10 åring som nekte å gå på skolen...og jeg sliter

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg har en 10 åring som har fått diagnose angst og behandles jevnlig av barnepsykiatrien. Han har blitt mye, mye bedre utover dette året.

I mars dette året begynte han med dette at han vil ikke gå på skolen. Til å begynne med så gikk jeg med det, han klagde på han var syk og dvs. men etter hvert skjønt jeg at dette var noe annet og tok han til lege for fullt kontroll. Han var helt frisk fysisk.

Nå i sommer har vi hatt møte for å snakke om hva vi kan gjøre for at det ikke skjer igjen med skolestart dette året. Nå første skoledag kom, gikk han på skolen (sikkert litt spennende da) og nå han kom hjem fortalt han meg han hadde hatt "det beste dag noensinne på skolen!"

Jeg ble så lettet og glad men nå etter ei uke så har det begynt igjen. Han er følsom og litt sjenert av seg og ikke finne seg i røffe lek med de andre gutter, men har sin egne vennegang der på skolen og har ikke oppfattet at det skjer noe ellers (f. eks mobbing) Lærene og helsesøster er involverte med saken og vet at dette er et problem så jeg får hjelp og støtte av de.

Men, nå at han har begynt igjen med dette så føler jeg helt deprimert. Vi må holde på i en time der jeg må fysisk tar han ut av seng og kle på han, snakke i en veldig bestemt og sint tone at han MÅ spise nå,MÅ gå fra huset nå, MÅ gå på skolen og dette har foregått hverdag i det siste uke. For meg er det utrolig vanskelig å begynne dager slik som det hverdag, og gruer meg til hverdag.

Føler meg veldig mislykket og skjønner at det jeg gjør nå tydeligvis ikke fungere, men har ikke lenger anelser om hva jeg burde gjør konkret med situasjon.

Derfor håpte jeg at noen her hadde råd eller tips jeg kunne prøve...

Takk på forhand.

[Kykkelikokos]

Du sier at han behandles av barnepsykriatrien, og at lærer og helsesøster er involverte. Har du rådført deg med dem om hvordan du kan angripe saken på best mulig måte?

[Gjest Gjest]

Jeg har en gutt som har slitt med skolevegring, så jeg vet hvordan du har det. Spør på skolen om de har noen, f eks en sivilarbeider, som kan komme hjem til deg og hente ham om morgenen. Søk råd og innrøm overfor de instansene du er i kontakt med at du føler at du ikke klarer dett selv. Det er utrolig utmattende og gir både mor og barn en forferdelig dårlig start på dagen. For oss hjalp det i en periode at han ble hentet, men så sklei det ut igjen og han sto ikke opp engang, så da er man jo like langt. Dette varte for oss i 1 1/2 - 2 år, på ungdomsskolen. BUP har gode kunnskaper om skolevegring, det er en egen "diagnose" i barne- og ungdomspsykiatrien, så der kan dere nok få hjelp. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg har en gutt som har slitt med skolevegring, så jeg vet hvordan du har det. Spør på skolen om de har noen, f eks en sivilarbeider, som kan komme hjem til deg og hente ham om morgenen. Søk råd og innrøm overfor de instansene du er i kontakt med at du føler at du ikke klarer dett selv. Det er utrolig utmattende og gir både mor og barn en forferdelig dårlig start på dagen. For oss hjalp det i en periode at han ble hentet, men så sklei det ut igjen og han sto ikke opp engang, så da er man jo like langt. Dette varte for oss i 1 1/2 - 2 år, på ungdomsskolen. BUP har gode kunnskaper om skolevegring, det er en egen "diagnose" i barne- og ungdomspsykiatrien, så der kan dere nok få hjelp. Lykke til!

Takk for innlegget ditt. Godt å kjenne at jeg er ikke alene, for, ja, dette er sterk utmattende å måtte gå igjennom hver dag. Han følges på BUP, og jeg er fornøyde med hjelpet jeg har fått med føler at det er lite konkret som vi har satt i gang. Jeg har hørt før om disse miljøarbeidere som kan komme hjem og hente ham. Kan du fortelle litt hvordan det foregår? Hva skjer for eksempel hvis barnet ditt bare ligge apatetisk og vil ikke kle på seg eller legge seg flat på gulvet og nekte å gå? Vet ikke hvor galt det gikk hos deg men sånn har det vært her. Jeg har aldri misbrukt han fysisk men har låst døra og brukt en bestemt stemme for at han skal skjønne alvor. Har også truet med at hvis ikke han gå på skolen så miste han rette på dataspill.

