slem mot kjæresten min ganske ofte.

[Gjest slemma]

Jeg er ofte så slem mot kjæresten min.

Enda jeg er så ufattelig glad i han, jeg orker ikke tanken på å miste han, men enda er jeg så slem innimellom.

Jeg kan krangle over bagateller BARE for å krangle.

JEG er irritert og må få "luftet" irritasjonen min, og velger derfor å la det gå utover han.

Jeg prøver mange ganger å jobbe med meg selv, men irritasjonen kommer.

Masse jeg irriterer over, og det enda han gjør ALT for meg.

For.x: Han hater å kjøre bil å veldig store biler.

Jeg klarte å tvinge han til å kjøre meg hjem etter en krangel, i "bevis" for at han elsket meg.

Jeg sa til slutt at han ikke behøvde da jeg forsto at han faktisk hadde tenkt å kjøre meg hjem.

Men det er bare en ting.

Vi krangler, eller JEG krangler.

Noen vil mene at han ikke er riktig for meg. det er ikke tilfellet.

tilfellet er at jeg er slik mot alle menn.

en kjærring som hever stemmen og som kan skremme selv den verste ut av libvet mitt. Og det er på en måte det jeg prøver med kjæresten min. Jeg prøver å teste han. Vil han gjøre det slutt nå? Ikke det.

Nei, da lager jeg ubevisst en krangel senere, og når det nesten blir slutt, da klarer jeg ikke å la gå der jeg ser verdens kjekkeste, snilleste og mest lojale gutt stå å skjelve, og tanken på og ikke ha han ved min side ødelegger meg innvendig.

Jeg elsker han, og han elsker meg.

men allikevel er jeg slem. sur hele tiden, slem, sur, en drittkjærring i mot han som snart ikke lar han få gjøre en dritt. enda jeg ikke er sjalu på han en gang. han er ikke den type flørte gutten, så jeg er ikke sjalu. hadde det enda vært så.

jeg er bare sur jeg. og aldri fornøyd. ALDRI FORNØYD MED EN DRITT.

JEG KOMMER TIL Å MISTE HAN SNART HVIS JEG FORTSETTER MED IRRITASJONEN MIN MEN JEG KLARER IKKE Å LA VÆR, OGSÅ GRÅTER JEG I MANGE TIMER ETTER JEG HAR VÆRT SLEWM

[Gjest Gjest_cindy_*]

store byer, ikke biler. altså i trafikerte områder.

[Gjest s.n]

Si til ham at du er klar over at du oppfører deg unormalt... Ved å annerkjenne at egen oppførsel er dårlig er du et steg i riktig retning i forhold til å bedre kommunikasjonen... Ja, det krever at du er ærlig, men hva er vel et forhold uten det?

[Lille Løve]

På tide å gå i seg selv kanskje..?

[Gjest slemma]

På tide å gå i seg selv kanskje..?

jeg prøver jo nå. men folk spør. hva er du irritert for? jo f.eks at han piller seg i nesa (et eksempel, han gjør ikke det).

dagen etter driter jeg i om ha piller seg i nesa.

men ellers vet jeg ikke hvordan jeg kan gå mer i med selv. skulle gjerne hatt en ordbok for den setningen alene. kanskje jeg forsto litt mer dybde av den setningen da.

[Gjest Gjest_eximus_*]

Fint at du innser at du har problemer. For du kommer GARANTERT til å miste han og alle andre fremtidige kjærester om du skal fortsette og oppføre deg slik.

Søk proffesjonell hjelp derso du er voksen.

[Gjest slemma]

Si til ham at du er klar over at du oppfører deg unormalt... Ved å annerkjenne at egen oppførsel er dårlig er du et steg i riktig retning i forhold til å bedre kommunikasjonen... Ja, det krever at du er ærlig, men hva er vel et forhold uten det?

Vi er veldig ærlige mot hverandre.

