Jeg må hele tiden forsvare meg

[Gjest Gjest]

Jeg blir sliten av det.

Som nevnt tidligere i en tråd ( sfo assistenten dyttet min sønn )

har jeg tenkt å bytte skole. I dag sa barnet mitt:

" mamma de voksne på skolen, de liker meg ikke-de kjefter hele tiden på meg mamma" ( uten at jeg hadde nevnt noe )

barnet er bare 5,5 år og har allerede en følelse av og ikke bli likt av de voksne, synes bare det sier mye jeg.

Selv har jeg slitt med pedagoger fra gutten begynte i barnehagen.

Virker som alt jeg har gjort har blitt målt, vurdert og observert- Rett og slett vært veldig frustrerende for meg da jeg også er like høyt utdannet som dem, arbeider med barn som har særskilte behov og vet hvordan jeg skal takle urolige barn.

For å si det mildt så er jeg veldig lei av å bli møtt med mistenksomhet , at de ikke hilser på meg og har en generell nedlatende holdning til meg.

Er det bare JEG som opplever dette? det er jo andre der ute med urolige barn.

Jeg orker ikke forsvare meg selv lenger, blir sliten av det.

Er det andre der ute med barn som har problemer med sosiale ferdigheter? kommer ofte i "bråk" med andre barn- han vil derimot så gjerne få være med på lek..

[LilleKylling]

Har gutten din en diagnose, eller er han "bare" urolig? Litt lettere å svare deg da...

[Gjest Gjest]

Sønnen min har hatt en del problemer sosialt, og har også vært svært urolig. For min egen del møtte jeg aldri på pedagoger som virket nedlatende, tvert i mot. Jeg ba om råd, jeg fikk råd, og vi hadde en god dialog. Joda, jeg har jo av og til følt at noen av de sikkert "tenker sitt" om meg som mor, men ikke i en slik grad at det har plaget meg.

[LilleKylling]

Ok! Vet egentlig ikke om jeg kan svare så mye på dette.... Men har du snakket med de på den nye skolen da, slik at det ikke blir en gjentagelse av samme greia? Er jo ikke bare bare og bytte skole heller. Uansett, lykke til. Håper det går bra med sønnen din!

[Gjest Gjest]

Sønnen min har hatt en del problemer sosialt, og har også vært svært urolig. For min egen del møtte jeg aldri på pedagoger som virket nedlatende, tvert i mot. Jeg ba om råd, jeg fikk råd, og vi hadde en god dialog. Joda, jeg har jo av og til følt at noen av de sikkert "tenker sitt" om meg som mor, men ikke i en slik grad at det har plaget meg.

Kan du beskrive problemene?

mitt barn har ingen diagnose.

[Gjest Gjest]

Ok! Vet egentlig ikke om jeg kan svare så mye på dette.... Men har du snakket med de på den nye skolen da, slik at det ikke blir en gjentagelse av samme greia? Er jo ikke bare bare og bytte skole heller. Uansett, lykke til. Håper det går bra med sønnen din!

Takk

[Gjest s0l]

Om du virkelig føler at du må forsvare deg selv og dine ferdigheter som mor ovenfor de som skal hjelpe dere, burde disse "hjelperne" finne seg et annet yrke.

Hev deg over det, du har ikke gjort noe galt.

[Gjest Gjest]

Om du har helt andre meninger enn fagpersonellet dere er i kontakt med om hvordan ditt barns problemer bør takles/behandles, og dere i tillegg ikke har diskutert dette grundig sånn at de ikke skjønner din oppfatning av saken, kan det vel tenkes at samarbeidet dere imellom blir vanskelig.

Kommunikasjon og vilje til å høre hverandre, på begge sider, er alfa og omega i sånne saker.

[Gjest Gjest]

Om du har helt andre meninger enn fagpersonellet dere er i kontakt med om hvordan ditt barns problemer bør takles/behandles, og dere i tillegg ikke har diskutert dette grundig sånn at de ikke skjønner din oppfatning av saken, kan det vel tenkes at samarbeidet dere imellom blir vanskelig.

