjer med livsenergien vår, vet jeg ikke. Jeg tror at det finnes mer i verden enn vår fysikk kan forklare, det hele med tidskurver og dimensjoner er fortsett ukjent.

Så jeg er grunnet i vitenskap, det som er bevisst nå, men også de teoriene som står nå.

Hva er jeg da? Jeg vet ikke, jeg liker å tenke at jeg er litt spirituell, men ikke religiøs. Hvorfor er jeg det? Fordi det er det som er mest rasjonell, det er logisk. Jeg har det vanskelig å tro på ting som ikke har grunnleggende logikk i dem, og de religionene jeg er kjent med, mangler det for meg, for mye tro og for lite logikk.

[KR-øst]

Jeg har det vanskelig å tro på ting som ikke har grunnleggende logikk i dem, og de religionene jeg er kjent med, mangler det for meg, for mye tro og for lite logikk.

Hvilke grunnleggende logikk finner du i dette?:

Alle vekster trenger frø for å spire og gro, men alle frø trenger modne vekster for å bli til.

Hva kom først, frøet eller veksten?

Som høna eller egget?