Han stoler ikke på meg..

[Gjest Gjest_Katrine_*]

Han sier at han ikke kan stole på meg, og at jeg ikke har gjort meg fortjent til hans respekt. Det har skjedd masse, vi har begge vært dårlige partnere(ingen har vært utro), men jeg føler at jeg har blitt "straffet" for dette i flere år nå. Når jeg spør hva jeg nå gjør som ikke gjør meg fortjent til hans tillit og respekt, sier han "men hva er det du GJØR, da?". Må ærlig si at jeg ikke forstår dette. Er det mulig å få tilbake tilliten i et forhold? Jeg tror snart jeg gir opp, for jeg blir sakte men sikkert ødelagt av at en person så nære meg, misliker meg på denne måten.. Det er som om alt jeg noensinne har gjort galt, aldri kan bli glemt eller tilgitt, men at jeg skal minnes på det og straffes for det med jevne mellomrom. Klarer ikke å kutte han ut :/

[Paladin]

Det virker på meg som han prøver å kontrollere deg og trykke deg ned. Han spiller på tidligere "synder" og hinter på en måte som gjør at du hele tiden må danse etter hans pipe. Du forsøker å tekkes ham og gjøre ham fornøyd hele tiden for å kompensere for det gale du mener han synes du har gjort.

Et forhold har ingen sjanse om det ikke er bygget på tillit. Så kanskje det er best at du forteller ham at siden han har mistet tilliten til deg og ikke har fått den igjen etter så mange år så er det ikke noe poeng å være sammen mer. Ønsk ham heller lykke til med å finne en kvinne som er ham "verdig".

Han har fått makt over deg ved å spille på noe du har gjort tidligere. Han utnytter dette mot deg. Det viser manglende respekt for deg og dine følelser. Du har tydeligvis tilgitt ham for å ha vært en dårlig partner tidligere. Da er det rart at han ikke har tilgitt deg. Jeg forstår godt at du er i ferd med å gi opp.

Det kommer ikke til å bli noe bedre fremover tror jeg. Hadde det vært noe spesielt som hadde gjort at han slet med å ha tillit til deg så burde han fortalt om hva det var og hva han ønsket at du gjorde annerledes. Men han vil jo ikke forklare om hva du skal gjøre. Jeg synes også at et forhold har særs dårlige vilkår om den ene i forholdet må bli fortalt hvordan h*n skal oppføre seg i forholdet for at den andre skal være fornøyd. Jeg synes man må kunne få være seg SELV. Enten er det godt nok eller så får partneren heller finne seg en annen. Alle mennesker har gode og dårlige sider. Men dersom man elsker partneren så bryr man seg ikke noe om hans/hennes dårlige sider og heller gleder seg over alle de gode sidene.

Endret 19. august 2007 av Paladin

[caso]

Det passer han nok bra å ha dette å bruke mot deg. Så da blir det neppe forandringer med det første vil JEG tro....

[Gjest Gjest_Katrine_*]

Takker for særdeles hjelpsomt svar, Paladin

Og dere har nok rett, men sannheten er jo ikke alltid like enkel å svelge, særskilt ikke hvis man er redd for å være alene

[Gjest GunnlaugOrmstunge]

Takker for særdeles hjelpsomt svar, Paladin

Og dere har nok rett, men sannheten er jo ikke alltid like enkel å svelge, særskilt ikke hvis man er redd for å være alene

Sorry, men det er ikke nødvendigvis så enkelt som Paladin skriver.

Vi tolker ting forskjellig og vi håndterer ting forskjellig. Hans bitterhet trenger ikke være et forsøk på å holde deg nede, men at han forsatt sliter med å forstå og legge det bak seg.

I min livsfilosofi ønsker jeg å elske og ære min partner. Jeg ønsker at forholdet skal være flott, men min evne til å komme over "ting" kan ta tid. I den frustrasjonen kan det være lett å kaste frem gamle ting. Typisk kommer dette også frem når den andre begynner å forsvare seg.

Jeg tror på at man legger fram sine synder og viser at man angrer. Så viser en partneren sin at det er den en elsker og så får man ta tiden til hjelp for å komme over seg og sin partners evt feiltrinn

[Paladin]

Vi tolker ting forskjellig og vi håndterer ting forskjellig. Hans bitterhet trenger ikke være et forsøk på å holde deg nede, men at han forsatt sliter med å forstå og legge det bak seg.