Kommunikasjon og vilje til å høre hverandre, på begge sider, er alfa og omega i sånne saker.

Helt enig, jeg samarbeider hele tiden- dessuten så søker jeg selv jobber hos instanser som ppt / bup- likevel så føler jeg meg "dømt".

Arbeider også selv med barn, har gjort det lenge- sier seg selv at var jeg ikke "god nok" så hadde jeg ikke hatt det arbeidet..

[Grissini]

Har du hatt problemer med samtlige pedagoger/ansatte du har vært i kontakt med?

I og med at du selv er utdannet i denne retningen, hva har DU gjort for å få løst kommunikasjonsproblemene du har hatt med de ansatte rundt din sønn?

Din sønn er 5,5 år. Når han hevder at han ikke liker de voksne, kan dette skyldes at de kanskje utfordrer han på en måte han ikke er vant til? Setter de grenser på en annen måte?

Det finnes mange barn med sosiale problemer av ulik art. Hvordan har din rolle vært i kontakt med de ansatte i forhold til dette? Har de noen "grunn" til denne oppførselen du beskriver?

Jeg syntes det er rart at du opplever problemer både i barnehagen OG på skolen....Det kan selvfølgelig være at du har vært maks uheldig, men for meg virker det som det er noe som skurrer. Som en nevner over, kommunikasjon er et svært sentralt stikkord.

Jeg ønsker deg lykke til, håper du forsøker å ta tak i problemene. Det er ikke sikkert at det å bytte skole er den beste løsningen i lengden.

[Amalie_85]

Har du snakket med PPT der du bor?

det er mulig de kan hjelpe deg med hvem du kan snakke med eller bare ha noen å snakke med idet hele og det store!

Du er ikke en dårlig mor selv om du har et barn som er litt urolig. Det er mange som har "problem" med det. Jeg vil ikke kalle det et problem, alle barn trenger bare litt hjelp til å finne sin plass!

Jeg vil tro at du er en god mor

[Gjest Gjest]

Har du snakket med PPT der du bor?

det er mulig de kan hjelpe deg med hvem du kan snakke med eller bare ha noen å snakke med idet hele og det store!

Du er ikke en dårlig mor selv om du har et barn som er litt urolig. Det er mange som har "problem" med det. Jeg vil ikke kalle det et problem, alle barn trenger bare litt hjelp til å finne sin plass!

Jeg vil tro at du er en god mor

Takk.

Jeg er en god mor, jeg setter barnets behov foran mine - har ALLTID gjort det. Har tatt meg fri fra arbeid nå for å følge ham mer opp i overgang hjem/ skole.

[Gjest for ordens skyld]

Sønnen min har hatt en del problemer sosialt, og har også vært svært urolig. For min egen del møtte jeg aldri på pedagoger som virket nedlatende, tvert i mot. Jeg ba om råd, jeg fikk råd, og vi hadde en god dialog. Joda, jeg har jo av og til følt at noen av de sikkert "tenker sitt" om meg som mor, men ikke i en slik grad at det har plaget meg.

Nå som jeg titter innom tråden igjen ser jeg at jeg kanskje kan forveksles med trådstarter for de som leser kjapt gjennom tråden, så for ordens skyld: Innlegget sitert over er ikke skrevet av trådstarter, men, eh, meg...

Siden noen siterte mitt innlegg og spurte om beskrivelse av problemene: vanskelig å komme på i farta akkurat nå (en stund siden han var liten ) men her er litt småplukk: Han var veldig impulsiv og slet veldig med å holde fokuset på hva det skulle være. Han var ofte vanskelig å få kontakt med dersom han ble overfokusert på noe. I skolesammenheng klarte han ikke å prestere noe, men greide seg likevel greit siden han hadde store allmennkunnskaper og hadde gode evner i de fleste fag (selv om han ikke gjorde noe). Sosialt kunne han ikke lese andres signaler/sosiale settinger. Han hadde få venner, og var en sånn unge som andre foreldre fulgte med argusøyne på lekeplasser fordi han var høymælt propell, jeg overhørte selv at noen kommenterte at de bare skulle "følge med på han der". Faktum var at han var en godhjerta fyr som ropte høyest hvis han så noen som var slemme mot andre, for det fant han seg ikke i.

