10 år og fortsatt fra og til.

[masku]

Vi er et par som er godt voksne. Truffet hverandre for ca 10 år siden,etter at vi begge hadde skilt oss fra våre partnere. Begge hadde vi vært gift i ca 20 år og hadde også 4 barn hver.

Vi er ulike som det går ann. Hun er stille og tilbaketrukket,lite impulsiv,liker det oversiktlige,vil ha minst mulig oppmerksomhet og jeg er ikke redd for å stå frem,impulsiv,liker gjerne offentlig oppmerksomhet osv..

Jeg var glad i henne og ønsket tidlig at vi skulle satse sammen. Hun var også glad i meg men ikke klar til å binde seg.Hun klarte heller ikke bestemme seg for hva hun ville. Vi ble derfor enige etter en tid, om å ha et uforpliktende forhold.

Hun har et lavt selvbilde,men en fin ytre fasade det er nesten umulig å komme gjennom. Jeg har ønsket å komme nært,finne hjertespråket,men hun trekker seg unna.Nesten alt jeg foreslo,var uinteresant. Hun streiket ,kunne ikke gjøre slik eller slik om ikke andre gjorde det osv..Hun var passiv,handlingslammet til tider. Fikk ikke gjort det hun visste måtte gjøres,eller hadde selv lyst å gjøre. Jeg fortalte mange ganger at jeg vil ikke ha det slik . Om jeg da treffer en annen ,så prøver jeg heller det,sa jeg. Jeg traff også noen damer som jeg da også underettet henne om.Dette gikk ikke noe særlig,savnet henne jeg var glad i og ville prøve igjen. Slik var det noen ganger.Vi fortsatte forholdet. Hun ville ha det mer formalisert,være ordentlige kjærester. Jeg sa meg enig.Men da begynte problemene virkelig å vise seg.Jeg var aktiv. Hadde mange planer og jern i ilden. Hennes pasivitet tiltok...hun "satt på gjerdet" og ventet til jeg hadde gjort en feil, eller noe som hun trodde var feil, da først kom egasjementet.Dette skapte mange konflikter. Hun kunne ikke rose meg for de tingene som var bra, da var hun taus, inntil hun mente det var noe feil..da først synes hun at hun måtte engasjere seg.

Vi bodde hver for oss..besøkte hverandre hyppigt. Når jeg var hos henne sammen med hennes barn,var jeg som luft. Det kunne snakkes i timevis "forbi" meg. Jeg prøvde å komme inn i samtalene, fikk enstavelsesord tilbake. Tok dette opp med henne og hun svarer...ja men hva kan jeg gjøre med det? Kan du ikke prøve å inkludere meg? Nei det visste hun ikke hvordan hun skulle klare,,,det ville bli så dumt som hun sa. Jeg prøvde etter beste evne å gli inn i hennes familie. Var jeg heldig ble jeg hilst på når jeg kom, men slett ikke vanligvis. Jeg spurte henne om hun hadde beklaget seg til barna, noe hun benektet.

Konfliktene og problemene økte. Jeg fikk ingen positive tilbakemeldinger,kun negative.Hun tok ingen initiativ hverken i ene eller andre retning. Hadde vi problemer, var hun taus. Tok ingen initiativ til å snakke eller løsninger, selv de gangene hun skjønte at det var hun alene som hadde laget problemene. Jeg måtte derfor ta alle initiativ om vi ikke helt skulle gli fra hverandre. Da kom alle bortforklaringene , jeg måtte gang på gang foreks forklare oppigjen og oppigjen at du kan ikke såre meg på fester med å flørte vilt og kneke med andre og ta siste dansen etc.Etter dager , kanskje uker etter påtrykk fra meg ,kom det noe som lignet på en beklagelse. Slik var det i nesten alle sammenhenger.Jeg tok initiativene til å snakke om problemene, hun var enten taus eller bortforklarte det mest opplagte ting. Hun gav utrykk for at hun ikke skjønte det og jeg tålmodig forklarte oppigjen og oppigjen. Etter noen uker eller mnd kunne hun kanskje si :....at det der har jeg jo beklaget..

