Jeg savner pappaen min :(

[Gjest Gjest]

Pappa døde i januar i år.

Tror egentlig ikke det har gått helt opp for meg enda.

Det å skrive dette føles uvirkelig, se ordene pappa og død.

Kan liksom ikke forstå at jeg aldri skal få se han igjen.

Det gjør så utrolig vondt!

Jeg er bare 24 år, jeg trenger jo en pappa.

Hvem skal støtte meg når jeg trenger det?, hvem skal gi meg gode råd?, hvem skal følge meg ned kirkegolvet når den tid kommer?, hvem skal få meg til å smile og le når jeg føler meg trist?, hvem skal være den fantastiske bestefaren mine barn aldri kommer til å få?

Jeg må være sterk, jeg vil overleve dette.

Jeg føler pappa passer på meg fra et annet sted, men jeg savner han så sårt!!

[Ghost]

Håper du finne styrke til å komme deg gjennom den verste sorgen.

Og jeg tror også han passer på deg et sted!

Fortell barna dine at han hadde vært verdens beste bestefar! Ingen tvil! Lær dem å kjenne han gjennom deg!

Lykke til videre!

[Arkana]

Det vil bli bedre dager.

[Røsslyng]

Pappa døde i januar i år.

Tror egentlig ikke det har gått helt opp for meg enda.

Det å skrive dette føles uvirkelig, se ordene pappa og død.

Kan liksom ikke forstå at jeg aldri skal få se han igjen.

Det gjør så utrolig vondt!

Jeg er bare 24 år, jeg trenger jo en pappa.

Hvem skal støtte meg når jeg trenger det?, hvem skal gi meg gode råd?, hvem skal følge meg ned kirkegolvet når den tid kommer?, hvem skal få meg til å smile og le når jeg føler meg trist?, hvem skal være den fantastiske bestefaren mine barn aldri kommer til å få?

Jeg må være sterk, jeg vil overleve dette.

Jeg føler pappa passer på meg fra et annet sted, men jeg savner han så sårt!!

[Wonders]

Du er sterk, og du vil overleve dette

[Gjest Sønn]

Kjære deg,

Pappan min har vært borte nesten like lenge som din. Det er det verste som har skjedd meg i hele mitt liv. Men jeg tenker at jeg må huske det han sa, følge de rådene han ga og skyve mitt liv i den retningen han ønsket.

Han ville ikke at jeg skulle gråte over ham. Tvertimot ville han blitt glad hvis jeg er glad. Så derfor prøver jeg å være glad. Selv om tårene kommer igjen og igjen.

Pappan min var min beste venn, men uansett tror jeg alle foreldre vet mer om barna sine enn barna selv skjønner. Bare i disse månedene har jeg mange ganger oppdaget hvor mye rett pappa hadde i forhold til de valgene jeg nå har måttet ta. Så han hjelper meg ennå. Han lever videre i mitt liv. Han sitter på skulderen min og gir meg råd om hvilken vei jeg skal gå. Og der tror jeg han liker å være.

En dag vil du kanskje selv få barn du kan bringe foreldrekjærligheten videre til. Frem til da må du ikke glemme hva pappan din sa og gjorde. For du skal føre hans positive sider videre, ikke bare til dine barn, men også til familien din eller kjæresten din. Og det kan du begynne med i dag.

Lykke til på ferden! Den er ensom, den er lang, men en dag vil du bringe like mye glede til andre som pappan din har bragt deg. Og det er den beste måten du kan hedre ham på.

[Tweak]

Jeg er i nesten samme situasjon som deg...

Jeg mistet min far i februar i fjor, men det virker ikke SÅ lenge siden. Det kunne vært en måned...

Det er såpass ferskt at jeg klarer ikke si det rett ut. Jeg sier fremdeles "gått bort" "mistet" osv.

En uke etter begravelsen var vi hos en venn, og moren hannes var der. En i familien skulle gifte seg, og snakket gikk rundt bryllup. Moren hans begynte å legge ut om et bryllup der bruden hadde mistet faren sin, og moren fulgte henne til alters. Jeg ble så lei meg, jeg var så sensitiv. Hvordan kunne hun snakke om akkurat DET rett foran meg??? Hun kjente jo min far...

