Tenåring i huset

[Gjest Gjest_gjest_*]

Datteren min er 14 år.

Når jeg kommer hjem fra jobb, går hun rett på rommet sitt. Hun vil ikke være i samme rom som meg, ikke engang på kvelden for å se tv.

Hun vil ikke snakke til meg, eller ha noe å gjøre med meg i det hele tatt, bortsett fra hvis det er noe hun vil ha.

Jeg har kontaktet profesjonell hjelp, der vi har vært i samtaler sammen og hver for oss.Jeg blir "straffet " i flere dager m total stillhet. Har blitt fortalt at dette er helt "normal" tenåingsoppførsel, men jeg takler dette dårlig. Skal jeg virkelig være nødt til å finne megi å bli behandlet som en dritt, sett på m hånlige blikk som oser av forakt, og frekke svar, hvis hun i det hele tatt gidder å svare meg.

Fra andre får jeg høre hvor en høflig, voksen , høflig og nydelig jente jeg har.

Og det er jeg enig i, bare ikke akkurat nå.(dette har vart leeenge)

Hun ER høflig , meget skoleflink, utadvendt og en nydelig jente på alle måter. Bare ikke mot meg. Hadde hun en sjelden gang i blandt vært litt hyggelig mot meg, hadde det gjort det lettere å ta imot alt annet.

Har prøvd utallige ganger å foreslå hyggelige ting vi kan finne på sammen, men nei.

Hun vil bare ikke ha noe som helst med meg å gjøre.

Dette innlegget kunne blitt mye lenger,men er i korte trekk hverdagen vår.

Er det noen i samme situasjon som har funnet ut hvordan man kan "overleve" tenåringstiden?

Utad er det ingen som ser noe, men inni meg er det ikke godt. Jeg kan ikke skjønne hvordan jeg skal klare dette, men jeg gjør det jo...

[ToveM]

Så lenge du får gode tilbakemeldinger oppførset "utendørs", syntes jeg du skal la henne være i fred, det er helt normalt med tennåringsopprør hjemme. Det går nok over.

[Gjest Thelma :-)]

Nei, jeg synes ikke det virker som normale tenåringsproblemer. Selv var jeg en veldig vanskelig datter å ha i tenårene - jeg ville ikke gå ved siden av moren min i byen, kranglet med far så snart jeg så ham, osv, osv .. Men det var aldri en konstant tilstand - det var periodebetinget.

Min yngste er nå blitt 16 - han har forandret seg veldig det siste året - men ikke på langt nær sånn som jeg var. Han liker seg best sammen med venner eller på PC-rommet sitt .. men han snakker alltid hyggelig til meg

Så lenge hun oppfører seg fint ute blant andre, så hadde jeg ikke brydd meg. Tenåringer oppfører seg sikkert forskjellig - dette er nok bare hennes måte å ta tenårene på.

Mitt råd er å fortsatt være hyggelig mot henne - oppfordre henne til å ta med venner hjem, fortelle litt, osv .. så er det nok ikke så altfor lenge til tilstanden endrer seg

Endret 26. august 2007 av Thelma :-)

[PURE/HONEY]

vet at denne tråden er gammel, men...

 

"Jeg har kontaktet profesjonell hjelp, der vi har vært i samtaler sammen og hver for oss.Jeg blir "straffet " i flere dager m total stillhet. Har blitt fortalt at dette er helt "normal" tenåingsoppførsel, men jeg takler dette dårlig"

 

hahahahaha

[AnonymBruker]

Hun er jo blitt en voksen kvinne på 22 år nå, tipper dette er en tilbakelagt problemstilling.

Anonymous poster hash: 5473a...e5c

[AnonymBruker]

Kanskje TS er her enda? Jeg ville gjerne hørt når det gikk over etc. På vei inn i fasen "tenåringsdatter i hus" nå og gruer meg. Om min datter blir halvparten så ille som meg så kommer jeg til å slite veldig! 

 

(Moren min er min beste venninne idag, dette ga seg så fort jeg flyttet ut! Men jeg ønsker ikke at min datter får flytte på hybel som 16åring.)

Anonymous poster hash: 369b5...cc4

[AnonymBruker]

Kanskje TS er her enda? Jeg ville gjerne hørt når det gikk over etc. På vei inn i fasen "tenåringsdatter i hus" nå og gruer meg. Om min datter blir halvparten så ille som meg så kommer jeg til å slite veldig!  (Moren min er min beste venninne idag, dette ga seg så fort jeg flyttet ut! Men jeg ønsker ikke at min datter får flytte på hybel som 16åring.) Anonymous poster hash: [acronym="Full hash:

369b5b192c5912bbb92776118f6d2cc4"] 369b5...cc4 [/

i]

Virkelig interessant ville det vært om datteren er her og kan fortelle sin versjon av forholdet mor/datter!

Anonymous poster hash: afdc7...aa5

[AnonymBruker]

Virkelig interessant ville det vært om datteren er her og kan fortelle sin versjon av forholdet mor/datter!

Anonymous poster hash: afdc7...aa5

 

Men det kan man jo fortelle selv også Jeg var jo en slik, bare enda litt verre  

Anonymous poster hash: 369b5...cc4

[AnonymBruker]

Jeg var et h*lvete overfor moren min i tenårene. Men i dag er vi gode venner. Vi reiser faktisk på ferie sammen bare vi to hvert år. Men det var noen år med matkasting, hyling, provosering og slamring med dørene. 

Anonymous poster hash: bd4bd...642

[AnonymBruker]

Høres ut som meg for noen år siden... Hehe. Jeg unngikk min mor pga at hun er psykisk syk da, og mye av det gikk ut over meg. Så jeg trodde løsningen var å unngå. Men tipper det er vanlig tenåringsgreier. Min bror er i tenårene nå og vi ser han aldri med mindre han skal ha noe ja, plutselig hadde han vokst i fra meg der inne på gutterommet. Men det vil nok gå over. Veldig synd da at hun ikke vil være med på koselige ting som du forslår, jeg hadde elsket det!

Anonymous poster hash: 7c560...3ea