Takk for tankene dine

[Gjest Gjest]

Du sier at han behandles av barnepsykriatrien, og at lærer og helsesøster er involverte. Har du rådført deg med dem om hvordan du kan angripe saken på best mulig måte?

Nei, det eneste som vi har drøftet fram er vurdering av miljøarbeidere...Dessuten begynte skoleåret greit så trodde jeg kanskje dette hele problem var løst....Men skal nok har møte igjen snart med læreren og helsesøster.

[Grissini]

Jeg har ikke selv barn, men er lærer med fordypning i spesialpedagogikk. Jeg syntes du bør fortelle skole og BUP hvor vanskelig det nå har blitt å få din sønn på skolen. Dette bør du gjøre snarest, både for din egen del og din sønn. Dere skal ikke måtte trenge og slite med dette alene. Jeg tror heller ikke det løser noe å true med manglende dataspilling etc., selv om jeg skjønner veldig godt at det er lett å ty til sånne argumenter. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Takk for innlegget ditt. Godt å kjenne at jeg er ikke alene, for, ja, dette er sterk utmattende å måtte gå igjennom hver dag. Han følges på BUP, og jeg er fornøyde med hjelpet jeg har fått med føler at det er lite konkret som vi har satt i gang. Jeg har hørt før om disse miljøarbeidere som kan komme hjem og hente ham. Kan du fortelle litt hvordan det foregår? Hva skjer for eksempel hvis barnet ditt bare ligge apatetisk og vil ikke kle på seg eller legge seg flat på gulvet og nekte å gå? Vet ikke hvor galt det gikk hos deg men sånn har det vært her. Jeg har aldri misbrukt han fysisk men har låst døra og brukt en bestemt stemme for at han skal skjønne alvor. Har også truet med at hvis ikke han gå på skolen så miste han rette på dataspill.

Takk for tankene dine

Ditt barn sliter med angst og du låser døren for at han skal "skjønne alvor" ? Forstår du ikke at dette er med på å FORSTERKE angst hos ett barn?

Trusler er også helt FEIL fremgangsmåte å gå fram på.

Fokuser KUN på det positive, la ham få gode opplevelser og oppgaver han MESTRER- Angst er påført barn og har en årsak- hvilke type angst dreier det seg om?

[Yrjenia]

Ditt barn sliter med angst og du låser døren for at han skal "skjønne alvor" ? Forstår du ikke at dette er med på å FORSTERKE angst hos ett barn?

Trusler er også helt FEIL fremgangsmåte å gå fram på.

Fokuser KUN på det positive, la ham få gode opplevelser og oppgaver han MESTRER- Angst er påført barn og har en årsak- hvilke type angst dreier det seg om?

Jeg ville tatt ham ut av skolen for et år, hvor jeg fokuserte på å virkelig skjønne meg på angsten og problemene til gutten. Jeg ville gitt ham ubegrenset med oppmerksomhet, og kjærlighet. Begynt helt på nytt som om han var bitteliten. Latt han sove hos meg i senga om han ville. Du har mulighet til å få ham tryggere igjen. Det gjør han ikke av å presses til noe han ikke mestrer.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg ville tatt ham ut av skolen for et år, hvor jeg fokuserte på å virkelig skjønne meg på angsten og problemene til gutten. Jeg ville gitt ham ubegrenset med oppmerksomhet, og kjærlighet. Begynt helt på nytt som om han var bitteliten. Latt han sove hos meg i senga om han ville. Du har mulighet til å få ham tryggere igjen. Det gjør han ikke av å presses til noe han ikke mestrer.

Lykke til!

Jeg mener dette blir feil, barn får trygghet av faste rutiner og en normalisert hverdag.

Tap av skole vil føre til "en følelse av nederlag".

[Yrjenia]

Jeg mener dette blir feil, barn får trygghet av faste rutiner og en normalisert hverdag.

