Få barn ved kronisk sykdom?

[mocci]

Heia,

Jeg har nå nylig nådd en alder av 32 år og spørsmålet om å sette barn til verden har meldt seg for fullt. Jeg har vært syk med mageproblemer i 3 år, med en gradvis bedring men problemene preger fortsatt min hverdag i stor grad. Jeg har ikke vært sykemeldt i løpet av disse 3 årene, men det har vært utelukkende fordi jeg har tvunget meg på jobben selv når jeg har vært usedvanlig dårlig (jeg har ganske høy terskel for å ty til sykemelding da jeg i en annen jobb ble sykemeldt i 2 uker for deretter å bli mobbet og fryst ut av arbeidsgiver) Jeg har som sagt klart å jobbe i 100% stilling disse 3 årene, men jobben har ofte tatt alle mine krefter slik at mitt sosiale liv har blitt særdeles amputert til tider, det er det også nå til tider (gode og dårlige perioder) Men for å komme til poenget så sliter jeg voldsomt med presset om å få barn, spesielt presset fra omverdenen men også fra min kjære som har lyst på barn. Pga av mine til dels kroniske mageproblemer så har jeg store problemer med å se hvordan jeg skal klare å takle et svangerskap, fødsel og ikke minst å ta meg av barnet etterpå. Når jeg er dårlig så har jeg mer enn nok med meg selv, da jeg blir kvalm og uvel, magesmerter og klarer ikke å spise noe som helst, fungerer rett og slett ikke i hverdagen. Jeg vet heller ikke hvordan kroppen vil reagere på svangerskapet, de fleste får jo noen plager og med min nesten daglige kvalme til vanlig så vet jeg ikke hvordan jeg skal fungere med svangerskapskvalme itillegg, faren er nok veldig stor for at jeg blir sykemeldt da. Jeg lurer også på om jeg kommer til å bli mye verre enn mine verste perioder i 2004 og jeg er veldig bekymret for at min tilstand skal forverre seg slik at jeg ikke kan jobbe 100 % lengre etter endt permisjon og ikke minst klare å ta meg av barnet på en forsvarlig måte. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde litt bedre tid på meg, mine mageproblemer forverres av stress og bekymringer da problemene først oppstod etter en lang periode med stress og jeg har liksom aldri recovered fullt og helt.

Hvordan har dere andre med kroniske sykdommer følt dette? har dere valgt et liv med eller uten barn??

[Gjest Gjest]

Hei, ville bare gi deg en klem

Har ingen fasitsvar på dette, men reagerer litt på at du sier at du vil ha barn fordi du kjenner "press" fra omgivelsene etc.

Hvordan er det med deg selv da, vil DU ha barn ?

Ja, vanskelig situasjon, håper det ordner seg for deg hva du nå enn kommer fram til

[la Flaca]

Det første som slår meg er at du ikke bør jobbe 100% når helsa di er som du beskriver den. Gjør stress at ting forverrer seg blir det jo en ond sirkel. Jeg ville gått for andre løsninger enn å presse seg hele tiden, for å takle full jobb. Det er ikke verdt det. Det er ikke jobben du husker ved enden av livet.

Jeg råder deg til å legge ting til rette for å få en mindre stresset hverdag, og sette helsa først. Forhåpentliigvis vil du da få overskudd, og kanskje ønske deg en fremtid med barn.

Som et lite ps. kan jeg jo fortelle hva jeg fikk igjen for å tyne meg selv maksimalt, ta på meg overtid etc. i svangerskapet med ille svangerskapskvalme. Jeg fikk sparken da jeg kom tilbake på jobb etter svangerskapspermisjon, fordi de hadde effektivisert bort stillingen min. Har lært leksa mi nå ja.

Ingen takker deg dersom du ikke tar hensyn til deg selv, men setter jobben først. Så tenkt på deg selv og gi faen hva folk på arbeidsplassen sier om en evt. sykmelding.

