Store valg i livet - hvem avgjør?

[Gjest Thelma :-)]

Nå blir dette litt på siden av tråden da... men ja, jeg mener foreldre skal påvirke barna sine i viktige valg i livet. Fordi de er nettopp... barn! Og ungdom! Det er ikke alltid de vet selv hva som er best for dem, selv om de er aldri så mye verdensmerstere. Så om sønnen min tar noen helt hårreisende valg kommer jeg selvfølgelig til å si ifra. Men selvfølgelig får de ta egne valg.

Foreløbig er det ikke de store spørsmåla her i huset da, når det dreier seg om hodeskaller eller ikke på klær. Men så lenge det er JEG som kjøper klærne så mener jeg at jeg har en viss bestemmelsesrett. Ikke dermed sagt at han må gå med det JEG vil, men han må velge noe annet som HAN vil. Når han derimot begynner å tjene penger selv, skal han selvfølgelig få lov til å kjøpe klær selv også.

For å ikke ødelegge tråden om dødninghoder og kamuflasjeklær så starter jeg en ny her. Ble rett og slett satt ut av svaret jeg fikk fra LilleKylling da jeg spurte om foreldrene skulle ta avgjørelser for barna når det kom til skoler, venner, kjærester, konfirmasjon også ..

Jeg er av den mening av foreldrene ikke skal påvirke ungene i viktige valg i livet .. og blir like sjokkert hver gang jeg hører foreldre som "bestemmer" utdannelsesløp og skoler for barna sine ..

I flere tilfeller så har jeg sett at foreldre som ikke har noe utdannelse selv, ta som en selvfølge at sønnen eller datteren skal ta høyere utdanning .. Fagbrev er ikke ordentlig utdannelse .. det må være høyskole eller universitet ..

Likeens har jeg sett skrekkeksempler på foreldre som peser ungene i spesielle idretter .. det er like galt som å diktere barnas utdanning.

Hvorfor skal foreldre gi barna råd om utdanning? Er det ikke bedre at det gjøres av profesjonelle rådgivere som kommer med råd og vink etter å ha testet elevens interessefelt, kapasitet, osv ..

[Kykkelikokos]

Jeg synes ikke det er galt i å gi råd og veiledning. Men det finnes forskjellige måter å gjøre det på. Jeg kommer f.eks aldri til å si til barna mine "Frisør må du aldri bli, da får du vondt i ryggen!" eller "Sykepleier er et dameyrke, du vil vel heller bli snekker?".

Men jeg kan godt fortelle dem at jeg synes det er lurt å gjøre seg ferdig med utdannelsen først, før de begynner å jobbe. Fordi det for de fleste er hardt å komme tilbake på skolebenken etter lang tid.

Har ikke så stor tro på rådgivere. Har ikke møtt noen rådgivere som er noe særlig flinke ang. veiledning og råd.

Men jeg kommer aldri til å presse ungene mine til å ta høyre utdannelse selv om jeg ikke tok det (hadde planlagt det, men skrinla det pga jeg fikk jobb). Og jeg kommer heller ikke til å presse ungen til å konfirmere eller ikke konfirmere seg.

Og angående klær så får de gå med hva de vil så fremt det ikke er helt ekstremt sexfiksert i tidlig alder.

[Yrjenia]

Jeg er enig med deg.

Jeg er også tilhenger av at små barn får bestemme alt som er realsitisk når det angår dem selv. På den måten lærer de å ta ansvar.

Feks. så velger fireåringen min selv hvilke klær hun vil ha, når vi kjøper klær. Om hun vil.

Si hun trenger en jumper, en bukse. Så kan hun selv velge hvilke.

Hun velger også selv når hun vil sove om kvelden. Det har hun gjrt så lenge hun har vært "i stand til det"

Noe som har ført til at hun selv velger å sove mellom syv og åtte hver kveld, med unntak av noen sjeldne ganger.

Å la barna bestemme selv, store som små, lærer dem hva ansvar faktisk handler om, og gjør dem rustet til de store avgjørelsene som kommer.

Om barna får bestemme for lite selv, kan ansvar fort bli et fremmedord, og som ungdommer skjønner de ikke poenget med å ta fornuftige valg... Ofte vil de gjerne bevisst ta ufornuftige valg, nettop for å gjøre opprør mot det å ha blitt overstyrt.

[Kykkelikokos]

Tviler på at alle barn er i stand til å bestemme når de skal legge seg om kvelden. Det høres rimelig spesielt ut..