Han vet at jeg er en litt irritabel person, og han sier han ikke har noe i mot det. Han sier jeg minner om hans søster og hans mor. han sier han liker jenter med temperament.

men så er jeg vel ekstra ille mot han. han er så snill, og da blir det lett for meg å være slem mot han. fordi han tilpasser seg meg på ALLE områder. jeg tilpasser meg og, men blir rasende i ettertid over tilpassningene jeg må gjøre. f.eks å reise bort til familien hans. da kan jeg bli sinna hvis det hender ofte. han sier han forstår meg. forstår jeg. jeg blir irritert over at han sier det. burde jeg ikke være glad for å ha en så stor og ny "familie" som er så glad i meg.,

de skulle bare visst hvor slem jeg kan være.

hvordan skal jeg si det?

du. jeg vet jeg kan være ufin innimellom, men vet ikke hvorfor.

for jeg vet jo ikke...

[Gjest Jenna88]

Du skriver selv at problemene DINE går utover forholdet DITT til KJÆRESTEN, likevel virker det ikke som om du er innstilt på å endre noe?

Mulig jeg virker brutal nå, men jeg kan ærlig talt ikke forstå hvordan du trives i et forhold hvor du bevisst undertrykker partneren din. Hvordan tror du det føles for ham?

Du skriver at du er glad i kjæresten din, og det er bra. Men hvorfor er du bevisst "bitchy" og slem når du egentlig kan søke mye støtte og inspirasjon i ham?

Jeg vil anbefale deg til å gå inn i deg selv, reflektere over HVA som er årsaken til disse utbruddene og SNAKKE med kjæresten din om det. Kanskje er terapi et alternativ? Uansett hva du gjør, ikke ta det for gitt at han holder ut for alltid. Greit nok at en kjæreste skal elske og støtte opp om partneren, men det betyr ikke at den andre kan behandle ham/henne som en vaskefille uten noen form for respekt.

[Gjest slemma]

Fint at du innser at du har problemer. For du kommer GARANTERT til å miste han og alle andre fremtidige kjærester om du skal fortsette og oppføre deg slik.

Søk proffesjonell hjelp derso du er voksen.

jeg har allerede erfart å miste et par på veien med mitt temperament.

ja jeg burde vel søke profesjonell hjelp, men hvis det ikke går fort før jeg kommer inn til en psykolog er jeg redd forholdet mitt er over innen den tid. det er jo så lange ventetider.

[*Mina*]

Snu deg bort om han piller seg i nesen?

Går fra stedet, om du merker at du blir irritert. Ta deg en tur ut, fres for deg selv.

Overse det han gjør som irriterer deg

Du velger selv å bli irritert på alt og ingenting, og er den eneste som kan snu dette igjen også. Det spiller ingen rolle hva han gjør, for slutter han med en ting vil du finne noe annet å irritere deg over.

Men det må være veldig frustrerende å være irritert så ofte, for det går jo ut over deg også. Snu tankegangen din, selv om det er vanskelig til å begynne med.

Men det viktigste steget er å gå der i fra, for da forhindrer du at du lager en sur stemning for han. Da går det bare ut over deg selv, som igjen kanskje får deg til å begynne å tenke litt positivt i stedet.

[Gjest slemma]

Du skriver selv at problemene DINE går utover forholdet DITT til KJÆRESTEN, likevel virker det ikke som om du er innstilt på å endre noe?

Mulig jeg virker brutal nå, men jeg kan ærlig talt ikke forstå hvordan du trives i et forhold hvor du bevisst undertrykker partneren din. Hvordan tror du det føles for ham?

Du skriver at du er glad i kjæresten din, og det er bra. Men hvorfor er du bevisst "bitchy" og slem når du egentlig kan søke mye støtte og inspirasjon i ham?

Jeg vil anbefale deg til å gå inn i deg selv, reflektere over HVA som er årsaken til disse utbruddene og SNAKKE med kjæresten din om det. Kanskje er terapi et alternativ? Uansett hva du gjør, ikke ta det for gitt at han holder ut for alltid. Greit nok at en kjæreste skal elske og støtte opp om partneren, men det betyr ikke at den andre kan behandle ham/henne som en vaskefille uten noen form for respekt.

jeg prøver å gå i meg selv, men jeg vet ikke hva det er.

selvfølgelig trives jeg ikke i forholdet når JEG er sånn mot HAN. det har jeg aldri påstått. det er jo det jeg spør om råd til her.

[Gjest slemma]

Snu deg bort om han piller seg i nesen?