Tap av skole vil føre til "en følelse av nederlag".

kanskje for mpren, men ikke for gutten.

Gutten trenger mammaen sin. Han er ti år, men sliter med angst. Noe har gått galt.

[Gjest Gjest]

kanskje for mpren, men ikke for gutten.

Gutten trenger mammaen sin. Han er ti år, men sliter med angst. Noe har gått galt.

NEI, beklager men du tar feil.

Ett barn på 10 år er utmerket i stand til å ta dette som ett nederlag.

Klart han trenger en mor, men han trenger også stabilitet, rutiner, muligheter til å lære, vennskap og trening på sosial fungering- det får han på skolen-å ta ham vekk derfra forskyver bare problemet.

Mange årsaker til at man utvikler angst- derfor er det viktig at man vet hvilke type angst, kartlegger og setter i gang tiltak.

Trusler og innestenging på rom er ikke løsningen i hvertfall.

Til tr st, hvilke type angst dreier det seg om?

[Bobeline]

Jeg har hatt skolevegring, som dere kaller det, og det var på grunn av mobbing i barneskolen. Når jeg gikk i fjerde klasse ble det så alvorlige at det resulterte i fysiske plager som førte til at jeg ble holdt hjemme i en periode.

Slik jeg forstår trådstarter, så er ikke mobbing et problem i denne saken, men angst. Jeg finner angst hos et så ungt menneske bekymringsverdig, og i så måte vil jeg si at det er kjempebra du har rådført deg med hjelpeapparatet som er tilgjengelig. Det jeg dog lurer på er om det kanskje ville vært en ide å kontakte lege, eller personer som har spesialisert kompetanse om angst, som går utover kunnskapene til skolevesenet og en vanlig allmennlege? Det kan være at de har noen andre synspunkter på problematikken enn hva som har belyst tidligere.

Å true med at barnet mister goder som dataspill for en dag når h*n ikke går på skolen ser jeg ikke noe problem i. Skjønt jeg tror det er lurt å se dette i sammenheng med situasjonen, noen ganger kan det være barnet har en god grunn til å ikke gå på skolen. I slike tilfeller tror jeg trusler om tap av goder vil virke mot sin hensikt. Et barn trenger også å oppleve å bli hørt slik voksne mennesker gjør. Det betyr ikke nødvendigvis at barnet skal få gjennomslag for sin vilje hver eneste gang en protest finner sted. Men husk, trusler om tap av goder må realiseres når den uønskede oppførselen har funnet sted. Tomme trusler er bortkastet. Ønsket oppførsel bør belønnes slik at det ikke bare fokuseres på det negative i hverdagen.

Å ta barnet ut av skolen kan være en løsning for en periode. Men i et slikt tilfelle tror jeg det er viktig å sørge for at barnet får tilstrekkelig hjemmeskolering som følger skolevesenets plan slik at det ikke er for vanskelig å komme tilbake i vanlig skolegang.

Personer med angst opplever ofte en følelse av å ikke bli forstått eller hørt, og derfor tror jeg det er viktig å ha god kommunikasjon med barnet. Barnet vet selv best hvordan h*n opplever situasjonen og sin skolehverdag, det er det ingen andre som vet bedre enn akkurat ditt barn.

[Bobeline]

NEI, beklager men du tar feil.

Ett barn på 10 år er utmerket i stand til å ta dette som ett nederlag.

Klart han trenger en mor, men han trenger også stabilitet, rutiner, muligheter til å lære, vennskap og trening på sosial fungering- det får han på skolen-å ta ham vekk derfra forskyver bare problemet.

Mange årsaker til at man utvikler angst- derfor er det viktig at man vet hvilke type angst, kartlegger og setter i gang tiltak.

Trusler og innestenging på rom er ikke løsningen i hvertfall.

Til tr st, hvilke type angst dreier det seg om?

Hvis barnet har angst for skolesituasjonen, hvordan vil tap av skolesituasjonen da bli beregnet som et nederlag?

Jeg tror ikke det er noen som vet bedre enn barnet hvordan h*n opplever sin hverdag med angst, og derfor tror jeg også at det er viktig å lytte til hva h*n sier om hvordan dette oppleves.

