å føle at man vil ende sitt liv etter et samlivsbrudd

[Gjest Gjest]

dette er noe jeg syns er ganske tåpeli å "truende" for å holde på den andre.

inn til den siste tiden. jeg føler virklig ikke å leve lenger, ser ikke noen grunn til at jeg skal føle det slik lenger. tenker hele tiden at det blir så bra vis jeg slipper å føle noe som helst..

klar over at dette blir litt patetisk innlegg men er det noen som har følt det sånn.. jeg har følt dette å sagt dette i over en måned nå å nå er det helt på en annen måte , før har jeg har sagt dette i sinne å krangel men nå er jeg helt rolig å kjenner bare at alt er fælt å at det blir bedre ser ikke ut som at det skjer.

jeg vil ikke føle det sånn lenger er så ferdig...

noen med erfaring

vil ikke ha tusen innlegg om hvor patetisk jeg er, for det er jeg klar over....

[Gjest StockDama]

Mennesker blir såra, de lever videre, det går over.... slik det alltid har gjort. Å true en eks til at han/hun må bli sammen med en igjen ellers tar man livet av seg er et dårlig sjakktrekk.

[milla-mor]

du er ikke patetisk. alle har noen turer på berg og dalbane iblandt... men som regel ordner det seg. kanskje du trenger litt profesjonell hjelp for å komme deg over kneika? lykke til

Endret 25. august 2007 av milla-mor

[Ce'Nedra]

Kan vel ikke si annet enn at jeg har følt det sånn selv, men man bør vel holde det for seg selv...

Er ikke sikkert det ville vært så dumt med profesjonell hjelp, samlivsbrudd er tross alt en så stor stressfaktor at flygere helst ikke skal fly, og det sier jo sitt..

Endret 25. august 2007 av Ce'Nedra

[Gjest =tentacle=]

tenker hele tiden at det blir så bra vis jeg slipper å føle noe som helst..

Problemet er at det er jo ingenting som blir bra om du slipper å føle noe vondt, for du er ikke der og føler på lettelsen. Du er borte, og det eneste som er igjen er savn og smerte hos dem som er glad i deg.

Det er vondt å pine seg gjennom den første tiden etter et brudd, og lære seg å leve uten tidligere partner, men det er verdt det. Foran deg ligger et sted mellom 40 og 60 år? Tapet av kjæresten din kommer til å legge en skygge over en brøkdel av den tiden.

Stå i det, og ta imot hjelp og støtte. Det er en kneik å komme over, og så vil det gå lettere.

[Gjest Gjest]

Noen ganger kan livet føles veldig tungt og tomt etter et samlivsbrudd. Det er et følesesmessig kaos samtidig som mange praktiske ting skal ordnes. Noen trenger en sykemelding for å klare dette. Det er viktig å prøve å ta vare på seg selv. Spise selv om man ikke er sulten, forsøke å få nok søvn, gå turer hvis man liker det. Rett og slett gjøre noe man liker og som man mestrer.

Noen kan ha utbytte av å prate med en psykolog. Andre vil kanskje helst prate med en venninne/venn eller ringe en anonym hjelpetelefon. Mental helse 810 30 030, Omsorgsenteret forebyggende arbeid mot selvmord 33 46 42 90. Hvis du velger å prate med famlie eller venner er det viktig at du gir dem "lov" til å dele ansvaret med noen. De kan gjerne også ringe en hjelpetelefon for veiledning og gode råd. Jeg synes ikke du skal prate med eksen din om dette. Prøv heller å komme over han/hun.

Jeg har selv vært der du er nå og jeg vet at alt virker mørkt og vondt. Det kan ta tid å komme videre, men ta tiden til hjelp. Slike perioder gir oss ofte bedre selvinnsikt. Vi lærer å kjenne oss selv. Jeg liker meg selv og livet mitt bedre nå enn jeg gjorde før samlivsbruddet. Jeg har en mindre, men koseligere bolg og en ny mann som er mye bedre enn den forrige.

