Trassalder?

[Gjest Gjest_hmm..._*]

Jeg har en gutt på litt over 2 år. Han er blid og oppvakt, men i det siste "klikker" han for den minste ting. Det kan være at han ikke kommer forbi fordi vi sitter med beina i veien, eller at han ikke får opp lokket på en matboks. Han skriker illsint etter bare et par sekunder, han gir seg ikke tid til å spørre eller prøve. Han er ikke aggresiv på den måten at han slår eller noe, men virkelig forbanna. Hører barnehagetanten si at han er "dramatisk". Hun la også til at han likte seg godt i barnehagen og at han var aktiv og flink til å synge:) Var dette bare for å trøste? Blir litt oppgitt og sliten. Gjør jo alt for han, prøver å ikke skjemme han bort, men vil at han skal være en glad og fornøyd gutt.

På tilvenningen i barnehagen så jeg ikke at noen av de andre to- åringene oppførte seg på denne måten. Noen som har erfaringer?

Skal jeg overse det eller slå ned på det? Det blir så fryktelig mange ganger hver dag jeg sier i fra.... Jeg bruker å si i fra at "vi skriker ikke, du må heller forklare mamma hva du vil eller tenker på". Han sier ja, og spør om hjelp, men rett etterpå kan det kome et hyl av en annen grunn.

Han er meget språkkyndig og forstår når jeg snakker til han, så han bør skjønne tilbakemeldingene.

Noen som har litt trøst eller råd???

[77rose]

Har lite med råd å komme med, men kan si velkommen i klubben! Vår gutt er også slik. Verden raser sammen flere ganger i løpet av dagen, men heldigvis han har blitt størr og får til fler og fler ting, så utbruddene kommer sjeldnere og sjeldnere (er nå snart 4år). Det eneste som fungerte her var å prøve å komme situasjoen i forkjøp, og eller la han prøve selv noen gang. evt ta han vekk fra situasjonen.

Lykke til. Slitsomt er det! Men tror det er en måte for de å vise at de vil men får det ikke til, men vil alikavel forsøke å mestre. Er jo i grunn positivt.

[Ghost]

Det er vel omtrent da trassalderen begynner. Jenta mi har vært hardt rammet av trassalder... jeg ble veldig sliten og lei enkelte dager. Det var kun nei når jeg sa ja, og ja når jeg sa nei. Hun ville aldri spille på lag med meg.

Men nå er hun litt over 3 år og hun er en helt annen. Nå hører hun etter når jeg sier nei, og "kaster" seg ikke når noe går henne imot.

Bare vær rolig, tell til ti, og prøv å ikke gi den negative oppførselen oppmerksomhet, men heller overse de raserianfallene han får.

Da vil han etterhvert se at det ikke nytter. Velg diskusjonene med omhu, ta heller de verste stormene med å si ifra med en sint tone og la dem andre passere.

Husk: det vil gå over!

Men som 77rose sier, dette er en periode hvor barnet vil mestre selv.

Etter denne trassperioden jenta mi har hatt har hun lært seg å kle av og på seg selv, ta av sikkerhetsbeltet å gå ut av bilen selv, går på do og tisser og masse annet!

[Yrjenia]

Syns dette tyder på at gutten ikke er klar for barnehage/ikke er trygg nok der.

Det er alltid sånn, barna virker glade og fornøyde i barnehagen, men så er det hjemme i trygge omgivelser frustrasjonen kommer ut.

Hva enn du gjør må du iallefall ikke straffe eller kjefte på gutten. Han trenger så mye kos trygghet og forståelse han kan få. Og dere bør ikke gå fra ham om han gråter i barnehagen. Om dere vil beholde han trygg.

Endret 24. august 2007 av Yrjenia

[Gjest Gjest]

Trådstarter her. Takk for svar. Han har bare gått en uke i barnehagen, og han virker ikke utrygg på det området. Klart det er nytt for han, men han vinker "hadet" og koser seg med lek og sang i barnehagen. Han blir glad når vi kommer, men han trives godt der. Så jeg tror ikke han er for umoden egentlig. Man må vel regne med en liten innkjøringsfase??

