en gutts rotete tanker

[Gjest langeBfc-28]

Sukk...

Jeg har bare lyst til å være en annen.

jeg hadde en sååå fantastisk kjæreste, men så ble det surra til, av meg:-(

hun var bare fantastisk, en solstråle, en lytter, en venn en ,elsker, min støtte... ja listen kunne vært lang. vet ikke om det finnes nok superlativer i ordboken. Det måtte jo bare gå slik d gikk...

Vi var sammen en stund og en god stund og vi hadde det bra, meget bra. Vi lærte hverandre å kjenne, og det er vel ingen som kjenner meg så godt som henne. savnet er dypt, mye4 dypere enn jeg hadde forestilt meg.

En periode var jeg tvilende på oss 2, hvor skulle dette gå? skulle vi flytte i lag, hva me unger, elkset jeg deg på rett måte, fortjener du noe bedre??? Tankene var mange, og de hopet seg opp. i tillegg var det innspurt på noe viktige skolegreier... tvilen førte til at det ble kjøligere mellom oss.. vi var i lag fysisk, men ikke mentalt. jeg trakk meg unna, ble en statist der jeg som en av hovedpersonene bare betraktet..

Jeg var nok mer bevisst på hva som skulle til for at det skulle bli en løsning enn det jeg ga uttrykk for. Jeg holdt på en måte igjen, og jeg tror frykten hemmet meg. Hviken frykt?`som en klisje, gutter har redd for å binde seg.

har alltid synes det høres rart ut selv, og har alltid tenkt at nå den rette står å stråler ovenfor meg er det bare å gi jernet, full pakke, der vi smeltes sammen til en enhet.

tanken om at gresset er grønnere på den andre siden har også ødelagt mye. tankekraften ble overførtfra det virkelige, det vi hadde, til noe udefinerbart som ble et grådig stort hinder. den siste tiden vi var i lag, var tung. begge følte og kjente på at det ikke var optimalt slik d var. hun forklarte og fortalte slik hun opplevde forholdet. jeg forsto hennes behov, men var ikke i stand til å gjengjelde ønskene hennes. Hvorfor?? Hvorfor??

bruddet var gjensidig på en måte, selv om det var hun som tok initiativet. tvilen jeg før hadde hatt var avtagende, og selv om jeg visstet at vi ville skille lag, prøvde jeg å si at jeg hadde håp og tro på en fremtid der vi sammen kunne få det vi begge ønsker i et forhold.

På en måte mener jeg fremdeles at det var riktig at vi skilte lag.

Grunnen er at jeg har så mange issues meg meg selv som jeg må få oppklart. håpet er at jeg skal få orden på meg selv slik at jeg kan elske en person på den riktige måten. slik jeg ser det må man først elske seg selv, før man kan elske andre... og det er vel dette alt kulliminere ut i.. jeg må snu på flisa finne meg selv, før jeg finne andre, (kanskje deg min kjære?)

Vel om noen har giddet å lese dette, så vet jeg egentlig ikke hva jeg vil oppnå. jeg klager ikke, er litt bitter på meg selv, og trist for at jeg har skadet henne.

jeg har en stor samvittighet, og når kjærlighetssorgen rammer meg blir jeg bare hjelpesløs og rådvill..tankene bygger meg ned, og jeg vet jeg må ta tak i livet for å få det bra..jeg skal klare det!! til slutt!! takk om du leste dette, selv om det ikke har noen poeng...

[Gjest Gjest_Mariann_*]

Sukk...

Jeg har bare lyst til å være en annen.

jeg hadde en sååå fantastisk kjæreste, men så ble det surra til, av meg:-(

hun var bare fantastisk, en solstråle, en lytter, en venn en ,elsker, min støtte... ja listen kunne vært lang. vet ikke om det finnes nok superlativer i ordboken. Det måtte jo bare gå slik d gikk...

Vi var sammen en stund og en god stund og vi hadde det bra, meget bra. Vi lærte hverandre å kjenne, og det er vel ingen som kjenner meg så godt som henne. savnet er dypt, mye4 dypere enn jeg hadde forestilt meg.

En periode var jeg tvilende på oss 2, hvor skulle dette gå? skulle vi flytte i lag, hva me unger, elkset jeg deg på rett måte, fortjener du noe bedre??? Tankene var mange, og de hopet seg opp. i tillegg var det innspurt på noe viktige skolegreier... tvilen førte til at det ble kjøligere mellom oss.. vi var i lag fysisk, men ikke mentalt. jeg trakk meg unna, ble en statist der jeg som en av hovedpersonene bare betraktet..

