sammen med psykopat.

[Involvert]

Kjenner meg godt igjen i disse historiene her. Jeg var også sammen med en psykopat i noen år. Ja, jeg bruker ordet psykopat, for det er vel det de er når de gjør alt for å få full kontroll over et annet menneske. Så får andre mene hva de vil om å bruke det ordet i hytt og pine. Men jeg mener, utifra hva jeg har lest om psykopater, at det stemmer godt på min eks.

Begynnelsen av forholdet var ganske klassisk. Han oppførte seg selvsagt eksemplarisk, og var briljant når det gjalt å markedsføre seg selv på en positiv måte. I motsetning til mange andre psykopater, var han hverken intelligent,pen eller velykket på noen som helst måte. Men jeg trodde at han var verdens snilleste. Det trodde også andre rundt oss, selv om det verserte en del rykter om ham. Han var klar over disse ryktene selv også, men selvsagt var de ikke sanne, etter hans mening. Han var jo et offer, stakkar! Og jeg trodde ham. Og han fikk også lurt vennene mine til å tro godt om ham, selv om de også hadde hørt disse ryktene . Ordtaket om "ingen røyk uten ild," fikk en ny mening for meg etter dette forholdet. Det er nok ofte noe i rykter som går.

Ser jo nå at hans selvskryt bare er en livsløgn han har for å dekke over sin egen mislykkethet og lave selvbilde. Og for å lure folk til å like ham.

Denne mannen hadde en egen evne til å lage store kriser ut av nesten ingenting. Og i og med at han var lite intelligent i tillegg, ble alt jeg sa og gjorde,misforstått, vridd og vrengt på. Men jeg tror likevel det først og fremst var hans psykopatiske personlighet, og ikke hans lave intelligens som gjorde ham så ufyselig. Men det gjorde vel ikke saken bedre, i og med at det da ble snakk om en slags dobbel problematikk.

Han løy om filleting, og han nektet for ting han hadde sagt. Jeg ble så forvirret! Jeg begynte nesten å tro at jeg hadde innbilt meg alt. Kanskje jeg hadde hørt feil?

Om jeg forsøkte å ta opp problemer osv, kunne han eksplodere av sinne eller true meg med hva som helst. Sa jeg ham i mot, kunne helvete bryte løs. Da kunne han slå, ta kvelertak eller brøle ut en trussel.

Han hadde også spillemani. Jeg har hørt at dette skal være et vanlig problem hos psykopater. Noen som har erfart det? Selvsagt løy han om hvor mye penger han sølte bort på det. Jeg fulgte godt med, så jeg vet at han løy.

Det verste i dette forholdet, var kanskje det at han misbrukte mine følelser og tilknytning til ham, ved å true med å forlate meg om jeg ikke "oppførte" meg. Jeg var uttrolig nok redd for at han skulle forlate meg. Og dette visste han, og dermed ble dette våpenet han brukte mot meg etter at vi hadde vært sammen en stund. I dag fatter jeg ikke at jeg godtok dette. Men jeg tror ikke jeg klarte å ta sannheten innover meg på det tidspunktet. Den ble for vond, rett og slett. Derfor ble den skjøvet unna, og jeg la så altfor stor vekt på hans positive sider. Jeg tror dette er en overlevelsesmekanisme som trer inn i slike destruktive forhold. Og dermed blir man i det for lenge.

Forholdet tok slutt ved at han gikk i raseri over en liten filleting. Siden har han vært ute av mitt liv. Han har forsøkt å oppnå kontakt med meg noen ganger, men jeg ignorerte ham så godt jeg kunne, så nå har han gitt opp.

Ble langt dette innlegget her. Men det var godt å få luftet ut tankene. Sender varme tanker til alle dere som har vært eller er i klørne på en slik mann. Slike menn er ikke verdt fem sure sild! De blir aldri normale, selv om de lover og lover. Kom dere vekk! Ønsker dere lykke til.

Kjenner meg igjen i det du forteller også...

Jeg håper virkelig du har deg bra nå, og jeg er glad du kom deg bort fra han!

Det er den eneste løsningen.

til deg!

[Gjest Gjest]

Kjenner meg igjen i det du forteller også...

Jeg håper virkelig du har deg bra nå, og jeg er glad du kom deg bort fra han!

Det er den eneste løsningen.

til deg!

Tusen takk. Ja, jeg har det ganske bra nå, selv om jeg har blitt noe desillusjonert i forhold til menn. Klem.

[Gjest Avskåret]

Tusen takk. Ja, jeg har det ganske bra nå, selv om jeg har blitt noe desillusjonert i forhold til menn. Klem.

Hva med å si at du er blitt desillusjonert i forhold til folk, og i forhold til livet generelt, og ikke menn? Hva har kjønn med saken å gjøre? Tro meg, det finnes veldig mange damer som skaper veldig mye problemer, og som faller inn under begrepsparaplyen psykopati, eller treffer andre personlighetsforstyrrelsesdiagnoser osv.

Jeg kjenner personlig mange svært hederlige og samvittighetsfulle menn. Et par av dem er single. Flotte er er også, og i gode jobber osv.

Så kanskje du leter på feil plass? Og kanskje det er dine egne idealer og illusjoner du trenger å gjøre noe med, dine forventninger til livet og til partnere?

Vennlig hilsen meg :-)

Ps. Bare av ren nysgjerrighet: Leste du mange "legeromaner" når du var ung (tenåring) eller har du sett veldig mye på romantiske, kommersielle filmer og tv-serier osv? Husk og vit at psykopater bruker nettopp sånne til å lære seg hva det motsatte kjønn drømmer om, og de gjør deretter alt de kan for å spille en rolle som passer som hånd i hanske i forhold til dette. Slik kommer de under huden på deg, får innpass og vinner tillit. Så se opp for folk som virker alt for perfekte - ingen er ment å være slik, og de som framstår sånt, de spiller. Og de ønsker å oppnå noe: Kontroll over og oppmerksomhet fra deg, meg og andre mer normale, sunne og veltilpassede, følsomme og samvittighetsfulle folk.