Går fra stedet, om du merker at du blir irritert. Ta deg en tur ut, fres for deg selv.

Overse det han gjør som irriterer deg

Du velger selv å bli irritert på alt og ingenting, og er den eneste som kan snu dette igjen også. Det spiller ingen rolle hva han gjør, for slutter han med en ting vil du finne noe annet å irritere deg over.

Men det må være veldig frustrerende å være irritert så ofte, for det går jo ut over deg også. Snu tankegangen din, selv om det er vanskelig til å begynne med.

Men det viktigste steget er å gå der i fra, for da forhindrer du at du lager en sur stemning for han. Da går det bare ut over deg selv, som igjen kanskje får deg til å begynne å tenke litt positivt i stedet.

ja, jeg kan jo det. Og tro meg, jeg biter i meg mye mer enn hva jeg hadde trodd jeg hadde klart. og problemet ligger mest hos meg.

du har rett. slutter han med den ene tingen vil jeg irritere meg over en ny, så jeg må slutte å være irritert.

jeg holdt ut i en uke nå. inntil i dag. så sprakk jeg igjen.

kastet en plastikkflaske i gulvet og jeg krangla.

jeg får prøve å ta meg en tur eller noe, men jeg kan bli så irritert at det koker inni meg. at jeg MÅ få det ut. det bare må ut.

og når det kommer ut kommer den bomba. da ber han meg heller ta en og en ting om gangen slik at jeg ikke er som en tidsinnstilt bombe. men da føler jeg jo at jeg hver dag må rakke ned på han og, enda det egentlig ikke er en grunn til det.

jeg tror jeg må ha hjelp, men tviler på at jeg får kommet meg til en psykolog. motivasjonen for en psykologtime har vel gått ut innen den tid jeg kommer inn.

[Gjest Jenna88]

Jeg skjønner.

Hvis jeg var deg ville jeg satt meg ned og tenkt en stund. Tenkt på hva som utløste disse anfallene, kanskje er det mer enn de tilsynelatende åpenbare årsakene, hvorfor blir du så forbannet på ham, gjør han noe som forverrer irritasjonen etc.

Når du har gjort det, kan du gå videre til neste skritt, nemlig å snakke med ham. Situasjonen er antakeligvis ikke ideell for ham heller?

Forhold handler først og fremst om kommunikasjon. Kommuniserer en ikke bygger det seg opp uløste konflikter som bare blir større og større. Kanskje virker konfliktene så store at det kan være hensiktsmessig å involvere en utenforstående tredjepart?

Uansett hva du velger å gjøre, ikke la dette gå upåaktet hen. Jo lengre du venter, jo verre blir det.

Forøvrig synes jeg du er modig som tør å se så godt etter at du skjønner at det er du som er hovedproblemet, ikke han. Det er alltid vanskelig å innrømme egne feil, men det er absolutt positivt at du har såpass selvinnsikt.

jeg prøver å gå i meg selv, men jeg vet ikke hva det er.

selvfølgelig trives jeg ikke i forholdet når JEG er sånn mot HAN. det har jeg aldri påstått. det er jo det jeg spør om råd til her.

[Lille Løve]

jeg prøver jo nå. men folk spør. hva er du irritert for? jo f.eks at han piller seg i nesa (et eksempel, han gjør ikke det).

dagen etter driter jeg i om ha piller seg i nesa.

men ellers vet jeg ikke hvordan jeg kan gå mer i med selv. skulle gjerne hatt en ordbok for den setningen alene. kanskje jeg forsto litt mer dybde av den setningen da.

Uten å kjenne deg synes jeg det virker som du er utrolig bortskjemt og respektløs ovenfor kjæresten din.

Du nyter å se hvor langt du kan strekke han, og smekk på fingeren til han som lar deg gjøre det...

Men problemet er at du en dag kommer til å miste han hvis du fortsetter - ingen orker å la seg hersje med på den måten over tid!

Men han er kanskje ikke den rette for deg i og med han ikke yter deg nok motstand, og siden du gjør og sier ting for å mane frem reaksjoner hos han (også kalt psykisk terror).

Neppe dette det står under "å gå i seg selv" i ordboka men...

[Gjest slemma]

Jeg skjønner.