[Gjest Vampyra]

Tviler på at alle barn er i stand til å bestemme når de skal legge seg om kvelden. Det høres rimelig spesielt ut..

Da hadde iallefall jeg aldri lagt meg da jeg var liten! Jeg gjorde alt jeg kunne for å slippe å legge meg...

[LilleKylling]

For å ikke ødelegge tråden om dødninghoder og kamuflasjeklær så starter jeg en ny her. Ble rett og slett satt ut av svaret jeg fikk fra LilleKylling da jeg spurte om foreldrene skulle ta avgjørelser for barna når det kom til skoler, venner, kjærester, konfirmasjon også ..

Jeg er av den mening av foreldrene ikke skal påvirke ungene i viktige valg i livet .. og blir like sjokkert hver gang jeg hører foreldre som "bestemmer" utdannelsesløp og skoler for barna sine ..

I flere tilfeller så har jeg sett at foreldre som ikke har noe utdannelse selv, ta som en selvfølge at sønnen eller datteren skal ta høyere utdanning .. Fagbrev er ikke ordentlig utdannelse .. det må være høyskole eller universitet ..

Likeens har jeg sett skrekkeksempler på foreldre som peser ungene i spesielle idretter .. det er like galt som å diktere barnas utdanning.

Hvorfor skal foreldre gi barna råd om utdanning? Er det ikke bedre at det gjøres av profesjonelle rådgivere som kommer med råd og vink etter å ha testet elevens interessefelt, kapasitet, osv ..

For det første så er det vel ganske stor forskjell på å bestemme for barna, og å påvirke barna.... ?? Jeg har aldri sagt jeg skal bestemme slike valg for barna mine.

For det andre: hvorfor kan ikke jeg gi råd om utdanning? Etter å ha levd sammen med barna i x antall år, så kjenner man de da såpass godt at man bør vite noe om interessefeltet, kapasiteten osv om barna sine. Det håper ihvertfall jeg! Kommer ikke til å påvirke min sønn til å bli en spesiell ting. Men kommer til å gjøre det ganske klart at han trenger en utdannelse, om det er fagbrev eller universitet er ikke så viktig. Og håper vi har en såpass god dialog når den tid kommer at dette er noe de vi snakke med oss om.

[Sans]

De store valgene som går utover barnet bør i alle fall ikke foreldrene ta alene!

Enkelte grenser må man ha, og de bør jo tilpasses barnets modenhetsnivå.. Som hvis man har et barn som ved 4-årsalder selv skjønner at det er best å legge seg mellom 7 og 8 hver kveld, så er det jo flott at barnet kan få bestemme dette selv. tror ikke det hadde funka med meg...

Foreldrene må vokte seg vel for å presse barnet for hardt når det gjelder valg av utdannelse og studieretning. Og det mener jeg når det gjelder videregående også. Jeg hadde sannsynligvis tatt et annet valg enn det jeg gjorde (et valg jeg hadde trivdes bedre med gjennom videregående), dersom mine foreldre hadde støttet meg i dette.

Videre; hvis man er drittlei etter videregående, så støtter jeg fullt ut de som velger å jobbe litt før de studerer. Jeg tror faktisk jeg kommer til å ANBEFALE mine barn å ta et eller kanskje et par hvileår etter videregående - med mindre jeg får nerdebarn som gråter for å få gå på skolen neida - jeg vet det er mange helt normale som velger å studere med en gang etter videregående. Men jeg vet at veldig mange av de igjen sliter med det valget...

Uansett; når det gjelder konfirmasjon (om det skal holdes og hva slags) så bør barna bestemme dette selv. Ved 15 år er en jo "religiøst myndig". Når det gjelder utdannelse er det også helt opp til poden. Osv osv.

men for all del, ikke misforstå! Foreldrene er erfarne voksne, og skal bruke av seg selv for å gi gode råd. Så får heller poden velge å høre eller ikke høre på rådene.

Jeg har sett litt for mange tilfeller av mennesker som har blitt presset for mye av foreldrene, og som har endt opp med å ha et dårlig forhold til både opphavet, seg selv og omverdenen...

[Yrjenia]

Da hadde iallefall jeg aldri lagt meg da jeg var liten! Jeg gjorde alt jeg kunne for å slippe å legge meg...

kan ikke det hende var nettop fordi du ikke fikk bestemme?