Jeg ble mer og mer frustrert. Jeg spurte henne flere ganger om det var noe med meg som gjorde at hun ikke kunne leve med meg, noe hun sa at det var det ikke. Men tok jeg opp noe som skuffet eller såret meg ville hun heller snakke om hva jeg hadde sagt eller gjort en gang i tiden. Jeg kom ingen veg. Jeg var med henne som hun var med meg på fester. Når vi var med min familie og venner var det stort sett veldig greit. Var vi med hennes familie, kom det et eksluderende kroppspråk som tilsa at hun ikke ville være bekjent av meg og kunne overlate meg til meg selv og for meg ukjente mennesker.Jeg mistrivdes. Tok det opp med henne. Hun kunne som vanlig ikke forstå problemet.Forklarte gang på gang at det må være en partner interesse og selvfølge å se til partnerens ve og vel.Etter noen ukers krangling skjønte hun det, sa hun. Hun skulle ikke gjøre det mer. Jeg ble med igjen i familieselskaper. Akkurat det samme skjedde. Jeg blir ikke med flere ganger til dine selskaper sa jeg.

Problemene våre blir mindre om vi flytter sammen var hennes mening. Jeg mente at vi måtte først kunne få forståelse hos hverandre og løse de enkle ting når vi bodde fra hverandre, før vi flyttet sammen. Jeg vil først se det fungerer,sa jeg.

Så for 3 uker siden var vi i bryllupp med hennes familie. Hun hadde lovet at nå skulle hun inkludere meg og ikke ekskludere. Hun skulle vise noe helt annet. Det gikk desverre som det pleide, akkurat på samme måte som før. Jeg prøvde å ha det morsomt med de andre rundt bordet, da fikk jeg hugget i meg at , nå var det nok. Jeg ble passe full og gav henne noen klare meldinger. Jeg reiste fra henne dagen derpå ,under hennes arrogante steile holdning at det var meg som hadde ødelagt brylluppet for henne. Som vanlig tok hun ingen initiativ. Etter 2,5 uker tok jeg kontakt. Prøvde å snakke om problemene. Hvorfor hun hadde lovet noe annet og hva hun hadde gjort konkret for å bedre det. Skal man gjøre noe da var svaret.

Jeg var sint og frustrert og bestemte meg for at hun skulle få høre en gang for alle hvilket spill hun hadde holdt på med. Jeg ga beskjed tydelig og klart at prosterte eller bortforklarte hun en gang til risikerte hun rett og slett juling.Hun var nesten ydmyk for første gang. Hørte på meg...etterpå kom hun og holdt rundt meg og var enig i at dette var riktig.Jeg sa at her etter gjelder kun mine regler til du har begynt å yte noe,du har å innfinne deg etter det jeg sier. Jeg tar komandoen heretter.

Dagen etter kommer hun til meg,som jeg ba henne om..for å finne veien vår videre.Nå mente hun ikke lenger at det var riktig det som hadde skjedd dagen før..like bråkjekk arrogant og bortforklarende igjen. Jeg gav henne ikke anledning til flere bortforklaringer..brøt henne av hver gang. Hun var enig i at vi hadde hennes oppførsel som et stort hovedproblem og jeg ville vite hva hun ville bidra med for å løse det. Taust igjen. Jeg presset henne, sa jeg gav meg ikke før hun begynte å gjøre noe med det hun visste var feil.. Hun ville heller snakke om hva jeg hadde gjort feil ved andre anledninger ..jeg gav meg ikke..nei da ville hun ha brudd, eller så måtte vi søke råd hos en 3 part. Hun mente hun ville bli støttet der antagelig. Jeg bad henne tenke over det til idag..hun kom tilbake på tlf og sier at hun ville ha brudd. Uten at du har tatt et eneste initiativ på disse 10 årene, uten at du har villet gjort noe med det som skuffet og såret meg ,en eneste gang? Ja ...men hun så det annerledes selv om om var enig i at hun aldri hadde tatt et initiativ etc..det var mine feil det som gjorde at hun ikke hadde kunnet det.

Så kjære godtfolk, er det noen modne mennesker derute som har noen meninger om dette er jeg glad for positivt eller negativt svar.

--

[Yrjenia]

Slik jeg tolker dette, har hun av personlig grunner hatt problemer med forholdet hele tiden.

Det hadde vært best om dere brøt for lenge siden. Men det er like vanskelig for henne å se det som for deg.