Når det gjelder press om å få barn er det selvfølgelig bare du som kan vite om et svangerskap er noe du ønsker å gå gjennom. Deretter følger også mange, mange år med ansvar for et annet menneske. Det krever mye, selv om du får enormt mye igjen. Men jeg vil ikke si at et liv med barn er noe for alle, man må ha overskudd og tid for å kunne ha glede av å være forelder.

[Gjest =tentacle=]

Viktigst: Har du selv lyst til å være noens mamma?

Hvis ja, tror du at du kommer til å være så syk at du får være så lite mamma at den nye familiesituasjonen vil føles negativ for deg i stedet for positivt?

Jeg har ikke en kronisk sykdom. Et avgjørende punkt om jeg hadde hatt det, ville være hvor mye jeg stolte på at min mann kunne fylle ut alt jeg ikke greide i forhold til barnet, slik at ikke barnet ville lide av at jeg var ute av form. Er din mann forberedt på at han får rollen som den tradisjonelle moren?

Jeg forstår frykten for at egen helse skal bli varig forverret av å få barn. Men er det noen som kan gi deg informasjon om hvordan fødsler pleier å påvirke sykdomsforløpet hos pasienter med samme diagnose som deg? Noen sykdommer har jo faktisk tendens til å bli mildere under og/eller etter svangerskap.

Frykten for sykemelding forstår jeg ikke. Hvis du selv vil ha barn, og det blir umulig å klare jobben som gravid, skal du legge deg ned med god samvittighet og motta sykepenger. Det gjør andre gravide som ikke kan jobbe, og det er derfor vi har sykepenger. Det er ingen skam å være syk. Og ingen kommer til å takke deg for at du har ofret å få barn for å spare samfunnet for sykepenger. Velferdsordningene er ment å være for deg også

Når det er sagt, så leser heller ikke jeg noe i teksten din som tyder på at du har lyst til å få barn. Kanskje det ikke er noe sterkt behov hos deg, eller kanskje sykdommen overskygger det. Prøv å søke mer informasjon om graviditetsutfall, og kjenn etter hva du selv har lyst til. I verste fall kan jo et barn kanskje bety enda dårligere livskvalitet i forhold til magen, med tillegg av konstant dårlig samvittighet og energiunderskudd i forhold til et barn som alltid vil trenge deg. Tenk etter om dere kan klare et "rollebytte" hvor du er den som leser avisen på en dårlig dag mens mannen din er den som trøster, aktiviserer og leser eventyr. Men ikke la deg presse til noe du ikke står inne for.

[Gjest Frysepulver]

Jeg har to sykdommer og har ikke barn. Har veldig lyst på og håper vel at det kommer noen barn en gang, men jeg tenker også på hvordan et svangerskap og livet etterpå kan utarte seg.

Kjenner meg veldig igjen i den "når jeg er syk orker jeg bare å tenke på meg selv". Skulle det skjære seg med barnefaren vil jo mye falle på foreldrene mine og det er jo ingen ønskesituasjon det heller

[¤flicka¤]

For det første håper jeg du klarer å ta vare på deg selv slik at du ikke blir utslitt. Du skal være her på jorden i mange år til, det er ingen som kommer til å takke deg for at du slet deg ut på jobben når du egentlig hadde behov for mer hvile. Jeg vet det er vanskelig, men du virker som en "snill pike" (som så mange andre av oss) - slutt å vær snill og ta hensyn til deg selv. Sykemelding skal ikke føles som et nederlag.

Det aner meg hva slags type sykdom du har, og om jeg har rett kan jeg si at det virker som det varierer veldig hvordan sykdommen arter seg under svangerskap. Noen blir så og si friske, andre blir veldig syke eller har uforandret sykdomstilstand. Idag finnes det mange medisiner som kan brukes uten stor risiko for fosteret. Det er få solskinnshistorier, men det er ingen som angrer på valget om å få barn.

