Ville dere gått med på å få barn med en mann som

[Gjest Gjest]

Hei

Dette er et hypotetisk spørsmål, og gjelder ikke meg.

Ville dere blitt med på å få barn med en mann som var bare "halvveis" interessert i dette?. La oss si at han hadde alle de andre kvalitetene du setter pris på?

[Gjest =tentacle=]

Ja, hvis jeg elsket ham og han var "interessert nok" til å fungere godt som far for barna, ville jeg vært villig til å ta på meg mesteparten av "jobben".

[Gjest Gjest]

Ja.

Her er det jeg som ønsker barn, og han som er småskremt av tanken. Han ønsker for så vidt barn, men har ikke noe glødende behov for det.

Men “gått med på”? Hvem er det da som foreslår? Blir vel heller valgt eller noe slikt?

[Gjest Gjest]

Nei, det kunne jeg aldri gjort. Han må ville det like mye som meg

[Gjest FBL]

Hei

Dette er et hypotetisk spørsmål, og gjelder ikke meg.

Ville dere blitt med på å få barn med en mann som var bare "halvveis" interessert i dette?. La oss si at han hadde alle de andre kvalitetene du setter pris på?

Forstår ikke helt problemstillingen, hvorfor skulle man trenge 'gå med på' å få barn med en som ikke er interessert. Da vil han jo ikke utøve noe press, for å si det slik

[Gjest lillebøll]

Jeg ser det litt finurlige i spørsmålet her, for mange kvinner er jo slik at de vil at mannen skal "være med" på det fullt og helt. jeg er slik på mange områder selv- det kunne ikke ramle meg inn å presse en mann til å flytte sammen med meg, eller gifte seg- slike ting må komme fra hans side like mye som min.

Men akkurat når det gjelder barn, hadde jeg nok ikke tatt fem øre for å presse litt. Rett og slett fordi angre-potensialet er så fryktelig stort. La oss si at mannen helst ikke ville ha barn, og så ble vi skilt når jeg var 38-39... jeg har møt kvinner som har vært i den situasjonen, og aldri kommet over at de ikke ble mødre.

Så ja, jeg ville fått barn med en mann som ikke var like begeistret som meg selv. Så lenge han syntes det var "greit", så hadde det holdt.

Sjelden jeg bare quoter, men du sa det så bra.

[Nabodama]

Tror mange gjør det, ja.

Jeg vet ikke hva jeg selv ville gjort, ettersom jeg ikke har vært i den situasjonen. Men jeg tror ikke det, jeg har aldri vært en av de som intenst ønsker seg barn.

[Gjest Eir]

Så lenge han blir med på det frivillig ville jeg vurdert det, dersom jeg hadde veldig lyst på barn. Har en mann som ikke ønsker barn, men han har også sagt at dersom det å få barn skulle vise seg å være så viktig for meg, at jeg vurderer å gå fra han for å få det, så vil han bli med på det likevel. Og da er jo det hans prioritering, og jeg vet at han ville gått inn for oppgaven, så lenge han hadde valgt det selv.

[SunC@t]

Det vet jeg ikke.

Kanskje, hvis vi hadde et stabilt, lykkelig og på de fleste måter godt forhold og mannen helt frivillig var villig til å påta seg den livslange oppgaven det er å være far, så kanskje det hadde blitt vurdert selv om jeg i utgangspunktet ikke er for at den ene skal gjennomføre noe så avgjørende og stort uten at begge er like engasjerte.

[Ce'Nedra]

Nå har jo jeg så fødselsskrekk som det går an å få, men jeg har begynt å ønske meg barn. Samboeren min snakket masse om dette før, men etter at vi var på tur med slekta og masse unger, har han ikke snakket så mye om det lenger. Jeg har bestemt meg for å vente til han tar det opp igjen, vil ha en mann som er med på alt og som er virkelig engasjert.

[Lola83]

Nei, aldri! Jeg legger listen høyere enn og ta til takke med noe annet.

Jeg er ikke jenta som firer på kravene mine..det er jeg faktisk veldig glad for ;)Ikke ville jeg utsatt et annet menneske liv for noe slikt heller. Det mange glemmer når de får barn er at barna kommer først og tenker kun på seg selv. Stakkars barn, ikke rart at verden har blitt som den har blitt

[Gjest Gjest]

Så lenge han blir med på det frivillig ville jeg vurdert det, dersom jeg hadde veldig lyst på barn. Har en mann som ikke ønsker barn, men han har også sagt at dersom det å få barn skulle vise seg å være så viktig for meg, at jeg vurderer å gå fra han for å få det, så vil han bli med på det likevel. Og da er jo det hans prioritering, og jeg vet at han ville gått inn for oppgaven, så lenge han hadde valgt det selv.

Enig. For mange (også noen kvinner) er det ganske fjernt, litt absurd og nokså skremmende å tenke på å få barn, men de aller fleste oppegående og ansvarsbevisste mennesker vil jo faktisk bli forferdelig glad i barnet sitt når det først dukker opp.

Men nb - han måtte ha vært med på det frivillig, jeg ville ikke presset utover å si at jeg VILLE ha barn, og gjerne vil ha ham som far.

[Gjest =tentacle=]

Nei, aldri! Jeg legger listen høyere enn og ta til takke med noe annet.

Jeg er ikke jenta som firer på kravene mine..det er jeg faktisk veldig glad for ;)Ikke ville jeg utsatt et annet menneske liv for noe slikt heller. Det mange glemmer når de får barn er at barna kommer først og tenker kun på seg selv. Stakkars barn, ikke rart at verden har blitt som den har blitt

Betyr det at du møter den store kjærligheten så ofte at du kan sløse en vekk på at han ikke er babysyk, eller er det mer at barn ikke er så viktig, så hvis ikke han er særlig interessert vil du droppe å ha barnefamilie?