Han fikk etterhvert diagnosen ADD, deretter kom ekstraressurser i skolen slik at han fikk hjelp til å holde fokuset, fikk jobbe i mindre grupper, og veiledning på det sosiale i skole og sfo. I dag er han en herlig tenåring som fortsatt lever litt på sin egen planet, men han har god kontakt med jordboerne også, og har flere gode venner. Sliter fortsatt med å få ting GJORT på skolen, men det er ikke så verst etter forholdene.

[Gjest Gjest]

Nå som jeg titter innom tråden igjen ser jeg at jeg kanskje kan forveksles med trådstarter for de som leser kjapt gjennom tråden, så for ordens skyld: Innlegget sitert over er ikke skrevet av trådstarter, men, eh, meg...

Siden noen siterte mitt innlegg og spurte om beskrivelse av problemene: vanskelig å komme på i farta akkurat nå (en stund siden han var liten ) men her er litt småplukk: Han var veldig impulsiv og slet veldig med å holde fokuset på hva det skulle være. Han var ofte vanskelig å få kontakt med dersom han ble overfokusert på noe. I skolesammenheng klarte han ikke å prestere noe, men greide seg likevel greit siden han hadde store allmennkunnskaper og hadde gode evner i de fleste fag (selv om han ikke gjorde noe). Sosialt kunne han ikke lese andres signaler/sosiale settinger. Han hadde få venner, og var en sånn unge som andre foreldre fulgte med argusøyne på lekeplasser fordi han var høymælt propell, jeg overhørte selv at noen kommenterte at de bare skulle "følge med på han der". Faktum var at han var en godhjerta fyr som ropte høyest hvis han så noen som var slemme mot andre, for det fant han seg ikke i.

Han fikk etterhvert diagnosen ADD, deretter kom ekstraressurser i skolen slik at han fikk hjelp til å holde fokuset, fikk jobbe i mindre grupper, og veiledning på det sosiale i skole og sfo. I dag er han en herlig tenåring som fortsatt lever litt på sin egen planet, men han har god kontakt med jordboerne også, og har flere gode venner. Sliter fortsatt med å få ting GJORT på skolen, men det er ikke så verst etter forholdene.

Takk for svar! (hi her)

Kjempeflott at det har gått så bra med din!

Har kanskje en mistanke om lik problematikk men håper det er utviklingsmessige årsaker og at han trenger tid til og modnes.

- Jeg ser han kan konsentrere seg

- Alltid vært veldig flink motorisk

- Aldri hatt søvn problemer

- Elsker å være ute

- Liker å hjelpe til / en liten "handy man"

Utfordringer:

- kan bli fryktelig sint hvis han ikke vil noe- kan finne på å true og klore voksne hvis de kjefter/ irettesetter ham

- må "taes" med det gode for å "å følge spilleregler"- snakkes til- det nytter IKKE å kjefte

- litt sjenert/ i store grupper mister han fort oversikt og blir urolig, skifter da aktivitet fort

- virker umoden " veeeldig uskyldig,mer barnehagebarn enn skolegutt

[Tiit]

Hei, trådstarter. Jeg har bare lest om deg og gutten din i denne tråden, og den andre ang den sfo-ansatte. Noe av det du bekriver er din oppfatning av hva andre mener om deg som mor. Jeg vet ikke om det er ting som er sagt direkte til deg, eller om det er noe du tolker ut fra kroppsspråk og annen kommunikasjon. Jeg undrer meg på om du føler ekstra på disse tingene, siden du har den utdanningen og jobberfaringen som du har. Det er mulig at jeg bommmer stygt, men jeg fikk tanker om at du kanskje føler det ekstra ille å skulle ha et barn som strever, siden du har det yrket du har. Kanskje du strever med å finne ut av dette med å være både i "hjelper"-rolle og i "klient"-rolle? Det er ikke sikkert at de du forholder deg til som mor tenker slik som du tror, at de forventer mer av deg siden du har din yrkesbakgrunn, og tenker negative tanker om deg som omsorgsperson.