[Gjest Avskåret]

Det er helt sant! Det er derfor jeg i ettertid, og sannsynligvis i all fremtid kommer til å være obs på slike mennesker, bare synd jeg måtte gå igjennom alt det jeg gikk igjennom for å innse det..

Det kan du si.. Det kan jeg også trygt skrive under på. Vi og mange andre har nok vært litt blåøyde, og litt vel optimistiske i forhold til hvor mye fantastisk livet skulle bringe oss, og hvor flotte og spesielle personer vi skulle knytte oss til etc. Det er jo ikke akkurat slik at det mangler på idealer i kulturen (film og tv især) som får en til å tro at den slags lykke finnes, og at om man bare er god gutt eller flink pike, så vil man oppnå dette, og de fleste av ens drømmer vil gå i oppfyllelse, og vi vil leve lykkelig evig etter...

Nei, slik er det dessverre ikke. Livet er fullt av hardt, jevnt og trutt arbeid, og mange - veldig mange - hverdager.

Angående det du sier om familien hans, så er det slik at alle barn vokser opp i forskjellige miljø, selv om de har samme hjem og foreldre. Plassering i søskenflokken betyr noe, men viktigst av alt er at foreldre nok sjelden klarer å gi like mye og lik kjærlighet og oppmerksomhet til samtlige barn. Noen får kanskje all vreden, mens de andre bare opplever oppofrelsen og kjærligheten. Uansett så kan livene fortone seg veldig forskjellige for de enkelte barn i et hjem.

I min eks sitt tilfelle har imidlertid samtlige døtre brutt kontakten med faren for evig og alltid, som de selv sier eller har gitt annet uttrykk for. Tror den ene sønnen også har gjort det. Er flere mødre inne i bildet her, men samme far. Flere skilsmisser også.

Jeg er selv skilsmissebarn, og følte at hun og jeg hadde unikt lik bakgrunn. Begge opplevde opprivende skilsmisser da vi var 14, med drastisk flytting osv, og begge var den eldste ungen i hjemmet da det skjedde. Begge hadde en yngre lillesøster, som ikke fikk like hard støyt, og begge hadde lyst til å bo i Oslo i stedet for den mindre byen. Det var mye annet vi hadde felles også, som gjorde at jeg innbilte meg at jeg hadde funnet den eneste ene, den Store kjærligheten - men det er ikke vits i å gå inn på så veldig mange detaljer. Poenget var at jeg følte og trodde at vi passet som hånd i hanske, og at jeg derfor var i en unik posisjon, og vice versa, til å skape balanse i hennes tilværelse, og til å forme et lykkelig hjem. Hun snakket også om barn, og begynte å snakke litt om sin "ville" fortid og uttrykte ønsker og tanker om å bli "skikkelig seriøs", som hun sa det. Jeg trodde henne. Jeg var blindt forelsket (og visste den gang lite om hennes bakgrunn). Og historien etter det ble slutt mellom oss, viser at hun på ingen måte har klart å begynne et nytt, bedre og "skikkelig seriøst" liv (se min egne tråd).

Hva ellers kan jeg si? Jo, det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. La oss i alle fall håpe at det virkelig er sånn.. ;-)

[Gjest Gjest]

Hva med å si at du er blitt desillusjonert i forhold til folk, og i forhold til livet generelt, og ikke menn? Hva har kjønn med saken å gjøre? Tro meg, det finnes veldig mange damer som skaper veldig mye problemer, og som faller inn under begrepsparaplyen psykopati, eller treffer andre personlighetsforstyrrelsesdiagnoser osv.

Jeg kjenner personlig mange svært hederlige og samvittighetsfulle menn. Et par av dem er single. Flotte er er også, og i gode jobber osv.

Så kanskje du leter på feil plass? Og kanskje det er dine egne idealer og illusjoner du trenger å gjøre noe med, dine forventninger til livet og til partnere?

Vennlig hilsen meg :-)

Ps. Bare av ren nysgjerrighet: Leste du mange "legeromaner" når du var ung (tenåring) eller har du sett veldig mye på romantiske, kommersielle filmer og tv-serier osv? Husk og vit at psykopater bruker nettopp sånne til å lære seg hva det motsatte kjønn drømmer om, og de gjør deretter alt de kan for å spille en rolle som passer som hånd i hanske i forhold til dette. Slik kommer de under huden på deg, får innpass og vinner tillit. Så se opp for folk som virker alt for perfekte - ingen er ment å være slik, og de som framstår sånt, de spiller. Og de ønsker å oppnå noe: Kontroll over og oppmerksomhet fra deg, meg og andre mer normale, sunne og veltilpassede, følsomme og samvittighetsfulle folk.

Selvsagt vet jeg at ikke alle menn er slik som eksen min. Jeg kjenner også hederlige folk blandt menn. Å ja, det finnes kvinnelige psykopater også, jeg vet da det. og jeg kjenner til noen.

Men nå ser jeg det som lite sannsynlig at jeg som heterofil kommer til å innlede et forhold til en kvinne på den måten. For det er vel kanskje i en kjærlighetsrelasjon at man blir mest skadet av en psykopat. Å oppleve vold og trusler fra en du elsker, er veldig nedbrytende. Når du ikke engang er trygg i ditt eget hjem, så gjør det noe med deg, også etterpå. Dessuten har jeg blitt såret av andre menn også, om enn på en litt mindre dramatisk måte. Derfor er det vel ikke så rart om man blir litt desillusjonert. ...

Mulig jeg leter på feil plass. Jeg vet bare at jeg desverre har hatt en tendens til å tiltrekke meg feil menn, kanskje fordi jeg tror for godt om andre og er veldig samvittighetsfull. Og jeg er klar over at det er nettopp slike mennesker psykopater tiltrekkes av. Så du er inne på noe der. Jeg tror ikke at jeg har feil idealer. Men jeg trenger helt sikkert å jobbe med meg selv på enkelte områder.