Verden går videre, og vi må følge med. De som kjenner oss forstår vel hvorfor vi av og til trekker oss unna og er stille i enkelte situasjoner. Jeg føler at jeg ikke har fått sørget, jeg kan fremdeles bli lei meg og gråte veldig. Jeg har brukt tiden på å bekymre meg for min mor og hennes problemer etter at pappa for. Og hver gang jeg har prøvd å nevne noe om mine følelser så har mamma kommet utsagn som gjør at jeg får inntrykk av at hennes følelser er 100 ganger værre og teller mer...

Det er ikke lett... Men det går på et vis.

[linselus91]

Det er 1 år og 2mnd siden jeg mistet faren min. Jeg savner han grenseløst, og jeg har bare lyst til å klemme han. Jeg kjenner meg så igjen i alt dere har skrevet, spesielt det med hvem som skal føre meg ned kirkegulvet når jeg skal gifte meg. Hvem skal godkjenne kjæresten min? Pappa var en så fantastisk mann, og jeg vil at alle kjærestene og nye venner skal kjenne han også. Men sånn kan det jo aldri bli, og det sårer. Hvorfor skulle det skje med meg? Alle stiller seg det spørsmålet, men det er meget relevant. Hvorfor akkurat med denne mannen? Og hvorfor nå?

Jeg har forandret meg mye etter han forsvant. Det første året var veldig tungt for meg, og jeg begynte med mange dumme ting, som feks røyke både det ene og det andre. Jeg vet ikke hvorfor, men ingenting betydde noe lengre. I tillegg merker jeg at jeg blir sur innmari fort, og det også nå. Jeg har også følt at jeg har mistet helt forstanden, og en gang flydde jeg på en gutt og jeg hadde fullstendig blackout. Jeg husker fortsatt ikke hva som skjedde, jeg husker bare at jeg løp mot, og at noen stoppa meg. Jeg vil bare ha både meg selv og faren min tilbake

[linselus91]

Du er så rett, jeg måtte bare understreke det. Du snakker akkurat som jeg tenker selv, vedrørende min far. Ikke sørge for mye, for faren min var en sprudlene mann han også som hadde villet at jeg skulle tenke gode tanker om han den dag idag.

Likedan føler jeg at hans råd følger med meg videre, og at han passer på meg fra et eller annet sted. Om det så skjer ille ting med meg, kommer alt til å fikse seg til slutt. Det passer han på. Så han lever videre i meg også, selvom jeg så inderlig skulle ønske han kunne levd for oss alle fortsatt.

Jeg savner han, og til tider savner jeg den personen bare han fikk frem i meg. Han var min beste venn også!

Kjære deg,

Pappan min har vært borte nesten like lenge som din. Det er det verste som har skjedd meg i hele mitt liv. Men jeg tenker at jeg må huske det han sa, følge de rådene han ga og skyve mitt liv i den retningen han ønsket.

Han ville ikke at jeg skulle gråte over ham. Tvertimot ville han blitt glad hvis jeg er glad. Så derfor prøver jeg å være glad. Selv om tårene kommer igjen og igjen.

Pappan min var min beste venn, men uansett tror jeg alle foreldre vet mer om barna sine enn barna selv skjønner. Bare i disse månedene har jeg mange ganger oppdaget hvor mye rett pappa hadde i forhold til de valgene jeg nå har måttet ta. Så han hjelper meg ennå. Han lever videre i mitt liv. Han sitter på skulderen min og gir meg råd om hvilken vei jeg skal gå. Og der tror jeg han liker å være.

En dag vil du kanskje selv få barn du kan bringe foreldrekjærligheten videre til. Frem til da må du ikke glemme hva pappan din sa og gjorde. For du skal føre hans positive sider videre, ikke bare til dine barn, men også til familien din eller kjæresten din. Og det kan du begynne med i dag.

Lykke til på ferden! Den er ensom, den er lang, men en dag vil du bringe like mye glede til andre som pappan din har bragt deg. Og det er den beste måten du kan hedre ham på.