I min livsfilosofi ønsker jeg å elske og ære min partner. Jeg ønsker at forholdet skal være flott, men min evne til å komme over "ting" kan ta tid. I den frustrasjonen kan det være lett å kaste frem gamle ting. Typisk kommer dette også frem når den andre begynner å forsvare seg.

Uansett hva som er årsaken til at partneren trekker frem gamle "synder" hele tiden og ikke kan stole på kjæresten sin så er dette veldig slitsomt og vanskelig for den det går utover. Mitt inntrykk er at dette ikke går over. Har en person først fått problemer med tilliten til den andre så vil det fortsette. Husk at TS skriver at samboeren hennes fortsatt sliter med tillit til henne flere ÅR etter at det skjedde. Hvor lenge skal hun trygle om tilgivelse inntil han endelig slutter med å gjenta dette og ser fremover istedet?

Søsteren min har problemer med at samboeren hennes ikke har tillit til henne fordi hun gjorde noe som han ikke kunne akseptere. Dette skjedde for kanskje 5-6 år siden, men hun blir konfrontert med dette hver eneste gang de er uenige om noe. Hun er hele tiden på defensiven og alt hun gjør for å få et bra forhold til ham igjen faller på steingrunn. Så hun har nå gitt opp hele forholdet og holder kun sammen for barnas skyld. Vi har hørt hva hun gjorde og det var slett ikke noe som skulle tilsi en sånn reaksjon fra ham. Det "gale" hun gjorde var velge å bruke penger på viktige ting til barna (mat og klær) fremfor det han hadde bestemt å bruke pengene på. Resultatet ble at han følte seg ydmyket i butikken da han skulle kjøpe det han hadde lyst på og butikken fortalte ham at han ikke hadde dekning på kontoen da han skulle betale. Denne ydmykelsen sitter fortsatt så dypt i ham at han straffer henne omtrent hver dag for dette. Men hun mente at det var viktigere at barna fikk det det trengte. Feilen hennes var at hun hadde glemt å nevne det for ham slik at han trodde det var mer penger på kontoen enn det som var tilfellet.

Hun må danse etter hans pipe hele tiden og han bruker den situasjonen jeg beskrev for det det er verdt hver gang han ønsker å få viljen sin. Hun har måttet akseptere at han har tatt full kontroll over deres økonomi og hun må be om hans godkjenning for alt hun bruker penger på. Årene går og hun er ansvarlig etc., men det er helt umulig å få tilbake tilliten. Vi bare ser hvordan selvtilliten hennes brytes ned måned for måned ved at hun prøver og prøver uten at det blir noe bedre.

Når et slikt tillitsproblem får pågå så lenge så tror ikke jeg at det finnes noen løsning for dette. De har flere ganger vært til samtaler med familieterapeut etc., men det hjelper ikke. Kanskje det blir bedre en liten stund og så er det tilbake til det samme igjen.

Det er forståelig at enkelte har store problemer med å gjenfinne tilliten til et menneske når den er brutt. Men hvorfor skal de da absolutt holde sammen? Hvis man lever sammen under slike forhold så blir de begge ulykkelige. Man skal selvsagt ikke kaste kortene uten å ha prøvd, men om situasjonen fortsatt er uholdbar flere år etter at noe skjedde så tærer det på begge parter og man bør kanskje innse at dette funker ikke.

Samboeren til min søster er ikke noen dårlig mann, men de har det ikke bra sammen og jeg tror at de begge ville fått det bedre om de hadde skilt lag. Men de holder sammen for barnas skyld.

Det som er viktig her er at TS er i en situasjon hvor tiden går og samboeren hennes sliter fortsatt med å få tilbake tilliten til henne. Hun blir stadig minnet på hva hun gjorde og dermed så anstrenger hun seg hele tiden for å gjøre ham fornøyd. Det er mulig at samboeren hennes ikke bevisst prøver å kontrollere henne og holde henne nede. Men det er dette som er resultatet av at han ikke klarer å komme over det som skjedde. TS sliter med dette og lurer på hva hun skal gjøre.