Jeg var nok mer bevisst på hva som skulle til for at det skulle bli en løsning enn det jeg ga uttrykk for. Jeg holdt på en måte igjen, og jeg tror frykten hemmet meg. Hviken frykt?`som en klisje, gutter har redd for å binde seg.

har alltid synes det høres rart ut selv, og har alltid tenkt at nå den rette står å stråler ovenfor meg er det bare å gi jernet, full pakke, der vi smeltes sammen til en enhet.

tanken om at gresset er grønnere på den andre siden har også ødelagt mye. tankekraften ble overførtfra det virkelige, det vi hadde, til noe udefinerbart som ble et grådig stort hinder. den siste tiden vi var i lag, var tung. begge følte og kjente på at det ikke var optimalt slik d var. hun forklarte og fortalte slik hun opplevde forholdet. jeg forsto hennes behov, men var ikke i stand til å gjengjelde ønskene hennes. Hvorfor?? Hvorfor??

bruddet var gjensidig på en måte, selv om det var hun som tok initiativet. tvilen jeg før hadde hatt var avtagende, og selv om jeg visstet at vi ville skille lag, prøvde jeg å si at jeg hadde håp og tro på en fremtid der vi sammen kunne få det vi begge ønsker i et forhold.

På en måte mener jeg fremdeles at det var riktig at vi skilte lag.

Grunnen er at jeg har så mange issues meg meg selv som jeg må få oppklart. håpet er at jeg skal få orden på meg selv slik at jeg kan elske en person på den riktige måten. slik jeg ser det må man først elske seg selv, før man kan elske andre... og det er vel dette alt kulliminere ut i.. jeg må snu på flisa finne meg selv, før jeg finne andre, (kanskje deg min kjære?)

Vel om noen har giddet å lese dette, så vet jeg egentlig ikke hva jeg vil oppnå. jeg klager ikke, er litt bitter på meg selv, og trist for at jeg har skadet henne.

jeg har en stor samvittighet, og når kjærlighetssorgen rammer meg blir jeg bare hjelpesløs og rådvill..tankene bygger meg ned, og jeg vet jeg må ta tak i livet for å få det bra..jeg skal klare det!! til slutt!! takk om du leste dette, selv om det ikke har noen poeng...

Du sier man må kunne elske seg selv for å elske andre, det er nok riktig det.

Men er det noe mer?

klarte du ikke å elske henne?

Har du tenkt på om du kanskje er redd for å elske noen, slippe dem inn på deg og stole på noen, fordi de en gang kan forsvinne?

Det er skummelt å gi, for man føler at man har så mye å tape, det man ikke forstår er at man taper mer på å ikke satse.

Hvis man beskytter seg i et skall, vil man beskytte seg mot mye vondt, men destod gå glipp av det som er godt.

Jeg kjenner ikke deg, men det kan kanskje være noe å tenke over.

Det er vondt å sørge, det er vondt å føle at man ikke har noe å gi.

Tror nok du har rett i at du må jobbe med deg selv før du finner en annen kjæreste eller finner tilbake til henne.

Du er lite egoistisk som klarer å gi slipp når du ser at hun har det vondt.

Håper det løser seg inne i deg en dag...

Lykke til på veien

[Tinge_Ling]

Hei!

Veit åssen det er... Ikke lett sånne situasjoner.

Men det er nok viktig at du finner deg selv,å elsker deg selv før du finner noen andre..

Det lærte jeg meg etter flere forhold som sprakk..

Håper du lærer å elske deg selv og finner deg selv oppi alt dette.

Kjærlighetssorg er ikke enkelt! Men det blir lysere etterhvert Bare vent å se!

Lykke til ønsker jeg deg uansett!

Klem fra Tinge_Ling

[Gjest Gjest]

På en måte mener jeg fremdeles at det var riktig at vi skilte lag.

Grunnen er at jeg har så mange issues meg meg selv som jeg må få oppklart. håpet er at jeg skal få orden på meg selv slik at jeg kan elske en person på den riktige måten. slik jeg ser det må man først elske seg selv, før man kan elske andre... og det er vel dette alt kulliminere ut i.. jeg må snu på flisa finne meg selv, før jeg finne andre, (kanskje deg min kjære?)

Hva med å finne det ut fra han som har skapt deg?

Ifølge han selv (Bibelen) er grunnen til at mennesker kan elske at han først elsket oss.

Å slippe til hans kjærlighet, han tanker om deg, kan snu liv oppned!

Hvis du virkelig vil "finne deg selv" må du la Han finne deg!

[Pokahonta]

Sprøtt. Du høres ut som eksen min. Ikke med alle de følelsene, for de har han ikke vist. Men han ga slipp på meg selv om vi hadde det forferdelig godt sammen. 'Den riktige avgjørelsen' kalte han det.

Viste du henne at du var oppriktig lei deg? At du var trist fordi avstanden du skapte til henne gjorde henne vondt? Jeg håper det, for på den måten kan du eventuelt bygge broer som kan føre dere tilbake. Når du har funnet deg selv. Jenter elsker ofte mennene lenge etter et brudd.

Oppsøk en terapaut. Gjerne en samlivsterapaut som kan lære deg litt mere om å elske og om degselv. Jeg gjorde det når jeg ble dumpet for to mnd siden, og det har fått meg til å vokse som menneske!!!

[Gjest *nurket*]

Ikke direkte svar på tråden... Men fordi jeg har dårlig selvbilde og ikke elsker meg selv, så bør jeg heller ikke være i et forhold????? Har ingen planer om å gi slipp på det beste som har hendt meg på leeenge av den grunn nei...

TS. Vet hvordan du har det. Klem