[Gjest Gjest_mina_*]

Det er så utrolig trist å lese det dere skriver, får lyst til å gråte. Har verken mistet mamma eller pappa (enda), så jeg kan ikke forestille meg sorgen dere bærer på. Trist nok er dette noe alle må igjennom før eller siden. Ingen slipper unna det :/ Uff, dere er sterke synes jeg, håper det går bra med dere etterhvert! En dag kommer dere til å smile når dere tenker på pappaen deres, istedefor å gråte

[Gjest Kågtind]

Du er så rett, jeg måtte bare understreke det. Du snakker akkurat som jeg tenker selv, vedrørende min far. Ikke sørge for mye, for faren min var en sprudlene mann han også som hadde villet at jeg skulle tenke gode tanker om han den dag idag.

Likedan føler jeg at hans råd følger med meg videre, og at han passer på meg fra et eller annet sted. Om det så skjer ille ting med meg, kommer alt til å fikse seg til slutt. Det passer han på. Så han lever videre i meg også, selvom jeg så inderlig skulle ønske han kunne levd for oss alle fortsatt.

Jeg savner han, og til tider savner jeg den personen bare han fikk frem i meg. Han var min beste venn også!

Dette er som om jeg skulle skrevet det selv. Akkurat det samme som jeg tenker og føler!

Pappa var så sprudlende, sa alltid at han var glad i meg og at han tenkte på meg nesten bestandig, selv om vi bodde langt fra hverandre. Han var så positiv! Jeg hørte aldri at han bekymret seg, klaget over noe, eller snakket negativt om folk. Jeg mistet den jeg hadde mest til felles med. Vi hadde så mange interesser til felles.

Jeg vet at pappa vil meg alt godt og ikke vil at jeg skal være lei meg. Derfor tar jeg vare på han i hjertet mitt og prøver å se positivt på ting. Pappa er forbildet mitt, jeg vil sprudle sånn han gjorde. Å gjøre noe positivt for andre gjør livet rikere!

Han fulgte jo begge sine foreldre til graven en gang, og hadde jo mange gode år etter det. Kanskje det kan være til trøst for oss som sørger? At det blir bedre en dag?

Det har allerede blitt mye bedre allerede, den første tiden etter at pappa døde var selvfølgelig helt forferdelig. Det føltes som å få revet bort en stor bit av seg selv. Nå kan jeg tenke på pappa uten å gråte.

Tenk om vi møtes i himmelen? Da vil jeg ikke at pappa skal si; 'Hvorfor brukte du livet ditt på å sørge?' Jeg vil at han skal si; 'Så flott at du levde videre i min ånd og tok vare på det jeg lærte deg mens du vokste opp!'

[Rainbow Brite]

Dette er som om jeg skulle skrevet det selv. Akkurat det samme som jeg tenker og føler!

Pappa var så sprudlende, sa alltid at han var glad i meg og at han tenkte på meg nesten bestandig, selv om vi bodde langt fra hverandre. Han var så positiv! Jeg hørte aldri at han bekymret seg, klaget over noe, eller snakket negativt om folk. Jeg mistet den jeg hadde mest til felles med. Vi hadde så mange interesser til felles.

Jeg vet at pappa vil meg alt godt og ikke vil at jeg skal være lei meg. Derfor tar jeg vare på han i hjertet mitt og prøver å se positivt på ting. Pappa er forbildet mitt, jeg vil sprudle sånn han gjorde. Å gjøre noe positivt for andre gjør livet rikere!

Han fulgte jo begge sine foreldre til graven en gang, og hadde jo mange gode år etter det. Kanskje det kan være til trøst for oss som sørger? At det blir bedre en dag?

Det har allerede blitt mye bedre allerede, den første tiden etter at pappa døde var selvfølgelig helt forferdelig. Det føltes som å få revet bort en stor bit av seg selv. Nå kan jeg tenke på pappa uten å gråte.

Tenk om vi møtes i himmelen? Da vil jeg ikke at pappa skal si; 'Hvorfor brukte du livet ditt på å sørge?' Jeg vil at han skal si; 'Så flott at du levde videre i min ånd og tok vare på det jeg lærte deg mens du vokste opp!'

Nydelig budskap! Takk

[Gjest Gjest]

Det ville vært helt fantastisk om det er sånn at man treffes i himmelen.