Mammaen min

[Gjest Frustrert datter]

Nå har jeg nok en gang kommet hjem fra mamma med tårer i øynene, og nå vet jeg ikke om jeg klarer mer med henne.

Mamma har alltid vært sånn som skal ha det verst hele tida, og det er så synd på henne. Samtidig er hun flink til å bruke kjeft, og skal betro seg til meg om alt det gale alle gjør mot henne. Hun vil at jeg skal være venninnen hennes, som hun kan sladre med. Jeg har nok venner, jeg vil ha en mamma. En som hjelper meg, trøster og sier at det går bra.

Lillesøsteren min hadde bursdag for en ukes tid siden (10 år). Jeg sa at jeg ikke kunne komme den dagen, da jeg har vært veldig sjuk, hatt problemer med knærne og i tillegg har jeg ikke lappen, og min kjære jobbet kvelden. Spurte også hva hun ønsket seg, og sa klart ifra at jeg ikke hadde hatt mulighet til å kjøpe gave enda.

Lillesøsteren min er utrolig bortskjemt og har så og si alt hun vil ha. Jeg og min kjære sparer til bryllup, har huslån, billån, vannskader på badet og jeg har ikke fast inntekt, så vi har ikke altfor mye å bruke på annet enn mat og faste utgifter.

Jeg kjøpte en dyr kosebamse (som hun ble kjempeglad for ), og hadde også tenkt til å kjøpe et playstation-spill som hun ønsket seg, enda så lite vi har å leve for. Dessverre fant jeg ikke det spillet hun ville ha noe sted, og ringte mamma for å høre om det var noe annet hun ville ha. Da fikk jeg kjeft for å ikke ha ringt til søsteren i stedet. Prøvde å ringe henne flere ganger, men hun tok ikke telefonen. Begynte å bli stressa, for jeg hadde bikkjene i bilen utenfor, og knærne begynte å verke, så jeg prøvde å være rask på telefonen når jeg ringte mamma igjen. Da fikk jeg kjeft fordi jeg var frekk i kjeften og jeg fikk bare prøve å ringe søsteren igjen. Greit nok, fikk jo tak i henne til slutt, men hun visste ikke hva annet hun ønsket seg, untatt et annet spill, som de heller ikke hadde noe sted. Så da ringte jeg mamma igjen for å si fra at hun fikk få noe mer litt seinere. Da kjeftet hun meg huden full fordi jeg ikke hadde kjøpt noe før. Prøvde jo å si at jeg hadde jo liggi hjemme sjuk og med vonde knær, men det hadde visst ikke noe å si.

Tok med meg bamsen og kjørte bort dit. Når jeg kom sto mamma på kjøkkenet og snakket dritt om meg til lillesøstra mi. At jeg ikke hadde giddi å kjøpe gave til henne enda o.s.v. Ga bamsen til søstra mi og prøvde å dra. Bestemor var også på besøk der og skulle ha meg til å bli der, men jeg orket ikke. Tårene bare rant.

Nå har vi sitti å krangla på sms i flere timer, og jeg klarte ikke å holde det inne mer. Sa at enten så får hun gå litt inn i seg selv, og slutte å synes synd på seg selv og legge all skyld på andre, eller så får hun bare ta konsekvensene. Hver gang jeg har vært hos henne er jeg ødelagt i flere dager, og det går ut over meg, min kjære og samlivet vårt. Da fikk jeg bare slengbt tilbake at kanskje jeg heller burde se nærmere på meg selv.

Vi har aldri sagt nei til å hjelpe mamma og småsøsknene mine, jeg har aldri vært sent ute med gaver, eller ikke vært der på spesielle dager. Jeg har vært på besøk 2-3 ganger i måneden siden jeg flyttet sammen med kjære for snart 2 år siden, og jeg vet virkelig ikke hva hun mener jeg gjør som er så galt.

Det hele endte med at jeg ba henne om å la meg være i fred til hun fikk litt selvinnsikt, og fant ut om jeg eller det å synes synd på seg selv var viktigst. Sa også at jeg trenger en mor, ikke en sladrekjerring.

Føler meg kjempeslem Har holdt ut med det i så mange år uten å si noe, men nå klarer jeg ikke mer. Føler meg kjempealene i hele verden. Har ingen annen familie enn mamma i nærheten, og de fleste har jeg ingen kontakt med pga. mamma og det at hun alltid skal spille offer. Pappa har jeg aldri hatt god kontakt med siden han bor på andre siden av landet, og siden mamma siden jeg kunne snakke har snakket dritt om han til meg.