Hvis jeg var deg ville jeg satt meg ned og tenkt en stund. Tenkt på hva som utløste disse anfallene, kanskje er det mer enn de tilsynelatende åpenbare årsakene, hvorfor blir du så forbannet på ham, gjør han noe som forverrer irritasjonen etc.

Når du har gjort det, kan du gå videre til neste skritt, nemlig å snakke med ham. Situasjonen er antakeligvis ikke ideell for ham heller?

Forhold handler først og fremst om kommunikasjon. Kommuniserer en ikke bygger det seg opp uløste konflikter som bare blir større og større. Kanskje virker konfliktene så store at det kan være hensiktsmessig å involvere en utenforstående tredjepart?

Uansett hva du velger å gjøre, ikke la dette gå upåaktet hen. Jo lengre du venter, jo verre blir det.

Forøvrig synes jeg du er modig som tør å se så godt etter at du skjønner at det er du som er hovedproblemet, ikke han. Det er alltid vanskelig å innrømme egne feil, men det er absolutt positivt at du har såpass selvinnsikt.

jeg har tenkt. tenkt så mye.

så spør jeg mor. hun mener det ligger i det at min far er alkoholiker. At mitt sinne mot han blir utløst mot andre menn.

jeg er drit sinna på broren min og, og som jeg har skrevet over her er jeg ikke bare sånn mot han jeg er sammen med nå, jeg har generelt utviklet meg de siste årene til å bli sånn i mot alle gutter.

mot menn generelt.

kanskje jeg har det fra min farmor. hun hater jo menn. det samme gjør min mormor. mannfolk er besit i deres øyne. kanskje det er det?

ja, jo lenger jeg venter, jo større fare er det for at det vil ta slutt. det er derfor jeg spør her om råd og. fordi jeg vil jo ikke det, men forstår at det skjer ganske snart hvis jeg ikke skjerper meg og får orden på irritasjonen min.,

[Gjest Jenna88]

Etter å ha lest startinnlegget ditt enda en gang sitter jeg igjen med noen umiddelbare tanker:

1. Tester du ham ubevisst for å se hvor langt han strekker seg for deg? Kan det være at du i bunn og grunn er usikker på forholdet, hvor stabilt det er, og hvor høyt han elsker deg?

2. Jeg leser innlegget ditt som at du føler at du opplever en "slags seier" når han gir seg. Føler du at han bryr seg mindre dersom han går i opposisjon og står på egne meninger? Eller gjør du det bevisst fordi du ønsker å vite hvor langt du kan "spille" og få ham med på laget?

Ellers må jeg si at det er leit å høre om alt du har opplevd. Godt mulig noen av de opplevelsene har bidratt til situasjoner som fremkaller sinne i deg. Jeg tror ikke det er uvanlig å slite med mye sinne når en har opplevd mye vondt hjemme. (Har en venninne som gikk i uttrykksterapi for å mestre sinnet sitt).

Hvis jeg var deg, ville jeg oppsøkt en psykolog. Du kan umulig ha deg godt med deg selv/sammen med kjæresten så lenge situasjonen er slik, og dere fortjener begge bedre enn som så.

Endret 24. august 2007 av Jenna88

[Gjest slemma]

Uten å kjenne deg synes jeg det virker som du er utrolig bortskjemt og respektløs ovenfor kjæresten din.

Ja, jeg er både bortskjemt og respektløs.

Jeg innrømmer jo alt det fæle jeg er her, så hvorfor slenge på mer. Jeg har masse av selvinnsikt, så du kom ikke med noe nytrt for å si det på den måten.

Du nyter å se hvor langt du kan strekke han, og smekk på fingeren til han som lar deg gjøre det...

Men problemet er at du en dag kommer til å miste han hvis du fortsetter - ingen orker å la seg hersje med på den måten over tid!

Det er jo det jeg ikke gjør, for jeg er jo lei meg i mens det skjer og lei meg i flere timer etter en sånn "krangel", så der tar du feil. og jeg er faktisk åpen mot kritikk, så dette er ikke noe selvforsvar.

Men han er kanskje ikke den rette for deg i og med han ikke yter deg nok motstand, og siden du gjør og sier ting for å mane frem reaksjoner hos han (også kalt psykisk terror).