Så er det jo selvføglelig viktig beholde leggingen trygg og behagelig. Tror ikke mange barn hadde mislikt å legge seg, om de fikk ha med seg mamma eller pappa.

(avsporing)

[Gjest Gjest]

Hvorfor skal foreldre gi barna råd om utdanning? Er det ikke bedre at det gjøres av profesjonelle rådgivere som kommer med råd og vink etter å ha testet elevens interessefelt, kapasitet, osv ..

Fordi jeg kjenner til veldig mange eksempler på rådgivere som ikke har peiling i det hele tatt. En kompis fikk beskjed om at han måtte reise til hovedstaden for å studere økonomi selv om de hadde studiet i nabobyen. En annen brukte 5 år på forskjellige linjer på vgs fordi han aldri fikk riktig beskjed om hva han trengte for å komme seg inn på det studiet han ville gå. Flere jeg kjenner har fått beskjed om at de aldri kan bli noe annet, så de kan like så godt gå byggfag.

[Sans]

Flere jeg kjenner har fått beskjed om at de aldri kan bli noe annet, så de kan like så godt gå byggfag.

Heh - jeg har en variant av denne:

Jeg hadde en liten periode på ungdomsskolen da jeg ville bli journalist. Tilfeldigvis var dette akkurat da vi skulle inn til rådgiver for å snakke om utdannelse og yrkesvalg... Så jeg forteller at jo, dette er noe jeg har tenkt en del på. Og får høre "Det er veldig vanskelig å komme inn på journalist, du bør nok se på noe annet."

Det skal nevnes at jeg hadde et karaktersnitt LANGT over normalen. Kan ikke forstå hvor hun fikk det fra at jeg ikke ville ha sjans til å komme inn.........

Enkelte rådgivere skulle sett seg om etter en ny jobb.

[Far til 2]

...

Jeg er av den mening av foreldrene ikke skal påvirke ungene i viktige valg i livet .. og blir like sjokkert hver gang jeg hører foreldre som "bestemmer" utdannelsesløp og skoler for barna sine ..

I flere tilfeller så har jeg sett at foreldre som ikke har noe utdannelse selv, ta som en selvfølge at sønnen eller datteren skal ta høyere utdanning .. Fagbrev er ikke ordentlig utdannelse .. det må være høyskole eller universitet ..

...

...

Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen.

Min far sa: NN, - "fag a og fag b" er tingen. Det er det du bør satse på.

Problemet var at jeg ikke var det minste interesert i de aktuelle fagene. At jeg hadde bra karakterer i disse fagene var bare flaks.

Men jeg hørte på min far, og et 6 mnd forstod jeg at dette var helt feil for meg. Problemet var at faren min var i en jobb hvor han savnet kompetanse på akkurat disse fagene.

Heldigvis fikk jeg støtte av min mor til å hoppe av, og begynne på nytt på i helt annen retning. Etter en del års utdannelse fikk jeg den kompetansen jeg ønsket og har idag en "drømmejobb" (selv om jeg altid savner en del kompetanse på områder som kan sees på som nærligende fagområder, men sånn vil det altid være om en "spisser" sitt fagområde).

Selv er jeg av den oppfatning at jeg mer vil oppmuntre en å "bestemme"/anbefalle. Men blir jeg spurt vil jeg også anbefalle.

Det er imidlertid ikke alt jeg lar barna bestemme. Klær får de i hovedsak bestemme selv (avhengig av pris). Det samme gjelder mat (bare det er en del variasjon og er "sunt nok". Slik kan jeg fortsette med andre ting også.

Når det gjelder leggetider er det imidlertid jeg som bestemmer. Og frem til nå har også jeg bestemt om leksene er godt nok gjort.

Jeg tror det med at barn får bestemme selv er en prosess som er avhengig av alder modenhet. En av oppgavene til oss voksne er jo å tilføre dem nok innsikt og trygghet til på ta egne avgjørelser i det voksne liv. Med for tidlig ansvar klarer de ikke dette. Med for semnt ansvar klarer de det heller ikke. Debatten i denne tr4åden vil derfor i hovedsak dreie seg om når en skal få ansvar, og for hvilke avgjørelser en kan ta avhengig av alder og modenhet.

Ettersom barn er så forskjellig (delvis fordi vi selv ser på disse forslkellene med subjektive øyne), kan vi heller ikke si at det ene er rett for enhver aldersgruppe.