Nei, jeg leste ikke legeromaner i tenårene. Har faktisk aldri lest noe slikt, tror jeg.

[Involvert]

Hva ellers kan jeg si? Jo, det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. La oss i alle fall håpe at det virkelig er sånn.. ;-)

Ikkesant. Jeg er i alle fall heldig som har en så utrolig flott samboer!

En ting man kan være... umm 'takknemmlig' for når man har møtt på personer som det tydligvis er noe litt...'galt' med er at man forhåpentligvis ser tegnene før det er for seint.

[Gjest Gjest]

Siden denne tråden er veldig ensfarget må jeg få lov til å nyansere litt:

Det mest skremmende med denne tråden er hvordan en gjeng med mennesker kan dømme et menneske de aldri har møtt. Videre blir det hele nesten parodisk når alle mener å ha levd med en psykopat. Det er vel veldig enkelt og greit å kunne sette et navn på et mislykket forhold. Jeg vet nå ikke hvem som er psykopatene. Hva med å se på etikkeliten som sitter å skriver ut disse diagnosene, både såkalte profesjonelle og hobbypsykologer som vi har her.

[Involvert]

Det mest skremmende med denne tråden er hvordan en gjeng med mennesker kan dømme et menneske de aldri har møtt.

Vel, handlet ikke så mye om å dømme, men heller å kjenne seg igjen i.

Det er vel veldig enkelt og greit å kunne sette et navn på et mislykket forhold.

Faktisk, så var forholdet mislykket, men det var ikke min feil.

Jeg gikk inn for å få det til å fungere, men jeg synes faktisk ikke det var noe særlig koselig når jeg tok megselv i å tenke flere ganger "Jeg håper ***** er i godt humør i dag" Jeg har ikke sagt at han jeg var sammen med VAR psykopat, fordi det har jeg ikke kompetanse til å bedømme. MEN, det var noe som ikke var som det skulle, og jeg ble advart, min egen feil at jeg ikke hørte på folk som hadde kjent han så godt som hele livet.

[Gjest Gjest]

Vel, handlet ikke så mye om å dømme, men heller å kjenne seg igjen i.

Faktisk, så var forholdet mislykket, men det var ikke min feil.

Jeg gikk inn for å få det til å fungere, men jeg synes faktisk ikke det var noe særlig koselig når jeg tok megselv i å tenke flere ganger "Jeg håper ***** er i godt humør i dag" Jeg har ikke sagt at han jeg var sammen med VAR psykopat, fordi det har jeg ikke kompetanse til å bedømme. MEN, det var noe som ikke var som det skulle, og jeg ble advart, min egen feil at jeg ikke hørte på folk som hadde kjent han så godt som hele livet.

Enig med deg:-)

Men spiller det egentlig noe rolle om vi kaller disse mennene (ev. kvinnene) som gjør alt for å ødelegge andres liv for psykopater? De har ikke gjort seg fortjent til noe annet, synes nå jeg. En person som lyver, manipulerer, truer og slår kjæresten sin er og blir en psykopat. Hva ellers skulle de være når de oppfører seg slik? Drittsekk? Nei, de er verre enn en drittsekk.

[Gjest Avskåret]

Siden denne tråden er veldig ensfarget må jeg få lov til å nyansere litt:

Det mest skremmende med denne tråden er hvordan en gjeng med mennesker kan dømme et menneske de aldri har møtt. Videre blir det hele nesten parodisk når alle mener å ha levd med en psykopat. Det er vel veldig enkelt og greit å kunne sette et navn på et mislykket forhold. Jeg vet nå ikke hvem som er psykopatene. Hva med å se på etikkeliten som sitter å skriver ut disse diagnosene, både såkalte profesjonelle og hobbypsykologer som vi har her.

Det kan fort bli litt massepsykose, og folk blir revet med, men vet ikke helt om det er det som skjer her. Hvor mange brukere har forumet? Sikkert veldig mange. Det er vel først og fremst de som har opplevd en eller ei slik, som kommenterer i en tråd om noe så lite lystig som "psykopater".

Selv har jeg lite sansen for etiketter og diagnoser, men har kommet fram til at det gir mening å snakke om visse sett av uheldige egenskaper som har en tendens til å finnes i de samme personene, at de negative trekkene følger hverandre. Hva man velger å kalle det spiller liten rolle. "Psykopat"-begrepet er veldig utslitt, men fortsatt høyst gyldig (i den store vide verden, selv om åndssnobbene i den pittelille, provinsielle norske psykologstanden, har bestemt seg for at det skal kalles andre ting - noe som igjen kan komme av at begrepet helt riktig blir misbrukt en god del). Psykopat betyr en som lider på sjelen, og er derfor en veldig dårlig og misvisende betegnelse, om man skal se veldig formelt på det. Det er altså også et veldig utslitt begrep. Før ble det brukt som samlebetegnelse om alle som hadde psykiske/mentale lidelser.

[Gjest Max Cady]

Kom tilfeldigvis inn på sida her, å ser mye rare meninger her...

Selv ønsket jeg meg innlagt på psykiatrisk, for å få hjelp for noen psykiske plager. De ga meg diagnosen Antisosial personlighetsforstyrrelse (psykopat). Psykiaterne påsto at de ikke kunne hjelpe meg, fordi jeg ikke var "syk" (psykotisk), så fikk ikke innleggelse.

Har gått i alternativ terapi siden, og er en helt annen person idag.

Syns denne diagnose settingen er noe tull.. Jeg er en veldig sensitiv person, med god empati (mener nå jeg). Men er det meningen jeg skal ha mer sympati for en som f eks "slenger dritt" til meg, enn barna som sulter i afrika?