Ghost: Takk for kjempegodt svar! Vi tenker likt. Jeg prøver også å overse/ unngå konfrontasjoner når det er snakk om bagateller. Han kan henge seg opp og si "nei" til absolutt alt og "jeg vil ikke". Jeg tar ikke så hardt på dette, men sier i fra på en ordentlig og bestemt måte hvis han får et anfall i en butikk eller lignende.

Han er en trygg og oppvakt gutt, og jeg tror ikke det er noe feil med han. Men noen dager trenger man rett og slett å snakke med andre om det, andre som har vært gjennom det samme. Det blir liksom til at jeg går rundt og tror at bare min gutt oppfører seg på denne måten. Tror han tester ut grenser, for han er ikke på den måten når vi foreldrene ikke er der. Da får jeg bare positive tilbakemeldinger når han feks har vært hos sin tante.

[Ghost]

Trådstarter her. Takk for svar. Han har bare gått en uke i barnehagen, og han virker ikke utrygg på det området. Klart det er nytt for han, men han vinker "hadet" og koser seg med lek og sang i barnehagen. Han blir glad når vi kommer, men han trives godt der. Så jeg tror ikke han er for umoden egentlig. Man må vel regne med en liten innkjøringsfase??

Ghost: Takk for kjempegodt svar! Vi tenker likt. Jeg prøver også å overse/ unngå konfrontasjoner når det er snakk om bagateller. Han kan henge seg opp og si "nei" til absolutt alt og "jeg vil ikke". Jeg tar ikke så hardt på dette, men sier i fra på en ordentlig og bestemt måte hvis han får et anfall i en butikk eller lignende.

Han er en trygg og oppvakt gutt, og jeg tror ikke det er noe feil med han. Men noen dager trenger man rett og slett å snakke med andre om det, andre som har vært gjennom det samme. Det blir liksom til at jeg går rundt og tror at bare min gutt oppfører seg på denne måten. Tror han tester ut grenser, for han er ikke på den måten når vi foreldrene ikke er der. Da får jeg bare positive tilbakemeldinger når han feks har vært hos sin tante.

Tro meg, det er mange i din båt!

Men tro meg også når jeg sier at det vil stilne etterhvert.

Jeg også følte at jeg var den eneste som hadde en unge som var så sær, sta og så kortluntet, men heldigvis såg jeg andre og hørte andre si at det er helt normalt at en unge på den alderen blir trassig!

Det kommer bare an på hvordan foreldrene tolker situasjonen. viss man blir like sint som barnet hver gang og slår med dørene og kaster saker og ting, så gjør barna det også.

[Kylling]

Syns dette tyder på at gutten ikke er klar for barnehage/ikke er trygg nok der.

Det er alltid sånn, barna virker glade og fornøyde i barnehagen, men så er det hjemme i trygge omgivelser frustrasjonen kommer ut.

Hva enn du gjør må du iallefall ikke straffe eller kjefte på gutten. Han trenger så mye kos trygghet og forståelse han kan få. Og dere bør ikke gå fra ham om han gråter i barnehagen. Om dere vil beholde han trygg.

Måtte bare kommentere dette. Trådstarter skriver at gutten trives i barnehagen. At barn som nettopp har begynt i barnehage kan være frustrerte hjemme over den omveltningen som har skjedd i livet, er ganske vanlig, men det betyr IKKE at de ikke trives i barnehagen! Ja, i begynnelsen er det litt utrygt i barnehagen, men etterhvert vil han bli trygg når han blir bedre kjent.

Og - JO, man skal gå fra barnet selv om barnet gråter. Barn gråter ofte ved avskjed, men det er sjelden uttrykk for utrygghet. Det er snarere en sunn protest mot foreldrene. Min erfaring er at barna slutter å gråte ett minutt etter at mor/far er ute av døra. Barnet blir iallfall usikker og utrygg dersom mor/far løper tilbake i barnehagen til stadigheter fordi barnet gråter.

