Vanskelig start i barnehage

[Gjest Gjest_Karmøy_*]

Datteren min på 2 år og 4 mndr begynte i barenhage på torsdag. Jeg har permisjon fra jobben min til hun er 3 år, så hun har vært hjemme med meg til nå.

Hun er en skikkelig mammadalt og veldig avhengig av meg. Hun har vært lite hos andre alene...har kun bestemor her og ingen annen familie.....bestemor har heller ikke vært flink å hente henne.

Pappa jobber offshore.

Fra hun var 4 måneder har hun vært både skeptisk og noen ganger også redd for andre voksne. Hun har en trillepike og hun går det fint med.

Hun begynte altså i tillvenning på torsdag, skal gå 50 %. Første dagen var jeg med hele tiden, det gikk forsåvidt greit, men jeg måtte være med rundt i barnehagen både ute og inne. Andre dagen gikk jeg midt i dagen mens hun lekte med en annen unge. Ga beskjed til henne at nå går mamma en stund. Det var "under tvil" greit og hun gråt ikke. Jeg var borte i litt over en time og personalet forteller at hun har grått en del, men vært rolig innimellom.

I dag gikk jeg etter 1 time, da begynte hun å gråte, men ble enig med personalet at jeg likevel skulle gå. De skulle ringe hvis det ikke gikk bra. Etter 45 min ringte jeg for å høre...da skulle de akkurat til å ringe til meg...tulla hadde grått nesten hele tiden og hvis personalet prøvde å gi henne leker ville hun ikke ha...nærmest heiv de vekk...

Nå har vi blitt enige om at jeg blir der til barna skal ha utetid...og gå i utetiden...siden dette er den situasjonen det hun er minst avhengig av meg. Må også nevne at i helga passet bestemoren henne fra lørdag til søndag da jeg var bortreist. Da hadde bestemor nærmest ikke fått lov til å gjøre noe med henne...ikke bytte bleier, gi henne mat, ta henne med ut på tur.....brødrene måtte nærmest gjøre alt...en av dem måtte være til stede hele tiden.... ....jeg kjenner at jeg begynner å bli ganske utslitt av dette....føler meg ganske bundet. Både meg og tulla trenger litt avstand nå...

Noen andre som har liknende opplevelser og som har noen råd å gi??

[ThirtySomething]

Hei! Jeg tror dette er en utfordring som kan løses. Og forresten, gratulerer med barnehageplass.

Dette handler nok om at jenta er litt for avhengig av deg, og nå forsøker hun å styre deg. Helt sikkert ikke bevisst, siden hun er så liten, men det er allikevel det hun gjør.

Mitt råd (jeg er pedagog i barnehage) er at du nå begynner å sette grenser. Fortell henne også hele tiden hva som skal skje.

- du er så heldig som skal sove hos mormor, og da skal mormor skifte bleier på deg, dere skal lage mat, leke osv.

- når vi skal til barnehagen, så skal vi ha det gøy. Men mamma kan ikke være i barnehagen, den er for barn. Jeg kan være der en liten stund, og så skal jeg handle, og så kommer jeg og henter deg.

En annen øvelse: når dere er sammen med andre og eks pappa eller mormor eller andre som står henne nær vil hjelpe henne, og hun sier at mamma skal. Så la være å hjelpe henne. Sett grenser i forhold til din deltagelse. Hvis hun bruker tårer og hyl som virkemiddel, så må dere ikke falle for det. Hvis hun får gråte seg til ting, så hjelper jo ikke det.

Spør pedagogen i barnehagen også. Jeg har ikke sett jenta i aksjon, og derfor er det vanskelig å gi råd som er spesielt for dere. Pedagogen kan kanskje gi råd som passer bedre.

Lykke til!

[Gjest Gjest_Karmøy_*]

Tusen takk for svar ThirtySomething

Det du sier med å forberede, gi info, gjøre ting spennende osv, det har jeg gjort til de grader...føler nesten at det blir for mye.

Det med at hun ikke skal få viljen sin når jeg er til stede og andre vil hjelpe, der skal jeg innrømme at hun har "vunnet" en del.

Så jeg har allerede avtalt med mannen at når han kommer hjem skal han ta seg mye av henne...uansett hvor vanskelig hun blir.

Hun har vært "vanskelig" på denne måten alltid...men i vår bedret det seg....for så å bli mye verre nå. Noe av grunnen kan være at hun ikke har vært ute med trillepiken i sommer da hun har hatt sommerjobb.

Når det gjelder barnehagepersonalet, så føler jeg at de er litt tafatte ifht dette. Når jeg spør hvordan de pleier å løse slike startproblemer har de kommet med vage svar. Men vi ble nå enige om at jeg skal gå en tur i utetiden i morgen, da hun i den situasjonen takler å springe bort fra meg.

Det kan hende at dette løser seg, men jeg føler bare på meg at dette kommer til å ta lang tid og bli problematisk. Uff jeg er litt pessimistisk nå...men

[Gjest Gjest]

Dette går seg sikkert til! Jeg begynte i barnehage da jeg var tre år, tror ikke jeg var der 100%, og var i utgangspunktet veldig mammadalt. De første dagene i barnehagen husker jeg fortsatt som ganske så kjipe, men det tok ikke lang tid før jeg begynte å trives; møtte lekekameratene, ble kjent med barnehagepersonalet osv. Når jeg ser tilbake på oppveksten min nå, har jeg veldig mange positive minner fra barnehagen.

[Gjest ¤bella¤]

Det med at hun ikke skal få viljen sin når jeg er til stede og andre vil hjelpe, der skal jeg innrømme at hun har "vunnet" en del.

Så jeg har allerede avtalt med mannen at når han kommer hjem skal han ta seg mye av henne...uansett hvor vanskelig hun blir.

Hun har vært "vanskelig" på denne måten alltid...men i vår bedret det seg....for så å bli mye verre nå. Noe av grunnen kan være at hun ikke har vært ute med trillepiken i sommer da hun har hatt sommerjobb.

Jeg tenker som så, at når hun kun har vært sammen med mamma i over to år er det ikke rart at det går som det har gjort. Tror du må gi henne MYE tid.

[gompen]

Jeg tenker som så, at når hun kun har vært sammen med mamma i over to år er det ikke rart at det går som det har gjort. Tror du må gi henne MYE tid.

Trenger ikke nødvendigvis være et stort problem kun fordi mor har vært hjemme i to år. Jeg hadde også vært hjemme i to år med min sønn da han begynte i bhg. Han nærmest løp inn og synes det var helt greit at jeg ikke var der sammen med ham. Tilvenningen gikk strålende. Barn er forskjellige, noen er mer forsiktige ovenfor fremmede,og mer avhengig av trygghet fra omsorgspersoner.