Før tenkte jeg alltid "jeg har aldri betydd no i deres verden, hvorfor skulle du bety noe i min?" Er diagnosen basert på tankegangen min? Hvordan kan dette være en "diagnose" ("sykdom")? Hvordan kan noen være født sånn, å ikke kan helbredes mot det?

Det at han typen din har fått denne diagnosen trenger ikke bety han er sånn for alltid, om han virkelig vil forandre seg (som det høres ut som, siden han går til psykolog)... Selv ville jeg blitt veldig såra om jeg hadde bestemt meg for å være åpen og ærlig om diagnosen min, å blitt dumpa av den grunn :|

[impa]

Jeg var sammen med en gutt for litt over 4år siden, som viste psykopatiske tegn, det skjedde så varsomt og stille for seg, så jeg merket ingenting der og da, men i ettertid har jeg skjønt dette var klare tegn på psykopat, det kræsjet selvfølgelig til slutt, for jeg klarte å innse at han gradevis tok en og en bit ut av sinnet mitt, på slutten av forholdet brukte jeg alle kreftene på å riste han av meg, og når han var ute av livet mitt merket jeg at han hadde plukket meg fra biter, selvtillitten, stoltheten, det hodet jeg alltid hadde så hevet var borte, til og med taleevnen, i den grad at jeg hadde dels mistet mine egne meninger, jeg var ikke like skråsikker i diskusjoner som tidl.

Han hadde fått meg til å sitte igjen med ingenting, jeg følte meg hul og tom, og måtte bruke en god tid på å bygge meg opp igjen, for han hadde fått meg til å alltid tro jeg hadde feil, at alt jeg gjorde var galt, og at jeg hadde psykiske problemer, og at jeg løy, noe jeg ikke gjorde.

Jeg vil se på meg selv, og har alltid gjort det, som en selvsikker kvinne, tross hard medfart, men min livshistorie er sann, det vet jeg, jeg vet hva som har hendt meg tidligere i livet, men han fikk meg til å tro at dette bare var tull.

DA er det skummelt. Jeg ville rygget rolig og sakte ut av dette forholdet var jeg deg, jeg tror ikke en psykopat vil takle en brå slutt særlig godt, da vil han hogge etter deg, det gjorde iallefall min x kjæreste. På min bursdag etter bruddet ringte han meg å gratulerte meg med dagen og sa jeg ikke kom til å ha noen nære venner hos meg (jeg satt i middag med mine nære venner da han ringte) Han har også ringt min nye kjæreste (ny og ny) og sagt at han burde holde seg unna meg, fordi jeg er gal. Men sist jeg sjekka var jeg tilsynelatende normal

[Gjest Gjest_Lille_*]

Kom deg vekk!

Har vært sammen med en mann i snart to år.

Jeg angrer på at jeg ikke bare dro ved første tegnet på at noe var galt.Sitter midt i en situasjon hvor jeg er helt ødelagt psykisk og jeg klarer ikke komme meg ut av det. Går til psykolog og har begynt på sterke piller for å bedøve den fryktet og angsten jeg har fått av hans psykiske terror. Og jeg sliter med selvmordstanker fordi jeg ikke føler jeg er verdt noe lenger. Livet mitt er et mareritt.

Min kjærste var også drømmemannen i starten,og jeg var veldig lykkelig.

[Gjest Gjest]

Les de andre svarene så skjønner du det!

Fant dette på nettby!!! Jævig bra skrevet!

Grunnen til at mange erfarer å oppdage at kjæresten er psykopat når man først har vært litt i ett forhold, er fordi vedkommende ikke lenger klarer å "holde fasaden". For når det kommer til alt i alt så er en psykopat en person som konstant prøver å skjule hvem han/hun egentlig er. Det er mest sannssynlig at ingen av personens venner virkerlig kjenner han/henne. Men dette blir vanskeligere når man har kjæreste og tilbringer en del mer tid med kjæresten enn med vennene sine(f.eks når man overnatter).

En psykopat kjæreste er en manipulerende sjarmør. Det første tegnet til at du har en psykopat kjæreste er når du merker at han gir deg dårlig samvittighet for ting du vanligvis ikke ville fått dårlig samvittighet for. Når dere krangler er alt alltid din skyld, uansett om han er den skyldige.

En psykopat er ofte voldelig, i mindre eller større grad, men later som at dette også er "normalt".F.eks: En ting eksen min sa da han slo meg i armen og jeg ble sur var "du tåler ikke en dritt!ÅÅh,stakkars deg,jeg slår deg!"

En psykopat eier ikke dårlig samvittighet og skyldsfølelse. Han er enormt egoistisk, selvsikker og bestemt på sine synspunkter.

Han er også høyt sjalu. Han kan nekte deg å møte guttevennene dine og dra ut på fest. Han vil også nekte deg å kle deg slik du selv vil, og noen er til og med så ille at de nekter deg å bruke sminke! Gransking av ditt privatliv er også vanlig, han kan være frekk nok til å be om passordet til mailen din og han sjekker stadig sms mldene dine. Han skal ha kontroll! Men til tross for dette syntes psykopaten selv at det er greit han drar ut opå fester og kler seg slik han vil,for i hans øyne er han "sjefen" og du er en som bare skal lyde han.

*Hvem kan fort bli sammen med en psykopat kjæreste?*

De ser etter dem med lavt selvbilde, de svakeste. Og når de merker at de har kontroll over vedkommende, utnytter de det mer og mer. De liker å trykke vedkommende ned og få kjæresten sin til å føle seg ubekvem med seg selv og sitt utseendet. De får kjæresten til å føle seg skamfull med seg selv,og ved gang på gang med å kalle kjæresten "ludder" og "feit",får de kjæresten til å faktisk føle seg som det. Dette fører også til at kjæresten tror hun/han fortjener å bli behandlet på denne måten, det er derfor mange ofte blir lenge sammen med en psykopat kjæreste. Psykopaten liker å få kjæresten til å tro hun er ingenting uten han og at hun faktisk fortjener hans dårlige behandling.