Du skriver også at barnet ikke er klar for barnehagen. Jeg vil påstå det motsatte. I barnehagen er det mange andre barn, både jevnaldrende og eldre som han lærer av. Små barn lærer best av hverandre! Og hvis gutten sliter med å bli frustrert over ting han ikke mestrer, så er barnehagen en flott arena å oppnå mestring.

[Yrjenia]

Måtte bare kommentere dette. Trådstarter skriver at gutten trives i barnehagen. At barn som nettopp har begynt i barnehage kan være frustrerte hjemme over den omveltningen som har skjedd i livet, er ganske vanlig, men det betyr IKKE at de ikke trives i barnehagen! Ja, i begynnelsen er det litt utrygt i barnehagen, men etterhvert vil han bli trygg når han blir bedre kjent.

Og - JO, man skal gå fra barnet selv om barnet gråter. Barn gråter ofte ved avskjed, men det er sjelden uttrykk for utrygghet. Det er snarere en sunn protest mot foreldrene. Min erfaring er at barna slutter å gråte ett minutt etter at mor/far er ute av døra. Barnet blir iallfall usikker og utrygg dersom mor/far løper tilbake i barnehagen til stadigheter fordi barnet gråter.

Du skriver også at barnet ikke er klar for barnehagen. Jeg vil påstå det motsatte. I barnehagen er det mange andre barn, både jevnaldrende og eldre som han lærer av. Små barn lærer best av hverandre! Og hvis gutten sliter med å bli frustrert over ting han ikke mestrer, så er barnehagen en flott arena å oppnå mestring.

Jeg er veldig uenig med deg. Å gå fra et barn som gråter er alvorlig avvisning. Påstander som tilsier det motsatte er bygget på argumenter uten grunnlag.

Ja, de slutter å gråte med en gang foreldrene går. Men hvorfor gjør de det?

For de er smarte. De vet at foreldrene ikke kommer tilbake, for de kan ikke lenger høre dem. De er tvunget til å gi opp, og mestre situasjonen. Enten de vil eller ikke.

Å gråte i barnehagen, etter foreldrene har gått, gjør dem ekstremt sårbare. Og det vil de ikke være, fordi det føles farlig.

Barns følelser er ikke til å undervurdere.

Barnahgeansatte oppfordrer alltid foreldre til å forlate dem mens de gråter, og gjøre "kort prosess". De tror på det selv også, at det er best. De misforstår barnet, når det slutter å gråte rett etter mamma eller pappa har gått.

Jeg tror man taper mye på å velge å høre på alt annet en sine barna følelser. Eller, for å si det sånn. Barna taper mye.

Og ved det, taper foreldrene.

Og når det var snakk om "klar for barnehagen".

Barnehage er en høyst unaturlig setting. Et barn er "skapt" til å være sammen med sin mamma/sine foreldre, til de er ganske store. Samt andre familimedlemmer i alle aldre.

Her blir de plassert i rom, og avdelinger med haugevis av barn i samme alder. De blir umiddelbart nødt til å finne sin "plass", det oppstår et unaturlig hiriaki. (noe det alltid vil gjøre når en haug med mennesker uten noen tildelt "rolle" blir plassert i en tvungen setting. )

Borte fra sin mamma og pappa, som er erstattet av andre voksne, som ikke elsker dem og ser dem på samme måte som sine foreldre.

For å ikke glemme, at de faktisk ER andre voksne, som aldri kan gi dem samme trygghet som sine foreldre.

Her blir de overstimulert i de grader, mens samfunnet ellers insisterer på at så mye stimulering er høyst nødvendig.

Mange mødre som ønsker å være hjemme, blir presset til å putte barna i instutisjonen. For stakkars de som må være hjemme med sin mor. Om det aldri så mye er det barnet selv ønsker.

Ja, du kan vel ane en viss "barnehagebitterhet"

Min motstand liggert ikke til barnehagen. Den ligger til barnehagePRESSET. Og til det faktum at de ansatte vet alt for lite om barn, barnepsykologi. Og feilinformerer foreldre i viktige saker, som angår barnas liv.