Alle ha vi vårt og streve med, uansett utdanning, yrke eller andre forhold. Det fins ikke oppskrift på liv, og ingen er sikret et problemfritt liv selv om en har teoretisk og praktisk kunnskap om hvordan ta tak i ulike utfordringer. Det er ingen som forventer det heller, det tror jeg ikke.

Stå på for sønnen din, og be om den hjelpen du trenger! Det er å være en omsorgsfull mor. Ønsker deg all lykke til.

[Gjest Gjest]

Hei, trådstarter. Jeg har bare lest om deg og gutten din i denne tråden, og den andre ang den sfo-ansatte. Noe av det du bekriver er din oppfatning av hva andre mener om deg som mor. Jeg vet ikke om det er ting som er sagt direkte til deg, eller om det er noe du tolker ut fra kroppsspråk og annen kommunikasjon. Jeg undrer meg på om du føler ekstra på disse tingene, siden du har den utdanningen og jobberfaringen som du har. Det er mulig at jeg bommmer stygt, men jeg fikk tanker om at du kanskje føler det ekstra ille å skulle ha et barn som strever, siden du har det yrket du har. Kanskje du strever med å finne ut av dette med å være både i "hjelper"-rolle og i "klient"-rolle? Det er ikke sikkert at de du forholder deg til som mor tenker slik som du tror, at de forventer mer av deg siden du har din yrkesbakgrunn, og tenker negative tanker om deg som omsorgsperson.

Alle ha vi vårt og streve med, uansett utdanning, yrke eller andre forhold. Det fins ikke oppskrift på liv, og ingen er sikret et problemfritt liv selv om en har teoretisk og praktisk kunnskap om hvordan ta tak i ulike utfordringer. Det er ingen som forventer det heller, det tror jeg ikke.

Stå på for sønnen din, og be om den hjelpen du trenger! Det er å være en omsorgsfull mor. Ønsker deg all lykke til.

Tusen takk for svar!

Ja, jeg har "følt" på dette. Jeg som er utdannet i den retningen og arbeider med barn føler virkelig på at jeg "burde lykkes bedre".

Likevel, er da bare ett menneske.

Husker tilbake på min praksistid der jeg arbeidet med mennesker i krise og hvordan veilederen min som er dyktig, profesjonell og med års av erfaring fortalte meg hvordan alle skjebnene likevel påvirket henne. Hun lærte meg mye om livet- selv om hun hadde en "terapautisk holdning" så var hun bare ett menneske.

Jeg er en "fighter"- skal nok få barnet "frem her i verden".

Igjen så vil jeg takke alle der ute for gode svar- det hjelper meg å reflektere over egen situasjon.

[ATV]

"om du kommer i konflikter med alle du møter er det stor sansynlighet for at det er du som er problemet".......

du kan være en god mor/far og samtidig være umulig og samarbeide med. Jeg vet ikke hvordan du er men vet av erfaring at noen ganger lager foreldrene problemer som ikke er der fordi de skal overbeskytte barnet og de ønsker at bhg/sfo/skole skall tilpasse seg barnet mens barnet selv ikke skal stilles krav til.