Psykopaten er til og med så manipulerende at han fremstiller vold som noe kjæresten fortjener,men han blir enormt hissig hvis kjæresten er voldelig tilbake(f.eks ved fiking eller kloring).

*Hvordan oppfører en psykopat seg overfor kjæresten foran andre?*

Han virker snill,og kan noen ganger overdrive det. Han gjør alt for å skjule den han er. Men noen psykopat kjærester kan allikevel finne på å vise det virkerlige seg foran kjærestens venner, fordi han antar hun allerede har nevnt noe til dem. Men foran sine egne venner tar han aldri maska av.

*Hvordan reagerer han hvis andre utenfor kommenterer hans behandling av kjæresten?*

Dette er det såreste punktet til psykopaten! Han kan ikke og han takler ikke å høre hva andre mener. Han mener selv at han ikke gjør noenting galt og reagerer derfor kraftig hvis noen andre påstår noe annet.

Samma hva de kalles, ut med dem. De er bare kalde, slemme mennesker. HVORFOR i alle dager er vi sammen med dem? Jeg skal i allefall forlate MIN psykopat i løpet av et par måneder. Mister alt, hus og barn, men nÅ begynner livet. Og jeg er tross alt ikke en ungdom. JIHUU!!!

[Becka]

Kom deg vekk!

Har vært sammen med en mann i snart to år.

Jeg angrer på at jeg ikke bare dro ved første tegnet på at noe var galt.Sitter midt i en situasjon hvor jeg er helt ødelagt psykisk og jeg klarer ikke komme meg ut av det. Går til psykolog og har begynt på sterke piller for å bedøve den fryktet og angsten jeg har fått av hans psykiske terror. Og jeg sliter med selvmordstanker fordi jeg ikke føler jeg er verdt noe lenger. Livet mitt er et mareritt.

Min kjærste var også drømmemannen i starten,og jeg var veldig lykkelig.

Kom deg vekk du også!

Du vet sannheten - du vet at du er verdt noe. Men du er utslitt.

Jeg vet at ting er lettere sagt enn gjort i saker som dette.

Men kjære jenter, saml alt dere har igjen av krefter og ta steget! Spør en god venn om hjelp eventuellt. Om de så må sperre dere inne en uke... Ok, jeg bare husker så godt, det er mange år siden jeg var sammen med min crazy man, så jeg var svært ung i tillegg. Mine venninner advarte meg og skjønte noe var veldig galt. Men jeg klarte ikke høre på dem.. Men jeg kunne mer ønske de bare tok fra meg mobilen og stengte meg inne. Vekk fra ham!

Heldigvis dumpet han meg til slutt når han fikk ei anna stakkars å plage... Han prøvde å ta opp tråden igjen senere, men da var jeg kommet meg opp igjen, og var blitt sterk nok ( selvom det forsatt var tøft ) å si NEI! Man må bare tvinge seg vekk, og få den breaken. Uten den, så klarer man ikke bruke hodet klart, for han er der hele tiden å messer med det.

[AnonymBruker]

Jeg var gift med en psykopat i 14 år.

Kjenner det er utrolig vanskelig å skrive noe om det, da jeg er redd det vil bryte ned det lille av "meg selv" jeg har klart å skrape sammen igjen. Og det 11 år etter skilsmissen..

Han hadde drept meg den siste kvelden om ikke naboer hadde ringt og varlet politiet (Kjære dere som hører redselsskrik eller skrik om hjelp fra naboen: Ring politiet!) Han prøvde å lyve seg ut av det og sjarmere de i senk (igjen) for å få de til å gå, men takk Gud så ga de seg ikke før de hadde saumfart huset og funnet meg bundet og kneblet på soveromsgulvet. Da var jeg bevisstløs.

Jeg lå i 3 mnd. på kirurgisk avd. med store indre skader og utallige brudd, og deretter over 1 år på psykiatrisk avdeling.

Jeg begynte å frykte allerede etter at han ble løslatt (etter 1 års fengsel) og jeg lever fremdeles i stor frykt. Jeg skal spare dere (og meg selv) for å gjengi så mye. Men jeg vil si litt om det aller første "tegnet" jeg fikk på at noe ikke var som det skulle med mannen.

Han overøste meg selvsagt med gaver og komplimenter, var usedvanlig velartikulert og brukte store ord om sin kjærlighet til meg. MEN, jeg har alltid vært var for andres følelser, og jeg følte at det aldri var ekte.

Jeg kunne ligge tett inntil han i sengen mens han strøk meg og sa han elsket meg, men jeg følte en distanse som nesten ikke er til å beskrive. Det kjentes som jeg var med i en film..

ALT var på plass av ord og handlinger, men det var FOR perfekt og FOR etter boken. (Husk at dette var helt i starten). Vi kunne f.eks se en trist film sammen og jeg felte noen tårer. I øyekroken kunne jeg formelig se hvordan han strevde med å presse fram noen tårer..

Jeg mistet min mor like etter at vi ble sammen, og jeg sørget dypt. Igjen... han var "på plass", gjorde og sa de "riktige tingene", men ikke EN eneste gang kjente jeg nærhet eller ekthet i det.

Så begynte den gradvise nedbrytingen, og den var SÅ subtil og umerkelig at den var totalt umulig å oppdage for meg som var så tett på og i tillegg var forelsket..

Dette var en uhyre intelligent mann, og enda i dag når han nærmer seg 50 er det ingen som aner hva som skjuler seg bak et vellykket ytre. Jeg tror nok mange "føler" at noe ikke er som det skal, men de vet bare ikke hva. Og HVIS noen begynner å ane noe, eller at fasaden hans begynner å slå sprekker, så flytter han bare og starter i ny jobb. Han har nemlig ingen problemer med å få seg en høy stilling..

Gradvis mistet jeg hele mitt nettverk. Det skjedde såå sakte. Han fikk meg til å tro at han var det eneste mennesket i verden jeg kunne stole på.