Det finnes flere former for læring, så hvis tradisjonell skolegang ikke er løsningen for dette barnet, ser jeg ikke et problem i en annen type skolering.

[Gjest Gjest]

Hvis barnet har angst for skolesituasjonen, hvordan vil tap av skolesituasjonen da bli beregnet som et nederlag?

Jeg tror ikke det er noen som vet bedre enn barnet hvordan h*n opplever sin hverdag med angst, og derfor tror jeg også at det er viktig å lytte til hva h*n sier om hvordan dette oppleves.

Det finnes flere former for læring, så hvis tradisjonell skolegang ikke er løsningen for dette barnet, ser jeg ikke et problem i en annen type skolering.

Hvilke annen type skolering er det?

var det nevnt at angst skyldes skolesituasjon?

Det er VIKTIG at angst blir møtt- ENESTE måten å bekjempe den på-det finnes INGEN vei utenom- INGEN. ( ikke en gang en liten liten snarvei- man må møte den, kjenne på følelsene og kjempe)

Ta heller fri fra arbeid i en periode og vær med han på skolen.

[Gjest Gjest]

Angsten sønnen min sliter med kommer fra et episode der han lekte med fyr og fikk en rakett eksploderte i ansikt. Dette skjedde dagen etter vi hadde flyttet fra vår tidligere hus (jeg hadde skilt meg).

Han fikk post-traumastisk stress syndrom og ble redd for mange ting. Det har vi jobbet med masse i nesten et år med ukelig besøk med psykolog, samt helsesøster, legen, rektoren, og læreren.

Aldri har det vært nevnt at jeg skal tar han ut av skolen.

Jeg nevnte at han sliter med angsten for å lage et bilde av han, men akkurat dette med å gå på skolen skyldes at han synes det er kjedelig å gå på skolen og vil sove eller spille spill. Norsk er ikke morsmålet mitt og det kan derfor være litt vanskelig av og til å formulere seg riktig. Men hvis han vil ikke gå på skolen p.g.a. angsten hadde jeg forstod det og ringte til legen og tok det derifra.

Han sove med meg, og har sovet med meg i veldig mange år. Men jeg tror at det er ikke noe tjeneste til han-at til og med psykologen har nevnt at det er veldig viktig å fortsett å jobbe med at han skal sove i egen seng. Så hvis psykologen er enig med meg om dette punktet, da tror jeg at det er riktig at jeg skal jobbe med dette, at han skal sove i egen seng.

Det skremmer meg litt, noen av dere som mener så bestemt at jeg skal tar han ut av skolen, la han gjøre akkurat hva han vil og la han sove med meg som han vil. Ut i fra behandlingen han har fått har jeg lært at dette er totalt feil for angstbehandling-det er veldig feil å gi tilbakemelding til barnet at, "Ja, situasjonen ER farlig, så da må du sover med mor fordi der er det trygg" eller "Ja, du kan være hjemme fra skolen for det er ikke trygg på skolen men det er trygge her hjemme" Med tålmodighet og kjærlighet har vi brukt tid å både hører på sønnen min men også tar tak i disse problemer før de vokser ut av kontroll.

Nå jeg låse døra og stenge han ut av huset, er oppførselen hans sånn at det er tydelig at angst har veldig lite om noe å gjøre med det. Jeg har sett dagene der han la seg ned på gulvet og gråt fordi han sa han klarte ikke gå på skolen. Selvføgelig da skjønte jeg at dette var alvorlig og tok han til legen med en gang. Men nå han bare oppføre seg som en typisk 10 åring som vil prøve grense og vil heller oppholde seg hjemme fordi det er gøy, da må jeg som alenemor vise grensene veldig tidlig og konkret.

Men sette pris på alle inspill.

[Gjest Gjest]

Angsten sønnen min sliter med kommer fra et episode der han lekte med fyr og fikk en rakett eksploderte i ansikt. Dette skjedde dagen etter vi hadde flyttet fra vår tidligere hus (jeg hadde skilt meg).

Han fikk post-traumastisk stress syndrom og ble redd for mange ting. Det har vi jobbet med masse i nesten et år med ukelig besøk med psykolog, samt helsesøster, legen, rektoren, og læreren.