Det viktige er å vite hva du selv vil og om du har en partner som innser at han kanskje må gjøre mer enn sin del av jobben i perioder.

[Prinsesse på erten]

Hva slags diagnose har du, Mocci? Er det Crohns eller Ulcerøs Colitt?

[Minni-Mus]

Jeg synes du skal finne ut hva du selv vil, Visst du vet inni deg selv at vi vil ha barn så gå for det. Selv om det vanligvis følger ed mye vondter og div ved et svangerskap, behøver det ikek å bli verre for deg som allerede har kronisk sykdom. Har du vært i prat med leger eller spesialister om hvordan det ville vært for deg å gå igjennom et svangerskap?

Jeg synes du bør gjøre noe med arbeidssituasjionen din, Ingen skal gå å presse seg og lide på jobb i frykt for mobbing eller sparken osv i tilfelle de blir sykemeldt.... Kansje du burde få en redusert stilling slik at du får mer tid til deg selv og andre ting du vil gjøre!! Kansje mageproblemene dine stabiliserer seg mer eller bedrer seg visst du får slappet av så mye som du bør osv..

Men jeg synes ikek du skal velge bortd et å få barn pga sykdomen visst du selv virkelig vil ha barn.

[Gjest Gjest]

Jeg har valgt bort biologiske barn. Både fordi legene ikke kunne si med sikkerhet hvordan et svangerskap ville påvirke meg uten om at det i beste fall ville bli 9 måneder sengeliggende og i verste fall ende med døden. I tillegg er det 50% sjanse for at jeg vil føre min sykdom videre til eventuelle barn. I dag er jeg ikke i en situasjon hvor jeg er i stand til å ta meg av noe barn, rett og slett fordi jeg bruker alle krefter på å komme meg gjennom dagene, men dersom jeg på ett eller annet tidspunkt blir bedre, så kunne vi tenke oss å adoptere en gang i framtiden.

[SunC@t]

Prøv å reduser arbeidsmengden din om du har mulighet, og se om du får mer overskudd da.

Du sier du ikke klarer å tenke på andre enn deg selv når du er som sykest, og akkurat det sier vel litt om at det ikke er helt tidspunktet for å få barn akkurat nå.

Og dette med å kjenne presset om å få barn fra andre.

Det er du som må bestemme deg for om du ønsker barn eller ikke, og om det er gjennomførbart i din situasjon, ikke la presset du føler fra andre avgjøre hva du skal gjøre.

[Gjest Gjest]

Jeg syntes å huske at du har postet ett lignende innlegg som dette tidligere i år, så jeg tok meg den frihet å sjekke i profilen din

Der vektlegger du enda mere dette at du føler et press fra samfunnet om å få barn( i innlegget du startet for noen mnd. siden)

Du må huske å tenke nøye over om det pga omgivelsenes press eller om du virkelig ønsker deg barn uavhengig av dette.

Lykke til

[momo]

Jeg er kronisk syk og har valgt og få barn.

Fikk først datteren min for 6 år siden, da var jeg frisk. Hadde bare allergi og astma da. Når datteren min var 1,5 år fikk jeg sykdommen ME og i løpet av den tiden forverret allergien min seg dramatisk og. Jeg og mannen min pratet mye om vi skulle eller ikke skulle ha flere barn. Han visste og at det er han som må ta hovedansvaret for barna og alt hjemme. Jeg ble bedre av ME og fikk nye medisiner som hjalp mye på allergien så vi bestemte oss for og prøve. Legen min mente og at jeg kom ikke til og bli verre av sykdommen i svangerskapet.

Han tok grundig feil, jeg ble veldig syk og var sengeliggende hele svangerskapet. Følte i den tiden at forholdet til datteren min ble veldig dårlig, og det var utrolig sårt.

Nå er sønnen vår 4 mnd gammel og formen min har blitt gradvis bedre. Mannen min har til nå måtte gå hjemme i 100% permisjon for og hjelpe meg. Fra neste uke skal han jobbe 50% da jeg føler meg bedre.