Vet ikke egentlig hva jeg vil med dette innlegget, bare lufte meg litt tror jeg. Føler meg så alene...

[Gjest StockDama]

Jeg tror du gjorde det rette...hun er et voksent menneske og burde da kunne oppføre seg deretter?

Å slenge dritt om sin egen datter for noe som ikke engang kan skyldes på deg..ble rett og slett irritert på henne på dine vegne når jeg leste innlegget ditt.

La henne være en stund, la henne ta kontakt og be om unnskyldning, og du er ikke alene, du har jo din sambo. Og søsteren din er nok der også.

[Gjest Gjest]

Uff dette er en vond situasjon for deg, jeg føler med deg. Jeg vet hvor vanskelig det er med familieforhold og mødre som ødelegger en mer enn å være en person som er noe positivt for deg.

Du er ikke slem i det hele tatt, men den dårlige samvittigheten du føler på kjenner jeg godt igjen. Men når hun klarer å ødelegge for deg slik at du er helt ute av deg i flere dager etter du har hatt med henne å gjøre, er det ikke bra for deg å ha noe særlig kontakt med henne. Det er hun som skal være din mamma og oppføre seg som om hun er det, ikke omvendt og hun skal iallefall ikke baktale deg til lillesøsteren din. Hun er jo også med på å indirekte ødelegge forholdet mellom deg og din samboer, siden din kontakt med henne går ut over samlivet med han. Jeg tror det er viktig for deg nå å fokusere på deg selv og samboeren din heller. Bygg deg et godt liv sammen med han og gled deg over at du har funnet mannen du ønsker å dele resten av livet med.

Ta en pause fra din mor, så får en se om hun kommer på bedre tanker etter hvert eller om hun bare fortsetter å ha fokus på seg selv videre.

Skjønner godt at du føler deg alene akkurat nå. Hvis det er en trøst så er du ikke alene om dette. Jeg har ingen familie å holde kontakt med.

Jeg håper du har god støtte i samboeren din og at ting fremdeles kan bli bedre for deg.

[Gjest Gjest]

Vil bare si at jeg har det på samme måte som deg. Pappa er død og

jeg har ingen kontakt med annen famlie, mye på grunn av at mamma er "uvenn" med dem og at jeg sånn sett aldri har fått bygget opp noen relasjon til noen av dem.

Ikke ha dårlig samvittighet for at du prøver å ta vare på deg selv. Lær av hva hun gjør feil og hva som kan ha gjort henne sånn men husk at alle mennesker har et ansvar for sine egne liv og sin egen lykke. Med så mange egoister i verden skulle man jo tro folk hadde det bedre med seg selv

[Gjest Blondie65]

Er det noen andre i familien din (tanter, onkler, besteforeldre) som du kunne kontaktet og som kan støtte deg litt i dette?

Moren din burde fått seg en omgang pryl ... I det minste en omgang kjeft.

[caso]

Dette var trist lesing.

Må være veldig utakknemmlig å oppleve noe slikt.

Du har gjort det rette i mine øyne, så får vi håpe at det du har sagt gir henne en vekker.

Foreldre bør ikke snakke stygt om sine barn, eller foreldre, - for den del.

[Annikken]

Mødre kan være bitre, surmaga drittkjerringer... sånn er det bare noen ganger. (Sier ikke at din er det, men sånn føler jeg hvertfall at min kan være ) Tingen er at søstra di ble kjempeglad for bamsen, og om hun fikk det spillet eller ikke spiller ingen rolle. Du sa i fra på forhånd at du ikke kunne komme og alt det der med gaven. Uansett hvor perfekt du hadde gjort det, hadde det ikke vært perfekt nok i mora di sine øyne, for hun driver og hakker på deg av en eller annen grunn. La meg bare si at NEI du er IKKE slem, og å be sine egne foreldre dra dit pepper'n gror er ikke bare lov, det kan også hjelpe. Eller om du ikke tror det vil fungere å si det som det er eller megle: La være å prat med henne på en stund. Svar høflig, men ikke gi etter for mas.