Aldri har det vært nevnt at jeg skal tar han ut av skolen.

Jeg tviler på at denne raketten er årsak til angst, en del av årsak jeg- kan være utløsende faktor.

Jeg nevnte at han sliter med angsten for å lage et bilde av han, men akkurat dette med å gå på skolen skyldes at han synes det er kjedelig å gå på skolen og vil sove eller spille spill.

Noe som kan motivere ham så han faktisk synes det er GØY å gå på skolen?

Norsk er ikke morsmålet mitt og det kan derfor være litt vanskelig av og til å formulere seg riktig. Men hvis han vil ikke gå på skolen p.g.a. angsten hadde jeg forstod det og ringte til legen og tok det derifra.

Han sove med meg, og har sovet med meg i veldig mange år. Men jeg tror at det er ikke noe tjeneste til han-at til og med psykologen har nevnt at det er veldig viktig å fortsett å jobbe med at han skal sove i egen seng. Så hvis psykologen er enig med meg om dette punktet, da tror jeg at det er riktig at jeg skal jobbe med dette, at han skal sove i egen seng.

Enig, ett barn på 10 år bør kunne sove i egen seng- bra for egen selvføleske-arbeid med det.

Det skremmer meg litt, noen av dere som mener så bestemt at jeg skal tar han ut av skolen, la han gjøre akkurat hva han vil og la han sove med meg som han vil. Ut i fra behandlingen han har fått har jeg lært at dette er totalt feil for angstbehandling-det er veldig feil å gi tilbakemelding til barnet at, "Ja, situasjonen ER farlig, så da må du sover med mor fordi der er det trygg" eller "Ja, du kan være

hjemme fra skolen for det er ikke trygg på skolen men det er

trygge her hjemme" Med tålmodighet og kjærlighet har vi brukt tid å både hører på sønnen min men også tar tak i disse problemer før de vokser ut av kontroll.

Å ta ham ut fra skolen er ingen løsning, helt enig med tankene dine her. Jeg ble også litt "paff" over disse forslagene...

Ønsker deg lykke til.

Tenk trivselsfaktorer for din sønn, ev belønning- bruk mye gode ord og fokuser på det positive.

Nå jeg låse døra og stenge han ut av huset, er oppførselen hans sånn at det er tydelig at angst har veldig lite om noe å gjøre med det. Jeg har sett dagene der han la seg ned på gulvet og gråt fordi han sa han klarte ikke gå på skolen. Selvføgelig da skjønte jeg at dette var alvorlig og tok han til legen med en gang. Men nå han bare oppføre seg som en typisk 10 åring som vil prøve grense og vil heller oppholde seg hjemme fordi det er gøy, da må jeg som alenemor vise grensene veldig tidlig og konkret.

Men sette pris på alle inspill.

[venus*]

Å gi råd om et barn man aldri har sett, er en farlig bedrift..

Har du snakket med BUP om muligheten til at du også kan få samtaler der? Kanskje sammen - familieterapi?

[Gjest Frk Åberg]

Ditt barn sliter med angst og du låser døren for at han skal "skjønne alvor" ? Forstår du ikke at dette er med på å FORSTERKE angst hos ett barn?

Trusler er også helt FEIL fremgangsmåte å gå fram på.

Fokuser KUN på det positive, la ham få gode opplevelser og oppgaver han MESTRER- Angst er påført barn og har en årsak- hvilke type angst dreier det seg om?

Jeg tror også du oppnår mer ved å fokusere på det positive. Selv om jeg jo skjønner at man blir desperat, og ikke klarer å være tålmodig hele tiden. Samtidig så tenker jeg at du ikke kan skåne ham fullstendig for kjefting generelt. Det er noe med å behandle ham som en vanlig 10-åring også, som får kjeft hvis han gjør noe galt (i andre sammenhenger).

Jeg ville tatt ham ut av skolen for et år, hvor jeg fokuserte på å virkelig skjønne meg på angsten og problemene til gutten. Jeg ville gitt ham ubegrenset med oppmerksomhet, og kjærlighet. Begynt helt på nytt som om han var bitteliten. Latt han sove hos meg i senga om han ville. Du har mulighet til å få ham tryggere igjen. Det gjør han ikke av å presses til noe han ikke mestrer.