Hun har også helt sikkert en versjon av denne historien.

Du er like mye "skyld" i dette som henne, er min oppfatning. Om noen skal ha skyld. jeg sier dette fordi jeg føler du er ute etter å finne skyld i henne.

Du kunne gått for lenge siden.

Håper dere kommer lettere videre uten hverandre, lykke til.

klemmer

[Gjest masku]

Slik jeg tolker dette, har hun av personlig grunner hatt problemer med forholdet hele tiden.

Det hadde vært best om dere brøt for lenge siden. Men det er like vanskelig for henne å se det som for deg.

Hun har også helt sikkert en versjon av denne historien.

Du er like mye "skyld" i dette som henne, er min oppfatning. Om noen skal ha skyld. jeg sier dette fordi jeg føler du er ute etter å finne skyld i henne.

Du kunne gått for lenge siden.

Håper dere kommer lettere videre uten hverandre, lykke til.

klemmer

[masku]

Slik jeg tolker dette, har hun av personlig grunner hatt problemer med forholdet hele tiden.

Det hadde vært best om dere brøt for lenge siden. Men det er like vanskelig for henne å se det som for deg.

Hun har også helt sikkert en versjon av denne historien.

Du er like mye "skyld" i dette som henne, er min oppfatning. Om noen skal ha skyld. jeg sier dette fordi jeg føler du er ute etter å finne skyld i henne.

Du kunne gått for lenge siden.

Håper dere kommer lettere videre uten hverandre, lykke til.

klemmer

Jeg må si som sant er at jeg ville ha vanlige folks oppfatning og mening. Har også når jeg skrev det fått noen ahaopplevelser. Jeg har til tross for at hun har bedt om brudd, hver gang jeg ba om at hun bidro med noe ( 50-60 GANGER),alltid fått lirket det tilbake på et vis slik at vi har fortsatt. Jeg har insett at hun sannsynligvis egentlig ikke liker den jeg er og det jeg står for og jeg har derfor bestemt meg ikveld for at jeg denne gang tar henne på fullt alvor.

[Gjest Mysticgirl]

Vi er et par som er godt voksne. Truffet hverandre for ca 10 år siden,etter at vi begge hadde skilt oss fra våre partnere. Begge hadde vi vært gift i ca 20 år og hadde også 4 barn hver.

Vi er ulike som det går ann. Hun er stille og tilbaketrukket,lite impulsiv,liker det oversiktlige,vil ha minst mulig oppmerksomhet og jeg er ikke redd for å stå frem,impulsiv,liker gjerne offentlig oppmerksomhet osv..

Jeg var glad i henne og ønsket tidlig at vi skulle satse sammen. Hun var også glad i meg men ikke klar til å binde seg.Hun klarte heller ikke bestemme seg for hva hun ville. Vi ble derfor enige etter en tid, om å ha et uforpliktende forhold.

Hun har et lavt selvbilde,men en fin ytre fasade det er nesten umulig å komme gjennom. Jeg har ønsket å komme nært,finne hjertespråket,men hun trekker seg unna.Nesten alt jeg foreslo,var uinteresant. Hun streiket ,kunne ikke gjøre slik eller slik om ikke andre gjorde det osv..Hun var passiv,handlingslammet til tider. Fikk ikke gjort det hun visste måtte gjøres,eller hadde selv lyst å gjøre. Jeg fortalte mange ganger at jeg vil ikke ha det slik . Om jeg da treffer en annen ,så prøver jeg heller det,sa jeg. Jeg traff også noen damer som jeg da også underettet henne om.Dette gikk ikke noe særlig,savnet henne jeg var glad i og ville prøve igjen. Slik var det noen ganger.Vi fortsatte forholdet. Hun ville ha det mer formalisert,være ordentlige kjærester. Jeg sa meg enig.Men da begynte problemene virkelig å vise seg.Jeg var aktiv. Hadde mange planer og jern i ilden. Hennes pasivitet tiltok...hun "satt på gjerdet" og ventet til jeg hadde gjort en feil, eller noe som hun trodde var feil, da først kom egasjementet.Dette skapte mange konflikter. Hun kunne ikke rose meg for de tingene som var bra, da var hun taus, inntil hun mente det var noe feil..da først synes hun at hun måtte engasjere seg.