[Kylling]

Når barnet opplever at mamma og pappa alltid kommer tilbake om ettermidagen for å hente barnet, da blir barnet trygt og innfinner seg fort med situasjonen. At de reagerer i begynnelsen er selvsagt normalt. Jeg tror at jo lenger man utsetter barnehagestarten, jo verre vil det bli for barnet.

Man skal ikke undervurdere barns følelser nei. I barnehagen skal en person være emosjonelt tilgjengelig for barnet (primærkontakt), og gi trøst og kos når savnet etter foreldrene blir stort. Man skal snakke om dem, se på bilder, forsikre barnet om at mamma/pappa kommer tilbake.

Barn er skapt til å være sammen med foreldrene, men også sammen med andre barn. Man ser et helt tydelig samspill mellom små barn. De lærer av hverandre og viser stor glede av å være sammen.

[gompen]

Jeg har en gutt på litt over 2 år. Han er blid og oppvakt, men i det siste "klikker" han for den minste ting. Det kan være at han ikke kommer forbi fordi vi sitter med beina i veien, eller at han ikke får opp lokket på en matboks. Han skriker illsint etter bare et par sekunder, han gir seg ikke tid til å spørre eller prøve. Han er ikke aggresiv på den måten at han slår eller noe, men virkelig forbanna. Hører barnehagetanten si at han er "dramatisk". Hun la også til at han likte seg godt i barnehagen og at han var aktiv og flink til å synge:) Var dette bare for å trøste? Blir litt oppgitt og sliten. Gjør jo alt for han, prøver å ikke skjemme han bort, men vil at han skal være en glad og fornøyd gutt.

På tilvenningen i barnehagen så jeg ikke at noen av de andre to- åringene oppførte seg på denne måten. Noen som har erfaringer?

Skal jeg overse det eller slå ned på det? Det blir så fryktelig mange ganger hver dag jeg sier i fra.... Jeg bruker å si i fra at "vi skriker ikke, du må heller forklare mamma hva du vil eller tenker på". Han sier ja, og spør om hjelp, men rett etterpå kan det kome et hyl av en annen grunn.

Han er meget språkkyndig og forstår når jeg snakker til han, så han bør skjønne tilbakemeldingene.

Noen som har litt trøst eller råd???

Dette er vel det man kaller "toårs trassen" på folkemunne.

Det som er vanlig er at barnet i den alderen begynner å bli klar over at de har en egen identitet. Derfor vil de gjerne klare alt selv for å styrke selvbildet sitt, men samtidig er de gjerne ikke utviklet godt nok (motorisk osv.) til å klare alt de vil. Da blir de frustrerte og det får ofte utlslag i form av sinne. De vil også løsrive seg fra foreldrene i en viss grad, og det blir vel nesten som et tidlig tenårings opprør . De vil bestemme selv!

Min sønn var også slik på den alderen. Ble krise for den minste lille ting, spesielt hvis det var noe han ikke klarte selv. Han ble illsint for alt som ikke gikk slik han hadde planlagt og bestemt seg for (uten å utrykke dette på forhånd).

Faste rutiner er derfor veldig viktig i den alderen. Samtidig er det sunt å sette grenser for barnet, for at de skal føle seg trygge. Devil stadig prøve ut grensene, og da er det utrolig viktig å være bestemt og holde på sitt. Ikke gi etter for barnet, selv om det er sint.

Trøst deg med at denne perioden går over

Endret 26. august 2007 av gompen

[Jens]

Jeg er veldig uenig med deg. Å gå fra et barn som gråter er alvorlig avvisning. Påstander som tilsier det motsatte er bygget på argumenter uten grunnlag.

Ja, de slutter å gråte med en gang foreldrene går. Men hvorfor gjør de det?

For de er smarte. De vet at foreldrene ikke kommer tilbake, for de kan ikke lenger høre dem. De er tvunget til å gi opp, og mestre situasjonen. Enten de vil eller ikke.

Å gråte i barnehagen, etter foreldrene har gått, gjør dem ekstremt sårbare. Og det vil de ikke være, fordi det føles farlig.

Barns følelser er ikke til å undervurdere.