(og ja, bhg/sfo/skole skal også til en viss grad tilpasse seg barnet, og alle andre barna der).

om barnet blei dyttet så holder det ikke og skrike her inne, da må mann ta det med ledelsen der det gjelder.

en liten historie på slutten.

i min bhg har vi en mor som er kjent for og lage bråk, vi har "ha med dag" på fredag, ungen har med leker hver dag og vi må ta krangelen med han. Leker tas med på eget ansvar, ungen hennes roter bort alt og hu blir sint og kjefter på oss.

ungen hennes starter alldri konflikter med andre barn, han bare beskytter seg (og han må det siden vi ikke gjør vår jobb).

han forteller om situasjoner som ingen andre kan huske når han kommer hjem, alle er slemme i mot han og mor gjør det hun kann får og fyre under. "har noen hvert slemme mot deg i dag da" pleier hun og spørre når hun kommer, ungen ser da hvor mye han kan vinne på og spille offeret og klager da sin nød til mor.

de andre barna begynner og trekke seg unna denne ungen da han er agresiv og domminerende i lek, mor mener vi bevist ødelegger for han..

poenget her er at vi har prøvd og prate med mor, vi har kartlagdt barnet, hatt møter med ppt, ppt har pratet med mor (og hun klagde da om hvor innkompetente de var) og vi prøver og lære barnet sosiale ferdigheter.

hverste med hele greia er at søsteren går på småskolen, og skolen sliter med mor på akurat det samme...

sier ikke at du er slik, men at slike finnes.

trur komunikasjon er nøkelen her, du virker oppegående og kan vel da ta en prat med de, beste for ditt barn er vel at dere finner ut av dette uten og bytte skole og greier når ting stanger i mot.

lykke til

[Gjest Mayamor]

Min første reaksjon i den andre tråden overvelmet meg selv; at en sosionom kunne skrive slik... Jeg skjønner at det er lett å la piggene være ute når det gjelder sine barn, men samtidig vet jeg at kommunikasjonen mellom barnehage/skole og oss her hjemme er så viktig at jeg teller til 10 før jeg sier noe. Og når jeg sier noe, er jeg spørrende - ikke anklagende (eller kanskje ikke alltid med samboer, men det stiller seg kanskje litt annerledes... ).

Jeg håper at du egentlig ikke mener at mennesker med vanskelige barn ikke er i stand til å ta seg av barna sine, da du skal vite mer om dette enn "mannen i gaten". Jeg tror ikke du er en dårlig mor. Jeg tror du ønsker ditt barns beste. Jeg tror bare at akkurat nå ser du ikke skogen for bare trær. Når du får dette litt på avstand, barnet blir eldre og finner sin plass i miljøet sitt - vil du tenke hva du gjorde rett, hva du kunne gjort bedre og hva du burde gjort annerledes. Men etterpåpklokskap er det mange av oss som er gode til, meg inkludert...

Jeg tror det lureste du gjør er å trekke pusten dypt, telle til ti, snakk med dem du er frustrert over og ha et åpent sinn. Om du har gjort en feil; si unnskyld. Har noen begått en urett; la dem få samme mulighet til å beklage. Ta i mot hjelp, det er ingen skam; det er så mange eksempler på søsken hvor en eller flere er greie barn, mens et søsken eller to er såkalte "råtne egg"... Har du kun et barn, trenger det ikke ha noe med deg og din (fars?) oppdragerolle, men personligheten til barnet. Bare se rundt på oss vokse; vi er ulike/unike alle sammen, med positive og negative fortegn.

Men ikke fraskriv alt som heter ansvar for sønnen din; det er ikke fint å kalle noen ved stygge navn, han må få beskjed på hva som er lov og ikke lov etc. Si takk, vente på tur, respektere at noe er kjedelig, men en kan ikke la alle individer i en klasse bestemme; da blir det bare kaos etc. Ikke la barnet få forståelsen av at dersom noe skjer; få mammas sympati og hun "ordner opp for meg". La sønnen din svelge stoltheten sin og si unnskyld for at han kalte andre stygge ting, og at han forstår at det er flott å si unnskyld, . La andre si unnskyld til ham dersom de har gjort noe uten at gutten trenger å se det som en svakhet hos den andre.

