Nedprioritert av sambo..

[Miramiss]

Sukk..

Min samboer jobber mye, noe jeg forsåvidt bare må finne meg i.

I dag såret han meg virkelig. Hele sommeren har vi planlagt å dra på fjelltur sammen med min eldste bror. Jeg har jevnlig spurt om han har husket å ordne seg fri den uka, noe han skulle gjøre.

Spurte han i dag igjen, men det hadde han glemt. Han hadde faktisk gitt fri til hun andre han eier butikken sammen med, så han har butikken alene den uken.

Dette er slettes ikke første gangen heller vi har vært oppi lignende situasjoner. Han glemmer meg rett og slett av. Alt annet er liksom så mye viktigere.

Vi har det jo kjempefint sammen ellers, men jeg begynner å bli lei av å stadig bli glemt.. Jeg tror heller ikke han gjør det med viten og vilje, men hva hjelper det..?

Han ber alltid om unnskyldning også, men ærlig talt, han kan være så lei seg han vil, jeg er like nedprioritert uannsett...

Dette begynner virkelig å tære på, jeg må alltid unnskylde han overfor de vi egentlig skulle være sammen med med at han har ikke tid.

Skal vi derimot reise vekk til hans familie, glemmer han det aldri. Han bestiller billetter i god tid, å gleder seg stort. Spør jeg han om vi skal dra en helgetur til den plassen jeg kommer fra (hvor jeg har mye av min familie, deriblandt pappa), drar han vell og lenge på det, og jeg ender som oftest med å måtte dra alene.. Og de spørr etter han..

Hver eneste gang unnskylder han seg, men det holder ikke for meg lengere.. Jeg kan ikke ha det slik hele livet. Unnskyldning på unnskyldning mister liksom effekten sin. Virker bare som en enkel utvei for han..

Hvordan skal jeg få han til å se alvoret i hvordan denne oppførselen hans virker inn på meg? At han får meg til å føle meg så lite viktig for han i forhold til andre ting? At han får meg til å føle at min familie ikke er verdt vårt besøk? :gråte:

Jeg kan ikke tenke meg et liv uten denne mannen, men jeg kan heller ikke leve et liv hvor jeg alltid må reise alene til min familie og unnskylde han til stadighet...

[(-:Domino:-)]

Har du sagt til han akkurat det du skriver her ?

Kanskje du skal vise han denne tråden, slik at han skjønner hvordan dette plager deg ?

[Gjest Gjest]

Jeg kan ikke tenke meg et liv uten denne mannen, men jeg kan heller ikke leve et liv hvor jeg alltid må reise alene til min familie og unnskylde han til stadighet...

Han nedprioriterer deg. Hvorfor kan du ikke tenke deg et liv uten ham? Han bryr seg tydeligvis ikke om deg. Hadde han gjort det ville han ha delt opplevelser med deg.

Hvorfor ikke ta deg en tur ut på nye jaktmarker?

[Gjest Gjest]

Det er en ting jeg har lært av det eksemplaret av mannfolk jeg har hjemme, og det er at står man på pinne for dem hele tiden ender man bare opp med å bli skuffet.

Så jeg ville enten ha tatt det opp med han, og dersom han ikke skjerper seg så ville jeg behandlet han på samme måten som han behandler deg.

Det gjorde jeg selv da jeg fikk nok, og da skjerpet han seg (ikke mye, men nok til at det ble mye bedre)

[Heritære]

Enig med gjest ovenfor, gi igjen med samme mynt. Neste gang han planlegger, fikser ordner og gleder seg til å reise til sin familie så kom med i siste liten før dere skal dra at du dessverre ikke kan bli med. Finn en brukbar unnskyldning eller bare si det som det er. Kan ikke han ta del i din familie så ønsker du ikke å ta del i hans - eller NOT. Kanskje det er andre årsaker som ligger bak. Gjelder dette i alle sammenhenger også eller bare når dere skal møte din familie? Det kan jo en gang være slik at han kanskje ikke trives så godt med din familie og gjør dette for å unngå å møte dem? Jeg slet veldig med å takle min eks svigerforeldre. Så i starten så gjorde jeg veldig mye det samme som din samboer, men jeg så fort at min eksmann ble veldig såret og da tok jeg en lengre samtale med han og forklarte hvordan jeg følte det når vi var der. Han syntes jo det var trist, men hadde sett det samme og forstod at jeg ikke ønsket å besøke dem så ofte som han ville. Så vi kom til en brukbar avtale som begge kunne leve med,

Endret 23. august 2007 av Heritære

[Gjest Gjest]

Forholdet blir dobbelt så bra når begge er kjipe mot hverandre, som når bare en av partene er kjip. Det er bare å sabotere eventuelle planer han noengang vil ha deg med på når han endelig tar seg fri og vil gjøre noe sammen med deg.

Hva tror du må til for at du skal få mer oppmerksomhet? Vil det hjelpe om du planlegger ting for deg selv og bare sier ifra at du blir borte? Eller kanskje en elsker kan muntre deg opp?

[Solskinnsbolla]

Sukk..

Min samboer jobber mye, noe jeg forsåvidt bare må finne meg i.

I dag såret han meg virkelig. Hele sommeren har vi planlagt å dra på fjelltur sammen med min eldste bror. Jeg har jevnlig spurt om han har husket å ordne seg fri den uka, noe han skulle gjøre.

Spurte han i dag igjen, men det hadde han glemt. Han hadde faktisk gitt fri til hun andre han eier butikken sammen med, så han har butikken alene den uken.

Dette er slettes ikke første gangen heller vi har vært oppi lignende situasjoner. Han glemmer meg rett og slett av. Alt annet er liksom så mye viktigere.

Vi har det jo kjempefint sammen ellers, men jeg begynner å bli lei av å stadig bli glemt.. Jeg tror heller ikke han gjør det med viten og vilje, men hva hjelper det..?

Han ber alltid om unnskyldning også, men ærlig talt, han kan være så lei seg han vil, jeg er like nedprioritert uannsett...

Dette begynner virkelig å tære på, jeg må alltid unnskylde han overfor de vi egentlig skulle være sammen med med at han har ikke tid.

Skal vi derimot reise vekk til hans familie, glemmer han det aldri. Han bestiller billetter i god tid, å gleder seg stort. Spør jeg han om vi skal dra en helgetur til den plassen jeg kommer fra (hvor jeg har mye av min familie, deriblandt pappa), drar han vell og lenge på det, og jeg ender som oftest med å måtte dra alene.. Og de spørr etter han..

Hver eneste gang unnskylder han seg, men det holder ikke for meg lengere.. Jeg kan ikke ha det slik hele livet. Unnskyldning på unnskyldning mister liksom effekten sin. Virker bare som en enkel utvei for han..

Hvordan skal jeg få han til å se alvoret i hvordan denne oppførselen hans virker inn på meg? At han får meg til å føle meg så lite viktig for han i forhold til andre ting? At han får meg til å føle at min familie ikke er verdt vårt besøk? :gråte:

Jeg kan ikke tenke meg et liv uten denne mannen, men jeg kan heller ikke leve et liv hvor jeg alltid må reise alene til min familie og unnskylde han til stadighet...

ÅH; HERREGUD! Det er som å lese om meg og om oss!!! jeg opplever akkurat det samme!

jeg sa til han at: "Om du ikke jobber mindre, er mer mentalt tilstedeværende når du er hjemme og bryr deg mer om meg og om OSS - så slår jeg opp- da kan jeg ikke være sammen med deg lenger!" han tok den veldig bra, og jeg har vært veldig klar og tydelig, og vi har snakket en del sammen, og det har hjulpet!