Barnahgeansatte oppfordrer alltid foreldre til å forlate dem mens de gråter, og gjøre "kort prosess". De tror på det selv også, at det er best. De misforstår barnet, når det slutter å gråte rett etter mamma eller pappa har gått.

Jeg tror man taper mye på å velge å høre på alt annet en sine barna følelser. Eller, for å si det sånn. Barna taper mye.

Og ved det, taper foreldrene.

Og når det var snakk om "klar for barnehagen".

Barnehage er en høyst unaturlig setting. Et barn er "skapt" til å være sammen med sin mamma/sine foreldre, til de er ganske store. Samt andre familimedlemmer i alle aldre.

Her blir de plassert i rom, og avdelinger med haugevis av barn i samme alder. De blir umiddelbart nødt til å finne sin "plass", det oppstår et unaturlig hiriaki. (noe det alltid vil gjøre når en haug med mennesker uten noen tildelt "rolle" blir plassert i en tvungen setting. )

Borte fra sin mamma og pappa, som er erstattet av andre voksne, som ikke elsker dem og ser dem på samme måte som sine foreldre.

For å ikke glemme, at de faktisk ER andre voksne, som aldri kan gi dem samme trygghet som sine foreldre.

Her blir de overstimulert i de grader, mens samfunnet ellers insisterer på at så mye stimulering er høyst nødvendig.

Mange mødre som ønsker å være hjemme, blir presset til å putte barna i instutisjonen. For stakkars de som må være hjemme med sin mor. Om det aldri så mye er det barnet selv ønsker.

Ja, du kan vel ane en viss "barnehagebitterhet"

Min motstand liggert ikke til barnehagen. Den ligger til barnehagePRESSET. Og til det faktum at de ansatte vet alt for lite om barn, barnepsykologi. Og feilinformerer foreldre i viktige saker, som angår barnas liv.

Kunne ikke vært mer uenig i alt du skriver......

Barnehagen er viktig for en gutt på 2 år!!!Jeg syns det er ille å holde barnet sitt hjemme i denne alderen hvor det er superviktig å lære å sosialisere med andre barn.

[Tusenfryd]

Å hjelpe meg - her var det mange tråder å nøste i... får begynne på begynnelsen:

- på helsestasjonen her, har de egne ark og informasjon om toåringen. Toårsfølelser kaller de det her - har skrevet litt om det før også. Helt vanlig, helt normalt, språkfrustrasjon er det her i huset - skjønner hva som blir sagt, klarer ikke helt å gjøre seg forstått selv. Bråsinne når ikke får til - går over. Helt normalt, det du sier og forklarer er bra - du er tålmodig.

- er også mot barnehagepress, men begrunnelsen gitt over her er helt på jordet etter min mening. Unger manipulerer, unger straffer, unger er ja, smarte - men din unge blir nok sluere enn de fleste, sidne den allerede styrer deg så til de grader. Barnehager er institusjon ja, men bra for mange barn. Selv om jeg hadde hatt penger nok til å være hjemmemamma, hadde mitt barn gått minimum halv tid i barnehagen - det er jo der ungene er. Mamma bra, barn best.

- mitt barn er bråsint og sprudler inn i barnehagen om morgenen. Så utrygg og ikke klar? Ikke snakk om.

Tor nok barnet til Yrjenia er et lite barn i en vattvugge.

[Gjest =tentacle=]

Jeg har ingen tro på barnehagen kan gi barna noe de ikke kunne fått på bedre måter. Jeg er også overbevist om at mange barn får for lite fra sine omsorgspersoner fordi de er for mye atskilt fra dem.

Men at en toåring blir grusomt frustrert når verden går ham imot og han ikke får til akkurat det han vil akkurat når han vil det, er ganske normalt. Og det er vel sikkert også normalt at det øker på litt i forbindelse med barnehagestart, barnehage er en stor omveltning og det er høyt tempo der, og tretthet og mye i hodet gjør noe med frustrasjonsterskelen.

Toåringen jeg passer innimellom blir illsint, og h*n passes kun av nær familie enda.