Husk at dette er bare et diskusjonsforum hvor vi ser ikke det hele bildet; kun hva du beskriver. Jeg tolker ut i fra hva jeg leser. Men hvem sier at jeg har rett da? For jeg har ikke engang fasiten på alt i eget liv - og enda mindre i ditt...

Ønsker deg lykke til.

[Gjest Gjest]

Jeg finnes ikke vanskelig å samarbeide med, jeg har selv opplevd å bli behandlet dårlig av lærere som liten. Derfor min reaksjon, nå når jeg har hatt samtale- sett at det beror seg på misforståelser og har en åpen dialog- så stiller det seg annerledes.

Avslutter her og takker for råd/ ulike vinklinger av situasjon.

Det som likevel er skremmende er at jeg selv har sett barn som stigmatiseres og at flere barn utvikler angst, depresjoner og andre sosiale problemer. Det er fakta- uten at jeg fordømmer noen som helst i min sak.

Alle skal derfor ha ett åpent øye, det skylder vi våre barn.

[Gjest Gjest]

Min første reaksjon i den andre tråden overvelmet meg selv; at en sosionom kunne skrive slik... Jeg skjønner at det er lett å la piggene være ute når det gjelder sine barn, men samtidig vet jeg at kommunikasjonen mellom barnehage/skole og oss her hjemme er så viktig at jeg teller til 10 før jeg sier noe. Og når jeg sier noe, er jeg spørrende - ikke anklagende (eller kanskje ikke alltid med samboer, men det stiller seg kanskje litt annerledes... ).

Jeg håper at du egentlig ikke mener at mennesker med vanskelige barn ikke er i stand til å ta seg av barna sine, da du skal vite mer om dette enn "mannen i gaten". Jeg tror ikke du er en dårlig mor. Jeg tror du ønsker ditt barns beste. Jeg tror bare at akkurat nå ser du ikke skogen for bare trær. Når du får dette litt på avstand, barnet blir eldre og finner sin plass i miljøet sitt - vil du tenke hva du gjorde rett, hva du kunne gjort bedre og hva du burde gjort annerledes. Men etterpåpklokskap er det mange av oss som er gode til, meg inkludert...

Jeg tror det lureste du gjør er å trekke pusten dypt, telle til ti, snakk med dem du er frustrert over og ha et åpent sinn. Om du har gjort en feil; si unnskyld. Har noen begått en urett; la dem få samme mulighet til å beklage. Ta i mot hjelp, det er ingen skam; det er så mange eksempler på søsken hvor en eller flere er greie barn, mens et søsken eller to er såkalte "råtne egg"... Har du kun et barn, trenger det ikke ha noe med deg og din (fars?) oppdragerolle, men personligheten til barnet. Bare se rundt på oss vokse; vi er ulike/unike alle sammen, med positive og negative fortegn.

Men ikke fraskriv alt som heter ansvar for sønnen din; det er ikke fint å kalle noen ved stygge navn, han må få beskjed på hva som er lov og ikke lov etc. Si takk, vente på tur, respektere at noe er kjedelig, men en kan ikke la alle individer i en klasse bestemme; da blir det bare kaos etc. Ikke la barnet få forståelsen av at dersom noe skjer; få mammas sympati og hun "ordner opp for meg". La sønnen din svelge stoltheten sin og si unnskyld for at han kalte andre stygge ting, og at han forstår at det er flott å si unnskyld, . La andre si unnskyld til ham dersom de har gjort noe uten at gutten trenger å se det som en svakhet hos den andre.

Husk at dette er bare et diskusjonsforum hvor vi ser ikke det hele bildet; kun hva du beskriver. Jeg tolker ut i fra hva jeg leser. Men hvem sier at jeg har rett da? For jeg har ikke engang fasiten på alt i eget liv - og enda mindre i ditt...

Ønsker deg lykke til.

Må bare svare deg her.

Kjenner meg ikke igjen i de beskrivelsene her, dette bygger på miforståelser.

Det første inlegget var skrevet i fortvilelse og uten dialog med skolen- også basert på egne fordommer i forhold til egne erfaringer.