Han kunne se meg rakt i øynene og lyve på det groveste uten så mye som å blunke. Og enda så vàr jeg er, helt uten å forandre seg på noe som helst vis.

Det var UMULIG å se om han løy eller snakket sant. Han viste aldri tegn til ekte empati, og ALDRI tegn til anger. Han var rett og slett feilfri og uangripelig i egne øyne.

Han sa aldri at han var sjalu og sa aldri at jeg ikke skulle snakke med andre menn f.eks. MEN han glemte aldri noe jeg hadde sagt eller gjort. Han gjemte på det, for så å bruke det mot meg på et senere tidspunkt.

Mishandlingen (som kom etter noen år) kunne komme som lyn fra fullstendig klar himmel. Vi satt ute i hagen en nydelig sommerkveld og snakket sammen. Så ble han stillere og stillere og tilsynelatende fordypet i en bok. Jeg reiste meg og sto med ryggen mot han for å plukke noen bær da han kom bakfra, tok kvelertak på meg, presset meg ned i bakken og ropte at han skulle drepe meg, den jævla hora som jeg var. Han sparket meg mens jeg lå på bakken mens han ropte og skrek at jeg var en jævla, helvetes hore. Det kom fram at årsaken var at jeg hadde snakket med en mann jeg møtte på butikken (som jeg kjente fra ungdommen) for 14 dager siden!!

Han straffet meg der det var mulig. Jeg var syk og sengeliggende i alvorlig sykdom. Hjemmesykepleien ville komme, men han snakket dem rundt fordi han skulle ta så godt vare på sin elskede. Samme kveld hørte jeg ytterdøra smelle i nede, og borte var han. Jeg ble liggende i over 1 døgn uten mat og drikke. Telefonen hadde han selvfølgelig koblet fra.

Han gjorde ikke dette for å rømme fra noen krangel eller for å få "pusterom", han gjorde det for å straffe meg for et eller annet jeg ikke engang husker nå (det kan være jeg hadde smilt til en mann, ikke satt tallerkenene riktig på plass.. et eller annet). Gjerne for lang tid tilbake.

Som sagt glemte han aldri noe. Jeg fortalte jo endel om min fortid da vi ble sammen, og han lagret hver minste lille detalj for å bruke det mot meg senere.

Hvis jeg så mye som prøvde å komme med noe som lignet kritikk overfor han, så kom det haglende. De grusomste ting. Han visste nøyaktig hvor mine svake punkter var og brukte de for det de var verd.

Jeg hadde ungdomsopprør som alle andre. Dette fikk jeg skyldfølelse da min mor døde av kreft ganske ung. En gang kom han med en artikkel han hadde kopiert der det sto at stress kunne forårsake kreft. Hans konklusjon ble etterhvert at jeg hadde drept min mor. Dette sa han så ofte og på en slik måte at jeg til slutt selv trodde det.

Han prøvde seg aldri på å bruke noe han visste jeg ville avvise totalt. Nei, han hadde full oversikt over alle mine svake punkter, og det var der han sakte og umerkelig fikk innpass til han tilslutt hadde full kontroll.

Når jeg endelig kom "ut av" forholdet (jeg skriver det sånn fordi jeg egentlig aldri tror jeg kommer ut av det i rette forstand), så var jeg totalt ødelagt. Jeg hadde overhode ikke noe selvtillit igjen på noen punkter, jeg hadde et fullstendig forvrengt syn på både meg selv og andre mennesker. Det unormale hadde blitt normalt!

Og det var ikke før jeg etter 7 år, når jeg møtte en som VAR snill og god at jeg skjønte hvordan denne mannen hadde ødelagt meg. Jeg hadde helt og holdent mistet evnen til å stole på andre mennesker (og meg selv), og jeg måtte bare gå ut av det. Jeg har innsett at jeg må leve livet mitt alene. Heldigvis har jeg andre å bruke tid på og gi kjærlighet til, men noen mann kommer det aldri mer inn i mitt liv.

Tilslutt vil jeg bare ramse opp (som et lite varku til bl.a TS) hvem min mann over mange år klarte å lyve trill rundt:

Psykologer: Han ble med til psykolog etter at jeg hadde mistet barnet mitt (bl.a som følge av hans mishandling). Han fikk psykologen til å tro at jeg var psykisk ustabil, og at han var den perfekte og omsorgsfulle ektemann. Psykologen presterte å si til meg "Denne mannen må du ta godt vare på, for han er gull verd. Du er heldig som har en slik omtenksom og forståelsesfull mann."

Leger: Det hendte seg jeg måtte på sykehus p.g.a skader han hadde påført meg. Leger og sykepleiere var "over seg" over hvilken omsorgsfull mann jeg hadde. Han tok alltid med seg lege/sykepleiere ut på gangen først for å "forklare dem" hvordan skaden hadde oppstått, og passet på å føye til at den overfornevnte psykolog hadde kalt meg psykisk ustabil.

Politi: Den gangen de kom inn og fant meg og arresterte han var ikke den første gangen naboer hadde ringt p.g.a bråk. Han møtte de i døren og lurte de trill rundt så de drog igjen. Han sjarmerte alle med sitt "snille ytre" og sin talemåte.

Familie og venner: Han fikk de til å tro at de gangene jeg hadde ligget syk/ikke gått ut (p.g.a at han hadde slått, eller at han stengte meg inne), så var det enten p.g.a folkeskyhet (og stakkars han hadde gjorde "alt" for å hjelpe meg å overkomme det), min "psykiske ustabilitet" o.s.v Han passet godt på å gjøre det slik at det alltid var HAN som fikk sympati og aldri jeg.

Alle var til slutt overbevist om at jeg hadde mine psykiske "skavanker" og at han var den reddende engel, og han høstet stor sympati fra omgivelsene fordi han var så tålmodig og snill.