Min erfaring er at om en person ikke har kommet over noe som har skjedd flere år etter at det skjedde så vil h*n aldri komme over det. Så uansett hvor hardt man prøver å gjenskape tilliten så hjelper det ikke. Dette er realiteten for TS.

Jeg tror det er veldig vanskelig å leve sammen med en person som har kjempestore vansker med å tilgi. Da er det kanskje bedre å ta konsekvensen av dette og gå hver sine veier. Dette er til det beste for begge parter.

Endret 24. august 2007 av Paladin

[Gjest Gjest_Katrine_*]

Jeg tror på at man legger fram sine synder og viser at man angrer. Så viser en partneren sin at det er den en elsker og så får man ta tiden til hjelp for å komme over seg og sin partners evt feiltrinn

Men hvor lang tid skal dette ta, da? Jeg forstår jo at det kan være vanskelig å "komme over" ting som virkelig har såret en dypt, men hvis man bruker for lang tid, er det jo en viss fare for at partneren ikke orker mer, noe som er saken her.

Hvis man vet med seg selv at man ikke kan komme videre, hvorfor ikke være ærlig og si at "sorry, men jeg kan ikke tilgi deg", istedenfor å utnytte det i hverdagen for å få viljen sin?

[Gjest GunnlaugOrmstunge]

Men hvor lang tid skal dette ta, da? Jeg forstår jo at det kan være vanskelig å "komme over" ting som virkelig har såret en dypt, men hvis man bruker for lang tid, er det jo en viss fare for at partneren ikke orker mer, noe som er saken her.

Hvis man vet med seg selv at man ikke kan komme videre, hvorfor ikke være ærlig og si at "sorry, men jeg kan ikke tilgi deg", istedenfor å utnytte det i hverdagen for å få viljen sin?

Jeg vet ærlig talt ikke. Jeg vet bare at jeg sliter på samme måte og ønsker det absolutt ikke. Jeg tror ikke jeg holder partneren min nede, men ser at det sliter på henne også. Jeg bruker ikke dette for å oppnå mine mål, men ser likevel at hun prøver å tekkes meg. Samtidig så har jeg f.eks. stort behov for bekreftelse.

Mitt råd er i alle fall å vise med tydlighet at man angrer på det en har gjort. Ikke minst vise at en selv forstår og tar avstand fra det en har gjort

[Gjest Gjest]

Innrømmer han noen gang sine egne feil?

Har han selvinnsikt eller ser han bare feil hos andre?

Snakker han som om han alltid er bedre og vet best? Er han interessert i dine meninger om ting? Er det greit at du er uenig med han innimellom, eller er forholdet bare greit når du er enig med ham?

Svarene gir deg kanskje et lite hint om det er noe håp i forholdet.

[Gjest Gjest]

Nå spørs det litt hva som menes med gamle synder her også da. Maktsyke folk har en tendens til å gi partneren skyldfølelse for helt absurde ting, og får det til å bli mye større enn det egentlig er.

[Gjest Gjest_Katrine_*]

Innrømmer han noen gang sine egne feil?

Har han selvinnsikt eller ser han bare feil hos andre?

Snakker han som om han alltid er bedre og vet best? Er han interessert i dine meninger om ting? Er det greit at du er uenig med han innimellom, eller er forholdet bare greit når du er enig med ham?

Svarene gir deg kanskje et lite hint om det er noe håp i forholdet.

Ja, han innrømmer sine egne feil, men de skal selvsagt tilgis. Og hvis jeg nevner hans tidligere feil, så blir han sur, men han skal kunne ta opp mine om og om igjen.

Men nå er det slutt uansett, og selv som venn er han "like ille", kontrollerende, bitter, uengasjert i meg, men forventer at jeg skal stille opp på hans premisser. Så det er kanskje like greit å kutte ut hele mennesket?

[Kattugla]

Huff, ja.. Tror du trenger pause fra ham, også som "venn", et forhold handler om å gi og ta, for begge involverte. Det virker ikke som din eks har skjønt det, ikke engang nå som kjærlighetsforholdet er over.. Hvis du har så lite selvinnsikt er det ikke mye håp, synes jeg, ikke heller for vennskap. Jeg kan dessuten tenke meg at du etter hvert begynner å merke, at du har det bedre alene enn i et slikt forhold! Pluss at det er masse fisk i sjøen og ikke alle er torsk Lykke til videre!