Neppe dette det står under "å gå i seg selv" i ordboka men...

Da er ingen rette for meg da?

Jeg vet at jeg psyker han innimellom, men jeg drar den aldri for langt.

Nei, jeg får ikke nok mostand, men det er veldig få gutter som kan gi meg motstand i det hele tatt. Han jeg er med nå er vel den eneste som "er med på det".

[Gjest slemma]

Etter å ha lest startinnlegget ditt enda en gang sitter jeg igjen med noen umiddelbare tanker:

1. Tester du ham ubevisst for å se hvor langt han strekker seg for deg? Kan det være at du i bunn og grunn er usikker på forholdet, hvor stabilt det er, og hvor høyt han elsker deg?

Jeg ser hvor langt han strekker seg, og noen ganger er jeg så sliten av min irritabilitet at jeg vil at forholdet skal ta slutt, for hans skyld, og for min. Noen ganger ønsker jeg å skåne han fra meg og.

Jeg vet at han elsker meg. Veldig høyt, så jeg tester han ikke på det området.

Jeg er usikker på alle forhold, men jeg har et voldspreget, kriminelt +++++++++++ masse dritt-forhold bak meg.

2. Jeg leser innlegget ditt som at du føler at du opplever en "slags seier" når han gir seg. Føler du at han bryr seg mindre dersom han går i opposisjon og står på egne meninger? Eller gjør du det bevisst fordi du ønsker å vite hvor langt du kan "spille" og få ham med på laget?

Nei, jeg føler ingen seiere. Jeg føler at han kunne "tatt" meg mer.

Hvis du forstår? Vært hardere mot meg hvis jeg er sånn, men han trekker seg unna og holder kjeft, noe som får meg til å bli enda mer irritert når han er stille og ikke kan/klarer? å si noe.

Ellers må jeg si at det er leit å høre om alt du har opplevd. Godt mulig noen av de opplevelsene har bidratt til situasjoner som fremkaller sinne i deg. Jeg tror ikke det er uvanlig å slite med mye sinne når en har opplevd mye vondt hjemme. (Har en venninne som gikk i uttrykksterapi for å mestre sinnet sitt).

Hvis jeg var deg, ville jeg oppsøkt en psykolog. Du kan umulig ha deg godt med deg selv/sammen med kjæresten så lenge situasjonen er slik, og dere fortjener begge bedre enn som så.

takk. jeg får søke opp noen psykologer å håpe jeg får tid fort da.

kanskje noen tilbyr dette som venninnen din gikk i.

hjalp det?

[Lille Løve]

Da ville jeg som flere foreslår her ta en prat med en psykolog.

Det kan være saker du må få ut av systemet før du klarer å binde deg, og ha troen på menn og forhold.

Kanskje du også burde ha med kjæresten din siden han aksepterer deg og dine utbrudd, og du tydeligvis er veldig glad i han til tross...

[Gjest Jenna88]

Venninnen min lider av Borderline personlighetsforstyrrelse:

http://nettpsykologene.no/personlig.htm

Kunstterapi, medisinering og samtaleterapi (hun har hatt et svært helhetlig behandlingstilbud) har absolutt gjort underverker for henne. Venninnen min bor fortsatt hjemme hos foreldrene sine (hun er 22, har enda ikke fullført vgs), men begynner nå å gjøre store fremskritt. I fjor fullførte hun grunnkurs helse og sosial, noe som var en stor seier, både for henne og familien.

Venninnen min har i likhet med deg en forelder som har slitt med høyt alkoholforbruk, i tillegg har hun opplevd en del vondt med en eks-kjæreste. Venninnen min er en veldig søt jente som jeg er svært glad i, samtidig skal jeg ikke legge skjul på at det kan være belastende for meg som venninne å forstå raseriutbruddene hennes.

Det er en situasjon som tærer på mange, kanskje spesielt familie og kjæreste, har jeg inntrykk av, men etter at hun begynte på medisiner har svigningene i føleseslivet (på både godt og vondt) bedret seg for henne.

Ønsker deg lykke til videre. Skjønner at du har det vanskelig, og beklager hvis jeg virket unødvendig krass i mitt første innlegg.

Endret 24. august 2007 av Jenna88