Jeg har danset etter mutterns pipe i ganske mange år, men det er først i det siste at jeg har våget å si sannheten. I det ene øyeblikket synes hun sikkert jeg er slem og utakknemmelig, men når hun får summet seg sier hun jo at hun er stolt over å ha fått en sånn smart og rakrygget datter. Mødre ser seg selv i oss døtre, og jeg synes ikke du skal la deg prege av bagateller. Du velger selv hva som er viktig i livet ditt, og hva som bare er fjas du velger å parere bort.

(Det virker jo som om mora di er litt bitter, blant annet pga med faren din, men det er det overhodet ikke du som skal lide for. Stå oppreist for din egen rett, det finnes "tough love" som går begge veier!)

[milla-mor]

uff, så leit... moren din virker veldig urimelig, og jeg tror nok du gjorde det rette. vi får håpe hun reflekterer litt over hvordan hun er mot deg. er hun likedan mot din søster? urimelig, og sladrete?

er i litt samme situasjon selv, dog ikke fullt så ille. har et vanskelig forhold til min mor, og et ikke-eksisterende forhold til min far.

så jeg skjønner litt frustrasjonen, og ønsket om å ha en mor, og ikke en vanskelig venninne...

håper det ordner seg for deg, men om ikke, så tenk først på deg selv. sliter hun deg ut, så minimer kontakten.

[Gjest marthepia]

Skjønner deg sågodt. Har selv et anstrengt forhold til min mor. Det du skrev..det var som om jeg kunne ha skrevet det selv. Føler alltid at jeg har skylden i alt og hun sier at jeg skulle sett meg selv i speilet. Ingenting er galt med henne. Hun får meg til å føle skyld, hun spiller offer og kjefter meg huden full for ingenting. ++mye mye mer..

Vet hvordan du har det. Men det er en vanskelig situasjon. Det er først nå etter mange år med helvete at jeg tør å si ifra. Tårene har trillet mang en gang her etter besøk hos henne. Hun får meg alltid til å gråte. For en makt hun har.

Skjønner du vil ha en mamma, det vil jeg også. Men jeg har innsett at slik blir det aldri her. Min mor har psykiske problemer så kanskje det er en litt annerledes situasjon, men hun innrømmer det ikke selv at hun er psykisk syk.

Jeg vil råde deg til å kontakte psykolog. Jeg gjorde det og det var kjempegodt å få snakket ut med en nøytral person. Det blir liksom ikke det samme når en snakker til sambo eller tanter osv. Jeg har prøvd den. Psykologen hjalp meg veldig. Jeg vet at det er ikke meg det er noe galt med, men henne. Og mammas selvinnsikt er lik null. Jeg snakker ikke mer med min mamma nå. Hun får treffe barnebarna sine gjennom min søster av og til. Men hun ble for mye for. Jeg måtte tenke på meg selv sa psykologen, men selv og barna mine. Tok det for stor del av livet mit og jeg tenkte på dette hele tiden, så må noe gjøres og slik ble min beslutning. Nå har jeg det godt. Av og til får jeg meldinger fra henne. Hun får meg fortsatt til å bli lei meg.

Men du skal vite at du er ikke alene!

[Gjest TS]

Tusen takk for alle svar, godt å høre at det ikke bare er jeg som har det slik. Var litt ekstra ille i går siden jeg og min kjære hadde kranglet i helga Ikke ordentlig krangling, mest en høylytt diskusjon, men det var vel andre gangen vi har kranglet på snart 3 år sammen så da blir det litt sårt. Men etter besøket hos mamma i går fikk vi snakket ut, og jeg sovnet før halv åtte. Verden er litt lysere i dag

Blondie65:

Nei, har dessverre ikke noen andre i familien og snakke med. Har ikke møtt noen fra farssiden (bortsett fra pappa) på 15 år, og morssiden... Vel, har ikke hatt noe særlig kontakt med dem heller, pga. mamma.

milla-mor:

Hun er på en måte lik mot søsteren min, ja... Men ikke helt på samme måte, hun er jo liten enda, har akkurat begynt å forstå litt mer. Men hun snakker velidg mye dritt om faren hennes og. Mamma har alltid hatt kort lunte og kjefter fort, men begge mine yngre søsken (og meg for den saks skyld) har alltid vært veldig bortskjemte og fått gjøre akkurat det vi vil, til hun helt plutselig blir sint. Da er alt man har hatt lov til med ett helt forferdelig :S

Rekker ikke skrive mer nå, får svare resten senere...