Vi bodde hver for oss..besøkte hverandre hyppigt. Når jeg var hos henne sammen med hennes barn,var jeg som luft. Det kunne snakkes i timevis "forbi" meg. Jeg prøvde å komme inn i samtalene, fikk enstavelsesord tilbake. Tok dette opp med henne og hun svarer...ja men hva kan jeg gjøre med det? Kan du ikke prøve å inkludere meg? Nei det visste hun ikke hvordan hun skulle klare,,,det ville bli så dumt som hun sa. Jeg prøvde etter beste evne å gli inn i hennes familie. Var jeg heldig ble jeg hilst på når jeg kom, men slett ikke vanligvis. Jeg spurte henne om hun hadde beklaget seg til barna, noe hun benektet.

Konfliktene og problemene økte. Jeg fikk ingen positive tilbakemeldinger,kun negative.Hun tok ingen initiativ hverken i ene eller andre retning. Hadde vi problemer, var hun taus. Tok ingen initiativ til å snakke eller løsninger, selv de gangene hun skjønte at det var hun alene som hadde laget problemene. Jeg måtte derfor ta alle initiativ om vi ikke helt skulle gli fra hverandre. Da kom alle bortforklaringene , jeg måtte gang på gang foreks forklare oppigjen og oppigjen at du kan ikke såre meg på fester med å flørte vilt og kneke med andre og ta siste dansen etc.Etter dager , kanskje uker etter påtrykk fra meg ,kom det noe som lignet på en beklagelse. Slik var det i nesten alle sammenhenger.Jeg tok initiativene til å snakke om problemene, hun var enten taus eller bortforklarte det mest opplagte ting. Hun gav utrykk for at hun ikke skjønte det og jeg tålmodig forklarte oppigjen og oppigjen. Etter noen uker eller mnd kunne hun kanskje si :....at det der har jeg jo beklaget..

Jeg ble mer og mer frustrert. Jeg spurte henne flere ganger om det var noe med meg som gjorde at hun ikke kunne leve med meg, noe hun sa at det var det ikke. Men tok jeg opp noe som skuffet eller såret meg ville hun heller snakke om hva jeg hadde sagt eller gjort en gang i tiden. Jeg kom ingen veg. Jeg var med henne som hun var med meg på fester. Når vi var med min familie og venner var det stort sett veldig greit. Var vi med hennes familie, kom det et eksluderende kroppspråk som tilsa at hun ikke ville være bekjent av meg og kunne overlate meg til meg selv og for meg ukjente mennesker.Jeg mistrivdes. Tok det opp med henne. Hun kunne som vanlig ikke forstå problemet.Forklarte gang på gang at det må være en partner interesse og selvfølge å se til partnerens ve og vel.Etter noen ukers krangling skjønte hun det, sa hun. Hun skulle ikke gjøre det mer. Jeg ble med igjen i familieselskaper. Akkurat det samme skjedde. Jeg blir ikke med flere ganger til dine selskaper sa jeg.

Problemene våre blir mindre om vi flytter sammen var hennes mening. Jeg mente at vi måtte først kunne få forståelse hos hverandre og løse de enkle ting når vi bodde fra hverandre, før vi flyttet sammen. Jeg vil først se det fungerer,sa jeg.

Så for 3 uker siden var vi i bryllupp med hennes familie. Hun hadde lovet at nå skulle hun inkludere meg og ikke ekskludere. Hun skulle vise noe helt annet. Det gikk desverre som det pleide, akkurat på samme måte som før. Jeg prøvde å ha det morsomt med de andre rundt bordet, da fikk jeg hugget i meg at , nå var det nok. Jeg ble passe full og gav henne noen klare meldinger. Jeg reiste fra henne dagen derpå ,under hennes arrogante steile holdning at det var meg som hadde ødelagt brylluppet for henne. Som vanlig tok hun ingen initiativ. Etter 2,5 uker tok jeg kontakt. Prøvde å snakke om problemene. Hvorfor hun hadde lovet noe annet og hva hun hadde gjort konkret for å bedre det. Skal man gjøre noe da var svaret.