Men jeg tror de flese er enig om at vi må oppfordre den til å være analytiske (og mindre impulsive) ettersom de får ta viktige avgjørelser selv.

[*Mina*]

Hvorfor skal foreldre gi barna råd om utdanning? Er det ikke bedre at det gjøres av profesjonelle rådgivere som kommer med råd og vink etter å ha testet elevens interessefelt, kapasitet, osv ..

Det er ikke min jobb som foreldre å bestemme hva barna skal velge for utdannelse. Men jeg mener at jeg er mye mer egnet til å gi de råd til hva de kan vurdere å utdanne seg til, for jeg kjenner mine barn bedre enn en rådgiver.

Men det er ungdommen selv som bestemmer til syvende og sist, men jeg syns det blir helt fjernt å mer eller mindre si at foreldre ikke skal ha noe med dette å gjøre i det hele tatt. Men en må passe på å ikke styre ungdommen, men rett og slett komme opp emd forslag til hva man tror ungdommen kan trives med.

I løpet av årene har man plukket opp et og annet, og kan derfor foreslå ting og tang for de. Elsker de å male, bygge osv så hvorfor skal man da ikke som foreldre foreslå et slikt yrke for de? Og hvorfor er det egentlig gale at foreldre engasjerer seg i ungdommen? Er det bedre at foreldre ikek bryr seg, og lar ungdommen gjøre som han selv vil på alle områder? Eller skal vi være der på noen områder, men på andre områder skal vi bare tie stille?

[Gjest Gjest]

Hvorfor skal foreldre gi barna råd om utdanning? Er det ikke bedre at det gjøres av profesjonelle rådgivere som kommer med råd og vink etter å ha testet elevens interessefelt, kapasitet, osv ..

Jeg tror det rett og slett er umulig å ikke påvirke barna sine i ulike valg, fordi man faktisk signaliserer ganske mye som forelder; holdninger, egne ønsker, bekymring osv. Men man bør prøve å la vær å være "diktatorisk", og om mange ting går det an å ha en dialog med barnet.

Når det gjelder råd om utdanning; da jeg var skoleelev og først skulle velge videregående skole og fagretning, fikk vi elevene time hos veilederen på skolen - som hadde hatt noen av oss en time eller to i uka, mens hun overhodet ikke kjente de andre. Hun baserte sine råd utfra karakterene våre, og muligens enkelte rapporter og samtaler med andre lærere. Alle som hadde bra snitt ble anbefalt å søke allmennfag, hadde man veldig gode karakterer fikk man også tips om å søke på "prestisjeskoler" i byen - men jeg kan ikke huske at jeg ble spurt om interesser, informert om hva det innebar å eventuelt gå en annen linje enn allmennfag osv. Det var bare de med relativt dårlige karakterer som ble anbefalt yrkesfag, og da kun yrker hvor det var mangel på arbeidskraft - enkelt og greit. Da jeg senere skulle velge studieretningsfag på vgs, og utdanning videre, gikk jeg til rådgiveren på skolen - som jeg aldri hadde sett før, og som jeg pr i dag hverken husker navn eller ansikt på...

Så takke meg til å få noen råd i beste mening fra foreldrene mine òg, de har tross alt levd sammen med meg hver eneste dag fra jeg var nyfødt. Det har ikke alltid vært lett for dem å prøve å veilede meg (eller søsken), men for min del har det i hvert fall vist seg, via omveier på "feil" skoler og studier, at deres råd slett ikke var så dumme... Men jeg tror at det viktigste foreldre kan gi barna sine er god selvtillit og trygghet på seg selv; så man stoler på egen magefølelse.

[ThirtySomething]

Klart foreldre skal være med i diskusjoenen når det gjelder utdanning. De skal sparre med ungdommen. Men når det kommer til hva ungene gjør når de har nådd myndighetsalder og flyttet hjemmefra, så kan man egentlig bare stille opp med råd og vink når de ber om det.

Det er det jeg mener når jeg tenker på oppdragelsen til barna mine. Jeg vil at de skal lære seg å innrette seg etter regler. Jeg vil de skal kjenner på hvordan det er å vokse opp i et trygt hjem. Jeg vil at de skal oppleve som småbarn at de ikke trenger å ta alle avgjørelser. Jeg vil at de skal føle kjærlighet, omsorg og varme. Jeg vil at de skal ha en stemme og en mening. Jeg vil at de skal lære seg å bry seg om andre. Jeg vil at de skal være empatiske. Jeg vil at de skal være seg selv - til slutt. Med til slutt mener jeg når de går ut i verden på egenhånd.