Nå som sønnen min er her så føler jeg jo sefølgelig at det var verdt det. Men skal jeg være erlig mot meg selv og jeg på forhånd hadde fått vite hvordan det skulle bli så hadde jeg aldri gjort det.

Er en grunn til at jeg skal steriliseres om noen uker.

Men samtidig er jeg jo utrolig glad for de to barna jeg har, men håper jeg snart blir bedre sånn så jeg får fulgt de opp ennå mer.

Jeg har ikke klart og jobbe noe de årene jeg har vært syk, men det er fordi jeg har brukt energien min på barna og det og skulle fungere med de. Kunne sikkert hatt en 50% stilling, men da hadde jeg ikke hatt noe energi til barna mine.

Så her må du jo tenke på hva ønsker du?

Ønsker du og jobbe mindre for og få slappe av mer, for og være i bedre form til evt barna dine?

Og hvor høyt ønsker du deg barn?

Man må jo faktisk ikke ha barn.

Og hvor mye er mannen din villig til og stille opp for bana?

Vi har og pratet om hva som evt skjer hvis vi skulle gå fra hverandre og før vi lagde nr 2, da jeg vet at jeg ikke vil klare og sitte med 2 barn helt alene, ihvertfall ikke nå når de er små.

Hvis det er noe mer du lurer på så bare still spørsmål.

[Gjest Gjest]

Jeg har også ME, og vi har bestemt oss for ikke å få barn. Det er ingenting vi ønsker oss mer enn barn, men man må kunne ta vare på de, og det vil vi ikke kunne greie nå.

[Mette]

Tråden er ryddet. Mette - forumansvarlig

[SuperNova]

Du må nesten snakke med legen din og få høre om sykdommen er arvelig og om graviditet er farlig for deg.

Jeg har en kronisk sykdom og valgte å få barn etter å ha diskutert det med legen.

Dette er ting jeg tenkte mye på:

Er sykdommen arvelig?

Ville jeg bli sykere av svangerskap og fødsel?

Hva med min omsorgsevne - over tid? Vil jeg klare å ta hånd om et barn på en forsvarlig måte?

Jeg har en sykdom som ikke er arvelig, og graviditet/fødsel er ikke negativt for sykdomsbildet. Omsorgsevnen er det imidlertid umulig å si noe om. Men som legene sa til meg - slik er det for alle. Selv om man er frisk i dag, vet man ikke hva som skjer i morgen, om to år eller 10 år. Legene mente sykdommen ikke burde være til hinder hvis jeg ønsket meg barn - og nå er jeg lykkelig mamma til en gutt på 7 måneder.

(Må bare nevne at kvinner med samme sykdom som jeg ble anbefalt å ta abort helt frem til 80-tallet. Trist å tenke på, men de visste ikke bedre.)

[Brimi]

Jeg vet denne tråden er gammel, men jeg trekker den opp igjen. For jeg lurer litt på det samme. Også lurer jeg litt på hvordan det har gått.

[mocci]

Vel, mye har forandret seg siden 2007, jeg har blitt utrolig mye bedre når det gjelder mageproblemene, de er fortsatt tilstede men mye mindre inngripende i hverdagen. Derfor har jeg valgt å få barn, nå er jeg gravid med første barn og det har gått greit så langt. Mageproblemene ble ganske mye verre de første ukene av graviditeten men er i ferd med å stabilisere seg nå.

[AnonymBruker]

Jeg har valgt bort å få barn, delvis grunnet kronisk sykdom. Uføretrygd er ikke mye å skryte av, og jeg ønsker å stå i (full) jobb så lenge som mulig. Dette lar seg dårlig å kombinere med barn. Jeg vil heller neppe være i stand til å følge opp barn så tett som barn fortjener.

Anonym poster: 5a3d71d3d2575a4ac9fb5fb74d836555