Lykke til!

kanskje for mpren, men ikke for gutten.

Gutten trenger mammaen sin. Han er ti år, men sliter med angst. Noe har gått galt.

Dette mener jeg blir helt feil. Han trenger sin mor, ja, men nesten enda mer så trenger han å være en del av et sosialt miljø med jevnaldrende. Det blir ikke bedre ved å ta ham ut av skolen. Han vil da mest sannsynlig miste de han har kontakt med, og det vil fort bli enda vanskeligere å få nye venner i ny klasse, hvis han nærmest kommer helt ut av sosial trening. Jeg er enig med ts i at å dulle med ham som om han var en baby, fort vil kunne styrke følelsen av at det er noe å være redd for. Han er 10 år gammel, og trenger å bli behandlet som det. For han tror jeg det er viktig å bl.a. fokusere på at han skal henge med sosialt. Barn som faller utenfor sosialt, vil bare få større problemer senere.

Du (Yrjenia) nevner at han kan oppleve manglende mestring dersom han presses til noe han ikke mestrer. Det er også derfor man tar slike ting skritt for skritt. Jeg tror han vil oppleve enda større følelse av mislykkethet etter hvert, dersom mor føyer ham på sin unnvikelsesatferd. Han har nok en følelse av at han ikke er som alle andre. Jeg tror nok at han egentlig ønsker å være som alle andre, selv om han ikke har lyst til å gå på skolen.

Du er inne i et system med fagfolk, ts, og jeg ville hørt på deres råd. Det er mulig å avvenne ham med å ligge i din seng, samtidig som du kan hjelpe ham med å føle seg trygg. Jeg tror at overbeskytting fort kan være å gjøre ham en bjørnetjeneste.

[Yrjenia]

Det skremmer meg litt, noen av dere som mener så bestemt at jeg skal tar han ut av skolen, la han gjøre akkurat hva han vil og la han sove med meg som han vil. Ut i fra behandlingen han har fått har jeg lært at dette er totalt feil for angstbehandling-det er veldig feil å gi tilbakemelding til barnet at, "Ja, situasjonen ER farlig, så da må du sover med mor fordi der er det trygg" eller "Ja, du kan være hjemme fra skolen for det er ikke trygg på skolen men det er trygge her hjemme" Med tålmodighet og kjærlighet har vi brukt tid å både hører på sønnen min men også tar tak i disse problemer før de vokser ut av kontroll.

Jeg syns dette viser en skremmende stor mangel på forståelse fra psykologens side.

Barn er ikke aliens fra en annen planet. De fungerer på samme måte som oss voksne.

Jeg syns dette tyder på en enorm undervurdering av guttens angst.

Gutten trenger ikke at noen forteller han hva som er trygt eller ikke trygt. Eller at han blir nektet å sove der han vil og føler han trenger å sove, fordi det er jo egentlig trygt å sove i egen seng.

De signalene han få da er: "dine følelser er veriløse og falske. Jeg bryr meg ikke om du er redd, for du har ingenting å være redd for."

Det er grov avkreftelse av barnets følelse.

Barnet sine følelser er virkelige. Om han er redd for noe, skal han ikke presses til det.

På utsiden kan det virke som det ikke skader ham. Mens det som vil skje inni ham er : han skjønner at det ikke nytter å rope om hjelp. At han må lære seg å håndtere situasjonen alene. Og tro meg, det blir han ikke sterkere av.

[Yrjenia]

Med tålmodighet og kjærlighet har vi brukt tid å både hører på sønnen min men også tar tak i disse problemer før de vokser ut av kontroll.

Her virker det som du stiller det å ta tak i problemene med det å høre på sønnen og gi han kjærlighet, mot hverandre som kontraster.

Hva hadde du selv trengt av dine kjære om du slet med alvorlig angst?

Hadde du trengt at noen "satte forten ned", og presset deg inn i de situasjonene du var redd for.

Eller kanskje du heller hadde satt pris på masse kjærlighet, annerkjennelse og tillit, til at du vil klare dette, i ditt eget tempo?