Jeg skulle ønske av hele mitt hjerte at ingen fler skulle måtte gjennomgå det jeg har gjennomgått, men OM du kjenner deg igjen i dette, så vær så snill: Ikke vent så lenge som jeg gjorde! Det var ikke vanlig med internett på den tiden, og man snakket lite om psykopati. Jeg hadde ingen ord til å beskrive det jeg opplevde, og som ødela mitt liv. Men dere som leser her har det! Så vær så snill, ikke vent med å redde livet ditt!

[Gjest Eventyr3]

Jeg får vondt inni meg av å lese det du skrev. klump i halsen og våte øyne.

Jeg håper du har det bra nå og at han mannen aldri kommer i nærheten av deg igjen.

Lykke til videre.

[AnonymBruker]

Jeg var gift med en psykopat i 14 år.

Kjenner det er utrolig vanskelig å skrive noe om det, da jeg er redd det vil bryte ned det lille av "meg selv" jeg har klart å skrape sammen igjen. Og det 11 år etter skilsmissen..

Han hadde drept meg den siste kvelden om ikke naboer hadde ringt og varlet politiet (Kjære dere som hører redselsskrik eller skrik om hjelp fra naboen: Ring politiet!) Han prøvde å lyve seg ut av det og sjarmere de i senk (igjen) for å få de til å gå, men takk Gud så ga de seg ikke før de hadde saumfart huset og funnet meg bundet og kneblet på soveromsgulvet. Da var jeg bevisstløs.

Jeg lå i 3 mnd. på kirurgisk avd. med store indre skader og utallige brudd, og deretter over 1 år på psykiatrisk avdeling.

Jeg begynte å frykte allerede etter at han ble løslatt (etter 1 års fengsel) og jeg lever fremdeles i stor frykt. Jeg skal spare dere (og meg selv) for å gjengi så mye. Men jeg vil si litt om det aller første "tegnet" jeg fikk på at noe ikke var som det skulle med mannen.

Han overøste meg selvsagt med gaver og komplimenter, var usedvanlig velartikulert og brukte store ord om sin kjærlighet til meg. MEN, jeg har alltid vært var for andres følelser, og jeg følte at det aldri var ekte.

Jeg kunne ligge tett inntil han i sengen mens han strøk meg og sa han elsket meg, men jeg følte en distanse som nesten ikke er til å beskrive. Det kjentes som jeg var med i en film..

ALT var på plass av ord og handlinger, men det var FOR perfekt og FOR etter boken. (Husk at dette var helt i starten). Vi kunne f.eks se en trist film sammen og jeg felte noen tårer. I øyekroken kunne jeg formelig se hvordan han strevde med å presse fram noen tårer..

Jeg mistet min mor like etter at vi ble sammen, og jeg sørget dypt. Igjen... han var "på plass", gjorde og sa de "riktige tingene", men ikke EN eneste gang kjente jeg nærhet eller ekthet i det.

Så begynte den gradvise nedbrytingen, og den var SÅ subtil og umerkelig at den var totalt umulig å oppdage for meg som var så tett på og i tillegg var forelsket..

Dette var en uhyre intelligent mann, og enda i dag når han nærmer seg 50 er det ingen som aner hva som skjuler seg bak et vellykket ytre. Jeg tror nok mange "føler" at noe ikke er som det skal, men de vet bare ikke hva. Og HVIS noen begynner å ane noe, eller at fasaden hans begynner å slå sprekker, så flytter han bare og starter i ny jobb. Han har nemlig ingen problemer med å få seg en høy stilling..

Gradvis mistet jeg hele mitt nettverk. Det skjedde såå sakte. Han fikk meg til å tro at han var det eneste mennesket i verden jeg kunne stole på.

Han kunne se meg rakt i øynene og lyve på det groveste uten så mye som å blunke. Og enda så vàr jeg er, helt uten å forandre seg på noe som helst vis.

Det var UMULIG å se om han løy eller snakket sant. Han viste aldri tegn til ekte empati, og ALDRI tegn til anger. Han var rett og slett feilfri og uangripelig i egne øyne.

Han sa aldri at han var sjalu og sa aldri at jeg ikke skulle snakke med andre menn f.eks. MEN han glemte aldri noe jeg hadde sagt eller gjort. Han gjemte på det, for så å bruke det mot meg på et senere tidspunkt.

Mishandlingen (som kom etter noen år) kunne komme som lyn fra fullstendig klar himmel. Vi satt ute i hagen en nydelig sommerkveld og snakket sammen. Så ble han stillere og stillere og tilsynelatende fordypet i en bok. Jeg reiste meg og sto med ryggen mot han for å plukke noen bær da han kom bakfra, tok kvelertak på meg, presset meg ned i bakken og ropte at han skulle drepe meg, den jævla hora som jeg var. Han sparket meg mens jeg lå på bakken mens han ropte og skrek at jeg var en jævla, helvetes hore. Det kom fram at årsaken var at jeg hadde snakket med en mann jeg møtte på butikken (som jeg kjente fra ungdommen) for 14 dager siden!!

Han straffet meg der det var mulig. Jeg var syk og sengeliggende i alvorlig sykdom. Hjemmesykepleien ville komme, men han snakket dem rundt fordi han skulle ta så godt vare på sin elskede. Samme kveld hørte jeg ytterdøra smelle i nede, og borte var han. Jeg ble liggende i over 1 døgn uten mat og drikke. Telefonen hadde han selvfølgelig koblet fra.

Han gjorde ikke dette for å rømme fra noen krangel eller for å få "pusterom", han gjorde det for å straffe meg for et eller annet jeg ikke engang husker nå (det kan være jeg hadde smilt til en mann, ikke satt tallerkenene riktig på plass.. et eller annet). Gjerne for lang tid tilbake.

Som sagt glemte han aldri noe. Jeg fortalte jo endel om min fortid da vi ble sammen, og han lagret hver minste lille detalj for å bruke det mot meg senere.