Veien blir til mens man går....lykke til

[Gjest Gjest_Smarties_*]

Hei

Jeg har også vært der du er nå. Og det er ikke SÅ lenge siden heller. Men vær så snill å tro meg når jeg sier at ting blir bedre..! Det jeg har lært om meg selv, er at jeg er søren meg så sterk som har kommet meg igjennom det jeg har kommet meg igjennom! (Mye av den verste tiden for meg var faktisk FØR det ble slutt, så jeg bearbeidet nok mye allerede da.) Og dèt tror jeg du vil føle etterhvert også (jeg håper hvertfall det).. At du er utrolig sterk som klarte det.

Det blir jo klisjèer alt sammen, men ta èn dag om gangen. Konsentrer deg om å komme gjennom dagen idag, dagen imorgen.. Og plutselig en dag vil du merke at ting er litt lettere. Det er litt som med dødsfall, men på èn måte vanskeligere, fordi et dødsfall ofte føles mer "endelig".. Om du skjønner..

Prøv å tenke på hva du har i livet ditt som du faktisk kan være takknemlig for. Det kan være gode venner, familie, en jobb du trives i... Og prøv å fokuser på det du vil ha, og det du ønsker deg, istedet for det du ikke ønsker.

Vet ikke om dette hjalp noe, men du skal hvertfall vite at det har vært andre på den plassen du er nå, og de har klart det - og det gjør du også

Lykke til..

[Altena]

For rundt 8 år siden var jeg i akkurat samme situasjon som deg. Den eneste forskjellen var at det ikke kunne falle meg inn å fortelle det til ham eller noen andre....dette var noe jeg skulle ende på egen hånd og jeg gjorde det ikke for sympati eller for å forhindre ham i å forlate meg(hadde jeg fortalt det til ham hadde han garantert gått uansett).

Det føles helt forferdelig å lide av kjærlighetssorg, men som sagt over her er ikke slike følelser noe som varer evig uansett hvor tungt det er når det står på som verst. Min redning ble å tenke på alle som er glad i meg og hvor mye smerte og sorg min enkle "sortí" ville innebært for dem. For meg ville det ikke vært mer å føle, men andre hadde vært tvunget til å bære dette med seg videre og jeg synes rett og slett det ville vært en svært egoistisk bør å plassere på andres skuldre. Dette var det eneste som hindret meg og den dag i dag er jeg sjeleglad for at jeg lot være. Siden den gang har jeg opplevd både gode og dårlige dager og jeg er like takknemlig for begge deler. Å ha det vondt innimellom er en naturlig del av livet og hadde en ikke hatt det sånn ville en aldri visst hva det ville si å være lykkelig.

Prøv å ta en dag om gangen og si til deg selv hver morgen at du har så mye i livet ditt å være takknemlig for. Du har en god jobb, venner og familie som er glad i deg osv. Forsøk å fokusere på det positive i enhver situasjon og se på alt som noe du skal og må lære for å komme videre i livet, så skal du se at ting begynner å løsne litt etter litt. Lykke til videre

[Gjest Gjest]

Det er det dummeste du kan gjøre.

Min x gjorde det, og tok på den måten hele familien som gisler.

Gjorde livet til både ungene, hennes foreldre, mine foreldre og meg til et helvete i månedsvis.

Få de tankene ut av hodet snarest

[Gjest Mysticgirl]

En av mine exer gjorde det også..truet med å ta livet av seg om jeg gikk.. men jeg gikk allikavel.. og han lever i beste velgående i dag.

Av og til kan det være trusler, av og til..ekte kanskje, men man bør ikke belaste den man er glad i med sånne utsagn uansett!

[Gjest Peachbud]

Tror det er relativt vanlige tanker å ha etter et samlivsbrudd.

Hvis du tidligere har følt at livet har vært verdt å leve, vil du føle det sånn igjen. Du kommer til å oppleve fantastiske ting, bli forelsket. Det går over. Så vidt vi vet har vi bare dette ene livet.