Jeg var sint og frustrert og bestemte meg for at hun skulle få høre en gang for alle hvilket spill hun hadde holdt på med. Jeg ga beskjed tydelig og klart at prosterte eller bortforklarte hun en gang til risikerte hun rett og slett juling.Hun var nesten ydmyk for første gang. Hørte på meg...etterpå kom hun og holdt rundt meg og var enig i at dette var riktig.Jeg sa at her etter gjelder kun mine regler til du har begynt å yte noe,du har å innfinne deg etter det jeg sier. Jeg tar komandoen heretter.

Dagen etter kommer hun til meg,som jeg ba henne om..for å finne veien vår videre.Nå mente hun ikke lenger at det var riktig det som hadde skjedd dagen før..like bråkjekk arrogant og bortforklarende igjen. Jeg gav henne ikke anledning til flere bortforklaringer..brøt henne av hver gang. Hun var enig i at vi hadde hennes oppførsel som et stort hovedproblem og jeg ville vite hva hun ville bidra med for å løse det. Taust igjen. Jeg presset henne, sa jeg gav meg ikke før hun begynte å gjøre noe med det hun visste var feil.. Hun ville heller snakke om hva jeg hadde gjort feil ved andre anledninger ..jeg gav meg ikke..nei da ville hun ha brudd, eller så måtte vi søke råd hos en 3 part. Hun mente hun ville bli støttet der antagelig. Jeg bad henne tenke over det til idag..hun kom tilbake på tlf og sier at hun ville ha brudd. Uten at du har tatt et eneste initiativ på disse 10 årene, uten at du har villet gjort noe med det som skuffet og såret meg ,en eneste gang? Ja ...men hun så det annerledes selv om om var enig i at hun aldri hadde tatt et initiativ etc..det var mine feil det som gjorde at hun ikke hadde kunnet det.

Så kjære godtfolk, er det noen modne mennesker derute som har noen meninger om dette er jeg glad for positivt eller negativt svar.

--

Hun kan jo umulig være glad i deg på den gode måten.. Enten det eller så har hun resignert. Høres ut som om hun er likegyldig med tanke på et brudd eller ikke!

Hun har deg vel i sin hule hånd, siden hun vet at dere alltid blir sammen igjen. Du må nesten sette frem et krav til henne. Om hun ignorere det så kan hun jo ikke være redd for å miste deg.. eller hun vet vel at hun uansett ikke mister deg?

Siden du alltid uansett om hun bryter det hun har lovet,fortsatt er sammen med henne??

[masku]

Hun kan jo umulig være glad i deg på den gode måten.. Enten det eller så har hun resignert. Høres ut som om hun er likegyldig med tanke på et brudd eller ikke!

Hun har deg vel i sin hule hånd, siden hun vet at dere alltid blir sammen igjen. Du må nesten sette frem et krav til henne. Om hun ignorere det så kan hun jo ikke være redd for å miste deg.. eller hun vet vel at hun uansett ikke mister deg?

Siden du alltid uansett om hun bryter det hun har lovet,fortsatt er sammen med henne??

..jeg er desverre redd du har rett. Jeg har derfor idag gitt henne ultimatumet. Jeg har i tillegg bedt henne søke proffesjonell hjelp. Da kan hun om hun er glad i meg selv komme tilbake ,om jeg da fortsatt skulle være ledig og interesert i å fortsette. Er ikke lenger sikker på om jeg vil det.

[Gjest Frist]

For å være helt ærlig så skjønner jeg ikke at du har giddet det her i så mange år.

Skal du fortsette forholdet så tror jeg du må innse at det ikke blir noen endringer. Det blir heller ikke bedre av å flytte sammen.

Finn deg en kvinne som gir deg noe av seg selv tilbake. Et kjærlighetsforhold skal ikke være slik du beskriver. Jeg hadde heller levd alene enn med enn sånn partner.

[Gjest Mysticgirl]

..jeg er desverre redd du har rett. Jeg har derfor idag gitt henne ultimatumet. Jeg har i tillegg bedt henne søke proffesjonell hjelp. Da kan hun om hun er glad i meg selv komme tilbake ,om jeg da fortsatt skulle være ledig og interesert i å fortsette. Er ikke lenger sikker på om jeg vil det.

Nei du fortjener noe mye bedre!