Hvis jeg så mye som prøvde å komme med noe som lignet kritikk overfor han, så kom det haglende. De grusomste ting. Han visste nøyaktig hvor mine svake punkter var og brukte de for det de var verd.

Jeg hadde ungdomsopprør som alle andre. Dette fikk jeg skyldfølelse da min mor døde av kreft ganske ung. En gang kom han med en artikkel han hadde kopiert der det sto at stress kunne forårsake kreft. Hans konklusjon ble etterhvert at jeg hadde drept min mor. Dette sa han så ofte og på en slik måte at jeg til slutt selv trodde det.

Han prøvde seg aldri på å bruke noe han visste jeg ville avvise totalt. Nei, han hadde full oversikt over alle mine svake punkter, og det var der han sakte og umerkelig fikk innpass til han tilslutt hadde full kontroll.

Når jeg endelig kom "ut av" forholdet (jeg skriver det sånn fordi jeg egentlig aldri tror jeg kommer ut av det i rette forstand), så var jeg totalt ødelagt. Jeg hadde overhode ikke noe selvtillit igjen på noen punkter, jeg hadde et fullstendig forvrengt syn på både meg selv og andre mennesker. Det unormale hadde blitt normalt!

Og det var ikke før jeg etter 7 år, når jeg møtte en som VAR snill og god at jeg skjønte hvordan denne mannen hadde ødelagt meg. Jeg hadde helt og holdent mistet evnen til å stole på andre mennesker (og meg selv), og jeg måtte bare gå ut av det. Jeg har innsett at jeg må leve livet mitt alene. Heldigvis har jeg andre å bruke tid på og gi kjærlighet til, men noen mann kommer det aldri mer inn i mitt liv.

Tilslutt vil jeg bare ramse opp (som et lite varku til bl.a TS) hvem min mann over mange år klarte å lyve trill rundt:

Psykologer: Han ble med til psykolog etter at jeg hadde mistet barnet mitt (bl.a som følge av hans mishandling). Han fikk psykologen til å tro at jeg var psykisk ustabil, og at han var den perfekte og omsorgsfulle ektemann. Psykologen presterte å si til meg "Denne mannen må du ta godt vare på, for han er gull verd. Du er heldig som har en slik omtenksom og forståelsesfull mann."

Leger: Det hendte seg jeg måtte på sykehus p.g.a skader han hadde påført meg. Leger og sykepleiere var "over seg" over hvilken omsorgsfull mann jeg hadde. Han tok alltid med seg lege/sykepleiere ut på gangen først for å "forklare dem" hvordan skaden hadde oppstått, og passet på å føye til at den overfornevnte psykolog hadde kalt meg psykisk ustabil.

Politi: Den gangen de kom inn og fant meg og arresterte han var ikke den første gangen naboer hadde ringt p.g.a bråk. Han møtte de i døren og lurte de trill rundt så de drog igjen. Han sjarmerte alle med sitt "snille ytre" og sin talemåte.

Familie og venner: Han fikk de til å tro at de gangene jeg hadde ligget syk/ikke gått ut (p.g.a at han hadde slått, eller at han stengte meg inne), så var det enten p.g.a folkeskyhet (og stakkars han hadde gjorde "alt" for å hjelpe meg å overkomme det), min "psykiske ustabilitet" o.s.v Han passet godt på å gjøre det slik at det alltid var HAN som fikk sympati og aldri jeg.

Alle var til slutt overbevist om at jeg hadde mine psykiske "skavanker" og at han var den reddende engel, og han høstet stor sympati fra omgivelsene fordi han var så tålmodig og snill.

Jeg skulle ønske av hele mitt hjerte at ingen fler skulle måtte gjennomgå det jeg har gjennomgått, men OM du kjenner deg igjen i dette, så vær så snill: Ikke vent så lenge som jeg gjorde! Det var ikke vanlig med internett på den tiden, og man snakket lite om psykopati. Jeg hadde ingen ord til å beskrive det jeg opplevde, og som ødela mitt liv. Men dere som leser her har det! Så vær så snill, ikke vent med å redde livet ditt!

Min ex var sånn også. Han lurte alle, sa til de at jeg var tvangsinnlagt og skada meg selv mens det var hans mishandling. Han lurte også politiet da han hadde skada meg og de kom på døra. Nytta ikke å prøve å forklare politiet hva han hadde gjort, det var nedverdigende nok fra før av, da de sa at det vistes ikke på meg, jeg hadde jo ingen merker i ansiktet... Spark og slag i mage, rygg og slag i hodet vises ikke ved første øyekast. Ikke voldtekt, kvelertak eller alt håret som ble revet av heller. sDen dag idag går han og snakker løgner om meg, verter mitt rykte, lenge etter at jeg gikk ifra han. Han gjør alt han kan for å ødelegge ryktet mitt. Og folk som ikke kjenner han godt nok, syns han er litt av en kjernekar og jeg er den gale, ustabile. De skulle bare ha visst... En som skrev til han på facebooken: Du er en av de som betyr noe... Jada, FOR egoet hans, slik at han tror enda høyere om seg selv som om han ikke gjorde det ifra før. Jeg blir kvalm av sånne...

[AnonymBruker]

Er enig med alle her inne: JEG er der, og kommer meg ikke ut av det...

Samme her. Har brukt flere år på å prøve å komme meg unna en. Selv om jeg har kommet meg unna fysisk så hagler det med syke og perverse trusler fra hans side. Dette unner jeg INGEN å oppleve. Ikke vet jeg hvordan det ender heller.

[Gjest Applestore]

Etter å ha lest hele denne tråden, og hva som kjennetegner en psykopat, tror jeg virkelig at min ex var en slik en.

Jeg så meg blind på all dritten han slengte til meg, og så sjarmerende og søt han var i begynnelsen. Jeg var sammen med han i nesten to år før jeg fikk hjelp av mine foreldre til å komme ut av det forholdet.