Når de går ut i verden skal de ha lært litt hjemme om verdier og etikk. De skal bringe med seg tryggheten og kjærligheten. Og de skal vite at vi ALLTID er der for dem. Ikke for å legge ting oppi hendene deres, men for å veilede dem når de står fast.

Så små barn må lære at de trenger søvn. De må lære at man trenger forskjellige matvarer. De må lære en hel masse ting som jeg opplever at noen foreldre idag tror de lærer av seg selv.

Når disse basale behovene blir dekket, så kan man gå inn i dialog og kommunikasjon med barna. Og der DA de magiske øyeblikkene oppstår.

Om barna mine blir leger, journalister eller rørleggere, snekkere eller hva, så håper jeg bare at de det gjør - gjør de med lidenskap og entusiasme. Det er det rådet jeg kommer til å gi!

[LilleKylling]

ThirtySomething: :bukke:

[Gjest Jenna88]

Jeg har fått mange fine råd fra foreldrene mine, noe jeg setter veldig stor pris på. Bestemor er derimot en meget konservativ, lite nytenkende kvinne som ser for seg at jeg skal ende opp som rik, hjemmeværende hustru. Foreldrene mine oppmuntrer meg til å følge den veien som er rett for meg, derfor lytter jeg til dem. Bestemor (som ellers er en flott kvinne), har staket ut en kurs som ikke passer meg, derfor lytter jeg ikke like mye til henne.

Så lenge en har litt selvinnsikt tror jeg ikke det er så mye foreldre/besteforeldre/annen slekt har så mye makt over barnet.

[ThirtySomething]

ThirtySomething: :bukke:

Tusen takk!

Forøvrig glemte jeg å legge til at det med klær: Barna mine får stort sett lov til å ta de klesvalgene de vil. Men jeg veileder dem og lærer dem litt om hva som kan passe sammen. Sagt på den rette måten, så ser det det selv bare de får tenkt seg om. Samtidig så får de ikke lov til å gå uten lue når det er kaldt, og heller ikke i vinterstøvler i sommervarmen.

Når de blir ungdommer skal jeg heller holde meningen min for meg selv, og takke for at de kanskje bare har et klesopprør, og ingenting annet..

[Gjest Jenna88]

Synes du virker som en svært fornuftig mor, ThirtySomething.

Mamma er også ganske kul sånn sett... Da jeg gikk på ungdomsskolen skulle jeg absolutt eksperimentere med min egen klesstil, (måtte skille seg litt ut, vet du), og endte opp med noen regelrette grusomme antrekk. Mamma sa ifra noen ganger, men hun innså fort at hun snakket til døve ører. Hun ga seg derfor på det, og lot meg gå kledd som jeg ønsket (var ikke lettkledd, bare litt spesielle moter), ettersom jeg leste en del utenlandske moteblader.

Etter at en bekjent hadde kommentert et antrekk noen ganger forstod jeg tegninga, og sluttet fort med å kopiere alt som "var in" i det store utland. Mamma hadde selvfølgelig sett at moten absolutt ikke passet meg en god stund, men hva kunne hun gjøre?

I dag ler vi av det, og jeg er glad for at hun lot meg erfare dette selv. Hadde hun kjeftet på meg, hadde jeg antakeligvis blitt sur og oponert enda mer.

Tusen takk!

Forøvrig glemte jeg å legge til at det med klær: Barna mine får stort sett lov til å ta de klesvalgene de vil. Men jeg veileder dem og lærer dem litt om hva som kan passe sammen. Sagt på den rette måten, så ser det det selv bare de får tenkt seg om. Samtidig så får de ikke lov til å gå uten lue når det er kaldt, og heller ikke i vinterstøvler i sommervarmen.

Når de blir ungdommer skal jeg heller holde meningen min for meg selv, og takke for at de kanskje bare har et klesopprør, og ingenting annet..

[Gjest Elastica]

Klart foreldre skal være med i diskusjoenen når det gjelder utdanning. De skal sparre med ungdommen. Men når det kommer til hva ungene gjør når de har nådd myndighetsalder og flyttet hjemmefra, så kan man egentlig bare stille opp med råd og vink når de ber om det.