[Gjest Gjest]

Du fortjener så mye bedre, men kanskje det hadde vært en tanke å gjøre opp en mening i forhold de hva du "fortjener" og vil ha før du går fullstendig på akkord med deg selv og din tilkommendes ønsker i forkant av å gå inn i et forhold!

Dersom hund og katt skulle parre seg ville resultatet bli kattastrofe og ikke hunnkatt!

[Minni-Mus]

Har du hatt det slik i 10 år med denne dama?? stakars deg altså.... men som sagt du kunne og burde ha gått for leeeenge siden,. slik som du selv skriver om situajsonen...

Enten er hun rent likegyldig, eller så har hun problemer hun sliter med. Du sier jo du har satt krav til henne mange ganger, hu lover, men det samme skjer igjen og igjenn. Lær av det, hun kommer nok ikke til å forandre seg.

visst dere begge var gift før i 20år og dere holdt på i 10 år etter det, så må du jo være godt voksen. Ikke ødelegg livet ditt lenge ved å ha det slik. Finn heller noen som kan berike livet ditt, gjør ting du har drømt om.. Du burde slippe å ha alle disse bekymringene....

[masku]

Har du hatt det slik i 10 år med denne dama?? stakars deg altså.... men som sagt du kunne og burde ha gått for leeeenge siden,. slik som du selv skriver om situajsonen...

Enten er hun rent likegyldig, eller så har hun problemer hun sliter med. Du sier jo du har satt krav til henne mange ganger, hu lover, men det samme skjer igjen og igjenn. Lær av det, hun kommer nok ikke til å forandre seg.

visst dere begge var gift før i 20år og dere holdt på i 10 år etter det, så må du jo være godt voksen. Ikke ødelegg livet ditt lenge ved å ha det slik. Finn heller noen som kan berike livet ditt, gjør ting du har drømt om.. Du burde slippe å ha alle disse bekymringene....

Takk for svar. Vet at jeg kunne gått for lenge siden og burde helt sikkert også gjort det. Men samtidig synes jeg samfunnets utvikling til å gi opp for lett ,er skremmende. Jeg regner meg som et ressursterkt menneske..som i tillegg har nok til egen og andres omsorg. Når jeg følte at hun hadde bruk for min styrke , så ville jeg ha henne med på "mitt lag" . Om hun hadde forstått at hun kunne dra veksel på min styrke, hadde vi kunne fått det fint sammen. Det var mitt hovedmål. Desverre så hun på meg som en "trussel" av en eller annen grunn og derfor måtte hun vel prøve å "senke" meg for å føle seg selv bedre, tror jeg.

Jeg tror ikke at jeg er feilfri, langt ifra. Jeg har sendt mange dårlige reaksjoner tilbake. Mmen det er vel npkså naturlig når man ikke for noe fra motparten? Jeg tror jeg ville blitt syk selv av å fortsette. Det er sikkert ikke bare hennes skyld og det kan sikkert være både arvelige belastninger etc..,men hennes eksmann endte opp som psykriatisk pasient. og er det fortsatt.

[Gjest Gjest_Elise_*]

Takk for svar. Vet at jeg kunne gått for lenge siden og burde helt sikkert også gjort det. Men samtidig synes jeg samfunnets utvikling til å gi opp for lett ,er skremmende. Jeg regner meg som et ressursterkt menneske..som i tillegg har nok til egen og andres omsorg. Når jeg følte at hun hadde bruk for min styrke , så ville jeg ha henne med på "mitt lag" . Om hun hadde forstått at hun kunne dra veksel på min styrke, hadde vi kunne fått det fint sammen. Det var mitt hovedmål. Desverre så hun på meg som en "trussel" av en eller annen grunn og derfor måtte hun vel prøve å "senke" meg for å føle seg selv bedre, tror jeg.

Jeg tror ikke at jeg er feilfri, langt ifra. Jeg har sendt mange dårlige reaksjoner tilbake. Mmen det er vel npkså naturlig når man ikke for noe fra motparten? Jeg tror jeg ville blitt syk selv av å fortsette. Det er sikkert ikke bare hennes skyld og det kan sikkert være både arvelige belastninger etc..,men hennes eksmann endte opp som psykriatisk pasient. og er det fortsatt.

Er dette mulig?

Du bløffer vel her en god del?