[Cata]

Been there, done that - nesten. Men jeg valgte å holde tankene for meg selv og det er jeg svært glad for i dag. Ville ikke likt å tenke på meg selv som en som "presset" på den måten.

Som de andre sier her: det går over etterhvert. Med eller uten profesjonell hjelp.

[SunC@t]

Det er nok ikke så uvanlig før man er over den verste kneika, men ikke belast din eks med dette. Det er ikke måten å holde noen igjen på.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

føler meg litt misforstått her... det er ikke det at han velger å gå for det har han gjort,og det er som sagt en stund siden men det er hvordan han velger å gjøre ting å takle bruddet som gjør at jeg føler meg svært ydmyket. å dette tok jeg opp med han for jeg sa jeg hadde det tungt å om ikke han skjønte det å vise litt respekt til jeg fikk hjelp fra familivern kontoret og det var etter det, at det store skjedd han brøt alle løfter. og det er svært vanskelig å takle....

vet rett å slett om jeg kommer over det....

[*Mina*]

Når man gir så mye av seg selv, at man vurderer å ta sitt liv på grunn av den andre avslutter forholdet, da har man gitt for mye.

Du kan ikke gjøre noe med det han har gjort, for det er hans valg. Men du kan gjøre noe med din egen situasjon. Du kan begynne å sette pris på det du har, i stedet for å bare se på det du har mistet.

Han er ikke verdt det, og det tror jeg du også vet. Men snakk emd legen din, for det høres ut som du har fått deg en skikkelig knekk.

[caso]

En av mine exer gjorde det også..truet med å ta livet av seg om jeg gikk.. men jeg gikk allikavel.. og han lever i beste velgående i dag.

Av og til kan det være trusler, av og til..ekte kanskje, men man bør ikke belaste den man er glad i med sånne utsagn uansett!

Samme her. Og enig.. etc. Som om jeg skulle sagt det selv

[Dagoberta]

Du trenger hjelp. Prat med fastlegen din, så henviser h*n deg til psykolog.

Og husk at alt går over; alle opplever å ha det fryktelig vondt innimellom, men før eller siden kommer du til å le og føle deg lykkelig igjen.

[Gjest Don Giovanni]

føler meg litt misforstått her... det er ikke det at han velger å gå for det har han gjort,og det er som sagt en stund siden men det er hvordan han velger å gjøre ting å takle bruddet som gjør at jeg føler meg svært ydmyket. å dette tok jeg opp med han for jeg sa jeg hadde det tungt å om ikke han skjønte det å vise litt respekt til jeg fikk hjelp fra familivern kontoret og det var etter det, at det store skjedd han brøt alle løfter. og det er svært vanskelig å takle....

vet rett å slett om jeg kommer over det....

Jeg har hatt en eks som truet med det samme, så jeg skal ikke gå inn på den diskusjonen. Det jeg hang meg litt opp i hos deg var setningen jeg high-lightet: Husk at du skal bare stå til ansvar for det du selv gjør, ikke det andre har gjort mot deg. Når du gjør opp regnskap over livet ditt (noe du kanskje bør gjøre akkurat nå) så vil du finne ut at det ikke er det noen gjorde mot deg som er vanskelig å bære med seg videre, det er det vonde du har gjort mot andre. Det er mye vanskeligere å leve med.

Vær den voksne nå. Hev deg over ydmykelsen. Når alt kommer til alt er det den som ydmyker som står igjen som taper. Aldri den som ydmykes. Livet er rart sånn. Heldigvis. Det finnes ikke det menneske som blir en cm høyere av å trykke andre ned. Og husk du er noe for dem som er glade i deg, enten du vil eller ikke akkurat nå. Og hvem vet hva som kommer i fremtiden? Hvem vet hvor mange andre du møter som også blir glad for at du er til?

[Rosalie]

Jaja dersom eksen min hadde begynt med følelsemessig utpressing ved å si at han var på selvmordets rand pga meg, hadde jeg bare blitt enda sikrere på at jeg hadde gjort det riktige ved å gjøre det slutt.