Det er det jeg mener når jeg tenker på oppdragelsen til barna mine. Jeg vil at de skal lære seg å innrette seg etter regler. Jeg vil de skal kjenner på hvordan det er å vokse opp i et trygt hjem. Jeg vil at de skal oppleve som småbarn at de ikke trenger å ta alle avgjørelser. Jeg vil at de skal føle kjærlighet, omsorg og varme. Jeg vil at de skal ha en stemme og en mening. Jeg vil at de skal lære seg å bry seg om andre. Jeg vil at de skal være empatiske. Jeg vil at de skal være seg selv - til slutt. Med til slutt mener jeg når de går ut i verden på egenhånd.

Når de går ut i verden skal de ha lært litt hjemme om verdier og etikk. De skal bringe med seg tryggheten og kjærligheten. Og de skal vite at vi ALLTID er der for dem. Ikke for å legge ting oppi hendene deres, men for å veilede dem når de står fast.

Så små barn må lære at de trenger søvn. De må lære at man trenger forskjellige matvarer. De må lære en hel masse ting som jeg opplever at noen foreldre idag tror de lærer av seg selv.

Når disse basale behovene blir dekket, så kan man gå inn i dialog og kommunikasjon med barna. Og der DA de magiske øyeblikkene oppstår.

Om barna mine blir leger, journalister eller rørleggere, snekkere eller hva, så håper jeg bare at de det gjør - gjør de med lidenskap og entusiasme. Det er det rådet jeg kommer til å gi!

Siden jeg var enig i det meste som ble skrevet her, sier jeg bare "tiltredes".

En liten tilleggsopplysning: Min mor rådet meg - ja nærmest overtalte og presset meg - til å gå på videregående skole etter niende klasse. Noe jeg slett ikke hadde lyst til. Jeg gjorde det likevel, fordi jeg på merkelig vis forsto at det var viktig for henne - og meg selv selvsagt. (Jeg hadde lyst til å gå direkte på yrkesfaglig linje.) Jeg takker henne daglig for det den dag i dag.

Dette var selvsagt bare et enkelttilfelle - og det finnes sikkert mange foreldre som utidig blander seg inn i barnas liv lenge etter at de har flyttet hjemmefra - men jeg har en tro på at foreldre kan gi oss gode råd. Det ser jeg til og med nå i dag. Jeg er alltid ydmyk overfor mine foreldres råd, selvom de i beste fall kun er velmenende.

Endret 25. august 2007 av Elastica

[Gjest Susan sto helit ii]

Jeg er enig med de fleste her, om at man skal være forsiktige med å presse barna inn i et studie.

Men jeg synes også at man har et ansvar for å veilede dem litt, så de ikke gjør direkte dumme valg, som de angrer senere.

Jeg har aldri møtt en veileder som kunne hjelpe meg med noe som helst.

Selv hadde jeg gode karrakterer i matte og naturfag, men fikk spørsmålet om hvorfor jeg ønsket å velge fysikk og kjemi som fordypningsfag på videregående. (Ble spurt om jeg følte meg tvunget til det...)

Når det gjelder karriereveiledning, så kan jeg ikke huske å ha fått det noen gang.

At jeg valgte den utdannelsen jeg gjorde, er basert på tilfeldigheter og en jobbmesse. Heldigvis har jeg valgt rett.

Min lillebror ønsket å ta en yrkesrettet utdanning framfor allmennfaglig da han hadde valget. Til tross for gode karrakterer og evner i matematisk retning.

Han ble pratet bort fra dette av meg og våre foreldre. Og hvorfor det? Fordi han valgte av feil grunner.

Han ønsket å gå på skole sammen med sine kamerater.

Idag har han en høyere utdannelse som passer han kjempegodt, og en godt betalt jobb han stortrives i.

Han var faktisk takknemlig for at vi nærmest tvang han inn i et annet studie enn han hadde tenkt selv, fordi han nok hadde valgt av helt feil grunner.

(Det skal sies at kameraten, som valgte yrkesrettet, idag ikke har en utdannelse han trives med, og jobber så lite som mulig.)

Mine foreldre var ganske klare på at de mente jeg og min bror skulle satse på å få oss en ordentlig utdannelse. Grunnen til dette er at min mor ikke har det, og det har begrenset henne veldig i livet.

Retningen har de ikke engang forsøkt å påvirke.

Det viste ingen form for overraskelse da jeg tok et veldig utradisjonelt valg, men støttet meg i den avgjørelsen.